Hvor går grensen for å holde liv i en hund?

[Siri]

 

Akkurat nå, Belgerpia skrev:

Vel, det er litt for tilfeldig at denne tråden starter umiddelbart etter at @LØJ har fortalt at hun har valgt å la det går over helgen før hun avliver hunden sin, til tross for at han har vondt. Klarer du virkelig ikke å se at det kan virke pittelitt spesielt?

Jeg så overhodet ingen sammenheng med det da denne tråden dukka opp, må jeg innrømme. Temaet er vel bare ett av mange som er helt plausibelt å ta opp på et forum som dette, helt uavhengig av hva som er skrevet andre steder. 

Jeg har forresten nå lest om denne briarden som sykler og kjører scooter, Norman. Fra USA. Han fikk lymfekreft for et par mnd siden, og nå har de foretatt beinmargstransplantasjon på hunden. Han har vært superdårlig, har kommet seg litt, men har fått tilbakeslag igjen nå. En sånn behandling synes jeg er helt forferdelig å ta en hund gjennom. Men de samler inn penger til behandlingene og "hele briardverdenen" bidrar og synes dette er såååå trist. Selvsagt er det trist, men bare fordi hunden er kjendis, er det vel ikke greit å la ham gå gjennom alt dette... stakkars hund... 

[Gjest]

Nja, jeg må si jeg tenkte "jøss, var denne inspirert av LØJ" jeg også. Og jeg har ikke vært innom her fryktelig mye de siste dagene...

 

[Guest Belgerpia]

Just now, QUEST said:

Si meg, leste du hva jeg skrev?? I så fall, forsto du det? 

Så nei, jeg klarer faktisk ikke å se at det var spesiellt at jeg tok opp emnet nå, i det hele tatt. Som jeg allerede sa, hvis man skal tenke på alle som står i en kjip situasjon eller har vært i en, så får vi bare slutte å diskutere, for det vil garantert støte noen, uansett tema. 

Så må jeg jo bare takke for at mine tråder stort sett har gått igjennom sensuren din, selv om de er 'odde' etter din mening.. Heretter bør jeg kanskje spørre deg først,om  hvilke emner som er greit å ta opp? 

 

Til første spørsmål - næææhhh... jeg er kørka jeg, så jeg forstod det sikkert ikke.

Til del to - vel, mulig det ble kobling fordi jeg leste innlegget til Løj, og skjønte at hun "banker seg selv" fordi hun ikke klarte å avlive han der og da, og så dukket denne topicen opp. Det virket litt for tilfeldig - men som nevnt over, jeg er kørka - så jeg tar høyde for feilkobling.

...og djiiiis - du er jo nesten ikke hårsår ha ha ha ha ha ha - det er søren ikke ofte jeg kicker på innlegg på sonen, hverken fra den ene eller andre - så ikke gidd.

[Malamuten]

7 hours ago, QUEST said:

Hva tenker man om hunder som er lamme i bakparten ( permanent) og som således ikke kan leve engang tilnærmet normalt. Hva med amputasjoner? Tenker bl.a på den tobente hunden som har vært endel på nett. Den mangler begge forbena. Nå husker jeg ikke om dette var medfødt eller skyldes amputasjon men uansett, hva tenker man om slikt? 

Husker også en hund som manglet omtrent alt av kjever/snuteparti, den hadde blitt skutt på , om jeg ikke husker feil. Er det forsvarlig å redde noe slikt? 

Først må jeg vell bare si at jeg vet hvor min grense går. Å sette noen fasit som skal være rett for alle går vell ikke an, men jeg synes ihvertfall at hunden må kunne leve uten smerter, den må kunne leve uten store begrensninger ifht egen funksjon og ifht aktivitet og trim. Og den skal ha det bra med seg selv, mentalt(være trygg, ha det bra osv). Her tror jeg kanskje de fleste er enig i ordene om hva og hvordan, men det vil jo alltid være subjektivt hvordan man definerer store begrensninger, smerter, mental helse  og hvor man setter grensen i praksis. 

Jeg får helt vondt av mange av de skjebnene som skal reddes for en hver pris. Som midas sier synes jeg at noen skjebner bare fortjener å få slutt på sine lidelser der og da, selv om de på sikt sikkert kan heles. Ihvertfall utenpå. Det får være grenser for hva de skal måtte gå igjennom før den tid. 

Akkurat uten to ben har jeg sett hunder som lever relativt greie liv, med hjelpemidler. Jeg hadde nok ikke valgt å gjennomføre amputasjon av begge frem eller bakben feks, men jeg har sett hunder som lever tilsynelatende glade, funksjonelle liv med det så jeg tror ikke jeg vil kalle det dyremisshandling eller så tvil om en sånn avgjørelse, ihvertfall ikke kategorisk. 

@belgerpia det er da vitterlig stor forskjell på det som er tema her og det å drøye avliving over helgen.. Det er jo ikke på samme planet en gang.. 

