Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ja , hva mener du er øverste grense for å få barn?

Nå kan vi jo takket være vitenskapen også få barn ( kvinner) lenge etter at eggene har 'gått ut på dato'..

. Mener du det er forskjell på menn og kvinner, når det kommer til en tenkt aldersgrense for å få barn? 

Hvorfor mener du at det ikke er greit å få barn etter en viss alder? 

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tror ting har en tendens til å BLI riktig jeg da. Det ser jo sånn ut i tråden at de fleste synes det er best å få barn i den aldersgruppen de selv var i da de fikk barn. Det må være et godt tegn.

Og man kan velge å hjelpe noen som faktisk trenger det i stedenfor å produsere egne , da kan man til og med velge bort å sitte med spebarn sent i livet . Jeg syns nesten det er litt hull i hodet at al

Jeg tenker at det er noe som kvinner og evt partner vet best ut fra sin personlige situasjon og fysiske helse, i samråd med helsepersonell om man trenger medisinsk hjelp. Det er ikke noe jeg har noe m

Skrevet

Jeg synes det kommer veldig an på fra person til person. Noen er ikke klare før de er 40, andre er klare når de er 20.

Har venninner som fikk barn i slutten og begynnelsen av førtiårene og de stortrives :)

Personlig så føler jeg meg for gammel, er 37 (jeg vil ikke ha barn uansett). For meg så går det på at jeg kjenner jeg ikke har tålmodigheten lenger og jeg kjenner på kroppen at et svangerskap hadde vært veldig tøft. Har slitt litt med hofter som jeg klarer å holde i sjakk, men en graviditet hadde nok ødelagt de.

Guest lijenta
Skrevet

Oj det er ikke et eksakt tall for min del. Det må være helse og vitalitet eller hvordan en henger med i utviklingen som begrenser det. Ja foruten når en blir såpass gammel at det er stor sannsynlighet at en dør før barna er voksne da. 

Skrevet

Jeg tenker at det er noe som kvinner og evt partner vet best ut fra sin personlige situasjon og fysiske helse, i samråd med helsepersonell om man trenger medisinsk hjelp. Det er ikke noe jeg har noe med. Jeg har lite formeninger om hva som er rett og galt når det kommer til andres reproduksjon. Din kropp, ditt valg. Min moralitet har ingenting i andres livmor å gjøre, og det synes jeg egentlig er et ganske viktig prinsipp.

  • Like 8
Skrevet

Jeg syns ikke det er noe fasitalder, men jo eldre man blir, jo mer bør man tenke gjennom om man er i fysisk stand til å ta seg av et barn. Jeg kjenner en som ble far i en alder av 60 (hans 4 unge), og han orket ikke være med nest yngste sønnen på fotball. Husker jeg syns synd på yngstemann som kanskje kommer til å miste faren sin i ung alder.

Jeg har også opplevd lignende gjennom jobben, og jeg tenker at jeg hadde syns det var trist å miste en eller begge foreldrene pga alderdomssykdom i ung alder. Selvfølgelig kan også unge dø av sykdom, men sannsynligheten øker med alderen. Så jeg har bestemt meg for at jeg ønsker å få barn før jeg blir for gammel.

  • Like 1
Skrevet

Dette kjenner jeg at jeg har veldig lite meninger om på vegne av andres liv, kropp og helbred. 

Når det er sagt, så tenker jeg jo at dersom du (og evt partner) er så gammel da barnet kommer at hin høyst sannsynlig blir foreldreløs i ung alder, så kan det være greit å ha med i vurderinga. 

  • Like 4
Skrevet

Jeg selv er bare 19år gammel, men jeg vil ha barn i ung alder. Første barnet i typ 25årene fordi jeg er redd for eventuelle sykdommer hos barnet. Pluss at jeg vil ha god tid med barna mine.

Jeg synes at alderen rundt 36-37 er en stopper for graviditet. For min del i hvert fall. Moren min fikk meg da hun var 37år og det er litt for gammel for min del.

Jeg tenker mest pga sykdommene som kan påføre barnet ved å bli gravid i en eldre alder, men det er veldig individuelt og da selvsagt.

