Gå til innhold
Hundesonen.no

Stor aldersforskjell ( parforhold)


QUEST
 Share

Recommended Posts

Jeg har aldri vært tiltrukket av mannfolk som var yngre enn meg, men de som var eldre virket mer attraktive på meg da jeg var i alderen der jeg jaktet på sånt :aww:. Jeg hadde et forhold til en som var 20 år eldre enn meg, det funket utmerket det så lenge det varte, men begge to var jo innstilt på at det bare var en liten "fling" og at vi aldri kom til å være sammen livet ut... jeg så derfor heller ingen grunn til å si noe om det forholdet til mine foreldre :lol:. De hadde sikkert ikke blitt sånn veldig begeistret tror jeg. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er venns

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da s

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da

Akkurat nå, Siri skrev:

Jeg har aldri vært tiltrukket av mannfolk som var yngre enn meg, men de som var eldre virket mer attraktive på meg da jeg var i alderen der jeg jaktet på sånt :aww:. Jeg hadde et forhold til en som var 20 år eldre enn meg, det funket utmerket det så lenge det varte, men begge to var jo innstilt på at det bare var en liten "fling" og at vi aldri kom til å være sammen livet ut... jeg så derfor heller ingen grunn til å si noe om det forholdet til mine foreldre :lol:. De hadde sikkert ikke blitt sånn veldig begeistret tror jeg. 

Pfft..det må da bare være fordeler når f.eks svigerfar og svigersønn er omtrent like gamle? Tenk hvor mye de har felles, sånn rent bortsett fra dattra.. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å ikke bry meg om andres forhold, men jeg klarer ikke la være å tenke "neitakk" når ny partner er yngre enn barna vedkommende har fra før.  Men prøver å holde meg til kardemommeloven. :aww:  Bonden her er 9 år eldre enn meg (ok 8,5) og med mindre vi snakker om barnetv da vi var små og sånt, så merker vi veldig lite til aldern. Vi har levd VELDIG forskjellige liv, men syns det funker greit uansett. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, QUEST skrev:

Pfft..det må da bare være fordeler når f.eks svigerfar og svigersønn er omtrent like gamle? Tenk hvor mye de har felles, sånn rent bortsett fra dattra.. :P

De hadde sikkert hatt mye å snakke om rundt middagsbordet ja :lol: Nå var vel fatter'n godt oppi 30-åra da jeg ble født da, så det hadde vel vært litt aldersforskjell på far og svigersønn også :lol: Men jeg ser for meg at min mor hadde gjort gode miner til slett spill - og vært en forståelsesfull svigermor (mens hun hadde mumlet stygge ord i enerom :lol:). 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

De hadde sikkert hatt mye å snakke om rundt middagsbordet ja :lol: Nå var vel fatter'n godt oppi 30-åra da jeg ble født da, så det hadde vel vært litt aldersforskjell på far og svigersønn også :lol: Men jeg ser for meg at min mor hadde gjort gode miner til slett spill - og vært en forståelsesfull svigermor (mens hun hadde mumlet stygge ord i enerom :lol:). 

Hm..jeg har en viss anelse om at jeg kunne vært fristet til å ty til Børre Boler..:P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da store aldersforskjeller vil bli veldig tydelige, feks når man blir skikkelig gammel og det ikke lenger bare handler om hvem man er og hvor man er i livet osv. Samtidig så blir noen syke (dement, ms, kreft m.m.) også i tidlig alder, noen blir kanskje ikke 70 engang, mens andre er spreke og oppegående til de er godt over 90. Det vet man ikke. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er om å gjøre å finne noen som er veldig mye eldre eller yngre enn seg selv, men om det er der man finner kjærligheten så er det mye som er viktigere enn alder tenker jeg. Opp til 10 år forskjell er "liten" forskjell i min verden, over det tenker jeg er stor forskjell, men likevel ikke noe som plager meg enten det er snakk om meg selv eller andre. 

