Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, 

Min lille chihuahua gutt på 7 måneder nekter å gå hjem etter tur/lufteturer. Han går 2 lengre turer dagen, ca 20-40 min på formiddag, og 30-60 min på kvelden. Ved siden av er det 4-8 lufteturer (han sier i fra når han må på do). I helgene, eller på fridager, får han minst 2 timers lang tur fordelt på 2 turer. Hver gang han merker at vi snur, eller er på vei hjem, så nekter han å gå videre. Han holder seg igjen, noe som gjør det vanskelig for meg, for hvis jeg drar han, vil han bli slept bortover gaten. Enkelte ganger har jeg motivert med godbiter. Andre ganger har jeg hatt så dårlig tid, pga jobb, at jeg rett og slett bærer han hjem det siste stykke. Han vet det ikke nytter å nekte, men gjør det allikevel. Noen som vet hva som kan gjøres for å få han til å gå selv når han merker vi skal hjem? Noen erfaringer, råd og tips? 

 

 

Skrevet

Hva med å gå runder i stedet for fram og tilbake? Det kan nok også hjelpe å ha langturen litt lenger. Han synes kanskje den ble for kort. Rundt 30 min tur er ikke spesielt langt, selv om det er to ganger til dagen. Ville prøvd å gått minst en time med han i slengen. Gjerne finn på noen aktiviteter på veien. Trene innkalling, kontakt, kaste litt ball, godbitsøk, lekesøk etc. for å få inn variasjon og slite hunden litt mer ut(eller gjøre fornøyd om du vil). 

Nekter han fortsatt å bli med hjem, så ville jeg bare plukket han opp om han begynner å tulle og bært han litt, før han får prøve igjen. 

  • Like 4
Skrevet

Jeg har en hund som er inkarnasjonen av vrang, og som egentlig ikke vil gå noe sted jeg bestemmer, bare akkurat i det hun føler er riktig retning. Så jeg behandler henne litt som en tverr ponni. :lol: Stopper hun opp i full Shiba No sånn at halsbåndet nesten blir dratt over hodet på henne, så runder jeg rundt og får henne til å snu seg med meg, før vi prøver igjen. På magisk vis føles retningen da stort sett riktigere for Aiko. :P Jeg har også med godbiter de gangene jeg mistenker at vrangheten er strong i henne og tida er begrensa, eller en tennisball. Tennisball er stas, men hun kan ikke få muligheten til å legge seg ned og kose seg med den, for da er det kjørt. Men om hun styrtpunkterer og bare blir liggende i gresset, så sitter jeg sammen med henne og koser litt, før vi prøver igjen. Jeg er ikke et spesielt tålmodig menneske, men jeg er uendelig glad i henne, heldigvis. :D 

Med Aiko er verken lengde på tur eller variasjon avgjørende for hvor lite eller mye lyst hun har til å bli med videre, men du har en valp og mulighet for å skape den turinteressen du ønsker deg i han. Variasjon på turer og det å øke lengden og ruta tilbake er det første jeg ville prøvd, i tillegg til å fokusere på det positive i all bevegelse, småløping sammen med han i riktig retning, lage deres egen "jage"-lek og godbiter og lek når han blir med. :) 

Skrevet
5 timer siden, Sprettballen skrev:

Hva med å gå runder i stedet for fram og tilbake? Det kan nok også hjelpe å ha langturen litt lenger. Han synes kanskje den ble for kort. Rundt 30 min tur er ikke spesielt langt, selv om det er to ganger til dagen. Ville prøvd å gått minst en time med han i slengen. Gjerne finn på noen aktiviteter på veien. Trene innkalling, kontakt, kaste litt ball, godbitsøk, lekesøk etc. for å få inn variasjon og slite hunden litt mer ut(eller gjøre fornøyd om du vil). 

Nekter han fortsatt å bli med hjem, så ville jeg bare plukket han opp om han begynner å tulle og bært han litt, før han får prøve igjen. 

