Avstår du fra raser pga helse, mental eller fysisk?

[QUEST]

Tanken er ikke akkurat helt ny hos meg men den kom opp igjen nå, siden jeg har vært på utkikk etter en 'ny' rase ( for meg). Skremmende mange raser som jeg ellers kunne tenkt meg, faller fra pga helse, enten mental eller fysisk. Nå er jo selvsagt ingen raser 100% friske men det  er jo ikke til å komme vekk fra at en ikke helt ubetydelig del har ( Ut fra mitt synspunkt i alle fall) dårlig statistikk å vise til, når det kommer til  helsebiten..

Det er mulig jeg er mer 'kresen' enn mange andre i så måte men jeg forventer faktisk at man kan regne med at hunden er rimelig frisk og stødig og at den har en minimum livslengde på 10-12 år. Det er jo ikke til å komme bort fra at på en god del raser, så er det slett ikke noen selvfølge.. Helt sikkert vil det være store variasjoner blandt rasespekulanter/eiere/oppdrettere hva man mener er en godtagbar risiko i så måte.

For min del så forventer jeg at skulle man få en syk/dårlig hund så er man uheldig , ikke at man er heldig hvis man får en som er frisk.. 

Hvor stor vekt legger andre på dette når det kommer til valg av rase? Kjøper man drømmerasen og håper på det beste eller dropper man den og går for det nest eller tredje 'beste' ? 

 

[Gjest]

Jeg synes du også kunne spurt (iallefall ifht trådens overskrift): avstår du fra å kjøpe en rase pga helse - i så måte at du ikke ønsker å støtte opp om avl som er å anse som dyreplageri.

Det du spør om er egentlig bare eiers egeninteresse: å ha en "sunn hund" som lever lenge. At eier får drømmehunden uten sykdommer.

Men det inkluderer jo egentlig ikke hundens lidelser, når du har kjøpt din "drømmehunderase" som er en hund uten nesebor, uten nese, en hund med så mye hudfolder at øynene forsvinner inn i hodet, at øregangene er så trange at 90% får ørebetennelse, at hundene er så derformert fysisk at de lider hver dag fordi eier synes det er "tøft" eller "fint" eller "søtt". DET synes jeg er mer relevant, enn om eier skal sitte igjen med en hund han/hun "føler" er frisk fordi de ikke ligger med epileptisk anfall eller hjerteinfarkt langs vegen...

[Siri]

Ja, ja, ja og tja... tror jeg. 
Om jeg skulle vurdert ny rase nå, så hadde jeg nok både vurdert rasens generelle helsestatus, fysikk og pels. Det er selvsagt helt uaktuelt med raser som er forkrøplet på noe som helst vist, og raser som er kjent for mye sykdomsproblematikk er heller ikke noe jeg ville sjangset på. Pelsstell er jeg jo ikke ukjent med, men raser som må nappes eller klippes for å se rasetypisk ut, hadde jeg nok heller ikke orket, tror jeg. 

Nå har jeg jo funnet "min" rase og har hatt den i en mannsalder og vel så det... og vet hva jeg kan forvente meg av helseproblemer (relativt lite), eksteriøre trekk jeg bør være obs på og hvor mye pelsstell de krever. Da er det en kalkulert risiko når jeg kjøper valp - men jeg vet jo sånn nogen lunde hva jeg kan forvente når jeg kjøper fra de linjene jeg velger meg  

[Snøfrost]

