Gå til innhold
Hundesonen.no

Boerboel


Leyoness
 Share

Recommended Posts

Hei, vi er et par som er blitt veldig interessert i Boerboel og er på jakt etter mer informasjon om rasen. Er det noen her som eier rasen som kan fortelle hvordan det er å eie en slik hund? Finnes det gode nettsteder, bøker ol. som kan anbefales og hvor kan vi komme i kontakt med oppdrettere og eiere sånn at vi kan få møte disse flotte hundene?

 

Sent fra min F8131 via Tapatalk

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Leyoness skrev:

Flott at du ryddet opp i den misforståelsen. Synd at det er så få som faktisk vil fortelle om sine erfaringer med Boerboel.

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Det er ikke alle som er pålogget Sonen hver dag, så en må nok være litt mer tålmodig før en får svar - særlig når du spør om erfaringer med en rase som er særdeles lite utbredt i landet. Sjansen for at mange i den mikroskopiske andelen av norske hundeiere som er brukere av Hundesonen også har boerboel er jo ikke så stor :) 

Jeg har aldri hørt om rasen i Norge, men jeg har hørt om den i Danmark - og da kun i forbindelse med raseforbudet som rammet en håndfull raser for noen år siden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en voksen hannhund en kort periode for godt og vel 10 år siden. Fryktelig mye vokt i han, og jeg ga han tilbake til opprinnelig eier etter at han beit en eldre dame i hånden, han likte ikke eldre folk av en eller annen grunn. Han var helt herlig sammen med mennesker han kjente og likte :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg hadde en tidligere og har ikke ønsket meg ny. Jeg hadde han riktignok bare til han var omkring ett år, og mye kan jo skje etter det. Han hadde VELDIG MYE egne og sterke meninger, det er jo en vokterhund. Han var grei med folk, men veldig uhøflig, busete og uforsiktig med andre hunder uansett størrelse (han var godt sosialisert, vi bodde i England hvor det er hunder absolutt over alt, vi gikk mye tur med andre i park, nærområdet, kurs osv).

Ekstremt atletisk, men jeg skjønte raskt at korsbåndproblemer er vanlig på dem og det virket nesten som oppdretterne bare mente man omtrent kunne forvente en operasjon. Jeg tror to av søsknene hans ble operert før de var 1,5 år. Kan nok være en følge av raskt vekst, mye muskler og utrolig eksplosiv styrke som er vanskelig å dempe på en valp og unghund.

Det jeg likte minst var at han var så og si umulig å både belønne (eller straffe). Gikk han inn i "modus" så var det bare å prøve å få bundet han fast i ett eller annet tråkke så hardt på båndet at han ikke hadde sjans. Noen dager gruet jeg meg til å stå opp fordi jeg lå der og tenkte "jaja, da er det på`n igjen!". Ble ganske lei og sliten av å bo med en hund som plutselig skulle snike seg over stuegulvet, stiv som ei katte og hvis jeg rørte meg begynte han å bjeffe og knurre og hoppe på meg. Det samme ville han også gjerne gjøre ute på tur av og til (og det er sånt jeg ikke vet om han har sluttet med, jeg har ikke kontakt med eksamboeren min som jeg tror fremdeles har ham). Han var fra ok linjer, ikke noe direkteimport fra stor gård i Afrika (som jeg vet mange gjør til UK) så han var ikke fra forventet hardere linjer enn andre boerboel. 
Jeg har hatt irsk ulvehund tidligere og er godt vant med store hunder, men dette er en hunderase som er ekstremt atletisk, eksplosiv og "tøff". Vil egentlig anbefale at man har mye erfaring med hund fra før av og/eller i hvert fall tilgang på gode folk rundt som kan hjelpe til å få god atferd på hunden fra tidlig av.

I tillegg ville jeg være litt reflektert omkring dere ønsker, i verste fall, å ha en 60kg + diger hund med sterke meninger som sannsynligvis ikke vil gå greit med ukjente hunder som voksen. Dere kan være heldig og at det går fint, men den er jo laget for å passe på store inngjerdede gårder i Afrika i flokk, jage tyver og bavianer på egenhånd, og min erfaring er i alle fall at at den er ikke så utvannet og "goslig" som eksempelvis en bullmastiff, da. Selv om det sikkert finnes de som er mer bedagelige og enklere i gemyttet tror jeg ikke det er normalen - men som sagt, hadde den ikke så lenge.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rart at de er så uhøflig mot andre hunder, har lest det andre steder også, men er ikke de egentlig avlet for å fungere i flokk på bondens gård og vokte familien og dyrene der? Høres ikke ut som en hund jeg kunne tenke meg mtp snike seg stiv som en katt osv. Vi har i utgangspunktet tenkt oss ei tispe... Men lurer på om kanskje. Rhodesian ridgeback er mer i vår gate?