Jeg pleier som regel å gå hele runder :) På kvelden går vi fra 30-60 min, pleier å være 60 min hvis det ikke regner. Hvis det regner, blir det kortere. Jeg vil gjerne gå lengre turer med han, men han er i risikosonen for å få kneskålutligning. Så jeg venter til han er ferdig med valpetiden, før lange turer blir rutiner. I går, var vi ute i 1,5 timer. Der trente vi på innkalling, og han fikk løpt seg og hilst på andre hunder. Men veien hjem, ca 4 minutter unna, så skjente han igjen veien, og nektet å gå. Han unngikk å se på meg, reagerte ikke når jeg ropte navnet (noe han pleier å reagere på) og så på alt annet enn meg. Hvis jeg kommer i mot han, og han tror vi skal gå videre en annen vei, da reiser han opp og går. Men når jeg stopper han, og sier ``Nei, denne veien``, så streiker han igjen. 

Ok, da skal jeg prøve å plukke han opp litt underveis, og prøve igjen. Jeg håper han vil vokse denne staheten fra seg, for det begynner å bli slitsomt. 

Skrevet
1 time siden, SandyEyeCandy skrev:

Jeg har en hund som er inkarnasjonen av vrang, og som egentlig ikke vil gå noe sted jeg bestemmer, bare akkurat i det hun føler er riktig retning. Så jeg behandler henne litt som en tverr ponni. :lol: Stopper hun opp i full Shiba No sånn at halsbåndet nesten blir dratt over hodet på henne, så runder jeg rundt og får henne til å snu seg med meg, før vi prøver igjen. På magisk vis føles retningen da stort sett riktigere for Aiko. :P Jeg har også med godbiter de gangene jeg mistenker at vrangheten er strong i henne og tida er begrensa, eller en tennisball. Tennisball er stas, men hun kan ikke få muligheten til å legge seg ned og kose seg med den, for da er det kjørt. Men om hun styrtpunkterer og bare blir liggende i gresset, så sitter jeg sammen med henne og koser litt, før vi prøver igjen. Jeg er ikke et spesielt tålmodig menneske, men jeg er uendelig glad i henne, heldigvis. :D 

Med Aiko er verken lengde på tur eller variasjon avgjørende for hvor lite eller mye lyst hun har til å bli med videre, men du har en valp og mulighet for å skape den turinteressen du ønsker deg i han. Variasjon på turer og det å øke lengden og ruta tilbake er det første jeg ville prøvd, i tillegg til å fokusere på det positive i all bevegelse, småløping sammen med han i riktig retning, lage deres egen "jage"-lek og godbiter og lek når han blir med. :) 

Misforstå meg rett, men det er beroligende å høre at noen andre også har en vrang og sta hund. Jeg synes å se at mange som går turer med hundene sine i området, får det stort sett smertefritt. Er kun jeg som må stoppe opp, bli litt sint, være tålmodig, og nærmest bønnfalle han om å gå. Trodde det var noe galt med min hund! Vi bor ved deler av Akerselven, så pleier å variere turene med ulike veier. Det er store gressplener her, så vi er på ulike plasser hele tiden. Nå har jeg kjøpt en sånn langline på 25 meter, så når vi kommer til gressplenen, så får han løpt fra seg en del energi. Han elsker å leke ``harn``, så da har vi gjort det ganske ofte. Når vi er på gressplenen, da er alt på stell. Han leker, løper, hilser på folk og andre hunder og hører på meg når jeg roper på han (forutsatt at jeg alltid har godbit i hånden). Når vi har lekt oss ferdig, så vil han aldri hjem. Kan dette ha noe med at han er valp, og vil fortsatt utforske ting? Det skal nevnes at han har fått masse sosialisering i løpet av de 3,5 månedene jeg har hatt han. Han er på hundetreff hver søndager. Han har vært på uterestauranter, vært på Akerbrygge og sentrum i Oslo. Han har reist med fly til andre landsdeler for å sosialisere seg med andre hunder. Vi har vært på besøk hos mange venner med mange ulike hunderaser, der han har fått leke med de og sove med de. Han har vært på nye steder omtrent hver uke. Jeg tar han alltid med på dyrebutikker (da reiser jeg alltid til ulike dyrebutikker, og ikke den samme), og ellers bilturer, og tur andre steder enn nær hjemmet. 