Jeg har jo en godt over gjennomsnittlig frisk rase (i følge statistikker), selvsagt finnes det noe rusk, men totalt sett er dette en frisk rase som blant annet har de største utgiftene registrert i svenske Agria basert på skader og uhell.  Men jeg kunne på et tidspunkt tenkt meg en maskot, og da er helse i aller høyeste grad noe det tenkes over. Flere raser har falt fra pga helsebiten og jeg har ikke sett på noen med utfordrende hodestruktur. Jeg har dog snust litt på strihårsdachs, men da ville jeg hatt en litt kortere og litt mer langbeint enn den gjengse strihår man ser på utstillinger, og siden jeg også gjerne vil stille ut maskoten og ikke har jaktterreng så blir det litt feil. Så da får vi velge noe annet da. I tillegg er mentaliteten litt opp og ned hos dachs generelt (alle varianter), men sånn jeg har forstått det er ikke standard strihår så gal der. 
Schäfer er også en rase jeg godt kunne tenkt meg på en del områder, men helsa gjør at den er et no-go i overskuelig fremtid. 
Mange terriere ryker på helsebiten og/eller gemyttet selv om de tiltaler meg på mange andre områder. 
Jeg har endt med å ville ha en Podengo Portuguese medio som maskot, så langt virker dette som en frisk rase med et fint gemytt (dog har noen linjer en sykdom av strihårene, men de er ikke så utbredt virker det som). Men når det kommer en slik en i hus er noe usikkert.  Utfordringen her er liten gen-pool (dog relativt stor i Portugal da de kan bruke uregistrerte hunder også i avlen), samt ikke så lang erfaring med å ha de i typisk "nordisk hjem"  men så langt virker de jeg har snakket med veldig fornøyd med sine individer.  Jeg måtte gjennom en del raser før jeg havnet på denne for å si det forsiktig...  Så får fremtiden vise om det blir en her i fremtiden

[QUEST]

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Jeg synes du også kunne spurt (iallefall ifht trådens overskrift): avstår du fra å kjøpe en rase pga helse - i så måte at du ikke ønsker å støtte opp om avl som er å anse som dyreplageri.

Det du spør om er egentlig bare eiers egeninteresse: å ha en "sunn hund" som lever lenge. At eier får drømmehunden uten sykdommer.

Men det inkluderer jo egentlig ikke hundens lidelser, når du har kjøpt din "drømmehunderase" som er en hund uten nesebor, uten nese, en hund med så mye hudfolder at øynene forsvinner inn i hodet, at øregangene er så trange at 90% får ørebetennelse, at hundene er så derformert fysisk at de lider hver dag fordi eier synes det er "tøft" eller "fint" eller "søtt". DET synes jeg er mer relevant, enn om eier skal sitte igjen med en hund han/hun "føler" er frisk fordi de ikke ligger med epileptisk anfall eller hjerteinfarkt langs vegen...

Det kunne jeg jo men tråden var ikke ment som en 'fy skam deg du støtter avl på usunne raser!' Den var ment som just det , sett fra eierens 'egoistiske' synspunkt om å få en hund der man med noenlunde sikkerhet kan forvente en 'normalt' ( hva man nå skal legge i det begrepet da..) frisk hund med nogenlunde normal forventet livslengde. 

Men når det er sagt..det er slett ikke bare raser med helt åpenbare fysiske deformiteter som kan ha veldig dårlig statistikk å vise til når det kommer til helse.. Jeg kunne kommet opp med navn på flere raser som burde ha alle ytre fysiske forutsetninger til å være stort sett sunne og friske men som så langt fra er det.. ( @2ne var jeg ikke flink nå? ) men jeg gjør ikke det, for det er ikke så vesentlig for tråden hvilke raser det er snakk om, det er mer at det finnes ganske mange raser som ikke har eksistør som burde tilsi skral helse, enten mentalt eller fysisk ( eller begge deler..)  Det er kanskje litt lett å glemme når man peker på de som har f.eks flatneseraser, at de er slett ikke alene om å støtte avl på dyr med dårlig helse/dyrevelferd.. 

[Gjest]

Just now, QUEST said:

Det kunne jeg jo men tråden var ikke ment som en 'fy skam deg du støtter avl på usunne raser!' Den var ment som just det , sett fra eierens 'egoistiske' synspunkt om å få en hund der man med noenlunde sikkerhet kan forvente en 'normalt' ( hva man nå skal legge i det begrepet da..) frisk hund med nogenlunde normal forventet livslengde. 

