Gå til innhold
Hundesonen.no

Avstår du fra raser pga helse, mental eller fysisk?


Recommended Posts

Skrevet
Akkurat nå, Sprettballen skrev:

For min del handler det om at selv om rasen kan ha problemer med både helse og/eller mentalitet, så er det jo ikke sånn at alle individer er syke eller dårlige mentalt. Man vil jo alltid strebe mot å finne en kombinasjon man har tro på at kan gi friske valper, både i hodet og kroppen ellers. For min del handler det om at de positive sidene ved rasen(bruksegenskaper, utseende, væremåte), veier litt opp for den risikoen det er å ta for å potensielt får en syk hund. På MIN drømmerase så synes jeg nok kanskje at helsebiten er hakket mer utfordrende enn mentaliteten, da oppdrettere er flinke til å mentalteste og å oppfordre sine valpekjøpere til å gjøre det samme. Så går man litt ned i dybden, så kan man få et greit innblikk i hva man kan forvente. Jeg er igrunnen ikke så bekymret for helseplager og mentale brister når man kan hente mye informasjon fra dogweb eller lignende sider. Det skumle er jo helseplager som IKKE ligger offentlig ute, der man er helt avhengig av oppdretters (og oppdretters kilder) mer eller mindre ærlige ord. 

Ja, det er jo gråsoner. Altså noen raser som kan ha enkelte utfordringer, men hvor sjansen for å få en frisk hund er ganske god om man undersøker linjer. Det var vel mer ekstremt usunne raser jeg tenkte på. Hvor det er flaks om man får en hund som er frisk. Det forstår jeg ikke. Da er det kun utseende man kjøper hunden for da. Det er vel få raser som er så dårlig mentalt over hele linja at man aldri i verden kan få en velfungerende hund, men det finnes endel raser som er så forkrøplet igjennom avl at det omtrent er umulig å få en hund som er frisk. Jeg forstår ikke begrunnelsen for å velge slike raser, men det er mulig jeg er ignorant. 

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja, jeg kan avstå fra å skaffe meg en rase pga helse. Samtidig så har jeg faktisk valgt å gå for en rase med et frynsete rykte når det gjelder helse... Jeg la først fra meg schäferen pga helse, men va

Dette er litt OT (og jeg vet - temmelig søkt og kanskje ikke helt innafor, men...), men jeg kom bare til å tenke på at vi forventer at hunder skal være friske og fine og ha en god mental helse. Men hv

Kan skrive under på at man får et annet inntrykk etter å ha vært et par år i et rasemiljø! Tvilsomme prioriteringer i avlen, hemmelighold av resultater av helsetester, matadoravl, etc. Hvordan kan man

Posted Images

Skrevet

Ja helt klart. Jeg  mistet forrige hunden min i februar i fjor pga kreft 10 år og 8 mnd ?Hun var verdens enkleste og lydigste hund 75 prosent gordon setter og 25 prosent labrador. Hun var virkelig den optimale hund i mine øyne ❤️Hadde radusen til labrador,kun jaktinstingt på noen typer fugler og var stort sett løs. Jeg jakter ikke men,første hunden min som jeg kjøpte for konfirmasjons pengene var engelsk setter da vi kjente de som hadde kullet.En helt fantastisk klok og enkel hund hun også ❤️Da jeg måtte velge ny hund gjenn da mistet Tara falt de fleste raser ut pga helse,mentalitet eller pels. Jeg sto tilslutt gjenn med hovawart,renraset fuglehund eller blanding med fuglehund i. Jeg sto på valpeliste for hovawart. Var jo litt usikkerhet om jeg fikk valp fra der,om det ble valper og tispe. Hannhund er uaktuelt. I mellomtiden fant jeg en leveringsklar gordon setter tispe på finn. Jeg måtte gå mange runder med meg selv pga radusen setter har. Det var så fryktelig praktisk med forrige hunden min som holdt seg nært meg løs.Men,jeg kom fram til at jeg eller valgte en hund som kanskje har litt bedre helse enn en hund som holder seg nært løs...Så da flyttet gordon setter frøkena Ayla inn. Hun er 11 mnd nå midt i puberteten og virre alderen løs men det blir kanskje litt bedre på sikt ?Ellers er hun fryktelig rolig og avbalansert veldig hjemmekjær å litt utypsik setter må lokkes ute med godis for hver tur?Jeg fikk hovawart om ville etter hadde hentet Ayla men,ble kun en tispe og hun ble satt ut på for så det har vært uaktuelt uansett. Regner med blir hovawart en annen gang da.