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har veldig lite spennande meiningar om dette kjenner eg. Eg tykkjer jo 20 års aldersforskjell er mykje, for mykje eigentleg, men eg har nær slekt og vener som får det til å fungere. Sånn i farten så hugsar eg ikkje alderen på min "eldste" eks, men det var sånn type 7-9. Han er sjølvsagt hauggammal no, men det var ikkje difor det ikkje fungerte. Den yngste eg har drive og data litt på var vel 7-8 år yngre enn meg, det vart for mykje, me var på heilt forskjellige stader i livet, men det er det jo ikkje alltid alderen som bestemmer.

 

Men ja, 18 år jente/gut med 70 år gamal gubbe/kjerring blir for merkelig, men sånn innafor normalen reagerer eg ikkje særleg på forskjellar type 5-10-12 år, hjå dei fleste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, Stine skrev:

Jeg er faktisk litt overrasket at så mange folk har en mening om aldersforskjell :) Og nei, jeg føler meg ikke støtt siden C er bare 4 år eldre enn meg :lol:

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva andre gjør, jeg svarte mest på det som føltes greit for meg. Å ha en kjærste som er like gammel som mamma og pappa, eller barna mine, føles ikke greit for meg. Å få en svigersønn/svigerdatter som er på min alder, føles vel heller ikke helt greit. Men jeg har hatt en slektning som var sammen med en som var bare noen år eldre enn sønnen, og sønnen var sammen med en som var noen år yngre enn mora, og jeg ser for meg at det må ha vært litt rart i begynnelsen i hvert fall. Å finne kjærster som tilhører foreldre eller barnas generasjon, liksom :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hever ett øyebryn når jeg hører om store aldersforskjeller, spesielt "feil"vei, men tenker ikke så mye på det i ettertid akkurat. Folk forelsker seg, sånn er det. Er bare ett år mellom meg og gubben, og jeg er eldst. Tenker ikke på det til vanlig og har veldig lite og si. Det eneste er at han har veldig god tid til å få barn senere, mens jeg hører klokken tikker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, en ting er at folk forelsker seg osv osv... Men etter å ha vært i et forhold hvor han var 18 år eldre enn meg så lærte jeg mye om meg selv og livet.

For det første betyr det at han har levd 18år mer enn meg. "et helt liv". Vi opplever ikke verden sammen, han har allerede gjort mye. Det var litt leit på en måte, for jeg ser nå (med min kjære som er like gammel som meg) hvilken fantastisk opplevelse det er å utforske livet sammen.

Å ha levd et liv betyr at de gjerne har både barn og ekteskap bak seg. For meg fungerte dette svært dårlig. Vi ble aldri kvitt fortiden, og i hans tilfelle var fortiden helt ******. Umulig å leve med.

Deretter begynte forfallet å vises etter fylte 40. En mann som begynte å være godt voksen, mens jeg var 22 og så vidt begynt på mitt voksne liv.... Det vistes. Nå når jeg er med min kjære skjemmes jeg av hvor mange epler og kameler jeg svelget / valgte å se bort fra.

I dagliglivet vistes ikke forskjellen, men etterslepet hans fra 18 år voksenliv jeg ikke hadde.... Det var umulig å pakke vekk i den store helhet.

Så summa summarium vil jeg si at jeg forstår det å forelske seg - og jeg vet at det ikke vises i hverdagen. Men når alt kommer til alt er det så mye voksent LIV, erfaringer og forpliktelser som skiller når man har 15-20års aldersforskjell... At jeg aldri aldri gjør det igjen. Livet jeg har nå, som to ~30åringer sammen, er av et så annet kaliber... Det er helt fantastisk! Vi er likestilt, vi er sammen i verden. Uten etterslep verre enn noen shitty ass forhold :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkt at +5, - 2 var sånn ca maks for meg.  Aldri funnet noen yngre attraktive før,  og knapt nok jevnaldrende.  Hadde bare et ungdomsforhold og et dårlig et som varte noen år takket være avstander som erfaring før 13 års "sølibat". Men mannen i mitt liv er 8 år yngre,  noe som var en stor sperre for meg i starten, før vi ble sammen og litt i etterkant.  Nå glemmer jeg stadig at vi ikke er like gamle.  Det kommer nok av at vi er på samme sted i livet tross alt.  Ingen barn,  ingen langvarige seriøse forhold bak oss,  vi har begge -  av ulike grunner -  ikke hatt en typisk ungdomstid.  Noe vi lever helt fint med.  Vi ønsker det samme for fremtiden, vi har mange av de samme referansene i livet osv.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, simira skrev:

Når det kommer til barn kan det også ha litt å si, jeg vet om et par der han var over 30 og klar for å stifte familie, mens hun var under 25 og ikke moden/klar.