Men når det er sagt..det er slett ikke bare raser med helt åpenbare fysiske deformiteter som kan ha veldig dårlig statistikk å vise til når det kommer til helse.. Jeg kunne kommet opp med navn på flere raser som burde ha alle ytre fysiske forutsetninger til å være stort sett sunne og friske men som så langt fra er det.. ( @2ne var jeg ikke flink nå? ) men jeg gjør ikke det, for det er ikke så vesentlig for tråden hvilke raser det er snakk om, det er mer at det finnes ganske mange raser som ikke har eksistør som burde tilsi skral helse, enten mentalt eller fysisk ( eller begge deler..)  Det er kanskje litt lett å glemme når man peker på de som har f.eks flatneseraser, at de er slett ikke alene om å støtte avl på dyr med dårlig helse/dyrevelferd.. 

Jeg skrev "også", ikke "du burde byttet ut a mot b"  

[Mud]

Helse og gemytt er nr 1 på prioriteringslista mi når jeg velger rase og ikke minst - linjer... Det har det alltid vært. 

Nå var jeg litt på skummelt farvann når jeg valgte å gå for puli.  For til tross for at rasen er svært frisk fysisk er det ikke til å stikke under en stol at enkelte kan være i overkant skvetne og skeptiske. Så da var jeg ekstra nøye på oppdrettet...

Huskyen ramler jo også inn under kategorien frisk og sunn rase, men han var jo ikke planlagt. 

 

[QUEST]

@Snøfrost; har du truffet noen av disse medio'ene? Jeg er svak for pp( forsåvidt alle tre størrelser)  selv men skeptisk siden jeg 'kjenner' så lite til dem. Eksteriørmessig tiltaler de meg dog men jeg ville gjerne visst noe mer om hvordan de er å 'ha i hus' så og ai  

[Snøfrost]

Just now, QUEST said:

@Snøfrost; har du truffet noen av disse medio'ene? Jeg er svak for pp( forsåvidt alle tre størrelser)  selv men skeptisk siden jeg 'kjenner' så lite til dem. Eksteriørmessig tiltaler de meg dog men jeg ville gjerne visst noe mer om hvordan de er å 'ha i hus' så og ai  

Har dessverre ikke truffet så mange, men har fulgt flere over 2-3 år nå. Så jeg har jo et ganske godt innblikk i hverdagen deres på den måten. Sett masse videoer (fra ikke utstilling) også. De har jaktinstinkt så det holder disse også, men det gjør jo ikke meg så mye. For meg er det viktig at hunden funker med Siberians og bl.a. kan løpe med når jeg trener polarpelsene + fungerer bra i flokk. I tillegg til helsebiten. De tikker alle disse boksene. 

[QUEST]

2 minutter siden, Snøfrost skrev:

Har dessverre ikke truffet så mange, men har fulgt flere over 2-3 år nå. Så jeg har jo et ganske godt innblikk i hverdagen deres på den måten. Sett masse videoer (fra ikke utstilling) også. De har jaktinstinkt så det holder disse også, men det gjør jo ikke meg så mye. For meg er det viktig at hunden funker med Siberians og bl.a. kan løpe med når jeg trener polarpelsene + fungerer bra i flokk. I tillegg til helsebiten. De tikker alle disse boksene. 

Takk  Mhm..det var det jeg 'fryktet' at 'være løs' biten muligens kunne bli problematisk.. 

 

Men tilbake til helse.. Jeg har jo møtt på 'Skal du ha rase x eller y , så må du bare godta at slik er det eller la være å kjøpe rasen' Selvsagt er der ingen som tvinger meg til å kjøpe en rase men da virker det jo unektelig litt som om man har 'gitt opp' og bare godtatt at rasen er skral, på den ene eller andre måten? 

[Snøfrost]

Just now, QUEST said:

Takk  Mhm..det var det jeg 'fryktet' at 'være løs' biten muligens kunne bli problematisk.. 