[mara]

Så en episode av Solplassen idag, hvor en hund har levd en stund med store lammelser i bakparten (sleper på bakben) etter ikke-vellykket prolapsoperasjon. Den hunden hadde jeg ikke latt leve. Jeg ser ikke  hvordan en hund kan ha god livskvalitet når den ikke kan gjøre vanlige "hundeting". Ja, den fikk mat og kjærlighet - men er det nok for en hund? 

Har selv avlivet pga prolaps. Hunden ble gradvis redusert over to år, tilslutt ble den innadvendt og irritabel i tillegg. Det var ikke dødelig, men for meg et klart signal på at det er nok...

[Artemis]

6 minutes ago, Siri said:

 

Jeg så overhodet ingen sammenheng med det da denne tråden dukka opp, må jeg innrømme. Temaet er vel bare ett av mange som er helt plausibelt å ta opp på et forum som dette, helt uavhengig av hva som er skrevet andre steder. 

 

Jeg må innrømme at jeg også leste begge deler uten å tenke at det var noen sammenheng. Problemstillingen som tas opp i første innlegg her kan jo ikke sammenlignes med det å beholde en hund med fremdeles god livskvalitet noen dager ekstra for å ta farvel.

[Symra&Pippin]

10 minutter siden, Artemis skrev:

Jeg må innrømme at jeg også leste begge deler uten å tenke at det var noen sammenheng. Problemstillingen som tas opp i første innlegg her kan jo ikke sammenlignes med det å beholde en hund med fremdeles god livskvalitet noen dager ekstra for å ta farvel.

Samme her. 

[Guest Mira2.0]

Jeg leste ikke dette emnet i sammenheng med å få et par dager for å ta farvel med hunden sin. Allikevel kan jeg forstå at @LØJ reagerer, i en så trist og fæl situasjon. Kanskje jeg overtolker, men en dårlig samvittighet (grunnløs!), kombinert med sorg gjør at man kan føle seg truffet selv om det ikke var intensjonen. Heldigvis er det vel ingen her som har noe annet enn medfølelse og forståelse for at h*n bestemmer seg for å utsette ett par dager. Jeg hadde gjort det samme! 

[Guest 2ne]

Jeg har en klarere grense mellom sjuke hunder enn jeg har når jeg har sjuke hunder. Jeg sa f.eks etter 3 år med stadige veterinærbesøk med dronningen at neste gang jeg fikk en kronisk sjuk hund skulle jeg avlive den når den fikk diagnosen, det holdt et drøyt år det, da var Nora blitt allergisk. Nora ble 9 år hun, og det var ikke allergien som ble hennes bane. 

Men sånn i utgangspunktet ville jeg, i teorien i hvert fall, avlivd hunder med sykdommer jeg selv har erfaring fra. Jeg ville, i teorien, ikke latt en hund leve med kroniske smerter. Jeg ville i teorien ikke amputert et bein. Eller hatt en blind hund. Eller en døv hund. En hund med funksjonshemninger, i det store og hele. Eller hund som må gjennom en stor operasjon med langvarig rekonvalens. 

Men så har jeg kjent hunder som har vært blind, og levd fint med den funksjonshemningen, eller døv, og levd fint med den funksjons hemningen, eller hunder som har vært gjennom store operasjoner og lange rekonvalenser som har hatt lange og gode liv etter det, og da er det plutselig ikke så lett igjen. 

Så er det forskjell på hunder. Hva en hund tåler av påkjenninger og allikevel være en glad og lykkelig aktiv hund, er ikke en statisk greie. 

Men sånn i utgangspuntet. Jeg ville avlivet en kronisk syk hund. Eller en hund med en alvorlig funksjonshemning. Det er grensa jeg har nå, med 3 friske hunder i hus. 

(*bank i bordet*)

[Rocket]

Jeg har jo holdt på med nettopp dette i godt og vel et år med Rocky, etter leversvikten i fjor sommer. 
Ja vi kunne tatt biopsi av leveren allerede da, men jeg så ikke poenget, og det gjorde ikke veterinæren heller. Jeg var klar på at cellegift og livsforlenging ikke var et alternativ for oss om det var kreft. Han var 9år på det tidspunktet og hadde småissues med ryggen og magen sin, huden sin, bilyd på hjertet osv så jeg følte det gikk en grense der. Superaktiv som han var så ville jeg ikke begrense noe særlig heller. Heller kortere og ubegrenset liv enn lengre og med potensielle smerter og begrenset aktivitet. 