Nå vet jeg ikke helt hva mer jeg kan gjøre? :( Jeg har også balkong hjemme, så han kan gå ut dit når han vil (så fremst det fremdeles er sommer og høst). Jeg sliter mest når avføringen hans ikke er som det pleier, da vekker han meg på nattestid fordi han må på do. Og når vi er ute for en kort luftetur kl 03 på natten, så vil jeg jo helst at han gjør seg ferdig, også går vi hjem. Men det er aldri tilfellet. Han vil hele tiden gå alle andre veier/gater enn hjem uansett når på døgnet. 

Guest Mira2.0
Skrevet

Jeg har sympati med deg ;) Jeg har for første gang støtt på dette problemet også, bortskjemt fra tidligere med hunder som følger med uansett retning. Så kom det en bulldog. Vel, hun går meget pent i bånd, er superkjekk å ha med. Men så er det når hun ikke er enig i retning. Da blir det en meget sta vofs, en bulldog er egen og sta om hun ikke er enig. :blink:

Skrevet

Må huske på at han bare er 7 mnd enda, og vil teste grenser og deg. Det vil nok gå over så lenge du gjør som du gjør.

Vår var slik til han var over året, men det er altså ikke bare å løfte en hund på nærmere 30 kg :P Vi løste det med å gå runder, evt gå på en side av veien når vi gikk og den andre siden hjem. Viktig å få variert snuta må vite :P Eller rett og slett bare vente. Legger hunden seg ned så sto jeg fremfor han med ryggen til, når han omsider reiste seg på bena så gikk jeg, la han seg ned var det samme greia. Kunne regne med å bruke litt tid på et kort stykke.

Det går over :) Han er ikke sliten da? Når min kar var valp og fremdeles håndterlig, så la han seg ned når han var sliten. Da kunne vi enten bære et lite stykke og la han gå resten, eller bare vente til han hadde hvilt seg litt, eventuelt lure med godbiter eller en leke for å få han til å gå fremover.

Guest Christine
Skrevet

Ikke noe råd eller tips, men en unyttig erfaring. Ene hunden min begynte også slik som unghund, og han holder på slik enda i en alder av 10 år :aww: Har vi gått i et område før så vet han hvilke veier som fører mot bilen/hjem, noe som gjør at han prøver å rykke meg avgårde alle slags stikkveier. Jeg har ikke fått bort problemet uansett hva jeg har prøvd, så jeg må rett og slett dra han med meg videre når han nekter å avslutte turen. 

Skrevet

Min har vært litt sånn også. Jeg er heldig nok til å ha et par store gressplener nært huset, så jeg har putta en ball i lomma og avsluttet turen med frilek med ball etter turen. Jeg gjør det ikke hver gang, men ofte nok til at det ligger i hodet hans at det kan bli en morsom avslutning. Etter noen runder med løping etter ball er han også litt sliten og tørst, så da er han litt mer glad for å gå den lille biten hjem. Jeg avslutter alltid frileken før han går lei så han bare syns det er moro og vil ha mer.

Skrevet

Mens jeg ser ikke poenget med å dilldalle, hunden min ville hvertfall kjapt lært seg at det nytta å være vrang om jeg begynte å fjase med å vente, godbiter, leker osv.

Jeg går bare, så får bikkja værsågod følge etter(unntaket er selvfølgelig om vi snakker sliten valp, da blir den båret), samtlige hunder har kjapt lært at det der ikke nytter.

 

Husker en dame med labrador vi pleide å møte der jeg bodde før, om hunden ville hilse på noen eller gå en annen vei så satte den seg ned, og der stod dama å venta, og det fortsatte hun med hele bikkjas liv det, jeg ville blitt sprø av noe sånt.

  • Like 5
Skrevet

Min voksne hund holder også på sånn, nesten uavhengig av hvor mange timer vi har gått tur. Vi drar henne bare med oss, vi. Som regel vil hun ikke inn døra heller, da hender det hun får stå i løpestreng i noen minutter før hun kommer på at hun er sliten/sulten/våt og vil inn.

Tror ikke jeg hadde orka å styre så mye med det. Mi har skjønt at det ikke funker, så nå gjør hun det mest bare for å markere at hun gjerne ville gått lenger, før hun motvillig følger etter.

