Gå til innhold
Hundesonen.no

Spansk vannhund, erfaringer?


Midas
 Share

Recommended Posts

Planlegging pågår i forhold til Midas sin etterkommer. Vi er avhengig av en hund som er allergivennlig, men jeg vil først og fremst ha en rase som passer for oss og til mitt bruk.

Vi er en familie på tre med et barn på 3 år. Jeg er hjemme, slik at hunden blir sjelden alene hjemme. Likevel må jeg ha en hund som kan være alene hjemme, men det er ofte en treningssak.

Jeg vil ha en mellomstor hund, som kan være med på ski og sykkelturer. En hund som er aktiv, livlig og førerorientert. Jeg kommer til å trene og eventuelt konkurrere innen rally, lydighet og muligens spor. Det må være en allsidig hund som kan være tilpasningsdyktig. Det er viktig at hunden egner seg i en familie og ikke er utpreget enmannshund da jeg ønsker at de andre i familien også skal ha glede av hunden, selv om det i hovedsak blir jeg som trener med den. Den må også kunne læres til å være rolig inne.

Vi kan tilby et liv der hunden får være med på alt, både mental og fysisk trening, andre hundevenner og mye mye kjærlighet. Det vil være perioder med mindre aktivitet, altså kan jeg ikke ha en hund med et ekstremt aktivitetsnivå (malle, bc osv). Jeg har tidligere hatt Toller, en rase som passet supert til mitt bruk. 

Er spansk vannhund noe for oss?  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har svært begrenset med erfaring, dvs kun med ett individ. Denne hunden er godkjent redningshund(ettersøkning), så det er definitivt mulig å trene dem til litt av hvert. Veien mot godkjenning tror jeg nok ikke var spesielt lett, og noen ideell rase som redningshund er det ikke(men det er jo heller ikke det du ønsker deg). Trivelig hund, men ikke spesielt sosial, og det forstod jeg på eier var vanlig for rasen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har erfaring fra 6 forskjellige, 1 import fra spania og 5 fra diverse norge/sverige-oppdrettere. Alle er svært vokale, de er lite sosiale (kun 1 norskoppdretta har vært relativt labrador i folkeelsk), 3 har fått alvorlig HD eller diverse sykdommer, og 2 har hatt direkte atferdsproblemer hvorav 1 av de står bak det eneste hundebittet jeg har opplevd. Dette bittet kom i en situasjon hvor vi var ute og gikk tur, plutselig hang den seg i armen min gitt. Jeg ville aldri hatt spansk vannhund, fordi jeg liker hunder jeg kan stole på i bunn og grunn, og jeg føler at spansk vannhund er en sånn hund som ikke prater med deg og holder alle sine følelser inni seg. Som ikke er så transparent. Lite kommunikasjon før den bare klikker. Utageringa mot andre hunder er også dritslitsom, og de er de verste hundene å treffe på tur fordi de gauler og bjeffer mot alt av hunder (kan selvsagt ligge på eiere og, men det er snakk om 3-4 forskjellige eiere på de 6 hundene). Svært høyt aktivitetsnivå, på høyde med jaktlabrador/jaktretriever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Artemis skrev:

Har svært begrenset med erfaring, dvs kun med ett individ. Denne hunden er godkjent redningshund(ettersøkning), så det er definitivt mulig å trene dem til litt av hvert. Veien mot godkjenning tror jeg nok ikke var spesielt lett, og noen ideell rase som redningshund er det ikke(men det er jo heller ikke det du ønsker deg). Trivelig hund, men ikke spesielt sosial, og det forstod jeg på eier var vanlig for rasen. 

Jeg synes det er helt greit at den ikke er übersosial. Etter noen år med en folkeelskende Toller som gjorde det meste for å få kos av alle og enhver ser jeg det som en fordel at de er litt mer selektive. 

 

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Jeg har erfaring fra 6 forskjellige, 1 import fra spania og 5 fra diverse norge/sverige-oppdrettere. Alle er svært vokale, de er lite sosiale (kun 1 norskoppdretta har vært relativt labrador i folkeelsk), 3 har fått alvorlig HD eller diverse sykdommer, og 2 har hatt direkte atferdsproblemer hvorav 1 av de står bak det eneste hundebittet jeg har opplevd. Dette bittet kom i en situasjon hvor vi var ute og gikk tur, plutselig hang den seg i armen min gitt. Jeg ville aldri hatt spansk vannhund, fordi jeg liker hunder jeg kan stole på i bunn og grunn, og jeg føler at spansk vannhund er en sånn hund som ikke prater med deg og holder alle sine følelser inni seg. Som ikke er så transparent. Lite kommunikasjon før den bare klikker. Utageringa mot andre hunder er også dritslitsom, og de er de verste hundene å treffe på tur fordi de gauler og bjeffer mot alt av hunder (kan selvsagt ligge på eiere og, men det er snakk om 3-4 forskjellige eiere på de 6 hundene). Svært høyt aktivitetsnivå, på høyde med jaktlabrador/jaktretriever.