 

12 timer siden, Malamuten skrev:

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da store aldersforskjeller vil bli veldig tydelige, feks når man blir skikkelig gammel og det ikke lenger bare handler om hvem man er og hvor man er i livet osv. Samtidig så blir noen syke (dement, ms, kreft m.m.) også i tidlig alder, noen blir kanskje ikke 70 engang, mens andre er spreke og oppegående til de er godt over 90. Det vet man ikke. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er om å gjøre å finne noen som er veldig mye eldre eller yngre enn seg selv, men om det er der man finner kjærligheten så er det mye som er viktigere enn alder tenker jeg. Opp til 10 år forskjell er "liten" forskjell i min verden, over det tenker jeg er stor forskjell, men likevel ikke noe som plager meg enten det er snakk om meg selv eller andre. 

Enig med begge dere to. Det kommer an på personen, noen er yngre eller eldre i hodet, alt ettersom. Men det handler om man er på ulike plasser i livet. Om man blir sammen med en som er 10-20 år eldre som allerede har opplevd verden, fått barn og er ferdig med den slags, så tenker jeg at man burde tenke seg om to ganger om man selv er interessert i å reise og en dag ønsker å få seg egne barn. 

Jeg for min del kunne neppe vært med en som er 10++ år eldre enn meg, men man skal aldri si aldri. Ofte hvis de er eldre har de barn fra før av og jeg er ikke interessert i å være stemor med det ansvaret som kommer rundt det. Om noen år kan det være at det er mer greit for meg, men akkurat nå i livet er det ikke det. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboer har 11 år i mellom. Andre tenker nok over det mer enn meg - men så er vi ganske lik mentalt også. Jeg har ikke mange krav, men jeg klarer ikke noen som er ung/uferdig i hodet. Jeg har vært veldig "der" fra jeg var 15-16 og visst hva jeg er og vil, og orker rett og slett ikke være gjennom modnings/utforskningsprosessen til noen andre (da er det bedre å være singel :P).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da selvsagt, men den slags er neppe aldersbasert.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Det har vært litt begge deler.. eller, ikke fordi jeg har brydd meg om det, men fordi det ble bare sånn.. jeg har som mest kontakt med de som er i samme stadie i livet som meg, sånn utenom jobb osv. 

Men jeg tåler som regel veldig mye bedre litt mer ulikheter som person, syn, stadie i livet osv så lenge jeg slipper å dele senga mi med de ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Krutsi skrev:

Det har vært litt begge deler.. eller, ikke fordi jeg har brydd meg om det, men fordi det ble bare sånn.. jeg har som mest kontakt med de som er i samme stadie i livet som meg, sånn utenom jobb osv. 

Men jeg tåler som regel veldig mye bedre litt mer ulikheter som person, syn, stadie i livet osv så lenge jeg slipper å dele senga mi med de ;) 

Ja, samme stadie i livet merker jeg at har mye mer å si enn alder. I vår vennegjeng er det mye forskjellige folk, men alle er på omtrent samme stadie i livet og vi har selvfølgelig mye felles interesser. 