Guest lijenta
Skrevet
Akkurat nå, Luma skrev:

Mens jeg ser ikke poenget med å dilldalle, hunden min ville hvertfall kjapt lært seg at det nytta å være vrang om jeg begynte å fjase med å vente, godbiter, leker osv.

Jeg går bare, så får bikkja værsågod følge etter(unntaket er selvfølgelig om vi snakker sliten valp, da blir den båret), samtlige hunder har kjapt lært at det der ikke nytter.

 

Husker en dame med labrador vi pleide å møte der jeg bodde før, om hunden ville hilse på noen eller gå en annen vei så satte den seg ned, og der stod dama å venta, og det fortsatte hun med hele bikkjas liv det, jeg ville blitt sprø av noe sånt.

Ja hadde ikke kommet på tur j da eller gått meg bort Jakthund som gjerne sporer det meste og vi går gjerne i et terreng med mye rådyr og litt elg og hjort og rev og gaupe og i tilleg så er det su der. Her blir de bare tauet med min veg. HVa jeg hadde gjort når en liten hadde satt seg ned, Tja tatt den under anrmen et stykke vilel jeg tro

Skrevet

Min chihuahua er heldigvis særdeles medgjørlig på denne måten, hun er overlykkelig over å gå/løpe uansett retning. Eneste unntaket var da hun var ung, og regnfrakken kom på. Hun har mislikt den fra første øyeblikk, og i starten måtte jeg bære henne de første 50 meterne fra huset før hun gikk selv. Det gikk over, og hun skjønte kjapt at turen kom til å skje selv om hun prøve å leke esel.

Jeg har dog lignende erfaringer som deg med en annen chihuahua, min frøkens bestevenninne, Mini. Vi passer henne jevnlig, og hun er en prippen frøken som gjerne tilbringer hele dager i sofaen. Hun nekter riktignok ikke å gå hjem, hun nekter å gå lenger enn 500 meter, spesielt om det regner eller er snø. De fleste andre som går tur med henne, snur når hun setter rompa i bakken, men sånt gidder ikke jeg. Jeg bare går, og så får hun selv bestemme om hun vil skli eller gå etter. I starten ble det litt skliing, men hun forsto kjapt at det ikke nyttet med meg, og selv om hun likevel prøver, så ender hun alltid med å gå, om enn motvillig, etter. Hun får selvsagt skryt for å gå jevnt og trutt, men ikke noen godbiter eller annen form for belønning, kun en markering om at hun gjør det rette. 
Jeg vil dog anbefale, uansett egentlig, om du ikke allerede gjør det, å bruke sele fremfor halsbånd. Spesielt viktig om du skal være staere enn eselet i den andre enden av båndet, men med små hunder er det uansett det tryggeste ;)

Litt OT: Må si det er veldig deilig å høre om andre chihuahuaer som blir behandlet som hunder, som blir aktivisert og oppdratt. Du må forøvrig bare forberede deg på slike kommentarer, dem får vi mange av, i tillegg til "jøss, den gneldrer ikke/prøver ikke å bite meg", "seriøst, den kan ikke gå SÅ langt (3 km)", og min personlig favoritt "det kan'ke være en ekte chihuahua, den har ikke klær på/sitter ikke i veske/sitter ikke på armen (stryk det som ikke passer)" :P 

Skrevet

Min cavalier er på samme viset, og her har det bare blitt verre og verre med alderen (hun er 6 år nå). Her er det nok mye min feil fordi jeg som regel ikke gidder å ta den kampen og bare lar henne bestemme retning :P 

Skrevet
På 13.8.2017 at 3:15 PM, Kenzo skrev:

Må huske på at han bare er 7 mnd enda, og vil teste grenser og deg. Det vil nok gå over så lenge du gjør som du gjør.

Vår var slik til han var over året, men det er altså ikke bare å løfte en hund på nærmere 30 kg :P Vi løste det med å gå runder, evt gå på en side av veien når vi gikk og den andre siden hjem. Viktig å få variert snuta må vite :P Eller rett og slett bare vente. Legger hunden seg ned så sto jeg fremfor han med ryggen til, når han omsider reiste seg på bena så gikk jeg, la han seg ned var det samme greia. Kunne regne med å bruke litt tid på et kort stykke.