Shit, det høres jo ikke særlig tiltalende ut. Hunder som later som ingenting før de plutselig henger etter tennene er det skumleste... 

Har det aktivitetsnivået vært sånn på alle? 

Mæh, dette hørtes ikke så oppløftende ut... Jeg vil ha en rase som i utgangspunktet er en enkel hund. 

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Vi trener sammen med en. Helsa vet jeg ikke så mye om, men mentaliteten er virkelig rævva. Tåler ikke å se andre hunder uten å klikke i vinkel. Utrolig slitsom type, både for eier og for oss andre som er på trening.

Ikke bra... Går jo ikke an å konkurrere eller trene aktivt med en hund som oppfører seg sånn.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner til et par oppdrettere av rasen, og de hundene deres som jeg har møtt har vært helt normale hunder. Noen av dem konkurrerer i LP og AG. Den ene har flere ganger blitt sendt inn i utstillingsringen med helt fremmed handler uten at det har gjort noe. Jeg har fått beskrevet spansk vannhund som en rase ganske lik berner, men det er klart at det er drit blant berner også, som det er i alle raser. Men jeg har ikke møtt en usikker spansk vannhund hittil. Litt uinteresserte, ja, men ikke usikre. Jeg vet den ene oppdretteren importerte en hund som aldri gikk i avl pga gemytt, men det er jo ikke den første som opplever det. 

Om de passer deg skal jeg ikke si noe om, men det er ok hunder de jeg har møtt. Det er jo en liten rase som har hatt en viss oppsving, og den er kanskje ikke så homogen. De hundene jeg har møtt har alle vært i slekt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg koblet feil når jeg leste overskriften og fortsatte med det til jeg hadde lest alle de negative kommentarene, så ble jeg litt i stuss, for det stemte jo ikke overhodet ikke med de jeg har møtt.

Feilkoblingen besto at jeg leste spansk, men tenkte portugisisk. De er vel beslektet, men kanskje det er forskjeller i gemytt der? Forhåpentligvis til det bedre ... Kanskje noen med bredere erfaringsgrunnlag enn mitt kan si noe om evt forskjeller og om det er et tryggere valg? For i og med at de er såpass beslektet så ville jeg tenkt at om spansk var aktuell, så kanskje like gjerne portugisisk.

Eller så er vel puddel, som flere har nevnt, et tryggere valg. Det er vel en såpass utbredt rase at det er litt å velge i både av linjer og oppdrettere. Og så morsomme hunder da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville nok også gått for puddel, selv om den eneste erfaringen jeg har med spanjolen er en tidligere nabohund som brølte hver gang vi passerte den. Jeg tror puddel er et tryggere valg mtp å få en harmonisk, trivelig og ukomplisert hund altså. :)  Håper dere finner en rase mannen ikke reagerer på, slik at du kan ha hund i livet ditt igjen! Skjønner deg veldig godt på at å leve uten hund ikke er et tema. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 hours ago, tillien said:

Jeg koblet feil når jeg leste overskriften og fortsatte med det til jeg hadde lest alle de negative kommentarene, så ble jeg litt i stuss, for det stemte jo ikke overhodet ikke med de jeg har møtt.

Feilkoblingen besto at jeg leste spansk, men tenkte portugisisk. De er vel beslektet, men kanskje det er forskjeller i gemytt der? Forhåpentligvis til det bedre ... Kanskje noen med bredere erfaringsgrunnlag enn mitt kan si noe om evt forskjeller og om det er et tryggere valg? For i og med at de er såpass beslektet så ville jeg tenkt at om spansk var aktuell, så kanskje like gjerne portugisisk.

Eller så er vel puddel, som flere har nevnt, et tryggere valg. Det er vel en såpass utbredt rase at det er litt å velge i både av linjer og oppdrettere. Og så morsomme hunder da.

Det er MYE rusk hos portugiserene også. Dessverre.