Når han da plutselig bulte fra rumpa og vi fant en hau med cyster, brokk og inflammasjon så fikk han den uka på Onsior. Han var seg selv, eneste forskjellen var mindre matlyst. Og det var egentlig nok tegn for meg, han hadde kanskje ikke vondt, men når den hunden ikke var supergira på mat, da er noe helt feil. Og når han i tillegg ble sliten av en kort tur? Nei. 
Andre hadde kanskje venta lenger, for han spiste jo når han bare fikk noe litt ekstra godt, så han sto ikke i fare for å bli tynn eller noe sånt. Men sånn er det jo, man kjenner egen hund best. Og vet når nok er nok. 
Vi kunne så klart testa ham i hodet og ræva, tatt biospier av alle småkulene ++, dytta i ham smertestillende, sydd igjen brokket så ikke blæren osv gikk igjennom, men med et svakt hjerte så var det ikke sikkert han ville overlevd en operasjon en gang. Han skulle få beholde verdigheten sin og få slippe før han ble "gammel" og svak. 10,5 år er heller ikke en dårlig alder. 

Antageligvis så var det kreft, ikke superaggresiv siden han fikk det året og vi ikke fant noen svulster på ul, men noe stemte absolutt ikke. Dyrelegen var veldig enig med meg i at det var et passelig tidspunkt og si stopp på, det var hun veldig tydelig på.
Nå har det snart gått 3 måneder siden og jeg er fremdeles 100% klar på at det var helt rett tidspunkt. Jeg har ingen "tenk om hvis atte vi hadde prøvd det" tanker rundt det, og heller ingen "jeg burde tatt ham tidligere". 

--------------

Ellers på et generelt grunnlag. Å amputere ett bein eller operere på en ellers frisk hund ser jeg ingen problemer med. Ifht opptrening og sånn etterpå så må man se ann individet om det er noe man føler er rett for dem eller ikke. 
Å derimot skulle ha en hund eller katt i rullestol f.eks resten av livet deres? Nei, ikke aktuelt for meg. Heller ikke å måtte håndmate mos i mange år. De må kunne fungere på egenhånd og ha en god livskvalitet. At de kanskje ikke kan gå toppturer eller superulendt terreng, det går fint, så sant ikke den hunden lever for akkurat det da. 
At en katt kanskje må være innekatt pga døvhet eller blindhet, ja ok. Så sant den ikke er superduper aktiv og ikke hadde taklet et roligere liv som innepus. Igjen, individ spiller en rolle. 

[QUEST]

32 minutter siden, Malamuten skrev:

Først må jeg vell bare si at jeg vet hvor min grense går. Å sette noen fasit som skal være rett for alle går vell ikke an, men jeg synes ihvertfall at hunden må kunne leve uten smerter, den må kunne leve uten store begrensninger ifht egen funksjon og ifht aktivitet og trim. Og den skal ha det bra med seg selv, mentalt(være trygg, ha det bra osv). Her tror jeg kanskje de fleste er enig i ordene om hva og hvordan, men det vil jo alltid være subjektivt hvordan man definerer store begrensninger, smerter, mental helse  og hvor man setter grensen i praksis. 

Jeg får helt vondt av mange av de skjebnene som skal reddes for en hver pris. Som midas sier synes jeg at noen skjebner bare fortjener å få slutt på sine lidelser der og da, selv om de på sikt sikkert kan heles. Ihvertfall utenpå. Det får være grenser for hva de skal måtte gå igjennom før den tid. 

Akkurat uten to ben har jeg sett hunder som lever relativt greie liv, med hjelpemidler. Jeg hadde nok ikke valgt å gjennomføre amputasjon av begge frem eller bakben feks, men jeg har sett hunder som lever tilsynelatende glade, funksjonelle liv med det så jeg tror ikke jeg vil kalle det dyremisshandling eller så tvil om en sånn avgjørelse, ihvertfall ikke kategorisk. 

@belgerpia det er da vitterlig stor forskjell på det som er tema her og det å drøye avliving over helgen.. Det er jo ikke på samme planet en gang.. 

Jeg tenker også at det er veldig vanskelig å sette en grense når det kommer til skader/ misdannelser som ikke er dødelige i seg selv men som sterkt begrenser livsutfoldelsen. Jeg har tenkt endel på den tobente hunden f.eks, som jeg nevnte tidligere. Umiddelbart reagerer jeg sterkt når jeg ser videoer av denne men er det fordi jeg syns det ser groteskt ut elller er det fordi hunden virkelig lider, om man forstår hva jeg mener? Nå kan man jo ikke spørre en hund om den vil leve eller dø og instinktet for å overleve ligger jo sterkt i de fleste levende vesener. 

Det ser fryktelig slitsomt ut å gå på bakbena og det må jo unektelig slite på hunden, siden de ikke er designet for å gå på bakbena men i hvor stor grad lider hunden? Har den et leveverdig liv? 

Jeg tenker på en annen slik 'på nettet hund' jeg så, en valp som var født med bare rudimentære lemmer, om jeg ikke husker feil. Altså vil hunden aldri kunne gå. For meg hadde det vært et avlivingsgrunnlag, en hund som ikke kan forflytte seg selv i det hele tatt, har jeg vansker med å se kan ha et godt liv. 