Sent fra min F8131 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva mener du med det Line? Tror du ikke det er nettopp derfor at vi har kommet frem til at en RR eller Boerboel kanskje er noe vi er interessert i? Vi har hatt hund siden 1986, både hannhunder og tisper av ulike bruksraser så jeg tror vi er godt nok rustet. Når det gjelder boerboel så er det slik som ble nevnt tidligere i tråden ikke akkurat en vanlig rase, og jeg har også forstått at det er veldig varierende både ved utseende, egenskaper og gemytt alt etter hvilke linjer den kommer fra. Line, hvis du ikke har noe mer konkret å si om boerboel så anbefaler jeg at du finner en annen tråd og leke bedreviter med. [emoji3] Jeg er ute etter info om Boerboel og ikke hva du synes vi bør gjøre, det har du overhode ikke noe grunnlag og uttale deg om.

Sent fra min F8131 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ingen erfaring med å boerboel i hjemmet selv, men har hatt en liten knippe av dem på kurs og som treningskompiser :) 

Med ett unntak har samtlige vært noe vanskelig i forhold til andre hunder, da spesielt hanner og hanner. To av disse var forøvrig kullsøsken, de andre to aner jeg ikke opprinnelse på. Tispene har somregel gått OK, men så helst at de fikk være i fred de også. Sistemann var av typen jeg ikke tror visste bedre, han var valp i en molosskropp i alder av 4 år på de fleste måter, trivelig med alt og alle.

Felles for dem alle har vært en ganske grov voktegenskap. Det var ofte en stiv kroppsholdning før de fant ut om fremmedfolk var OK eller ei. Samtidig meget reaktive hunder, de la ikke fem øre mellom å kjefte/utagere, slå ut i lek eller generelt vise manglende selv-/impulskontroll. Dette kombinert med en enorm fysikk og viljestyrke er vell ikke akkurat det enkleste å håndtere.

Det sagt så har samtlige vært sosialt trivelige skapninger når du lærte dem å kjenne, gjerne med litt bestikkelser i form av godbit. Hengiven til sine eiere er en underdrivelse. Ingen har vært nevneverdig lett å trene, men de har da fått til litt de også så lenge konsentrasjonen var tilstede og fører gav av seg selv. Ikke nødvendigvis den enkleste typen hund å holde om man lever en aktiv hverdag ute i verden.

 

Å skulle reflektere om ridgebacken er mer i deres gate er litt vanskelig uten informasjon om deres hverdag, planer, ønsker om type hund osv :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min samboer har erfaring med RR og har selv fått møte flere eksemplar så det er ikke en ukjent rase for oss. Det var kanskje litt flåsete sagt om en heller skulle gå for en RR. Er tydelig at folk har veldig ulik erfaring med Boerboel, og veldig glad for ulik syn på rasen. Fikk nesten inntrykk av at hunden var så ultramild og lett å trene for eier, men forstår at det ikke alltid stemmer...

Sent fra min F8131 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har ei boerboel-tispe i en av treningsgruppene mine, og det er absolutt ikke en rase jeg ville hatt. Min erfaring begrenser seg jo til det ene individet, men det virker ikke som om hun er mottakelig for trening i det hele tatt. Ingen intensitet eller arbeidsglede, som er helt avgjørende egenskaper for min del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har litt erfaring, og det er ingen god erfaring. Har mange flere individer. Alle de jeg har møtt, har vært dårlig på sosialisering med andre hunder, gjerne mye knuffing, ufin oppførsel- gjerne yppe til bråk.

De er heller ikke lette å trene, og er vansklige å få til å konsentrere seg. De er snille med sin menneskeflokk, men de måtte passes på med fremmede. I mine øyne en upålitlig rase både med mennesker og dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri levd med en, så begrenset erfaring. MEN for å nyansere svarene litt: De to individene jeg kjenner til har vært stabile familiehunder hos erfarne hundefolk. Rasen er jo liten i Norge, kanskje et annet miljø enn i England f eks? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 hours ago, Leyoness said:

Rart at de er så uhøflig mot andre hunder, har lest det andre steder også, men er ikke de egentlig avlet for å fungere i flokk på bondens gård og vokte familien og dyrene der? Høres ikke ut som en hund jeg kunne tenke meg mtp snike seg stiv som en katt osv. Vi har i utgangspunktet tenkt oss ei tispe... Men lurer på om kanskje. Rhodesian ridgeback er mer i vår gate?