Skrevet

Ja det er flere raser jeg kanskje kunne tenkt meg, men som jeg ikke vet om jeg ville turt å kjøpt, fordi det nettopp er slik at det virker som man er heldig om man får en problemfri hund. Heldigvis har jeg funnet "min" rase, som jeg er veldig fornøyd med, og det frister ikke så veldig å skulle sette seg like godt inn i en ny en.


Skrevet
3 hours ago, QUEST said:

( @2ne var jeg ikke flink nå? :lol:

Kjempeflink :thumbs: 

Jeg leita jo etter ny rase for "bare" 7 år siden, og valgte mellompuddel. Joda, det er noen helseissues der, men jeg fant en oppdretter som var ærlig om det, og jeg veit det er helseissues i alle raser, enten raseentusiaster snakker om det eller ikke, så jeg foretrakk å få vite om det på forhånd. At raseklubben ser ut til (eller, jeg veit den har det, såpass engasjert er jeg jo i klubbarbeidet) å ha fokus på helseissues var også et pluss. Jeg liker også gemyttet på mellompudler (eller pudler generelt), og der og er puddelklubben en av de raseklubbene som faktisk holder en fast MH hvert år fordi de syns det er viktig å fokusere på gemytt også, så da var ikke det største minuset jeg syns det er med rasen - pelsstellet - noen dealbreaker for meg. 

Jeg ville derimot aldri hatt en BC, for skal du ha en som både er frisk og bra mentalt, så får du ha lykke til i jakta. Siden vi drar frem raser vi anser som usunne, mener jeg ;) Det er ikke bare det at de har en del leddproblemer, men de har også en "raseklubb" som valgte å fjerne kravet om kjent HD-status før avl - da går ikke avlen den rette veien, spør du meg. Så har du skulderproblemer, albueproblemer og epilepsi i tillegg, samt et gemytt som vissnok er "bra" så lenge de jobber, helt uavhengig av hvordan de er i forhold til lyd og miljø ellers, og det hæler jeg bare ikke. Bikkja skal fungere på fritiden også, det er for folk flest det det er mest av. 

Skrevet

Jeg har veldig lyst på Berner sennen men pga. Levealderen så er jeg mere usikker. Vil jo ha hunden i minst 10-12 år.

Finnes det egentlig noen ekstra store hunderaser som har en gjennomsnittlig levealder på minst 10-12 år?

Skrevet
4 timer siden, QUEST skrev:

Det er derfor jeg syns det er like interessant å høres andres erfaringer med for meg interessante  raser og da tenker jeg på folk som ikke har rasen selv men som har erfaring med den i ulike settinger, som det er å høre fra raseeiere.. De førstnevnte har ikke helt sjeldent et litt mer realistisk syn på rasen enn entusiastene.. 

Men da hevder selvsagt raseentusiastene at man ikke kan høre på folk som aldri har hatt rasen, vet du, for de KJENNER jo ikke rasen :aww: 

  • Like 2
Skrevet
1 time siden, Katharina skrev:

Jeg har veldig lyst på Berner sennen men pga. Levealderen så er jeg mere usikker. Vil jo ha hunden i minst 10-12 år.

Finnes det egentlig noen ekstra store hunderaser som har en gjennomsnittlig levealder på minst 10-12 år?

Det er vel ingen av gigantrasene som man kan forvente at lever veldig lenge. Men nå er jo ikke berner sennen noen giganter. Det er vel strengt tatt en middels stor hund.

  • Like 1
Skrevet
8 minutter siden, Siri skrev:

Men da hevder selvsagt raseentusiastene at man ikke kan høre på folk som aldri har hatt rasen, vet du, for de KJENNER jo ikke rasen :aww: 

Hehe..sant nok.. :ahappy: Men noen rasefolk er jo faktisk ærlige.. En populær rase jeg alltid har vært litt for svak for men aldri turt å kjøpe, der sa en mangeårig eier av flere hunder at nå var det nok.. Fikk man en som var frisk så var det noe galt med hunden i toppetasjen og fikk man en mentalt bra hund, så var den banne meg syk..