Og haha :D Veldig enig i det siste der XD

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er vennskap absolutt platonisk. Man har altså IKKE sex med venner.  Jeg kan godta ( og sette pris på) mange ulikheter hos venner, som aldri ville vært aktuellt i ett parforhold. Jeg har f.eks en god venn som er helt i motsatt ende av skalaen , når det kommer til politikk. Det kan jeg virkelig ikke se for meg hadde fungert i et parforhold. En venn behøver ikke ha noe spesiellt forhold til dyr, det kan være andre ting som gjør personen interessant. Igjen, det hadde nok ikke fungert i ett parforhold. Bare for å nevne noen få eksempler. :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, QUEST skrev:

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er vennskap absolutt platonisk. Man har altså IKKE sex med venner.  Jeg kan godta ( og sette pris på) mange ulikheter hos venner, som aldri ville vært aktuellt i ett parforhold. Jeg har f.eks en god venn som er helt i motsatt ende av skalaen , når det kommer til politikk. Det kan jeg virkelig ikke se for meg hadde fungert i et parforhold. En venn behøver ikke ha noe spesiellt forhold til dyr, det kan være andre ting som gjør personen interessant. Igjen, det hadde nok ikke fungert i ett parforhold. Bare for å nevne noen få eksempler. :)

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Skal vi se..( etter en sterk kopp kaffe..) Jeg er sånn generellt ikke særlig opptatt av hva andre måtte mene om meg men jeg ville IKKE ha vært komfortabel med at folk trodde at jeg var ute og spiste middag med sønn/datteren min, hvis det i realiteten var partneren min. Det ville jeg syns ha vært pinlig, både for meg og partneren. Bare for å ta ett eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

49 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Det var vel eksempler på at store ulikheter er greiere med venner, enn med partner, tenker jeg. Uansett om det er alder eller annet.

Og det er jeg veldig enig i. Jeg kunne ikke bodd sammen med noen av vennene mine, faktisk. Hvorav flere kunne vært foreldrene mine :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det klinkende likegyldig hva andre gjør, men jeg kan svare for meg selv.

Min kjære er mange år eldre enn meg, i tillegg har han barn i tenårene. Jeg tenker aldri over aldersforskjellen. Vi er på samme plan i forhold til hva vi ønsker av livet fremover og det holder i massevis for meg. At han har levd lenger enn meg gjør at han har erfaring og kunnskap som jeg drar nytte av hver dag. At han blir gammel før meg, det vil vi nok merke når den tiden kommer. Men det får vi tilpasse oss. 

Det eneste jeg har tenkt nøye over er mitt forhold til barna. Jeg er midt mellom dem og foreldrene i alder og det ville nok vært rart for dem hvis jeg skulle innta oppdragerrolle (er det et ord?). Men jeg har fortsatt mye å bidra med i forhold til leksehjelp, utdanningsvalg, kjøreopplæring el. så jeg bidrar heller der. Definerer meg ikke som stemor, men venn blir også feil. Jeg er kjæresten til pappa og trenger de meg til noe er jeg der :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Nå er de fleste, om ikke alle, mine venner hundefolk, hvilket er noe jeg ikke ville hatt i en potensiell kjærste, så å sammenligne vennskap med kjærsteforhold blir for meg som å sammenligne epler og appelsiner. 