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Jeg har ridgeback og kjenner rasen litt, men det er vanskelig å si om de er noe for dere uten i vite hva dere ønsker dere i en hund, og hva dere kan tilby den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Leyoness skrev:

Hva mener du med det Line? Tror du ikke det er nettopp derfor at vi har kommet frem til at en RR eller Boerboel kanskje er noe vi er interessert i? Vi har hatt hund siden 1986, både hannhunder og tisper av ulike bruksraser så jeg tror vi er godt nok rustet. Når det gjelder boerboel så er det slik som ble nevnt tidligere i tråden ikke akkurat en vanlig rase, og jeg har også forstått at det er veldig varierende både ved utseende, egenskaper og gemytt alt etter hvilke linjer den kommer fra. Line, hvis du ikke har noe mer konkret å si om boerboel så anbefaler jeg at du finner en annen tråd og leke bedreviter med. emoji3.png Jeg er ute etter info om Boerboel og ikke hva du synes vi bør gjøre, det har du overhode ikke noe grunnlag og uttale deg om.

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Jøss da, det var da voldsomt til reaksjon. Når du kommenterer at kanskje en ridgeback passer bedre så hørtes du rett og slett litt usikker ut, og derfor skrev jeg at dere kanskje måtte gå litt tilbake og finne rammene. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 hours ago, Magica fra Tryll said:

@Mari har erfaring med rasen

Tja, jeg har vært så heldig at jeg har blitt kjent godt med en, men jeg har ikke eid en selv. 
Kunne godt ha tenkt meg det på en måte, men det er visse ting som må ligge på plass før jeg skaffer meg en. Og det bringer meg over i et spørsmål til @Leyoness, hvordan bor dere? En boerboel vokter. Mye. Det tar tid før voktingen modnes, og spesielt alvoret bak den, 3-4 år kanskje, men den tror jeg ikke er mulig å sosialisere bort. Jeg personlig ville ikke hatt en boerboel om jeg bodde i tettbebygd strøk. Den jeg kjente bodde midt i Oslo, og det fulgte med seg mange ulemper og hensyn og ta. Man må være veldig i forkant og restriktiv, ha haukeøyne både på andre hunder og fremmede folk. Hunden "min" var ikke tilgjengelig for fremmede. 

Han var en herlig fyr, når jeg først slapp inn i varmen. Noe som tok både tid og innsats for øvrig, før det kunne jeg ikke engang se på ham uten den dype fryktinngydende trusselbuldringen fra magen, og det er ingen overdrivelse på noen måte, et blikk var nok. Men når jeg ble en av hans så fikk jeg oppleve en lojalitet som jeg aldri har sett i en hund hverken før eller siden. Det var fantastisk å oppleve, en helt unik connection. Men den lojaliteten bunner fra voktingen, og den igjen er et stort, stort ansvar. Dette var en hund som tok ansvar i situasjoner han oppfattet som truende, han trakk seg ikke tilbake. Og terskelen for hva som var truende var lav. Å ta kollektivt var et problem. Å dra til veterinæren var et problem. Å få besøk hjemme var et problem. Med en boerboel slik jeg kjenner den må du som hundeeier være hele tiden. Det er en hund som ikke venter på din godkjennelse, men som tar ansvar selv. Og vi snakker heller ikke om en hund som boffer fordi den hører noe, den har et alvor i seg som gjør at den ikke er redd for å selv ordne opp. Når den veier 60+ kilo i tillegg må an være sitt ansvar bevisst. 

Alt det sagt så elsket jeg den hunden. Han var morsom, livlig, atletisk, lydig og vakker. Han kunne i prinsippet gått løs 24/7, han hadde aldri forlatt eier og han brydde seg hverken om folk eller fe så lenge de ignorerte han eller folkene hans. Han elsket å løpe etter kong og å vasse i elva. La igjen digre sikkelklaser overalt. De ble til stein om man ikke fikk tørket vekk med en gang, som havregrøt liksom. :lol:  En flott, flott hund som jeg godt kunne tenkt meg å eid. Men da skulle jeg ha bodd på landet med egen eiendom og uten naboer rett ved. Da tror jeg en boerboel kan få utløp for voktingen sin, kanalisert den på riktig vis, slik den kanskje blir mer balansert. Men jeg skulle også hatt høyt gjerde og skilt som advarte, for jeg tror ingen hadde sluppet inn uten spesifikk tillatelse fra eier.