De spanske jeg har møtt og kjenner til varierer. Noe dårlig gemytt, men de som er fine er herlige hunder og absolutt noe jeg kunne tenkt meg som neste rallyhund. Morsomme hunder som liker å jobbe, men ingen arbeidsmaskin.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg kan varmt anbefale spansk vannhund, og ut ifra min erfaring vil jeg si at den kan passe godt inn i det livet du skisserer. Men, ja, det vil kreve at du setter deg inn i hvilke oppdrettere som er seriøse (tenker gemytt og helse, og ikke kun eksteriør), for det er en homogen rase med store variasjoner. Sikkert mye fordi den ble sent registrert og tidlig bruk har variert enormt (1980-tallet i Spania, 1999 i FCI), mitt inntrykk er at avlen har tatt litt ulike retninger i Sverige og Finland, f.eks. Det finnes oppdretter(e) som først og fremt prioriterer championater og markedsfører rasen som lite krevende, den perfekte selskapshunden som ikke røyter og er tilfreds med fire, fem korte lufteturer om dagen - ideell for både immobile pensjonister og travle familier som aldri er hjemme. Dårlig gemytt unnskyldes med at de skal være reserverte... Styr unna! Man kan sikkert ha flaks og få en fin hund derfra også, men jeg ville ikke satset på det. Gå for oppdretterne som er åpne og ærlige på at dårlig gemytt og helse (spesielt allergi) har vært og kan være et problem, og som aktivt tar slike hunder ut av avl. For de finnes! Klubbens Facebook-gruppe, Spansk vannhundklubb Norge, har en del medlemmer og klubben har flere aktive distriktskontakter. I Oslo, f.eks., blir det arrangert fellesturer to-fire ganger i halvåret, hvor man også kan møte opp uten hund for å bli kjent med rasen.
 

Jeg har en hund som kan være med på lange løpe- og skiturer og ukesturer i fjellet, som trenger hjernetrim, men tåler noen dager i ro og perioder med litt mindre aktivitet. Som ikke røyter og krever særs lite pelsstell hvis pelsen holdes forholdsvis kort (jeg klipper henne to-fire ganger i året selv). Hun varsler når det kommer besøk, både i sitt eget hjem og andres (hvis hun er der lenger enn fem minutter...), men hun bjeffer aldri på andre dyr eller mennesker når vi er ute. Varslingen er intens, men ganske kortvarig og bjeffingen stopper når hun får hilse. Da sitter hun gjerne limt oppå alt av besøk for å få kos. Det virker å være typisk for rasen, men ser flere skriver at varslingen er noe de har trent vekk. Hun trasker etter hvis jeg forsvinner til et annet rom når vi er hjemme og vil ha mye nærhet og oppmerksomhet. Hun piper og sier ifra hvis hun føler seg oversett - det skal ikke så mye til. Det går allikevel veldig fint å være hjemme alene en hel arbeidsdag (det er hun tre-fire dager i uka, har henne ellers med på jobb i en semiåpen kontorløsning). Det hører med til historien at hun egentlig har vokst opp i en nokså stor flokk, med små hunder, sjelden var alene hjemme og bodde på landet til februar i fjor. Nå er hun alenehund i "storbyen". Hun har tatt miljøskiftet på strak labb, vil jeg påstå. Fra å aldri ha tatt kollektivtransport og nå være på buss/bane flere ganger i uken, stadig møte store hunder og fremmede mennesker, etc. Hun er medium-minus interessert i å hilse på folk når vi er på tur. Hvis hun får snuse og ta iniativ selv så er det greit, men det holder som regel i massevis. Det er ikke noe problem å få henne med seg videre, eller bare passere, for å si det sånn. Det jeg kaller typiske "retriverfolk" (vant til veldig, veldig menneskeglade hunder) som gjerne lener seg over henne for å gi en bamseklem, før de har hilst ordentlig, trekker hun seg unna - hun vil ha blikkontakt. Hun er glad i og knytta til hele flokken, men tydelig mer orientert mot meg - tenderer mot enmannshund, altså. Om det er veldig typisk er jeg usikker på. Hun er seks år, og har aldri vært syk.

Det kan godt være det er lettere å finne gode pudler, som jo i og for seg sammenfaller en del på mange kvaliteter, men vi skal ha spansk vannhund nummer to i løpet av 2018 ihvertfall :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen hjertelig takk for så mange ærlige og utfyllende svar. 
Jeg blir jo litt i tvil om dette er en aktuell rase. Jeg synes egentlig det er greit at de ikke er sånn veldig sosiale og greit kan passere mennesker uten å absolutt ville hilse og kose på alle, men så er det dét med at det lett kan bekke over til å bli engstelse for folk, og det vil jeg absolutt ikke ha. det er mye som kan trenes på, men jeg ønsker ikke en rase som har som utgangspunkt at man må jobbe mye mer enn normalt med sosialisering og miljøtrening for at den skal bli en hund som man kan trene sammen med andre folk og hunder uten problem. Jeg ønsker meg en rase som i utgangspunktet er solid, og så kan det oppstå problemer, men da får man ta det fra der. Hvis flertallet av spansk vannhund har dårlig gemytt og det i utgangspunktet er en rase som er vanskelig å få til sosialt, så er det ikke aktuelt for meg. 