Når det kommer til hunder med groteske påførte skader, der eventuell overlevelse vil medføre en svært lang og smertefull rekonvalsens..det syns jeg blir vanskelig å forsvare. Jeg kan forstå at man gjerne vil redde en hund som har blitt utsatt for fryktelig mishandling og gi den en sjanse til et godt liv men jeg spør meg om kostnadene for hunden ( smerter/redsel) er verdt det for hunden? 

[Nemi1]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg har en klarere grense mellom sjuke hunder enn jeg har når jeg har sjuke hunder. Jeg sa f.eks etter 3 år med stadige veterinærbesøk med dronningen at neste gang jeg fikk en kronisk sjuk hund skulle jeg avlive den når den fikk diagnosen, det holdt et drøyt år det, da var Nora blitt allergisk. Nora ble 9 år hun, og det var ikke allergien som ble hennes bane. 

Men sånn i utgangspunktet ville jeg, i teorien i hvert fall, avlivd hunder med sykdommer jeg selv har erfaring fra. Jeg ville, i teorien, ikke latt en hund leve med kroniske smerter. Jeg ville i teorien ikke amputert et bein. Eller hatt en blind hund. Eller en døv hund. En hund med funksjonshemninger, i det store og hele. Eller hund som må gjennom en stor operasjon med langvarig rekonvalens. 

Men så har jeg kjent hunder som har vært blind, og levd fint med den funksjonshemningen, eller døv, og levd fint med den funksjons hemningen, eller hunder som har vært gjennom store operasjoner og lange rekonvalenser som har hatt lange og gode liv etter det, og da er det plutselig ikke så lett igjen. 

Så er det forskjell på hunder. Hva en hund tåler av påkjenninger og allikevel være en glad og lykkelig aktiv hund, er ikke en statisk greie. 

Men sånn i utgangspuntet. Jeg ville avlivet en kronisk syk hund. Eller en hund med en alvorlig funksjonshemning. Det er grensa jeg har nå, med 3 friske hunder i hus. 

(*bank i bordet*)

Jeg har også så klare tanker om hvordan jeg ville takle det om....

4 ganger har jeg måttet avlive hunder pga sykdom. Minst en gang ventet jeg for lenge, dessverre.

Men ja, det er forskjell på hunder. Det er bare noen dager siden vi traff på en blind hund, skikkelig grei hund, minien min ble helt betatt, og hundene hadde et supert samspill. Så hvordan kan man egentlig vite når nok er nok? Og være i stand til å ta en bra avgjørelse... Det er mye lettere i teorien enn i praksis, er min erfaring

[Raksha]

På mange måter er er jeg takknemlig for at Hottie fikk hjertestans og bare falt død om, og siste hesten min ble så bråsyk at det ikke var noe rom for tvil der og da om hva som var rett. For dette med å sette strek er så ekstremt vanskelig. Og jeg syns ikke det blir enklere for "hver gang" - heller tvert i mot. Samtidig så skulle jeg så gjerne fått tatt skikkelig farvell med dem... 

Det å gå å vurdere livskvalitet er utrolig slitsomt og vanskelig! Spesielt på sykdommer/skader som ikke er dødelige i seg selv men har såpass stor innvirkning på livskvaliteten at det kommer til et punkt der man før eller siden MÅ avlive (eller hvertfall bør) av dyrevernmessige grunner. Det tærer så ekstremt på meg som hunde/dyreeier, at jeg på mange måter skulle ønske jeg kunne vært kynisk nok til å avlive på diagnose. Men man kan jo ikke det heller, for det er jo ikke diagnosen som sier noe, men allmentilstanden til dyret. 

Jeg har ingen problemer med å sette hund på smertestillende/sterke medisiner livet ut. Så lenge jeg kan være så trygg som jeg kan, på at hunden har det bra. I teorien er regelen "Flere gode enn dårlige dager", "ikke begrenses særlig" "kunne være hund" "kunne være med flokken" osv.  I praksis så må individet sees an. På Lupin som elsker å løpe og lever for å løpe og kun virkelig er 110% lykkelig når han får løpe full spiker løs, så vil en skade som gjør at han ikke vil kunne løpe løs igjen være ganske invalidiserende og begrensende på livskvaliteten hans. Men hvordan jeg ville reagert om han fikk forespeilet 6 mnd - 12 mnd i bånd og så kunne løpe løs resten av sitt forhåpentligvis flere år lange liv? Aner ikke... 

 

[patricia]

Jeg ville aldri ha amputert et bein på noen av hundene mine, og jeg fryser på ryggen når jeg ser disse stakkarne med "rullestol" foran eller bak. Hunder er skapt for å bevege seg på 4 bein,! I årenes løp har jeg mistet mange hunder, og et par av dem har jeg nok holdt gående litt for lenge. De var gamle , men feilte ikke annet enn alderdom, og det var vanskelig å avgjøre når de var blitt for skrøpelige.