Skrevet
9 minutter siden, SofieAurora skrev:

Jeg tenker mest pga sykdommene som kan påføre barnet ved å bli gravid i en eldre alder, men det er veldig individuelt og da selvsagt.

Hva slag sjukdommer "påfører" en barnet om en får unger i godt voksen alder, tenker du? Bortsett fra at det er påvist en korrelasjon mellom å få barn med Downs syndrom (som ikke er en sjuldom) og fødende over 40 år, så er jeg ikke kjent med at en påfører unger så mange sjukdommer. 

  • Like 1
Skrevet

Mamma var 40 da hun fikk meg, jeg er nr. 4 i rekken. Det var ikke til å stikke under en stol at det merktes at mamma var eldre enn de andre mammaene. Hun var heller ikke like aktiv med å delta og hjelpe til på fritidsaktivitene jeg gikk på(dugnader etc.), men det kan jo ha noe med mamma å gjøre, ikke hennes alder. 

Selv ønsker jeg å bli ferdig med det meste av barn før jeg blir 35, jeg er nå 23, så har jo greit med tid enda. Når man blir rundt 40 og eldre er også faren for å få barn med en utviklingshemming gradvis økende, og det kjenner jeg veldig på. 

En annen ting jeg ser på som negativt med høy alder, er jo at nå som jeg er 23, så er mamma 63. Jeg er utrolig glad i mammaen min, og tanken på å miste henne er helt uutholdelig, jeg føler ikke jeg er klar for å miste mammaen min enda(man blir vel aldri det da). Jeg vil sannsynligvis bli foreldreløs tidligere enn ganske mange andre på min alder. 

Skrevet
9 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Hva slag sjukdommer "påfører" en barnet om en får unger i godt voksen alder, tenker du? Bortsett fra at det er påvist en korrelasjon mellom å få barn med Downs syndrom (som ikke er en sjuldom) og fødende over 40 år, så er jeg ikke kjent med at en påfører unger så mange sjukdommer. 

Nei, jeg tenker mer på CP og Downs da. Det er jo høyere risiko å få barn med disse plagene (om man ikke vil kalle det sykdom) hvis man får barn i eldre alder.

Edit: Og det er jo ikke bare sykdommer jeg tenker på. Det er også hvor lang tid man får med barna sine, så personlig vil jeg ha barn tidlig pga det bl. annet.

Skrevet

Jeg er 28 og ferdig i år (er planen da, man vet jo aldri men føler per dags dato at når yngste nå kommer er jeg ferdig). Jeg merker at selv om jeg var i bedre form før denne graviditeten enn med første som jeg var 21, så er det mye tyngre. Kan være tilfeldighet, men legen min er enig i at det kan ha en sammenheng med alderen å gjøre absolutt, selv om jeg ikke er gammel på noe måte. 

Jeg føler ikke jeg var for ung når jeg fikk første, det er en veldig stor modningsprosess som gjøres når man får barn føler jeg, og jeg er glad jeg fikk første da. Tanken på at jeg skulle fått første nå, og vært ferdig først om 6 år frister ikke :P Jeg vet jo ikke hvordan jeg blir når jeg er eldre, men jeg synes det er gøy å delta på aktiviteter på fritiden, bhg og skole og håper på å ha muligheten i mange mange år fremover å være aktiv deltager i barnas liv. Men det kunne ha vært det samme om jeg fikk første når jeg var 35 også, det kan jeg jo ikke si noe :) Man aldri er noe skrevet i sten. Plutselig får jeg en attpåklatt når jeg er 37 liksom, jeg bare håper da at jeg klarer å tilby det barnet det samme som jeg gjør nå.

Skrevet

Jeg tror ting er litt annerledes i vår generasjon enn våre foreldres (vi som nå er 20-35 år). Det er mer vanlig å få barn sent, man tar lengre utdannelser og kommer senere i gang. Alder for førstegangsfødende i 2015 var 28,7 år - i Oslo var den 30,8 år. 

Skrevet

Jeg var 34 når jeg fikk A.  Det eneste negative jeg ser er at jeg blir gammel bestemor.  

Jeg er langt mer aktiv med barnet mitt enn noen av de yngre mødrene jeg kjenner. Jeg føler også at jeg ofte er tryggere i rollen og lar meg påvirke mindre av "mammapolitiet " . 

