Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Er det noen som har erfaring med atferdsforandring på nervøs/redd tispe etter sterilisering?

Jeg har hørt meg om i flere fagmiljøer og lest mye litteratur, men det meste omhandler hannhunder/testosteron, hvilket ikke kan sammenliknes i noen grad med tisper. Derfor spør jeg her om noen har erfaring.

CASE: Hunden det gjelder er en voksen tispe (3-4 år) som fra hun var 8-9 uker har vært redd for det meste, og aller mest redd for mennesker. Det samme gjelder kullsøsken (noen er avlivet, andre er omplassert...). Med noen år målrettet trening begynner hunden å bli ganske normal og tillitsfull til de fleste og kan både runderede, kampe med fremmede og tåle krevende miljøer som tog, hundehaller osv. Hver gang rundt løpetid er det tilbake til sitt værste der hun blir redd for omtrent alle mennesker. Hun blir også litt usikker/skvetten for sine eiere, som hun normalt har enorm tillitt til. Bristene rundt løpetid er såpass store at det er dårlig dyrevelferd.

Hunden har aldri opplevd noe vondt/blitt tatt, og blir selvsagt trent positivt av svært erfarne hundeeiere som har lang og bred erfaring med hundetrening (ink. atferdsproblematikk).

Kan sterilisering og mer stabilt hormon-nivå hjelpe hunden til å unngå svingningene? Er det noen som har erfaring?

Skrevet

Ikke direkte erfaring, men jeg har en hund som var ekstremt lydsensitiv (ekstra ille ved løpetid) og kastrering ble faktisk nevnt av veterinær som en mulig løsning. Det var ikke aktuelt for min del å prøve det, men det kan virke som om det hjelper på redsler hos noen. 

Skrevet

Den forrige hunden min var veldig nervøs med påfølgende aggressivitet. Hun hadde også mye innbilt. Løpetid/innbilt gjorde det mye verre og valget sto mellom å prøve kastrering eller å avlive. Etter kastreringen ble hunden en del bedre og jeg var glad jeg gjorde det. Hun hadde mye vondt de første dagene, så gikk det bedre. Hun ble kastrert da hun var 1,5 år, etter løpetid nr to. Det er viktig å gjøre det når hormonene er mest mulig i "balanse", altså midt i mellom løpetider. 

Skrevet

Jeg har en tispe som er i nogenlunde samme situasjon. Hun er en 3 år gammel tispe som fra jeg fikk henne har vært usikker og nervøs. Vi har trent mye for å gjøre henne tryggere, men hun er fortsatt usikker. I periodene med løpetid og med påfølgende innbilt blir alt forsterket, jeg må skjerme henne fra omverdenen i denne perioden. Hun blir da plutselig redd for helt vanlige ting i omgivelsene, som steiner som stikker opp fra vannet. Hun stresser også veldig. Denne perioden varer i omtrent 4 måneder, og så har vi en rolig periode fram til neste løpetid ca 2,5 mnd senere. 

Diskuterte dette med veterinær, og han mente det var riktig å kastrere henne. Han sa hun da ville være sånn som hun er i perioden med lite hormonpåvirkning. Jeg valgte da å gjøre det, nå er det bare 13 dager siden, så jeg skal ikke si så mye om virkningen enda, men foreløpig er hun veldig rolig og behagelig (selv med kun turer i kort bånd!). Hun er seg selv, en litt forsiktig sjel, men hvis hun framover er sånn som hun er i de gode periodene, er usikkerheten noe vi kan trene på og hjelpe henne med i større grad. 

Hvis hun har såpass store plager i forbindelse med løpetid at det er dårlig dyrevelferd, er kastrering noe jeg absolutt ville diskutert med veterinær. 

Skrevet

Hos en slik hund er det nok et veldig godt tiltak å kastrere. Endel tisper blir veldig hormonpåvirket, og når det har så stor negativ påvirkning på henne, så er det absolutt indikasjon for kastrering av dyrevelferdsmessige årsker. Om hunden slipper disse "down"-periodene som gir tilbakefall i trening og trygghet, er det jo også en mulighet for at hun vil klare å lande på et mer "stabilt" nivå.

Vår forrige tispe ble kastrert grunnet gjentagende pyometra, men vi merket også at hun ble en mye mer harmonisk hund etter kastreringen (hun ble også usikker rundt løpetid).

  • Like 2
Skrevet

Frøkna her ble kastrert pga jursvulster (3 år gammel på det tidspunktet), men jeg vurderte også å kastrere henne pga hormonene. Hun fikk seg en skikkelig hormonell smell etter op (to-tre uker etter) og denne varte vel 6-8 måneder. Nå har det gått 1,5 år og hun har blitt en mye bedre hund. Tydelig at hun har hatt godt av å slippe hormonene.


Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg har ei stødig og stabil tispe som er trygg på seg selv. Hun ble kastrert i godt voksen alder (jursvulster). Merket ingen forskjell. Eneste er at hun kanskje er mer glad og spretten. (markerer dog som en gris enda, med foten høyt hevet :lol:)

Har også ei tispe til, som er usikker på mye, og vurderer på sikt og kastrere (2,5 år). Hun har bare hatt 2 løpetider. Men merker ikke at hun blir verre, bare mer innersluttet. Vil ikke gå tur, vil ikke trene, vil ikke være med...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
    • Jeg har en tynn hund på 2 år og hun er fullvoksen for lenge siden. Hun har alltid vært tynn og spinkel sånn at ribbeina og knoklene stikker ut. Har prøvd å få henne opp i vekt. Er det noe jeg kan gjøre? Bør hun da ha en dyrlegesjekk men hva gjør dyrlegen da? Er det noen som har erfaring med en småspist hund? Har prøvd flere for og hun er like tynn. 
    • Du har ingen som vil passe hundene litt? Om du har en hund hjemme (lederen, om en av dem tydelig er det) og de andre ute, så er det antakelig mye lettere å få til, over tid. Det hender folk tilbyr gratis hundepass på Finn, bare fordi de elsker hunder, men ikke har lyst til å forplikte seg på fulltid. Om du ikke finner en annonse, så lag en. Sjansen for napp fra dyrevenner som ikke kan ha dyr selv er høy.  Jeg anskaffet en hund nr 2 fordi den første ikke var interessert i sønnen min, og han var så såret av alle avvisningene, han måtte få sin "egen" i en alder av fire år. "Itte'no problem," tenkte jeg, som hadde sett andre med flere hunder. Eldste hundens umiddelbare respons på det nusselige lille nøstet av samme art var aggressiv knurring. Hadde heldigvis en god hundepasser som hunden kjente og trivdes hos, som tillot oss en smooth tilvenningsperiode med passende mengder samvær og alenetid, og innen noen uker hadde eldste adoptert den yngre som sin egen. Den fikk henge fra ørene og jage ham bort fra matskålen sin, og han hadde ikke hjerte til å nekte den noe. Han hadde en grenseløs kjærlighet til den nye lille vennen sin. ..etter en stund, men det startet altså med høy nakkebust, stiv hale og et virkelig aggressivt knurr, og kunne potensielt blitt stygt om vi ikke hadde kunnet pæmpre den eldste med masse one on one time, favorittaktivitene hans og koblet den lille med noe positivt. Jeg antar du har servert hundene det beste de vet som belønning for ethvert tilløp til ro og avslapning ifbm kattene? 
    • Det bør nok helst foregå i et annet rom, om ikke utenfor huset eller ihvertfall på god avstand. Om du gjør det rett foran de andre hundene i bur så er du like langt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...