Det er jo noe som har gått helt galt, hvis det er et lykketreff om man får en hund som er både frisk og mentalt stabil..:hmm:

  • Like 5
Skrevet

Jeg har valgt bort flere raser pga helse. AH bla....det er en myte at de er så mye friskere enn alle andre. 
Av egen erfaring med syke hunder, så fallt AH bort, sammen med collie. 
Og fordi jeg er drit lei syke hunder som lever altfor kort, er jeg ekstremt opptatt av helse når det kommer til innkjøp av hund.  

Skrevet

Tja. Da jeg først begynte å grave i jungelen for å finne ut hvilken rase jeg ville ha, stod schæfer veldig høyt på listen. Det har alltid vært en rase jeg har likt veldig godt. Men den falt fort ut av lista, nettopp pga helse...

Men på en annen side; jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis det plutselig hadde dukket opp masse sykdommer på border collie. Til mitt bruk og hundehold per dags dato vet jeg ikke om noen raser som passer like bra. Og da er kanskje spørsmålet litt mer avansert; går det an å finne en hund som med størst sannsynlighet holder seg frisk gitt at man er nøye på hvilke linjer man kjøper fra? Og er helsa noe hunden vil lide mye av? Og da mener jeg selvfølgelig ikke at sykdommer skal bagatelliseres, men at forskjellige sykdommer hemmer hundene i forskjellig grad. Hadde border collie hatt plagene til en mops for eksempel, hadde jeg aldri engang vurdert å kjøpe en.

Skrevet

Da vi var på utkikk etter ny hund fordi belgeren takket for seg etter over 11 år, så leita vi etter en enklere, mindre hund som kun skulle være familiehund.  

Vi valgte bort Cavalier på grunn av helse. Rasen hadde nok ellers passet oss veldig godt.

Skrevet

Ja. Det er helt klart raser jeg vil holde meg unna, men jeg har ikke hatt noen grunn til å undersøke nok til å vite nøyaktig hvilke det er, eller hvor grensene mine får. Ville aldri kjøpt raser hvor respirasjon, tenner eller annen anatomi er så abnorm at det gir store sjanser for problemer. Grensen er i alle fall passert ved feks fransk bulldog. Og hadde det vært en rase hvor det var 50/50, uansett hvilken oppdretter man valgte, for å alvorlige sykdommer, så hadde jeg holdt meg unna. Jo tidligere sykdommen debuterer og jo mer kronisk den er jo mindre sjanse for at jeg ville gått for rasen. Om det er en sykdom som kan oppstå akutt og gir en hurtig død, så er sjansen noe større

Kreft er litt vanskeligere. Om ikke pattedyr dør av noe annet, så dør de gjerne av kreft. De som blir gamle dør oftest med kreft i kroppen, selv om de dør av noe annet. Det kommer før eller senere. Gitt at sykdomsforløpet er noen lunde (i tid og plager før død) det samme, så er det muligens ikke så nøye om hunden blir 8 eller 13 år. Men nå vet ikke jeg om det er slik og raser som i stor grad kan utvikle kreft vesentlig tidligere enn selv en kort forventet levealder vil jeg aldri kunne kjøpe.

Ellers er det jo et vell av sykdommer i alt fra øyne, hjerte, nevrologi ... Det er så mye at om man graver seg ned i det så får man til slutt følelsen av at det er russisk rulett å kjøpe hund. Det må ikke bli slik heller.

Mentalt så vil jeg alltid holde meg unna raser som generelt ikke er trygge. Hundene må ha det bra. Saarloos er vel muligens en rase som generelt ikke er helt trygg om jeg har skjønt det rett. Hos en del andre raser er det vel mer et spørsmål om å finne riktige linjer og oppdretter. Og hos en del raser så er vel en del psykiske egenskaper som blir sett på mer som en feature heller enn en bug. Feks en del raser hvor samkjønnsagressjon er vanlig. Jeg kunne ikke hatt en slik hund, og definerer det i utgangspunktet som et mentalitetsproblem.

Det hadde i alle fall vært utrolig nyttig med et skikkelig døds og sykdomsregister for hunder. Selv om man vet en del, så vet man virkelig ikke nok. Og leser man, eller hører rundt angående, annen mer uformell informasjon (feks her på sonen), så er det jo til slutt ikke en eneste rase som ikke er blitt altfor populær (et begrep jeg ikke udelt stiller meg bak), er blitt for liten (genpool) eller bare generelt er sprekksjuke av allergier eller mentale problemer. I beste fall. Det blir mye synsing av slikt, og jeg husker hvor umulig det var å orientere seg som ny, potensiell hundekjøper for et par-tre år siden. Det var faktsik så ille at jeg ved et par-tre runder årene før jeg endelig bestemte meg, hadde besluttet at hund, det skulle jeg aldri ha.