Andre har gått en stund på smertestillende og har hatt det helt greit, til medisinen ikke virket lenger. Da var det bare å ta den tunge avgjørelsen. To var såpass syke at avgjørelsen ble tatt ganske raskt Det er like ****** hver gang en hund må vandre, men det er vår forbaskede plikt å hjelpe dem på veien. Derfor  forstår jeg ikke folk som på død og liv sksal redde alt, og kjører dyret gjennom den ene smertefulle behandlingen og operasjonen etter den andre.  Gjør de dette for dyrets skyld, eller for å slå seg på brystet som gode dyrevenner ?

[Shokata]

Jeg føler det er en forskjell på å kjøpe litt mer tid (gitt at hunden er istand til å takle dette, noe eieren må være istand til å vurdere) med hjelpemidler som f.eks. rullestol, kontra å la en lam hund leve videre med å slepe seg rundt. 
Og så er det for meg en faktor hvor lenge man gjør dette.

Antall operasjoner synes jeg er en faktor. 
Jeg hadde en fantastisk liten hund som pga allergi (og hyppige løp, hver 4. mnd., som utløste allergiplager) ble kastrert. Så ble begge knær operert. Litt senere måtte hun fjerne en kul på en fot (var heldigvis ufarlig, men den så ikke pen ut). 
Jeg sa da at det var siste inngrepet hun skulle ha, med mindre det var snakk om "småting" som f.eks. en liten kul...
Da ryggen hennes ble så vond at hun ikke responderte på smertestillende, var det uaktuelt å åpne opp for å se om man kunne fikse på noe. Vi visste hun hadde forkalkninger (påbegynte), men jeg ante ikke at de skulle gi henne så mye smerter så fort.
Ryggen tok henne, ikke allergien.
Fordi jeg sa stopp. 
Hun hadde vært gjennom nok på sine snart 4 år...
Hun var den tredje jeg måtte avlive pga kronisk sykdom/smerter.
Det gjør noe med deg, og grensene mine flytter på seg etterhvert som jeg lærer mer om hvordan de kamuflerer og hvor gradvis ting kan forverre seg.
Jeg har en på samvittigheten som gikk alt for lenge...

Veldig leit å høre at det er noen som akkurat nå står midt oppi en sånn avgjørelse.
Det er ufattelig vondt, men jeg håper det i ettertid føles riktig. Når den verste sorgen har lettet litt. 

[QUEST]

Sitat

Når man er på nett eller TV for den skyld, så kommer man jo over tilfeller av hunder med enten medfødte misdannelser eller store skader. En del går svært langt for å holde disse hundene i live, enten med store operasjoner/lang og usikker rekonvalsens eller f.eks rullestoler til hund med lammelser. 

I flere tilfeller jeg har sett, kjenner jeg at det føles veldig feil og at disse 'reddede' hundene høyst sannsynlig har laber livskvalitet.. 

Hvor langt skal man gå, av hensyn til dyret selv? Nå snakker vi ikke om økonomiske kostnader, det  er kun hva som kan tenkes å være best for dyret? 

 

 

 

Over her er startinnlegget mitt i denne tråden..

 

På 24. november 2017 at 10:15 PM, Kangerlussuaq skrev:

Nja, jeg må si jeg tenkte "jøss, var denne inspirert av LØJ" jeg også. Og jeg har ikke vært innom her fryktelig mye de siste dagene...

 

Jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan du kom frem til den konklusjonen?? Basert på ovenstående innlegg..

 

På 24. november 2017 at 10:27 PM, Belgerpia skrev:

Til første spørsmål - næææhhh... jeg er kørka jeg, så jeg forstod det sikkert ikke.

Til del to - vel, mulig det ble kobling fordi jeg leste innlegget til Løj, og skjønte at hun "banker seg selv" fordi hun ikke klarte å avlive han der og da, og så dukket denne topicen opp. Det virket litt for tilfeldig - men som nevnt over, jeg er kørka - så jeg tar høyde for feilkobling.

...og djiiiis - du er jo nesten ikke hårsår ha ha ha ha ha ha - det er søren ikke ofte jeg kicker på innlegg på sonen, hverken fra den ene eller andre - så ikke gidd.

Hvorvidt du er kørka eller ei, jeg kjenner deg ikke, så det kan jeg ikke uttale meg om. 

'Litt for tilfeldig'.. tja..hvis man aktivt leter etter koblinger overalt, så kan man komme frem til de mest utrolige slutninger.. 

 

Hårsår..aner ikke hvorfor jeg kom til å tenke på 'den som sitter i glasshus bør ikke kaste sten..'  

[Sprettballen]

Første gang jeg var med å avlive en hund, så var hunden så syk at det ikke var noe å gjøre. Hunden var allerede halvdød da vi kom til veterinær. Det var kjempetrist, men jeg følte ingen anger verken ene eller andre retningen. Kanskje jeg hadde dratt til veterinæren tidligere, om jeg hadde hatt mer kunnskap og foreldrene mine ikke hadde feid det bort med "han er bare matlei". 