De er jo flokkjakthunder, på kanin, i ulendt terreng sånn opprinnelig, og de blir fortsatt brukt slik i Portugal. 

Vet det er de som har hundene løse, men radiusen er nok ikke så liten og de VIL jakte på alt som er fra katt og nedover i størrelse i alle fall. Potensielt også noe større. Granden er jo jakthund på villsvin og hjort og kan derfor også være hakket tøffere i gemyttet. Den mest "selskapsavlede" er nok pequeno'en selv om disse også jaktes med i Portugal har de i mye lengre tid vært eid av folk som ikke jakter i f.eks. England og USA, og det er jo derfra de fleste har kommet til Norge. Ikke fra portugisiske hunder som blir jaktet med og som kanskje er uregistrert frem til den blir brukt i avl av en som ønsker å ha sine hunder registrert. De jobber jo fortsatt med å få en del jegere der nede til å registrere hundene sine så de blir mer tilgjengelig for avl. 

[Malamuten]

Ja og nei må jeg vell svare der. Jeg har visse raser jeg aldri ville støttet avlen på, visse raser unngår jeg for min egen del om det finnes et bedre alternativ og noen kameler har jeg godtatt og måtte svelge for å kunne ha den rasen jeg ønsker, til det bruksområdet jeg ønsker og jeg synes ikke det finnes noe godt alternativ heller. Malle har ca det samme som hollender og schæfer har andre ting. Nå er det rett nok ikke halvparten eller mer som er dårlige så det kunne vært verre, og mange av dem som har problemer er vell til større plage for omgivelsene isåfall, enn seg selv. Men jeg anser det som en stor nok risk ifht hva man får. Dog håper jeg å på sikt kunne avle til meg selv og forhåpentligvis også være med å bidra positivt til rasens mentalitet og helse. Schæfer var jo oppe til vurdering først, men det turte jeg rett og slett ikke å kjøpe når alt kom til alt. 

dog er jeg en linjenerd og gjør det jeg kan for å unngå kjente problem iallefall. Uansett rase.

[Turb]

Akkurat nå, Snøfrost skrev:

De er jo flokkjakthunder, på kanin, i ulendt terreng sånn opprinnelig, og de blir fortsatt brukt slik i Portugal. 

Vet det er de som har hundene løse, men radiusen er nok ikke så liten og de VIL jakte på alt som er fra katt og nedover i størrelse i alle fall. Potensielt også noe større. Granden er jo jakthund på villsvin og hjort og kan derfor også være hakket tøffere i gemyttet. Den mest "selskapsavlede" er nok pequeno'en selv om disse også jaktes med i Portugal har de i mye lengre tid vært eid av folk som ikke jakter i f.eks. England og USA, og det er jo derfra de fleste har kommet til Norge. Ikke fra portugisiske hunder som blir jaktet med og som kanskje er uregistrert frem til den blir brukt i avl av en som ønsker å ha sine hunder registrert. De jobber jo fortsatt med å få en del jegere der nede til å registrere hundene sine så de blir mer tilgjengelig for avl. 

Søster hadde pequeno korthår i 6 mnder (hun ble skadet og måtte avlives) og en venninne hadde strihår i 4 år (han fikk epilepsi å måtte avlives). Stor forskjell på strihår og korthår - korthår har nok hakket mer jakt og mindre samarbeidsvilje - selv om det er store indviduelle forskjeller. Men søsters ble født løpende omtrent, eneste hun ville var å løpe, hun hadde stor radius selv fra hun var helt liten, veldig selvstendig og jaktet på alt fra ca 12 ukers alder... Venninnes strihår jaktet også på alt, størrelse spilte ingen rolle. Han hadde hakket mindre radius, så hun hadde grei innkalling på ham så lenge hun fikk kalt ham inn før han kom på 20 m... etter det måtte hun bare vente ham ut. Så tror man skal være godt klar over at det bor mye i de små også. Ellers skikkelig godinger begge to altså. Fryktelig aktive og spretne små tasser. Det var litt OT da men...