  • Like 1
Skrevet
40 minutter siden, tillien skrev:

Det hadde i alle fall vært utrolig nyttig med et skikkelig døds og sykdomsregister for hunder. Selv om man vet en del, så vet man virkelig ikke nok. Og leser man, eller hører rundt angående, annen mer uformell informasjon (feks her på sonen), så er det jo til slutt ikke en eneste rase som ikke er blitt altfor populær (et begrep jeg ikke udelt stiller meg bak), er blitt for liten (genpool) eller bare generelt er sprekksjuke av allergier eller mentale problemer. I beste fall. Det blir mye synsing av slikt, og jeg husker hvor umulig det var å orientere seg som ny, potensiell hundekjøper for et par-tre år siden. Det var faktsik så ille at jeg ved et par-tre runder årene før jeg endelig bestemte meg, hadde besluttet at hund, det skulle jeg aldri ha.

Enig i at en virkelig omfattende statistikk hadde vært interessant og nyttig. Samtidig er det jo faktisk helt tragisk at vi har kjørt raseavlen så til de grader i grøfta, at det i det hele tatt er behov/interesse for en slik statistikk og at man må nærmest godta russisk rulett, når man skal kjøpe seg mange raser.. :no:

Selvfølgelig kan alle individer bli syke/dø for tiden men det burde ikke være noe man burde være bekymret for, normen burde faktisk være at man kunne kjøpe enhver rase med rimelig sikkerhet på at hunden kom til å være frisk og ikke dø før tiden. I dag er det jo langt fra slik dessverre.. Som du, jeg og mange andre har opplevd, så er det å finne en rase man 'tør' kjøpe rene detektivarbeidet og man kan og blir overveldet når man begynner å grave litt i ulike rasers helsestatistikker.. 

Det har nå gått så langt at det nærmest har blitt normalt at mange raser er sjuke/har stor risiko for sykdom /tidlig død. Vi burde kanskje snart stoppe opp, sette foten ned og si at slik kan det bare ikke fortsette, for det går bare en vei..

Både eierne og ikke minst hundene selv fortjener bedre enn at rimelig god helse, både fysisk og mentalt ikke skal være unntaket men regelen.

  • Like 2
Skrevet
8 hours ago, QUEST said:

Det har nå gått så langt at det nærmest har blitt normalt at mange raser er sjuke/har stor risiko for sykdom /tidlig død. Vi burde kanskje snart stoppe opp, sette foten ned og si at slik kan det bare ikke fortsette, for det går bare en vei..

Jeg er enig i at det har gått for langt, og sannsynligvis ikke bare hos the usual suspects. Jeg tror imidlertid kanskje ikke ståa er så ille hos de fleste raser som man kan få inntrykk av. Men det blir jo, uten skikkelig statistikk, bare synsing.

Mange alvorlige problemer hos en del raser er imidlertid ikke av nyere dato. Det ligger hardkodet i rasens DNA grunnet den flaskehalsen som oppsto da rasen ble skapt. Blant annet er noen av retrievernes kreftproblematikk et slikt problem, så vidt jeg har lest. Svingende popularitet gjennom århundrene kan skape ytterligere flaskehalser og ytterligere krøll. Det er vanskelig å løpe fra opphavet sitt.

Så igjen, statistikk hadde vært uvurderlig. Likeså mer kunnskap om rasenes genetikk. Hva er gamle problemer, hva er skapt av dagens avl? Da kan man virkelig begynne å rydde opp i det som ikke er overtydelig også.

Man kan kanskje spørre seg om alle disse rasene vi har er hensiktsmessig. Det er relativt små nyanseforskjeller på en del nært beslektede raser. Selv om eierne gjerne vil påstå noe annet. Tenk om man kunne slå noen sammen igjen?Uten at jeg tror det vil skje noe i den retningen eller vet hvilke raser det evt ville gi en genetisk gevinst for i det hele tatt. Men hva med en Joint Strike Retriever eller en Ultimate UK Spaniel :D 

Skrevet

Dette er ikke bare genetikk. Dette skyldes at hund har blitt en kommersiell vare noen kan tjene relativt raske penger på. Og da avler man på alt. Der man før avlivet svake individer, flasker man dem nå opp og bruker dem i avl neste generasjon. 