Alt dette er basert på ett individ. Med en eier som var ganske involvert i rasen og hadde god oversikt. Kanskje var han mye mer voktete enn den jevne boerboel, det vet jeg ikke. Kanskje var han helt utypisk. Men han var helt sikkert en boerboel. På den tiden var det stor splittelse i rasemiljøet i Norge, hvor ene siden presenterte rasen som en fantastisk familiehund, mens den andre ønsket å være mer advarende og forebyggende. Jeg vet ikke om det er slik lenger, men det kan være greit å ha i bakhodet når du spør deg rundt i miljøet. Jeg hadde ikke uten videre trodd på den som maler en rosenrød hverdag med en boerboel, men jeg hadde definitivt vært åpen som en som tør fortelle om både fordeler og ulemper. Jeg ville oppsøkt mange individer og sett på og håndtert dem, men helst mest voksne og ferdig modnet for å få et realistisk inntrykk. 

RRer har jeg møtt mange flere av, og de er ikke det samme kaliber i et hele tatt. Jo, noen vokter her også, men det er ikke sammenlignbart i det hele tatt ut fra min erfaring. De er langt mer håndterbare, er ofte mer uinteresserte enn de er voktete, og de er ganske sære og snåle. :) 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 hours ago, Leyoness said:

Rart at de er så uhøflig mot andre hunder, har lest det andre steder også, men er ikke de egentlig avlet for å fungere i flokk på bondens gård og vokte familien og dyrene der? Høres ikke ut som en hund jeg kunne tenke meg mtp snike seg stiv som en katt osv. Vi har i utgangspunktet tenkt oss ei tispe... Men lurer på om kanskje. Rhodesian ridgeback er mer i vår gate?

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Nei, det er ikke så rart om du setter deg inn i hvordan vokting virker. Jeg sier ikke det for å være nedlatende på noen slags måte, for jeg forsto det ikke selv før jeg faktisk fikk oppleve det. Det er ikke det samme som å varsle, det er en territoriell greie, et alvor og en mistenksomhet. Flokken og hjemmet er det som betyr aller mest, og han jeg kjente hadde glatt gitt sitt liv i en kamp for å passe på meg. Ikke uten en drabelig fight mind you, men han hadde gjort det glatt. Som en selvfølge. Min daværende hund ble også inkludert i flokken hans og han var fantastisk med henne. Det er kanskje mye det det handler om i boerboelens hundeaggresjon. Det er litt oss mot røkla. 

Nå tror jeg @Mirais Marvel ikke rakk å bli voksen i hodet sitt mens hun bodde med ham, han var valpete og uhøflig. Det kan jeg uten problem se for meg kan være en ungundsgreie med en boerboel. :) 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er hundetypen dere ønsker; har dere vurdert dogo canario? De er nok hakket mildere ift vokt, og stort sett trenbare nok. Også her må dere forvente samkjønnsagressjon, i hvertfall med hanner, men det bruker ikke å være av uhåndterbar styrke.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eneste 'erfaring' med rasen er at en bekjent hadde en hanhund, for en del år tilbake siden.  Denne ble vel avlivet da den var to-tre år pga korsbåndskader. Først røk det en med påfølgende dyre operasjoner og lang rekonvalsens , mener å huske at den ble avlivet da det andre også røk. Ifølge eier skjedde det samme med minst en av kullsøskenene og det var visst ikke så uvanlig på rasen med korsbåndskader.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Mari skrev:

Tja, jeg har vært så heldig at jeg har blitt kjent godt med en, men jeg har ikke eid en selv. 
Kunne godt ha tenkt meg det på en måte, men det er visse ting som må ligge på plass før jeg skaffer meg en. Og det bringer meg over i et spørsmål til @Leyoness, hvordan bor dere? En boerboel vokter. Mye. Det tar tid før voktingen modnes, og spesielt alvoret bak den, 3-4 år kanskje, men den tror jeg ikke er mulig å sosialisere bort. Jeg personlig ville ikke hatt en boerboel om jeg bodde i tettbebygd strøk. Den jeg kjente bodde midt i Oslo, og det fulgte med seg mange ulemper og hensyn og ta. Man må være veldig i forkant og restriktiv, ha haukeøyne både på andre hunder og fremmede folk. Hunden "min" var ikke tilgjengelig for fremmede. 