Det går over :) Han er ikke sliten da? Når min kar var valp og fremdeles håndterlig, så la han seg ned når han var sliten. Da kunne vi enten bære et lite stykke og la han gå resten, eller bare vente til han hadde hvilt seg litt, eventuelt lure med godbiter eller en leke for å få han til å gå fremover.

Mhm, jeg tror også han prøver å teste grenser og meg. Og jeg har gitt etter noen ganger, fordi jeg synes synd i han som vil gå lenger tur. Så da lar jeg han bare fortsette å gå, og jeg går etter- noe jeg aldri skulle ha gjort kanskje. Nei, jeg tror ikke han er sliten, fordi han stopper opp, og ser at veien fører hjem. Når jeg sier kom, kommer han ikke. Han setter seg ned, og jeg går nærmere han for å prøve å ``snakke han til fornuft``. I det jeg kommer nærmere han, reiser han seg opp, og velger å gå en annen retning vekk fra hjemmet. Det er så frustrerende, for vi kan like gjerne ha vært ute i 2 timer +, han har fått løpt seg og lekt masse med andre hunder, allikevel vil han ikke hjem :( 

Skrevet
17 timer siden, Vims skrev:

Min voksne hund holder også på sånn, nesten uavhengig av hvor mange timer vi har gått tur. Vi drar henne bare med oss, vi. Som regel vil hun ikke inn døra heller, da hender det hun får stå i løpestreng i noen minutter før hun kommer på at hun er sliten/sulten/våt og vil inn.

Tror ikke jeg hadde orka å styre så mye med det. Mi har skjønt at det ikke funker, så nå gjør hun det mest bare for å markere at hun gjerne ville gått lenger, før hun motvillig følger etter.

Jeg kan stå å vente i en evighet, uten at min reagerer så lenge jeg har bestemt at det er hjem-retningen vi skal. Jeg synes det er slitsomt at han hver eneste gang vi nærmer oss hjemme, plutselig skal streike. Jeg har prøvd å dra min også, men han er så liten (1,8kg), og jeg er redd for å skade potene eller brystet/halsen hans. Noen ganger er jeg virkelig sint, fordi jeg har vært tålmodig og ventet i typ 10 min og han fortsatt bare sitter der og venter til vi skal gå en annen vei, da drar jeg han. Men ser ikke ut som han lærer :( 

Skrevet

@Tess30 Skjønner. Har ikke egentlig noen løsning, tror egentlig bare jeg ville ha løfta ham med meg. Jeg er ikke spesielt tålmodig på sånt. Tror jeg bare ville ha begynt å bære ham med meg det siste stykket en periode, i håp om at det ga seg etter hvert, eller noe. Skjønner at det er frustrerende.

Skrevet
16 timer siden, Lene_S skrev:

Min chihuahua er heldigvis særdeles medgjørlig på denne måten, hun er overlykkelig over å gå/løpe uansett retning. Eneste unntaket var da hun var ung, og regnfrakken kom på. Hun har mislikt den fra første øyeblikk, og i starten måtte jeg bære henne de første 50 meterne fra huset før hun gikk selv. Det gikk over, og hun skjønte kjapt at turen kom til å skje selv om hun prøve å leke esel.

Jeg har dog lignende erfaringer som deg med en annen chihuahua, min frøkens bestevenninne, Mini. Vi passer henne jevnlig, og hun er en prippen frøken som gjerne tilbringer hele dager i sofaen. Hun nekter riktignok ikke å gå hjem, hun nekter å gå lenger enn 500 meter, spesielt om det regner eller er snø. De fleste andre som går tur med henne, snur når hun setter rompa i bakken, men sånt gidder ikke jeg. Jeg bare går, og så får hun selv bestemme om hun vil skli eller gå etter. I starten ble det litt skliing, men hun forsto kjapt at det ikke nyttet med meg, og selv om hun likevel prøver, så ender hun alltid med å gå, om enn motvillig, etter. Hun får selvsagt skryt for å gå jevnt og trutt, men ikke noen godbiter eller annen form for belønning, kun en markering om at hun gjør det rette. 
Jeg vil dog anbefale, uansett egentlig, om du ikke allerede gjør det, å bruke sele fremfor halsbånd. Spesielt viktig om du skal være staere enn eselet i den andre enden av båndet, men med små hunder er det uansett det tryggeste ;)