Skrevet
19 hours ago, Artemis said:

Ja, jeg kan avstå fra å skaffe meg en rase pga helse. Samtidig så har jeg faktisk valgt å gå for en rase med et frynsete rykte når det gjelder helse... Jeg la først fra meg schäferen pga helse, men valgte å gå for den likevel fordi den passet så godt på alle andre punkter. Dog så føler jeg at det er forskjell på å gå for f.eks. en schäfer eller en flat sammenlignet med f.eks. en bulldog. Får du en frisk flat eller schäfer så har du en frisk hund, får du en "frisk" bulldog så har du ikke en frisk hund i mine øyne. Du har kanskje en frisk bulldog, men den vil fremdeles slite med sin anatomi. 

Som nevnt over her så synes jeg jo egentlig at det er litt trist når folk sier at jeg er heldig som har fått meg en frisk schäfer, det burde jo være en selvfølge...

Takk, det var det jeg forsøkte å si under her :P 

21 hours ago, Kangerlussuaq said:

Jeg synes du også kunne spurt (iallefall ifht trådens overskrift): avstår du fra å kjøpe en rase pga helse - i så måte at du ikke ønsker å støtte opp om avl som er å anse som dyreplageri.

Det du spør om er egentlig bare eiers egeninteresse: å ha en "sunn hund" som lever lenge. At eier får drømmehunden uten sykdommer.

Men det inkluderer jo egentlig ikke hundens lidelser, når du har kjøpt din "drømmehunderase" som er en hund uten nesebor, uten nese, en hund med så mye hudfolder at øynene forsvinner inn i hodet, at øregangene er så trange at 90% får ørebetennelse, at hundene er så derformert fysisk at de lider hver dag fordi eier synes det er "tøft" eller "fint" eller "søtt". DET synes jeg er mer relevant, enn om eier skal sitte igjen med en hund han/hun "føler" er frisk fordi de ikke ligger med epileptisk anfall eller hjerteinfarkt langs vegen...

 

Skrevet
12 timer siden, enna skrev:

Jeg har valgt bort flere raser pga helse. AH bla...det er en myte at de er så mye friskere enn alle andre. 
Av egen erfaring med syke hunder, så fallt AH bort, sammen med collie. 
Og fordi jeg er drit lei syke hunder som lever altfor kort, er jeg ekstremt opptatt av helse når det kommer til innkjøp av hund.  

Collie er ikke aktuelt her heller. Jeg får stadig høre at jeg bare var uheldig med min. Men tar man seg tid til å se seg om, er det mye elendighet som folk ikke snakker om, fordi de mener det er så få som faktisk er syke, at det ikke går utover rasen... 

Ja jeg avstår fra å kjøpe mange raser pga helsa. Jeg orker ikke å ha en så syk hund som jeg hadde en gang til. Jeg tror man må gå igjennom det selv for å forstå.

  • Like 1
Skrevet
6 timer siden, tillien skrev:

Jeg er enig i at det har gått for langt, og sannsynligvis ikke bare hos the usual suspects. Jeg tror imidlertid kanskje ikke ståa er så ille hos de fleste raser som man kan få inntrykk av. Men det blir jo, uten skikkelig statistikk, bare synsing.

Mange alvorlige problemer hos en del raser er imidlertid ikke av nyere dato. Det ligger hardkodet i rasens DNA grunnet den flaskehalsen som oppsto da rasen ble skapt. Blant annet er noen av retrievernes kreftproblematikk et slikt problem, så vidt jeg har lest. Svingende popularitet gjennom århundrene kan skape ytterligere flaskehalser og ytterligere krøll. Det er vanskelig å løpe fra opphavet sitt.

Så igjen, statistikk hadde vært uvurderlig. Likeså mer kunnskap om rasenes genetikk. Hva er gamle problemer, hva er skapt av dagens avl? Da kan man virkelig begynne å rydde opp i det som ikke er overtydelig også.