Hva definerer man som venn da? Jeg har ikke så veldig mange venner, selv om jeg har mange bekjente. "Kravene" til bekjente er enda lavere enn krav til venner eller kjærste. Men jeg orker ikke å omgås folk som ikke har noe særlig livserfaring, sånn over tid. Det er bare slitsomt med ungdommelig uskyld :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hun får også en god sykkeltur hver morgen, noen ganger med trekk og andre ganger uten. I løpet av uken trener vi også lydighet, svømming, rallylydighet og spor. De siste månedene har vi fokusert mye på ro-trening i offentlige områder med mange folk og hunder. Hun er i god form og har en slank kroppsbygning, men sliter med å roe seg ned når vi er ute, selv om hun lett finner roen innendørs. Tidligere kastet vi dessverre en del pinner og ball på turer, men jeg innså i senere tid at det er med på å skape mye stress. Derfor har vi sluttet med dette for en god stund siden. Jeg forstår at dette har bidratt til å bygge opp stressnivået hennes utendørs. Men ellers har hun vært slik jeg beskriver henne, helt siden vi fikk henne.
    • Søk er fint, men ellers synes jeg det virker som det kan være litt mye løping og stress-jobbing, enn ro og fokus. Jeg ville droppet kasting av ball/leker/apport, og agility. La henne løpe litt fra seg, og så ta økter med roligere øvelser. Lengre søk, flere gjenstander, rolige øvelser som sitt, dekk, stå, veksling mellom posisjoner, gå fot, og andre roligere lydighetsøvelser. Bli-øvelser krever også fokus og selvbeherskelse. Det kan også være det hjelper å gi henne oppgaver på tur. Selv om jeg i prinsippet er motstander av at hunder skal gå fot på tur, så kan det være en idé å gjøre det for noen strekninger. Variere med å veksle hvilken side hun går på (etterhvert bytte side under gange, og veksle mellom å bytte side ved å gå foran eller bak deg), snurr mens dere går fot, osv. Ta korte stopp med gjennomgang av et par øvelser. Hopp opp på steiner og benker dere går forbi. Og stopp innimellom og kast en neve godbiter i grøftekanten så hun får søke opp. Dette høres ut som en hund som kjeder seg på tur, og trenger litt fokus og jobb. Gjør det lønnsomt å ha slakt bånd når dere ikke fokuserer aktivt på en oppgave. Bruk kontaktkommando litt før båndet blir helt stramt, og belønn kontakt og nærhet til deg. Og ja, det tar tid og tålmodighet!
    • Det er en border collie på 2 år. Før tur får ho løpe fra seg på et jorde en halvtimes tid. Da pleier vi også å leke litt søk med ulike gjenstander som ho skal finne. Eller så trener vi litt agility hvor hvor ho også får kjørt seg litt både mentalt og fysisk, men ho er likevel alt for gira og stresset på turen etterpå.. 
    • Gulvredsel er ikke uvanlig på en del raser. Hvilken rase er det? Selv om søsknene ikke har det ligger det også typisk i genene, det er jo arven bakover som er relevant her. Jeg ville jobbet med å gjøre det å gå gjennom dører en positiv ting. Finn en ukjent døråpning, la hunden stå nærmest døren. Stå på avstand, og belønn at hunden ser på døråpningen. Hvis hunden beveger seg nærmere på egenhånd, belønn igjen. Ikke gå for fort fram, og belønn gjerne med å ta noen skritt bort fra døråpningen igjen innimellom. Ta pauser, men la hunden selv også styre tempo mot og gjennom døren. Gjør dette med både kjente og ukjente dører en periode, og se om adferden endrer seg.
    • Jeg har en hund på 11 måneder som er litt merkelig. planen er at vi skal stille han ut etterhvert . Men vi har et problem han er ikke glad i «dør listene» inn til nye bygninger eller rom.. Vanskelig å få han inn i rom, da han nekter å gå inn.. vanskelig å motivere og det har skjedd at han har kommet ut av båndet når vi har vært på vei «inn» . Andre steder igjen kan dette gå helt fint.. Vi trenger tips å råd til at han mestrer å gå gjennom døråpninger over dørlistene, hvordan gjøre dette på en god måte slik at det ikke blir noe verre .. vi har også perioder der han kommer inn i det nye rommet / bygningen , blir han usikker på underlaget og snuser på «parkett skillene» akkurat som han reagerer på lister og planke skillene i gulvet . Han går på det, men er ikke akkurat komfortabel. (han går som regel bare rett fram akkurat som han har en sti) Andre steder igjen kan dette gå helt fint. Vi har valgt å bare overse det , til han løser det selv og skjønner at det ikke er noe skummelt med tanke på «spøkelsesalderen» . Det som jeg ønsker råd om er hvordan få hunden til å mestre å gå inn i nye rom? Vi skal stille han ut etterhvert , og blir det innendørs er jeg redd for at han ikke vil trives da han ikke er komfortabel med å gå inn i nye rom eller å gå på ukjente underlag.. Vi har han med jevnlig på nye ting i nye miljøer, men ikke vært rundt på utstillinger enda.  noen som har vært borti dette ? han er veldig sta og litt vanskelig å motivere da staheten er sterkest😅 ingen av søskene har redsel på gulv, men de kan reagere på lister eller streker. Men det har gått over når de har blitt voksne på de andre kullene .. De har blitt godt sosialisert hos oppdretter og gått på ulike underlag og vært i forskjellige rom. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...