Litt OT: Må si det er veldig deilig å høre om andre chihuahuaer som blir behandlet som hunder, som blir aktivisert og oppdratt. Du må forøvrig bare forberede deg på slike kommentarer, dem får vi mange av, i tillegg til "jøss, den gneldrer ikke/prøver ikke å bite meg", "seriøst, den kan ikke gå SÅ langt (3 km)", og min personlig favoritt "det kan'ke være en ekte chihuahua, den har ikke klær på/sitter ikke i veske/sitter ikke på armen (stryk det som ikke passer)" :P 

Min chihuahua gutt har begynt å bli vant til regnet. Tidligere nektet han å gå, bare det kom noen dråper regn. Nå går han så lenge regnet ikke er så kraftig. Han går helt til han er så våt at jeg må bære han hjem. Jeg har enda ikke kjøpt noe regnfrakk til han, da jeg vil at han skal klare å tåle litt regn på sommeren. Men når det nærmere seg senhøst og vinter, da er det nok hensiktsmessig med varmjakke og regnfrakk. De siste dagene, når vi nærmer oss hjemme, og han streiker. Så frister jeg med godbiter. Han kommer, får godbit og streiker igjen. Så for hver 6 meter må jeg gi han godbit. Jeg håper at dette vil gå over etterhvert, men leser her at flere har samme problemet selv med voksne hunder. Jeg skal prøve å finne flere løsninger, og prøve så godt jeg kan å lære han at når det er hjem, så er det hjem. Men han utfordrer tålmodigheten min veldig.. ikke alltid dagsformen min er så god at jeg orker å være sååå tålmodig. Føler bare at jeg virker som en tulling som bare står der og venter, uten at han har noen planer om å følge etter :( 

Hehe, ja, jeg kjøpte meg en hund, fordi jeg ville ha en hund :D Derfor oppdrar jeg han som hunder flest, aktiviserer han, leker med han og går turer med han. Jeg vil jo gi han kjærlighet, og kjærligheten han trenger er jo å kunne få lov til å være en hund. Han liker veldig godt å gå selv, kunne leke og snuse. Jeg bærer han veldig sjeldent, da er det snakk om opp trapper som er så høye at han ikke klarer å gå opp selv, eller når jeg ser knuste flasker ute på gaten og er redd han tråkker på det. Klær får han ikke, med mindre det blir kaldt eller regner kraftig mot høsten. Da er det for å beskytte han, og holde varmen, ikke for at han skal ha klær og bli pyntegjenstand. Så dårlig behandler jeg han ikke, hehe. Jeg har fått høre en del kommentarer, men det jeg hører mest er ``WOW, du er flink til å oppdra han. Jeg er vant til at sånne små ``rotter``bjeffer``. Og kommentar nr 2 som også er ganske populær er ``Oij, har du en chihuahua? Har du kjøpt veske til han? Har du han i veske?``. 

Hvor gammel er din chihuahua? Hvordan var hun da hun kom til puberteten? Min er 7 måneder nå, og han er så rolig at jeg ikke helt forstår hva som skjedde :P Han var så rampete før, løp og lekte mye hjemme. Nå er han VELDIG rolig av seg. Leker også på en roligere måte. Ligger for det meste på teppe, eller ved vinduet for å se ut på folk og ting som skjer ute. 

Skrevet
Akkurat nå, Vims skrev:

@Tess30 Skjønner. Har ikke egentlig noen løsning, tror egentlig bare jeg ville ha løfta ham med meg. Jeg er ikke spesielt tålmodig på sånt. Tror jeg bare ville ha begynt å bære ham med meg det siste stykket en periode, i håp om at det ga seg etter hvert, eller noe. Skjønner at det er frustrerende.