Tja, jeg tror faktisk ståa er verre hos en del raser enn 'folk flest' er klar over og nå tenker jeg ikke bare på raser med så ekstremt utseende at det nærmest sier seg selv at hundene må ha problemer. Det finnes ganske mange raser med mer eller mindre 'normalt' eksteriør, der det er relativt stor risiko for å få en syk hund/hund som dør i ung alder, i tillegg har vi flere raser med mentale issues som ikke er forenelig med normalt liv. Jeg forventer f.eks at en hund skal tåle sterk vind( når hunden er innendørs, takle nyttårsaften uten behov for medisinering eller bruke dager på å avreagere, kunne gå over gulv uten tepper o.s.v. I tillegg forventer jeg at en rase ikke anbefales å gå på spesialfor for å unngå alvorlig sykdom/død. Jeg kunne gjort lista adskillig lengre men jeg regner med at poenget kom frem . 

Sånn egentlig så er det ikke så veldig interessant ( eller jo men du skjønner kanskje hvor jeg vil hen ) om rasens problemer oppstod ved rasens 'fødsel' eller om problemene er av nyere dato.. For problemene er her nå og det er nå vi må ta tak i dem , det nytter ikke å legge skylden på tidligere tiders avl, det skjer det ikke noe av. I 'gamle dager' så holdt man ikke liv i alt slags 'skrot' eller avlet på dem, således kunne man nok tillate seg å avle en del tettere enn man gjør nå. Men igjen, hva man gjorde tidligere er egentlig uinteressant nå, for det hjelper ikke de bikkjene som lever/blir født fremover. Vi må forholde oss til dagens forhold og dagens hunder og 'å gjøre noe' bør vi nok starte med snarerst mulig , hvis man ikke syns det er helt innafor å regne med stort svinn, når man kjøper hund. 

Med svinn mener jeg ikke bare hunder som faktisk dør/ må avlives men også hunder som er behandlingstrengende mer eller mindre hele livet. 

 

 

 

20 minutter siden, enna skrev:

Dette er ikke bare genetikk. Dette skyldes at hund har blitt en kommersiell vare noen kan tjene relativt raske penger på. Og da avler man på alt. Der man før avlivet svake individer, flasker man dem nå opp og bruker dem i avl neste generasjon. 

Presis! 

  • Like 1
Skrevet

Dette er litt OT (og jeg vet - temmelig søkt og kanskje ikke helt innafor, men...), men jeg kom bare til å tenke på at vi forventer at hunder skal være friske og fine og ha en god mental helse. Men hvordan er det egentlig med oss mennesker? Hvor mange av oss her på sonen er egentlig HELT friske, uten diagnoser som medisineres på ett eller annet vis? Helt uten at noen "oppdrettere" har styrt avlen av oss med tanke på penger eller profitt? 

  • Like 9
Skrevet
Just now, Siri said:

Dette er litt OT (og jeg vet - temmelig søkt og kanskje ikke helt innafor, men...), men jeg kom bare til å tenke på at vi forventer at hunder skal være friske og fine og ha en god mental helse. Men hvordan er det egentlig med oss mennesker? Hvor mange av oss her på sonen er egentlig HELT friske, uten diagnoser som medisineres på ett eller annet vis? Helt uten at noen "oppdrettere" har styrt avlen av oss med tanke på penger eller profitt? 

Er ikke det ekstremt OT, typ har ingen ting med saken å gjøre? :P 

Altså, jeg forstår hva du vil inn på, at det ikke er mange mennesker som ikke har en skavank eller to. Men hva slags relevans har det, når det er vi mennesker som styrer avlen på hunder? Og man kan spore veldig mye av plagene til hunder tilbake til hodeløs egoistisk avl? Det er jo det som er cluet. Om man satt med en gruppe hunder som hadde diverse sykdommer som ikke var sporbar bakover i slekta og som IKKE åpenbart kunne vært forhindret med en annen type avl - så ville nok ingen av oss klaget. Genetiske krumspring skjer, og sykdommer skjer. Det kan vi ikke forhindre. Men hundeavl styres av mennesker, og vi har mer enn nok kunnskap til å ikke avle på idiotiens premisser. Allikevel gjøres det det.

Menneske"avl" derimot, da beveger vi oss jo inn på rasehygiene med ideer som finner sted i despotiske land. Ingen bestemmer over oss hvem som skal pare seg med hvem. Dermed har det da ingen ting med hundeavl å gjøre - i dagens moderne verden sier vi at barn er en menneskerettighet. Berettiget alle, uansett om de har et dødelig kreftgen eller om de har tenner som kommer ut gjennom et øre. Hva slags sammenheng har mennesklig helse da med det ansvaret vi påtar oss som intelligent art som står i direkte herskerposisjon over avlen på et dyr uten naturlig seleksjon? I don't see any correspondance between the two cases?