Men det kan like gjerne være personligheten min som alderen. 

 

  • Like 6
Skrevet
34 minutter siden, SofieAurora skrev:

Nei, jeg tenker mer på CP og Downs da. Det er jo høyere risiko å få barn med disse plagene (om man ikke vil kalle det sykdom) hvis man får barn i eldre alder.

En kvinne på 40, må statistisk sett få 50 barn for at et av de har Downs syndrom. Risikoen er helt riktig høyere, men den er fortsatt veldig lav. For CP er forbindelsen med assistert befruktning mer aktuell enn alder på mor, det er bare slik at eldre mødre gjerne trenger assistert befrukting i større grad enn yngre. Assistert befruktning gir større sjanse for flerlinger og flerlingesvangerskap har høyere risiko for CP. Eldre kvinner uten assistert befruktning har også økt risiko for flerlinger. Og så kan man diskutere hvorvidt det er uetisk å få barn med Downs syndrom eller CP og hvordan vi forener det med likeverdighetsverdien som står så sterkt i vår kultur. Eller om det er uetisk å få hjelp av assistert befruktning for å få barn.

Jeg forstår flere argumenter mot høy alder på foreldre, men akkurat høyere risiko for Downs syndrom og CP synes jeg er litt overdrevet. Med forbehold om at mine tall stemmer da, jeg fant de her og her

Vi har alle våre styrker og svakheter som foreldre. På noen områder eller situasjoner er høyere alder en fordel, i andre en ulempe. I tillegg er det så store individforskjeller at jeg ikke er komfortabel med å mene noe om hva som er riktig for andre. Det er bedre å bruke energien og informasjonen til å finne ut hva som er rett for en selv. :) 

Skrevet

Whatever floats your boat ship, tenker jeg. :pirate:  Jeg er snart 30, men skal ikke ha barn. Er vel større sjangs for at livmora kommer ut enn at noe kommer inn. Tror jaggu en skulle ha blitt like nøye med å sjekke opp linjer, gener og arvelige sydommer hos mennesker som på bikkjene :teehe:

Men glemmer ikke de blikkene jeg fikk av godt voksne damer, jeg kunne ikke vært mer enn19-20 da, og passet nevøene mine og vi var på cafe. Var tydelig at jeg var fandens fristerinne *snort*  Varte helt til eldste gutten ropte  'tante, æ vil ha brus!':D

Skrevet

Mitt avkom er 19. Han blir gammal nok til å få vidareføre slekta om ein sånn ca 30 år har eg tenkt.

 

Har ellers på generelt grunnlag lite meiningar om kva andre gjer med sine kroppar så lenge det ikkje går ut over andre, men kunne nok finne på å stemme for ein litt meir hensiktsmessig avling på menneskeheten enn det er i dag, utan at det på noko vis er gjennomførbart. :P 

  • Like 6
Skrevet

Jeg var 33 da jeg fikk yngste. Og det var omtrent øvre grense for min del. Først og fremst fordi jeg vil ha overskudd til å følge opp ungene mine ordentlig. Med økende alder øker risiko og sannsynlighet for sykdommer og plager, og nå som 46 merker jeg at energien nå ikke er på samme nivå som da jeg var 36, selv om jeg er mer aktiv enn de fleste jeg kjenner, både yngre og eldre. 

Jeg har venner som har fått barn "godt voksne", en mannlig venn var rundt 60 da han fikk sitt siste barn. Han blir da ca 75 når gutten konfirmeres. Jeg syns det er litt urettferdig ovenfor barnet. Selv om ingen har garanti for helse uansett alder, så er sannsynligheten for alvorlig sykdom og død mange ganger større hos en på 75 år enn en på 40 år. 

Skrevet

Jeg har møtt en del mødre som var 35+ når de fikk sin(e) barn og som er veldig engasjerte i ungene og så vidt jeg kan se er gode mødre. 
Det verste jeg ser er de som er helt uengasjert og uinteressert i ungene sine, da burde de kanskje tenkt seg om en ekstra gang? Og slikt noe har jo ingen "aldersgaranti". 