@Vims Jeg tror jeg skal prøve på det :) Det verste, er vel det at folk kommer til å tro at jeg bare bærer på ham (de som går forbi), og ikke lar han få lov til å være hund (de skulle bare visst hvor mye jeg prøver, og ønsker at han skal gå selv det siste stykket). Men jeg vil prøve ut alt mulig rart, i håp om at han en vakker dag faktisk klarer å følge meg helt inn døren. Når vi først har kommet til døren, så vil han bare inn... men et stykke før det, så er han umulig. Grrrrr, oppgitt. 

Skrevet

@Tess30 Det får folk bare tro, det er ikke deres sak. :aww: Jeg kjenner følelsen fra da terrierdyret utagerte som verst i møte med andre hunder, men noen ganger må man bare prøve å gi f i hva andre folk måtte tenke.

Skrevet
5 timer siden, Tess30 skrev:

Min chihuahua gutt har begynt å bli vant til regnet. Tidligere nektet han å gå, bare det kom noen dråper regn. Nå går han så lenge regnet ikke er så kraftig. Han går helt til han er så våt at jeg må bære han hjem. Jeg har enda ikke kjøpt noe regnfrakk til han, da jeg vil at han skal klare å tåle litt regn på sommeren. Men når det nærmere seg senhøst og vinter, da er det nok hensiktsmessig med varmjakke og regnfrakk. De siste dagene, når vi nærmer oss hjemme, og han streiker. Så frister jeg med godbiter. Han kommer, får godbit og streiker igjen. Så for hver 6 meter må jeg gi han godbit. Jeg håper at dette vil gå over etterhvert, men leser her at flere har samme problemet selv med voksne hunder. Jeg skal prøve å finne flere løsninger, og prøve så godt jeg kan å lære han at når det er hjem, så er det hjem. Men han utfordrer tålmodigheten min veldig.. ikke alltid dagsformen min er så god at jeg orker å være sååå tålmodig. Føler bare at jeg virker som en tulling som bare står der og venter, uten at han har noen planer om å følge etter :( 

Jeg har null tålmodighet med sånn stahet, og jeg gidder ikke å dille med belønninger av ymse slag for noe som bare er vranghet, så jeg bare går. Og så får den i den andre enden av båndet selv velge om den vil slepes eller gå selv. Så fæl er jeg :P 

Frøkna mi tåler fint å bli våt nå mens det er varmt, men hun er voksen. Husk at din lille tass ikke har fått full pels ennå, og er ikke helt ferdig utviklet evnen til å regulere kroppstemperaturen sin selv. Det kan også være greit å venne han til regndekken mens han er yngst mulig. 
Vil også anbefale deg å vurdere strikket genser til vinteren. Hvis du kjenner noen som kan strikke etter mål, så er det aller best, for kjøpte gensere ofte magen dårlig, og der har chi'ene lite pels. Jeg valgte å få strikket genser av alpakkaull fra Drops garn, fordi alpakka er varmere, men tynnere, og det klør ikke. Min Ayla liker ikke varmedekken, men hun bryr seg ikke å genseren sin.

5 timer siden, Tess30 skrev:

Hehe, ja, jeg kjøpte meg en hund, fordi jeg ville ha en hund :D Derfor oppdrar jeg han som hunder flest, aktiviserer han, leker med han og går turer med han. Jeg vil jo gi han kjærlighet, og kjærligheten han trenger er jo å kunne få lov til å være en hund. Han liker veldig godt å gå selv, kunne leke og snuse. Jeg bærer han veldig sjeldent, da er det snakk om opp trapper som er så høye at han ikke klarer å gå opp selv, eller når jeg ser knuste flasker ute på gaten og er redd han tråkker på det. Klær får han ikke, med mindre det blir kaldt eller regner kraftig mot høsten. Da er det for å beskytte han, og holde varmen, ikke for at han skal ha klær og bli pyntegjenstand. Så dårlig behandler jeg han ikke, hehe. Jeg har fått høre en del kommentarer, men det jeg hører mest er ``WOW, du er flink til å oppdra han. Jeg er vant til at sånne små ``rotter``bjeffer``. Og kommentar nr 2 som også er ganske populær er ``Oij, har du en chihuahua? Har du kjøpt veske til han? Har du han i veske?``. 