Andre gangen jeg måtte ta det tunge valget, har jeg i ettertid tenkt at det gikk noe for langt. Her var det ikke snakk om sykdom. Hunden var klinisk frisk, men de mentale bristene var store. Når jeg bestemte meg for å avlive henne hadde hun hatt et stort tilbakefall på dette med å takle verden. Jeg følte lettelse når jeg hadde avlivet henne(og var så klart lei meg). 

Tredje gangen var det pga. kronisk syk hund(allergi). Hun utviklet allergi før hun var 3 mnd. gammel og levde med plagene til hun var 4,5 år. Her var jeg veldig oppsatt på at jeg ikke skulle ta henne for sent og at jeg skulle ta henne før hun mista livsgnisten. Jeg satte en dato et halvt år fram i tid og sa at hvis hun ikke var vesentlig bedre til da, så var det slutt. Selv om jeg gjorde mye for hunden, og veterinæren var helt enig i avgjørelsen, så lurer jeg innimellom på om jeg faktisk gjorde nok. Hun var en spesiell hund for meg. Den der once in a liftetime-hunden. Og jeg tror det er derfor jeg plager meg selv med om jeg gjorde nok. For det er alltid _noe_ man kan prøve. Jeg var bare så utrolig sliten av å ha så syk hund som i tillegg var ganske så lettstressa pga. plagene sine. Jeg kan med hånda på hjertet si at det var den hunden som var vanskeligst å slippe taket på. 

[jaktlykke]

Jeg valgte å avlive Amigo mens han fremdeles hadde en bra hverdag.  Det siste året han levde spiste han smertestillende og var pigg, hadde godt humør og bra appetitt.  Jeg nistirra på ham daglig på jakt etter tegn på forverring - jeg har alltid vært helt klar på at når en hund mister appetitten og ikke lenger vil gå tur eller får smerter - da er det slutt.

Den siste tiden så jeg en liten endring i retning av at han ikke hadde helt kontroll over bakparten når han skulle hoppe ned fra sofaen - han vingla litt før han kjapt henta seg inn igjen - og at han ble merkbart kaldere på beina.  Han viste ingen tegn til smerte.

Sånn sett kunne han glatt han levd flere år dersom jeg hadde økt medisindosen og begrenset hans aktivitetsnivå ytterligere. Men hva slags liv er det for en hund som var vant til å være ute og gå lange turer og jobbe og trene spor til å bare gå rundt nabolaget og ikke få lov til å bruke kroppen fordi han da vil få vondt?

Jeg tok en avgjørelse på at han skulle slippe å komme dithen at han ville slutte å være den stolte, sterke Amigo og bli redusert til en skygge av seg selv - så derfor tok jeg den vanskelige avgjørelsen å la ham gå mens han fremdeles hadde verdigheten i behold.  Vi gikk sammen til gravstedet og han ante aldri at dette skulle bli hans endestasjon - han var happy og glad for å være på skogstur med meg.

Jeg har tenkt mange ganger etterpå om det var rett det jeg gjorde - han kunne jo hatt flere gode år for han var jo bare 12 år gammel og det eneste som feilet ham var spondylose.  Men samtidig vet jeg at det var rett avgjørelse sjølv om det var beinhard å plukke ut en dato for når våre veier skulle skille seg.

Når jeg ser på TV alle disse som blir holdt liv i som åpenbart burde vært avlivet for lenge siden så skjønner jeg selvsagt at det er fryktelig vanskelig å sette det punktumet men på den andre siden så må vi klare å tenke forbi våre behov.

[Guest Klematis]

Jeg måtte ta det valget for 1.5 år siden og jeg kommer ikke til å la det gå så langt flere ganger.

I ettertid ser jeg vel at jeg burde gjort det før men det er et utrolig vanskelig valg spesielt når hunden tydelig viser livsglede.

Jeg har gjort meg noen tanker om hvordan jeg vil vurdere om noe skulle skje nåværende hund. Samtidig så er hver situasjon forskjellig og det er umulig å si noe generelt om det. Men mange operasjoner blir det ikke. Brekker hun beinet så opererer vi det. Får hun kreft i en alder av ung opererer vi om mulig. Som eldre kanskje ikkje. Amputasjon er helt uaktuelt. Cellegift er uaktuelt. Å vurdere smertestillende resten av livet kan hende men det kommer også an på resten av sykdomshistorien.

[MegaMarie]

Jeg har en hund som kunne blitt tatt for tidlig. 2 år senere skulle man ikke tro at den hunden egentlig hadde fått en dødsdom. 