Jeg har god tid på å finne en eventuell oppdretter og valp da, så da må man eventuelt bruke god tid på bakgrunnssjekk (men det må man uansett rase) men man vet jo aldri hva man får, og det føles som det er litt mer bingo med denne rasen enn med for eksempel puddel ut ifra folks erfaringer. Har dog inntrykk av at hvis man er heldig med denne rasen, så får man en trivelig og arbeidsvillig hund med passe motor og utholdenhet som kan brukes til det meste.

Dere som har erfaring fra flere individer, virker det som det kan avhenge litt av kjønn?

Hvordan er portisen og lagottoen i forhold? 
Jeg setter så enormt stor pris på at dere gidder å svare på alt jeg lurer på :heart: Tusen takk :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil driste meg til å påstå at det har skjedd mye med rasen siden den først ble introdusert til landet i typ, 2003. Det er ikke så bingo å få en bra hund lenger, som det kan virke som her på sonen. Problemer ser ikke ut til å være kjønnsavhengig heller. Mange av dillene som er vanlig hos den spanske er vel så vanlig hos lagottoen og den portugisiske - er mitt inntrykk. Men det er flere oppdrettere og individer, selvsagt. Samtidig har jeg møtt plenty lagottoeiere som nevner miljøredsler og aldri ville hatt rasen igjen (selv om de er glade i sin egen),  som @enna og @simira nevner. 

Den spanske vannhunden skal ikke være engstelig og redd. Det er ihvertfall ett individ i Oslo som blir trent som besøkshund. Men alt er selvfølgelig relativt - når min hund rygger unna voldsomme og entusiastiske folk, som er vant til en helt annet reaksjon,  synes de hun virker redd. Folk som liker katter er derimot usedvanlig positive til oppførselen hennes :P Hun er vokst opp i flokk, så hun er trygg og fin i møte med andre hunder, og har et tydelig og godt språk. Typisk tispe, synes jeg, så frekke, unge hannhunder som ikke lar bakenden være i fred får beskjed om å holde seg unna. Veldig fin og tålmodig med barn, selv om hun har hatt fint lite med barn å gjøre tidligere. Hun har som sagt vokst opp på landet, og har vel aldri blitt miljøtrent eller aktivt sosialisert. Stødig lell!

Anbefaler å være med på noen fellesturer, jeg. Møt flere individer selv, og se om det er hunder du kan trives med! Hvis du bor i Oslo eller omegn kan du gjerne være med oss på tur også! 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden det er en såpass ny rase så vil jeg tro at det skjer endringer ganske raskt. 

Hvordan er hun ved lek/belønning @Nimbus? Min Toller var en stødig kar. Han tålte mye herjing under lek og trekte seg aldri tilbake. Tåler hun at du herjer litt med henne eller er hun vár hvis du blir voldsom eller gjelder det bare fremmede? Jeg skulle veldig gjerne blitt med dere på tur, men jeg bor i Trondheim, så da blir det litt langt. Jeg får undersøke her og om det er noen fellesturer eller om jeg får henge litt med noen som har de rasene jeg ser på.

Jeg kjenner ikke så mange pudler heller, så det er også en rase jeg vil bli bedre kjent med. Stort sett den eneste jeg kjenner er en uregjerlig storpuddel som aldri blir voksen :teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke mye erfaring med puddel (bortsett fra @enna sin lille djevel som er helt fantastisk gal, men jeg regner med hun lander litt når de slutter å fore ho med flybensin<3 ) Men jeg måtte ta med meg en fremmed mellompuddel hjem fra toget engang, da eier fikk illebefinnende og måtte hentes i ambulanse. Hunden bodde hos meg i noen døgn før familien fikk hentet den, og fy søren for en tøff/kul/søt hund. Tok alt på strak arm, veldig behagelig vesen og absolutt en rase som står på ønskelista mi. Veldig villig til å være med på både herjing og kos, lærevillig og kvikk uten å ett fnugg av forsiktighet eller utrygghet. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har møtt en lagotto i hundeparken flere ganger og den virker som en rolig og trygg hund. Litt reservert til mennesker. Går litt for seg selv og snuser. Ypper aldri til bråk mellom hunder.

Puddelene virker også som noen herlige hunder bortsett fra to storpudler som også er i hundeparken. De liker ikke små hunder eller valper og er litt sære. Men alle de andre pudlene der virker helt greie. Er en annen storpuddel som er veldig aktiv og sosial med både mennesker og alle hunder. 

De minste puddelene har jeg lite erfaring med da de som oftest er under 10 kilo og på en annen avdeling da jeg kun har hunder over 10 kilo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...