Skrevet
Akkurat nå, Siri skrev:

Dette er litt OT (og jeg vet - temmelig søkt og kanskje ikke helt innafor, men...), men jeg kom bare til å tenke på at vi forventer at hunder skal være friske og fine og ha en god mental helse. Men hvordan er det egentlig med oss mennesker? Hvor mange av oss her på sonen er egentlig HELT friske, uten diagnoser som medisineres på ett eller annet vis? Helt uten at noen "oppdrettere" har styrt avlen av oss med tanke på penger eller profitt? 

Jeg husker ikke hvem som sa det men en eller annen har vel sagt noe slikt som' Helt friske mennesker finnes ikke, da er de bare ikke godt nok undersøkt' :ahappy:

Men sånn ellers så skiller vel ikke avl på mennesker seg noe særlig fra annen avl, arvelige lidelser er arvelige, også på mennesker..

Men tilbake til 'frisk'. Det spørs jo helt hva man legger i ordet frisk. Jeg heller forventer ikke å kjøpe/overta hunder som aldri noensinne må til dyrlegen. Men for meg er det i alle fall veldig stor forskjell på å ta hunden med til dyrlegen for en eller annen påkommen sykdom som lar seg behandle uten alt for store konsekvenser( og som er forbigående/ikke alvorlig for hunden) hverken for hund eller pengebok..

Det er stor forskjell ( i min bok i alle fall) å  dra til dyrlegen fordi hunden har fått en øyebetennelse og å må  behandle hunden for allergi f.eks, resten av livet.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er opptatt av mentalitet og helse ja, men vet også at ingenting er 100% uansett. Man kan aldri vite. Men noen raser er mer "utsatt" enn andre når det kommer til det ene og det andre, så da tenker jeg meg om mye mer i den vurderingen. Det er ikke mange raser jeg kunne personlig ha tenkt meg å ha, men for eksempel dobermann er jo en rase som jeg og mannen er veldig glad i, men hadde vi skulle vurdert rasen på nytt hadde jeg slitt veldig med å vite hvor jeg skulle lete, pga helsetilstanden. Jeg var jo uheldig å miste to stk av rasen mellom 5 og 6 år gammel, og det er ikke noe artig.  Jeg forventer en levealder på en hund på rundt 11-12 år. Vil jo ha en hund lengst mulig. Men klart, hvis noen er innstilt på å få en grand danois og vet alderen kan bli max 7, så vet man jo om det. Men jeg synes det blir for kort. Og har en rase sykdommer/problemer som er ganske vanlig på rasen, så hadde jeg nok vært mer bekymret over det når jeg hadde hatt hunden. Det er jo ikke noe man vil tenke på når man har hund. 

Så jeg vil nok ha raser som er kjent for å være ganske friske, har bra levealder, og har generelt sett bra gemytt.  Og være ekstra nøye med vurderingene uansett. Er nok valpeselgerens "skrekk", fordi jeg er så kritisk og skeptisk og spør så mye hehe. Eller motsatt, kanskje noen synes det er bra. Man vet jo uansett at folk ikke bestandig er så ærlig :/ 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
    • Takk for svar 😁 Har vurdert labrador ja, men litt redd for at den hadde spist alt den kom over 😂  Har absolutt vurdert puddel på nytt, men fra en annen oppdretter. Jeg gjorde mye research og kontaktet flere oppdrettere da jeg fikk min første, men det endte ikke så bra allikevel. Var også ikke klar over at de brune var kjent for å være ekstra gal. Jeg startet en puddelgruppe i området da jeg fikk ham og vi dro på jevnlige treff der, så vet jo at ikke alle er like ikke, men det var en del av guttene som var vanskelige å ha med å gjøre.. så hadde valgt tispe om det ble puddel, tenker jeg. Springer spaniel har jeg ikke sett noe på, har ikke særlig erfaring med den type hund. Pelsstell går helt greit. Alle har jo noe stell. Puddel var ganske mye innimellom, men det var jo ikke verre enn at jeg bare kunne glattbarbere ham om jeg ikke orket en periode. Har også blitt klok av skade og innsett at jeg må prioritere trening på ro ute 🫣
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...