Hun hadde hatt ymse smerter i ryggen i nesten 6 måneder. Til å begynne med viste hun det bare på agilitytrening, men etterhvert begynte hun å vise det på vanlig tur også. En dag hadde hun så mye smerter at hun nesten ikke klarte å gå. Veterinæren sa at vi enten måtte operere eller avlive. Jeg ville ikke ta henne gjennom flere operasjoner da hun allerede hadde hatt 3 jursvulstoperasjoner og hun var blitt en eldre hund. Jeg fikk med sterke smertestillende til henne for å tenke på hva jeg ville gjøre. Etter noen dager på smertestillende drog vi til en annen veterinær hvor dommen var her annerledes. Hunden kom ikke til å dø av dette, hun kom til å dø med det, og slik det så ut nå mente veterinæren at hunden ville leve et lykkelig liv i en god stund til. Jeg skulle bare gi smertestillende når jeg så behovet for det. Nå lever hun helt fint, hun får smertestillende et par dager i året når hun viser at hun har vondt, men ellers skulle man aldri tro den hunden noen sinne hadde vært så dårlig at avliving ble vurdert. 

Men sånn ellers har jeg jo selv en grense på hvor mye de skal gjennom. For henne er det nok nå. Det blir ingen flere operasjoner på henne. Jeg tror hun helt fint kunne levd med en amputert fot. Da hun knakk foten løp hun kjempefint rundt på 3 bein. Jeg tror nok uansett hva det gjelder, så ville jeg sett an individet og saken. Men det er selvsagt kjempe skummelt å tenke på at det kan hende man tar det for langt, og det håper jeg at jeg ikke gjør. 

[QUEST]

1 time siden, MegaMarie skrev:

Jeg har en hund som kunne blitt tatt for tidlig. 2 år senere skulle man ikke tro at den hunden egentlig hadde fått en dødsdom. 

Hun hadde hatt ymse smerter i ryggen i nesten 6 måneder. Til å begynne med viste hun det bare på agilitytrening, men etterhvert begynte hun å vise det på vanlig tur også. En dag hadde hun så mye smerter at hun nesten ikke klarte å gå. Veterinæren sa at vi enten måtte operere eller avlive. Jeg ville ikke ta henne gjennom flere operasjoner da hun allerede hadde hatt 3 jursvulstoperasjoner og hun var blitt en eldre hund. Jeg fikk med sterke smertestillende til henne for å tenke på hva jeg ville gjøre. Etter noen dager på smertestillende drog vi til en annen veterinær hvor dommen var her annerledes. Hunden kom ikke til å dø av dette, hun kom til å dø med det, og slik det så ut nå mente veterinæren at hunden ville leve et lykkelig liv i en god stund til. Jeg skulle bare gi smertestillende når jeg så behovet for det. Nå lever hun helt fint, hun får smertestillende et par dager i året når hun viser at hun har vondt, men ellers skulle man aldri tro den hunden noen sinne hadde vært så dårlig at avliving ble vurdert. 

Men sånn ellers har jeg jo selv en grense på hvor mye de skal gjennom. For henne er det nok nå. Det blir ingen flere operasjoner på henne. Jeg tror hun helt fint kunne levd med en amputert fot. Da hun knakk foten løp hun kjempefint rundt på 3 bein. Jeg tror nok uansett hva det gjelder, så ville jeg sett an individet og saken. Men det er selvsagt kjempe skummelt å tenke på at det kan hende man tar det for langt, og det håper jeg at jeg ikke gjør. 

Enig , man kan ikke si kategorisk at slik og sånn er det.. Man må se på hvert enkelt tilfelle. Jeg betviler ikke at relativt lett bygde raser klarer seg utmerket med 3 ben mens tyngre raser som f.eks mastiffer vil nok antagelig slite. 

En second opinion er ikke dumt..ikke bare i virkelig alvorlig tilfeller men også ellers. Man kan faktisk få ganske forskjellige svar fra ulike dyrleger. 

 

[Midas]

På 26.11.2017 at 0:30 AM, jaktlykke skrev:

Jeg valgte å avlive Amigo mens han fremdeles hadde en bra hverdag.  Det siste året han levde spiste han smertestillende og var pigg, hadde godt humør og bra appetitt.  Jeg nistirra på ham daglig på jakt etter tegn på forverring - jeg har alltid vært helt klar på at når en hund mister appetitten og ikke lenger vil gå tur eller får smerter - da er det slutt.

Den siste tiden så jeg en liten endring i retning av at han ikke hadde helt kontroll over bakparten når han skulle hoppe ned fra sofaen - han vingla litt før han kjapt henta seg inn igjen - og at han ble merkbart kaldere på beina.  Han viste ingen tegn til smerte.

Sånn sett kunne han glatt han levd flere år dersom jeg hadde økt medisindosen og begrenset hans aktivitetsnivå ytterligere. Men hva slags liv er det for en hund som var vant til å være ute og gå lange turer og jobbe og trene spor til å bare gå rundt nabolaget og ikke få lov til å bruke kroppen fordi han da vil få vondt?