Ja, jeg har valgt bort raser pga helse, og jeg har valgt bort kombinasjoner pga helse og mentalitet. Noe som jeg opplever som aller vanskeligst er at folk ikke er ærlige om avlsdyr, dvs at de unnlater å informere om helseproblemer på linjene eller mentale issues. Det gjør det vanskelig å være valpekjøper. Jeg opplever at det er verst når man bytter rase. Når man har hatt en rase en stund da er man litt mer en av "gjengen" og får mer informasjon (og man vet også mer hvor man skal lete), enn når man er ny for en rase. 

[Debbie]

Svaret er ja, og er derfor jeg byttet rase. Om jeg kommer til å bytte rase igjen- vet ikke. Håper det er noen år til det kommer opp.

[Raksha]

Ja, ja og ja. Men jeg er ikke manisk, for da er det ingen raser som når gjennom nåløyet. Den friskeste hunden jeg har hatt var den mest skrullete. Det var familiehunden som ble 12.5 - hun hadde ikke blitt så gammel om hun bare hadde vært min.

Etter det er det ene salukien som hr vært desidert friskest, har aldri vært noe store greier med han. Han er helt grei mentalt også. Andre salukien var ikke helt "normal" og døde brått 8 år gammel. 

Cavalier, som på mange måter er drømmerasen når det kommer til familiehund, velger jeg vekk pga helse. Jeg velger vekk korthåra hunder pga været her oppe. Jeg velger vekk skarpe hunder, fordi jeg ikke ønsker en potensielt skarp hund slik livssituasjonen er nå. Jeg velger bort jakthunder fordi vi ikke jakter, og jeg har sauer rundt meg om sommern osv. Så definitivt ja, på alle punkter, selv om det ikke nødvendigvis er "feil" på mentaliteten eller fysikken som gjør at jeg velger dem bort, de bare paser ikke meg nå. 

[patricia]

Nå er jeg selv på jakt etter en ny liten/mellomstor hund. Det blir ingen ny DSG, er ikke helt fornøyd med vesenet hennes, og labradoren begynner å bli for heftig begeistret for meg. Den ene rasen etter den andre har blitt sjaltet ut i tur og orden pga helseissues. Det er raser i gruppe 1,2, og 8 som interesserer meg, men nå kommer jeg vel til å ende opp med en ny labrador likevel...

 

[Artemis]

Ja, jeg kan avstå fra å skaffe meg en rase pga helse. Samtidig så har jeg faktisk valgt å gå for en rase med et frynsete rykte når det gjelder helse... Jeg la først fra meg schäferen pga helse, men valgte å gå for den likevel fordi den passet så godt på alle andre punkter. Dog så føler jeg at det er forskjell på å gå for f.eks. en schäfer eller en flat sammenlignet med f.eks. en bulldog. Får du en frisk flat eller schäfer så har du en frisk hund, får du en "frisk" bulldog så har du ikke en frisk hund i mine øyne. Du har kanskje en frisk bulldog, men den vil fremdeles slite med sin anatomi. 

Som nevnt over her så synes jeg jo egentlig at det er litt trist når folk sier at jeg er heldig som har fått meg en frisk schäfer, det burde jo være en selvfølge...

[QUEST]

1 time siden, Turb skrev:

Søster hadde pequeno korthår i 6 mnder (hun ble skadet og måtte avlives) og en venninne hadde strihår i 4 år (han fikk epilepsi å måtte avlives). Stor forskjell på strihår og korthår - korthår har nok hakket mer jakt og mindre samarbeidsvilje - selv om det er store indviduelle forskjeller. Men søsters ble født løpende omtrent, eneste hun ville var å løpe, hun hadde stor radius selv fra hun var helt liten, veldig selvstendig og jaktet på alt fra ca 12 ukers alder... Venninnes strihår jaktet også på alt, størrelse spilte ingen rolle. Han hadde hakket mindre radius, så hun hadde grei innkalling på ham så lenge hun fikk kalt ham inn før han kom på 20 m... etter det måtte hun bare vente ham ut. Så tror man skal være godt klar over at det bor mye i de små også. Ellers skikkelig godinger begge to altså. Fryktelig aktive og spretne små tasser. Det var litt OT da men...