  • Like 1
Skrevet
48 minutter siden, Mari skrev:

En kvinne på 40, må statistisk sett få 50 barn for at et av de har Downs syndrom. Risikoen er helt riktig høyere, men den er fortsatt veldig lav. For CP er forbindelsen med assistert befruktning mer aktuell enn alder på mor, det er bare slik at eldre mødre gjerne trenger assistert befrukting i større grad enn yngre. Assistert befruktning gir større sjanse for flerlinger og flerlingesvangerskap har høyere risiko for CP. Eldre kvinner uten assistert befruktning har også økt risiko for flerlinger. Og så kan man diskutere hvorvidt det er uetisk å få barn med Downs syndrom eller CP og hvordan vi forener det med likeverdighetsverdien som står så sterkt i vår kultur. Eller om det er uetisk å få hjelp av assistert befruktning for å få barn.

Jeg forstår flere argumenter mot høy alder på foreldre, men akkurat høyere risiko for Downs syndrom og CP synes jeg er litt overdrevet. Med forbehold om at mine tall stemmer da, jeg fant de her og her

Vi har alle våre styrker og svakheter som foreldre. På noen områder eller situasjoner er høyere alder en fordel, i andre en ulempe. I tillegg er det så store individforskjeller at jeg ikke er komfortabel med å mene noe om hva som er riktig for andre. Det er bedre å bruke energien og informasjonen til å finne ut hva som er rett for en selv. :) 

Forstår hva du mener, Mari! Jeg er jo som sagt bare 19år så jeg kan ikke uttale meg som "proff" på at jeg sier. Jeg har bare hørt at det kan være høyere risiko når man er eldre, men igjen så trenger ikke det stemme selvsagt. :)

Skrevet
38 minutter siden, SofieAurora skrev:

Forstår hva du mener, Mari! Jeg er jo som sagt bare 19år så jeg kan ikke uttale meg som "proff" på at jeg sier. Jeg har bare hørt at det kan være høyere risiko når man er eldre, men igjen så trenger ikke det stemme selvsagt. :)

Joda, du har helt rett i at det er større risiko. Men større risiko betyr ikke høy risiko, det var bare det jeg ville nyansere. :) Håper jeg ikke virket streng, for det var ikke meningen. :)

 

 

  • Like 2
Skrevet
Akkurat nå, Mari skrev:

Joda, du har helt rett i at det er større risiko. Men større risiko betyr ikke høy risiko, det var bare det jeg ville nyansere. :) Håper jeg ikke virket streng, for det var ikke meningen. :)

 

 

Neiiida, du er ikke streng! Helt i orden å ville nyansere det! Det gir meg bare bedre informasjon om saken. :ahappy:

  • Like 1
Skrevet
49 minutter siden, SofieAurora skrev:

Neiiida, du er ikke streng! Helt i orden å ville nyansere det! Det gir meg bare bedre informasjon om saken. :ahappy:

Og bare på akkurat det med downs syndrom, så fødes flest barn med den tilstanden av yngre mødre, nettopp fordi det er flest som får barn i yngre alder :) 


_________

Ellers, tja, det tror jeg er et spørsmål nesten uten fasit. For min del fikk jeg min første når jeg var 28,5 år, sånn ca på landsgjennomsnittet tror jeg :P Når vi evt får fler får vi se. Det avhenger av helse, livssituasjon og selvsagt hvor fort det går å bli gravide igjen, der har man aldri noen garantier :) 

Skrevet

Jeg veit ikke når "man" er for gammel til å få barn, men jeg er glad jeg fikk mine tidlig (20 og 23 år). Jeg er også glad for at mine foreldre fortsatt er forholdsvis unge (63 år). Jeg kjenner (og har kjent det i mange år nå) at jeg ikke hadde hatt overskudd til å hatt barnehage/småskole-barn nå, bare tanken på det får meg til å grøsse :P Og ja, jeg skjønner jo at min manglende entusiasme og overskudd for å ha småbarn nå, har med helsa å gjøre, og jeg veit at det er langt mellom de som har helse som min, men jeg svarer ut fra mitt ståsted, ingen andres. Når andre får unger er helt deres egen sak, jeg har ikke tenkt å passe dem :P 

Guest Klematis
Skrevet

Jeg har tanker om det for egen del. For andres del tenker jeg at det vil jeg ikke si noe generelt om. Folk er forskjellige.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...