Han var en herlig fyr, når jeg først slapp inn i varmen. Noe som tok både tid og innsats for øvrig, før det kunne jeg ikke engang se på ham uten den dype fryktinngydende trusselbuldringen fra magen, og det er ingen overdrivelse på noen måte, et blikk var nok. Men når jeg ble en av hans så fikk jeg oppleve en lojalitet som jeg aldri har sett i en hund hverken før eller siden. Det var fantastisk å oppleve, en helt unik connection. Men den lojaliteten bunner fra voktingen, og den igjen er et stort, stort ansvar. Dette var en hund som tok ansvar i situasjoner han oppfattet som truende, han trakk seg ikke tilbake. Og terskelen for hva som var truende var lav. Å ta kollektivt var et problem. Å dra til veterinæren var et problem. Å få besøk hjemme var et problem. Med en boerboel slik jeg kjenner den må du som hundeeier være hele tiden. Det er en hund som ikke venter på din godkjennelse, men som tar ansvar selv. Og vi snakker heller ikke om en hund som boffer fordi den hører noe, den har et alvor i seg som gjør at den ikke er redd for å selv ordne opp. Når den veier 60+ kilo i tillegg må an være sitt ansvar bevisst. 

Alt det sagt så elsket jeg den hunden. Han var morsom, livlig, atletisk, lydig og vakker. Han kunne i prinsippet gått løs 24/7, han hadde aldri forlatt eier og han brydde seg hverken om folk eller fe så lenge de ignorerte han eller folkene hans. Han elsket å løpe etter kong og å vasse i elva. La igjen digre sikkelklaser overalt. De ble til stein om man ikke fikk tørket vekk med en gang, som havregrøt liksom. :lol:  En flott, flott hund som jeg godt kunne tenkt meg å eid. Men da skulle jeg ha bodd på landet med egen eiendom og uten naboer rett ved. Da tror jeg en boerboel kan få utløp for voktingen sin, kanalisert den på riktig vis, slik den kanskje blir mer balansert. Men jeg skulle også hatt høyt gjerde og skilt som advarte, for jeg tror ingen hadde sluppet inn uten spesifikk tillatelse fra eier.

Alt dette er basert på ett individ. Med en eier som var ganske involvert i rasen og hadde god oversikt. Kanskje var han mye mer voktete enn den jevne boerboel, det vet jeg ikke. Kanskje var han helt utypisk. Men han var helt sikkert en boerboel. På den tiden var det stor splittelse i rasemiljøet i Norge, hvor ene siden presenterte rasen som en fantastisk familiehund, mens den andre ønsket å være mer advarende og forebyggende. Jeg vet ikke om det er slik lenger, men det kan være greit å ha i bakhodet når du spør deg rundt i miljøet. Jeg hadde ikke uten videre trodd på den som maler en rosenrød hverdag med en boerboel, men jeg hadde definitivt vært åpen som en som tør fortelle om både fordeler og ulemper. Jeg ville oppsøkt mange individer og sett på og håndtert dem, men helst mest voksne og ferdig modnet for å få et realistisk inntrykk. 

RRer har jeg møtt mange flere av, og de er ikke det samme kaliber i et hele tatt. Jo, noen vokter her også, men det er ikke sammenlignbart i det hele tatt ut fra min erfaring. De er langt mer håndterbare, er ofte mer uinteresserte enn de er voktete, og de er ganske sære og snåle. :) 

Det er sjelden man ser så balanserte beskrivelser av 'kamphundraser' ! :) 'Tommel opp' Jeg er klar over at dette ikke er en 'kamphundrase' men det ble brukt som betegnelse på stor /krevende på flere plan ,rase.  

Du rosemaler slett ikke rasen men samtidig greier du på en utmerket måte og trekke frem de positive egenskapene ( i mine øyne). Hadde jeg bodd langt unna naboer, så hadde dette vært en interessant rase, sånn rent bortsett fra helsen muligens. 

De som driver med bulle/'kamphunder' har virkelig noe å lære av deg, når det kommer til rasebeskrivelser. ?? :)

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...