Ja, jeg har valgt bort raser pga helse, og jeg har valgt bort kombinasjoner pga helse og mentalitet. Noe som jeg opplever som aller vanskeligst er at folk ikke er ærlige om avlsdyr, dvs at de unnlater å informere om helseproblemer på linjene eller mentale issues. Det gjør det vanskelig å være valpekjøper. Jeg opplever at det er verst når man bytter rase. Når man har hatt en rase en stund da er man litt mer en av "gjengen" og får mer informasjon (og man vet også mer hvor man skal lete), enn når man er ny for en rase. 

Ja akkurat det samme opplever jeg/har opplevd når det kommer til å kjøpe en ny rase ( for meg) . Spør du raseentusiastene, enten   de er  'bare' eiere eller også oppdrettere så er 'negativ' informasjon om rasen ofte temmelig fraværende.. Jeg har nevnt det før men.. Det  er jo litt påfallende at ikke helt få skryter av sin rase/benekter raserelaterte issues mens de samme eierene kan klage over nettopp det samme i andre tråder.. 

Det er derfor jeg syns det er like interessant å høres andres erfaringer med for meg interessante  raser og da tenker jeg på folk som ikke har rasen selv men som har erfaring med den i ulike settinger, som det er å høre fra raseeiere.. De førstnevnte har ikke helt sjeldent et litt mer realistisk syn på rasen enn entusiastene.. 

Like påfallende er det at man kan oppleve lite eller ingen negativ info om en rase, FØR du har fått den selv. Har du faktisk kjøpt en, ja da kan plutselig 'alle' fortelle deg at si eller så, er helt vanlig på rasen.. Om dette skyldes en slags misforstått lojalitet mot rasen eller man er redd for å skremme vekk eventuelle interessenter vet jeg ikke, mulig det er en kombinasjon? Uansett kan det få kjedelige følger for både hund og eier, hvis man ender opp md en rase som i realiteten ikke passer/har egenskaper man IKKE ønsker. 

Hvor mange minityrhundeiere f.eks fikk høre FØR de kjøpte seg miniatyr, at renslighet kan være et issue? Noen lever  med det om enn ikke med direkte begeistring ( som undertegnede f.eks) , andre putter bikkja i bur, omplasserer eller avliver. For det er ikke alle som tolererer den slags og det hadde vel best for både hund og eier om eieren var informert om muligheten, før de kjøpte rasen..

 

[Wilhelmina]

Akkurat nå, Raksha skrev:

Cavalier, som på mange måter er drømmerasen når det kommer til familiehund, velger jeg vekk pga helse.

Ja, jeg er jo litt der jeg og, og hadde det eksistert et relevant alternativ til cavalier så hadde jeg bytta tvert. Men det gjør det jo ikke... Jeg har vel vært innom hele gruppe 7 og 8 på jakt etter neste hund, og bortsett fra engelsk springer finner jeg ingenting som er i nærheten av å være aktuelt dessverre... Så enten blir det springer neste gang (må bare overbevise meg selv om at den ikke er for stor først ) ellers må jeg gå en ti-femten runder til der jeg vurderer en ny cavalier. Jeg er nok mer tilbøyelig til å sjanse på fysisk helse enn på gemytt, for potensielt dårlig gemytt er en total dealbreaker her.