*tommel opp* Fikk denne senest i dag: "Åh, så moro å møte en chihuahua som ikke gneldrer!" Er jo stas, og jeg blir stolt av jentungen <3 

5 timer siden, Tess30 skrev:

Hvor gammel er din chihuahua? Hvordan var hun da hun kom til puberteten? Min er 7 måneder nå, og han er så rolig at jeg ikke helt forstår hva som skjedde :P Han var så rampete før, løp og lekte mye hjemme. Nå er han VELDIG rolig av seg. Leker også på en roligere måte. Ligger for det meste på teppe, eller ved vinduet for å se ut på folk og ting som skjer ute. 

Frøkna mi er døye 4 år. Hun kom aldri helt i puberteten, fordi hun ble kastrert rett før hun ble 6 mnd gammel. Da måtte hun hasteopereres pga navlebrokk som slo seg vrangt, og vevet rundt begynte å dø, og da ba jeg dem samtidig ta ut litt ekstra, slik at hun helt garantert ikke ville føre noe tull videre. Hun har likevel hatt perioder med lukka ører og hjernen på ferie, selv om det nok var mildere hos henne enn det hadde vært med alle deler i behold. Rampete er hun fremdeles når hun vil :P Hun er ganske egenrådig. Elsker å trene, men ikke spesielt lettlært når jeg vil lære henne noe. Hun liker best å finne ut av ting uten for mye hjelp, og har lært seg flere kommandoer selv uten at jeg har gått inn for å lære henne noe. Hun elsker sånne pusleleker fra Nina Ottosson, og alt hun kan bruke nesa til. Hun kan prøve lenge før hun resignerer og ber om hjelp. Tror hun egentlig vil løse det selv, men godbiten er tross alt viktigst :D 

Skrevet

Ikke til forkleinelse for bikkja di, men jeg tviler på at han har den mentale kapasiteten til å være lumsk og "teste grenser". Antakelig er det så enkelt som at han ikke vil gå hjem. :P 

Jeg har aldri skjønt meg på det å vente ut hunder som driver med uønska ting, og det å stå og vente i 10 min på at en liten fjert (eller stor, størrelsen er strengt tatt irrelevant) skal skjønne at du vil ha han til å gå i en annen retning enn den han ville, hadde i alle fall gjort meg klin sprø av frustrasjon, i større grad enn hva tilogm Aiko får til. :lol: For at han skal lære, så kan du gjøre sånn jeg skisserte i forrige innlegg, fokusere på det positive i all bevegelse i riktig retning, men det må jo på sikt være mulig å gå tur uten å heie på hvert skritt. Og for å slippe å bli gal, så kan du plukke han opp og bære han med deg, for han lærer i alle fall ikke noe av å få sitte der og svime mens du venter han ut, før du til slutt uansett ender opp med å slepe han med deg og bli sint. Da må du heller slepe idet han setter seg, så han ikke får forsterka det å få sitte og være vrang. :P 

  • Like 2
Skrevet

Hvis du skal dra han med deg så er det best for små hunder om du drar båndet i korte myke napp oppover (ca 45-80 grader vinkel i din retning). Da må hunden gå på normal måte selv om du drar han med deg og det vil ikke bli en like ubehagelig opplevelse for han. Hunden min ga opp vegringen fortere når jeg gjorde det sånn fordi hun endte med å gå uansett.

  • 1 month later...
Skrevet

Min chihuahua på straks 8år er helt lik. Han kan nekte å gå om det ikke er jeg eller noen han kjenner svært godt, st det regner, han bare vil gå en annen vei, eller rett og slett ikke vil hjem igjen. Gjør egentlig det samme som deg. Er bare glad han ikke er tyngre:D

Skrevet

jeg har også en liten en, rundt 2,5 kilo, dog ikke chihuahua. Vi går ca 2-2,2k skritt pr dag. Han er ikke all verdens glad for regn, men det hjelper med gode klær.  Han  har et godt liv, og får velge mange tin, men akkurat hvor langt vi skal gå, det får han ikke velge, han må bare være med til turen er over;)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...