Jeg tok en avgjørelse på at han skulle slippe å komme dithen at han ville slutte å være den stolte, sterke Amigo og bli redusert til en skygge av seg selv - så derfor tok jeg den vanskelige avgjørelsen å la ham gå mens han fremdeles hadde verdigheten i behold.  Vi gikk sammen til gravstedet og han ante aldri at dette skulle bli hans endestasjon - han var happy og glad for å være på skogstur med meg.

Jeg har tenkt mange ganger etterpå om det var rett det jeg gjorde - han kunne jo hatt flere gode år for han var jo bare 12 år gammel og det eneste som feilet ham var spondylose.  Men samtidig vet jeg at det var rett avgjørelse sjølv om det var beinhard å plukke ut en dato for når våre veier skulle skille seg.

Når jeg ser på TV alle disse som blir holdt liv i som åpenbart burde vært avlivet for lenge siden så skjønner jeg selvsagt at det er fryktelig vanskelig å sette det punktumet men på den andre siden så må vi klare å tenke forbi våre behov.

Jeg har akkurat samme tanker som deg med Midas. Jeg ser jo at det er så forvandla vanskelig å sette strek. Midas er mye yngre enn Amigo var, men han er på vei til p bli en skygge av seg selv. En hund som har vært med på alt, treninger, lange turer, ski, spor, sykling, svømming, klarer nå bare æ gå korte turer. Han viser glede på tur, men når han kommer inn er han helt skutt og ligger bare og himler med øynene. Han ligger stort sett bare... Det er livsgleden hans og gleden over mat og korte turer som gjør det så vanskelig.. Slulle ønske noen andre kunne si at nå er det nok, men det må jeg gjøre. Jeg må la han slippe å miste stoltheten og styrken sin. Han fortjener ikke det :’( 

[SandyEyeCandy]

Jeg må innrømme at jeg tidvis blir ganske sjokkert over hvor lite gangsyn folk har på tilstanden på bikkjene sine, både gjennom hva jeg har lest om her på sonen gjennom åra og hva jeg møter i hverdagen. Seinest for et par dager siden møtte vi på en eldgammel dachs som knapt klarer å gå, og som må legge seg ned hver tredje meter for å hente opp tilstrekkelig energi til å få humpa videre. Å forsere en fortauskant var en enorm utfordring. Sånt synes jeg er fælt å se. Samtidig er det jaggu ikke greit, jeg skjønner jo det. Men jeg håper og trur at jeg skal klare å tenke på Aikos beste og heller avlive henne mens hun fortsatt er med på notene heller enn så dårlig at jeg kan gjøre det med 100 % sikkerhet. Det er ekstremt egoistisk å tviholde på livet til en hund som er mett av dage eller sjuk, og det er ingen annen måte å si det på. 

Jeg synes det er helt skrekkelig med denne "reddes alt som reddes kan"-holdninga en kan se i ulike dyrevernsorganisasjoner rundt omkring, og jeg ville aldri latt Aiko leve videre uten funksjonelle bakbein eller med et lem for lite. Imouto hadde nok klart seg supert på tre bein, men ikke Aiko. 

[olga]

På ‎24‎.‎11‎.‎2017 at 1:33 PM, enna skrev:

Jeg vet hvor min grense går der, dels etter å ha hatt min andel av syke hunder (og jeg lot det går for langt en gang og jeg kjenner ennå på at jeg lot den hunden lide...), og fordi jeg jobber med syke mennesker, mange av dem med tilstander som gir kroniske og sterke smerter. Og de kan fortelle meg om hvordan de har det, jeg kan dermed sjekke effekten av det jeg gir dem av medisiner mot smerter. Noe som er vanskelig med hund. 

Den siste hunden jeg avlivet (setteren), kunne jeg nok ha holdt i live et par måneder til, rent medisinsk. Men da jeg hørte smertehylene og jamringa hennes en dag jeg kom hjem fra jobb;  hun jamret seg og krøp inn i et hjørne på stua pga smerter til tross for sterke smertestillende, Da kjørte jeg rett til veterinær mens jeg storgrein hele tida. For mine hunder skal slippe å leve med smerter. Det skylder jeg dem. 

Kan jeg spørre hva som feilte denne setteren?

[Djervekvinnen]

Vanskelig å si noe bastant på forhånd. Egentlig har jeg en grense på amputering av føtter. Det ønsker jeg ikke å gjøre. Ellers kommer det helt an på situasjonen, prognoser , hvordan hunden takler det osv.  Jeg vil at hundene mine skal ha en smertefritt liv, det er hovedsaken. At de skal kunne bevege seg greit uten lidelse.  Etter at første hunden min ble avlivet pga noe så banalt som betennelse i ett kne (pga mislykket operasjon), så var første tanken: aldri igjen kneoperasjon. Men hadde for eksempel Nitro fått problemer med et kne så ville jeg selvsagt prøvd igjen hvis prognosene var gode.  Det kommer helt an på hvor stor sjangs det er for å bli bra.