[Turb]

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Ja, jeg er jo litt der jeg og, og hadde det eksistert et relevant alternativ til cavalier så hadde jeg bytta tvert. Men det gjør det jo ikke... Jeg har vel vært innom hele gruppe 7 og 8 på jakt etter neste hund, og bortsett fra engelsk springer finner jeg ingenting som er i nærheten av å være aktuelt dessverre... Så enten blir det springer neste gang (må bare overbevise meg selv om at den ikke er for stor først ) ellers må jeg gå en ti-femten runder til der jeg vurderer en ny cavalier. Jeg er nok mer tilbøyelig til å sjanse på fysisk helse enn på gemytt, for potensielt dårlig gemytt er en total dealbreaker her.

Sånn PS så venner man seg raskt til større hund altså, for de begynner jo små og blir gradvis større  andre veien tar litt lengre tid  

[QUEST]

Akkurat nå, Turb skrev:

Sånn PS så venner man seg raskt til større hund altså, for de begynner jo små og blir gradvis større  andre veien tar litt lengre tid  

Der har du løsningen Wilhelmina! Det er bare å passe på at den nye rasen ikke er større enn en fullvoksen cavalier ved leveringsalder, så kommer du ikke til å merke at du tilslutt  har 50 kg hund i hus.. 

[Pringlen]

Ja. Nå er de rasene vi har på rett plass både mentalt og helsemessig, og noen "maskot" er pr i dag ikke aktuelt. Vi hadde dog veldig lyst på irsk ulvehund, der ble bla helse og forventet levealder en dealbreaker.

[Sprettballen]

Da jeg skulle ha maskot-hund, så skulle jeg ha en helt ny rase, og da var helseaspektet og gemytt viktig for meg når jeg skulle velge rase. Jeg valgte whippet, fordi det ble regna som en rimelig frisk rase helsemessig. Det vil jeg tørre å påstå at den fortsatt er, så lenge det varer. Selv om det dukker opp rusk på whippet også fra tid til annen. Jeg var nok ikke like klar over hvor stor variasjon det var i gemytt i forkant av kjøp av rasen, men jeg likte veldig god de individene jeg traff fra oppdretteren jeg ville ha fra, så det var igrunnen det viktigste. 

Jeg er selvfølgelig opptatt av helse og gemytt. Men neste gang skal jeg ha schäfer, og de har jo sine helseplager. Jeg var en periode innom andre lignende raser, men også her er helseproblemer og gemytt en greie, så etter flere runder med meg selv fant jeg ut at jeg vil gå for noe "kjent". Jeg er ikke skikkelig linjenerd, men sjekker jungeltelegrafen og sjekker det jeg kan rundt. Snakker med mange forskjellige oppdrettere etc. for å prøve å gjøre et best mulig grunnarbeid om ikke annet. Så får det bære eller briste. Det er schäfer jeg vil ha. Det er den rasen jeg alltid kommer tilbake til, og det var en hund av den rasen som var min once in a lifetime hund...og totalt knuste hjertet mitt. Første gangen jeg valgte schäfer visste jeg langt mindre enn jeg vet i dag, så det håper jeg gjør at jeg har et bedre utgangspunkt ift. å velge oppdretter og kombinasjon...i det minste. Schäfer har vært min hjerterase helt siden mamma og bror min henta hjem en schäfervalp på impuls da jeg var liten, det var en hund som satte dype spor i en ung jente, og helt siden den gang var jeg fast bestemt på å få meg schäfer når jeg ble voksen Det ligger nok for mye følelser i det rasevalget til at jeg bare kan forkaste rasen fordi jeg har vært uheldig. Jeg vet jo om mange som har friske og flotte schäfere, så det er jo ikke umulig å få liksom. 

[Midas]

Det kommer litt an på da. Hvis drømmerasen har kjente og vanlige sykdommer som er veldig alvrolig og potensielt kan bli helt håpløst å leve med, så går jeg for nest beste alternativ. Hvis det er snakk om HD på små og lette raser for eksempel så ville jeg godtatt det. Så det kommer helt an på. Den mentale biten er viktigere for meg. Det er dét jeg setter først. Jeg har hatt et par mentalt dårlige hunder, og det krever så ekstremt mye tilrettelegging, bekymring og unngåelser som gjør hverdagen problematisk.

Det er grusomt å ha syk hund, og det er en enorm skuffelse på mange måter å miste en alt for ung hund som en for det første er veldig knyttet til, og for det andre har lagt ned MYE tid og krefter i å trene frem til å bli brukendes og veloppdragen. Det er tungt å begynne på nytt, og man blir redd for å nok en gang bli dypt forelsket i den nye hunden, bruke masse tid og krefter (og penger) på å oppdra og trene for så å miste igjen "før tiden". For man går jo inn med hele seg og hele hjertet i den nye hunden og. Jeg er i en situasjon nå der jeg leter etter ny rase, og jeg merker at jeg nærmest blir paranoid. Både med tanke på helse og mentalitet. Jeg vil ha en frisk hund med solid og god mental helse som har et godt utgangspunkt og som skal være velfungerende og frisk i minst 12 år  

Så lurer jeg på; hvis helse og mentalitet ikke skal være grunn nok til å velge bort "drømmerasen", hva er kriteriene for at man skal kalle noe drømmerase? Hvorfor har man en drømmerase som er både syk og dårlig mentalt? Da står man jo kun igjen med utseende da? Eller er det arbeidsviljen som bestemmer det? Hvis hunden er helt kokko kommer man jo ikke langt med den uansett?  
Jeg ville aldri kjøpt en rase som er avlet frem til et liv i lidelse. Kortnesa, hudfolder, nedtrykt, tønneformet/overvektig eller utstikkende øyne, for trang hodeskalle og alt det syke som mennesket har produsert i sin lengsel etter det ekstreme. Det er no go for meg. Jeg vil ha en hund som fungerer, jeg driter i om de ser kjedelige ut eller egentlig hvordan de ser ut i det store og hele. 

[Sprettballen]

Akkurat nå, Midas skrev:

Så lurer jeg på; hvis helse og mentalitet ikke skal være grunn nok til å velge bort "drømmerasen", hva er kriteriene for at man skal kalle noe drømmerase? Hvorfor har man en drømmerase som er både syk og dårlig mentalt? Da står man jo kun igjen med utseende da? Eller er det arbeidsviljen som bestemmer det? Hvis hunden er helt kokko kommer man jo ikke langt med den uansett?  
Jeg ville aldri kjøpt en rase som er avlet frem til et liv i lidelse. Kortnesa, hudfolder, nedtrykt, tønneformet/overvektig eller utstikkende øyne, for trang hodeskalle og alt det syke som mennesket har produsert i sin lengsel etter det ekstreme. Det er no go for meg. Jeg vil ha en hund som fungerer, jeg driter i om de ser kjedelige ut eller egentlig hvordan de ser ut i det store og hele. 

For min del handler det om at selv om rasen kan ha problemer med både helse og/eller mentalitet, så er det jo ikke sånn at alle individer er syke eller dårlige mentalt. Man vil jo alltid strebe mot å finne en kombinasjon man har tro på at kan gi friske valper, både i hodet og kroppen ellers. For min del handler det om at de positive sidene ved rasen(bruksegenskaper, utseende, væremåte), veier litt opp for den risikoen det er å ta for å potensielt får en syk hund. På MIN drømmerase så synes jeg nok kanskje at helsebiten er hakket mer utfordrende enn mentaliteten, da oppdrettere er flinke til å mentalteste og å oppfordre sine valpekjøpere til å gjøre det samme. Så går man litt ned i dybden, så kan man få et greit innblikk i hva man kan forvente. Jeg er igrunnen ikke så bekymret for helseplager og mentale brister når man kan hente mye informasjon fra dogweb eller lignende sider. Det skumle er jo helseplager som IKKE ligger offentlig ute, der man er helt avhengig av oppdretters (og oppdretters kilder) mer eller mindre ærlige ord.