Gå til innhold
Hundesonen.no

Stor aldersforskjell ( parforhold)


QUEST
 Share

Recommended Posts

Jeg har aldri vært tiltrukket av mannfolk som var yngre enn meg, men de som var eldre virket mer attraktive på meg da jeg var i alderen der jeg jaktet på sånt :aww:. Jeg hadde et forhold til en som var 20 år eldre enn meg, det funket utmerket det så lenge det varte, men begge to var jo innstilt på at det bare var en liten "fling" og at vi aldri kom til å være sammen livet ut... jeg så derfor heller ingen grunn til å si noe om det forholdet til mine foreldre :lol:. De hadde sikkert ikke blitt sånn veldig begeistret tror jeg. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er venns

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da s

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da

Akkurat nå, Siri skrev:

Jeg har aldri vært tiltrukket av mannfolk som var yngre enn meg, men de som var eldre virket mer attraktive på meg da jeg var i alderen der jeg jaktet på sånt :aww:. Jeg hadde et forhold til en som var 20 år eldre enn meg, det funket utmerket det så lenge det varte, men begge to var jo innstilt på at det bare var en liten "fling" og at vi aldri kom til å være sammen livet ut... jeg så derfor heller ingen grunn til å si noe om det forholdet til mine foreldre :lol:. De hadde sikkert ikke blitt sånn veldig begeistret tror jeg. 

Pfft..det må da bare være fordeler når f.eks svigerfar og svigersønn er omtrent like gamle? Tenk hvor mye de har felles, sånn rent bortsett fra dattra.. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å ikke bry meg om andres forhold, men jeg klarer ikke la være å tenke "neitakk" når ny partner er yngre enn barna vedkommende har fra før.  Men prøver å holde meg til kardemommeloven. :aww:  Bonden her er 9 år eldre enn meg (ok 8,5) og med mindre vi snakker om barnetv da vi var små og sånt, så merker vi veldig lite til aldern. Vi har levd VELDIG forskjellige liv, men syns det funker greit uansett. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, QUEST skrev:

Pfft..det må da bare være fordeler når f.eks svigerfar og svigersønn er omtrent like gamle? Tenk hvor mye de har felles, sånn rent bortsett fra dattra.. :P

De hadde sikkert hatt mye å snakke om rundt middagsbordet ja :lol: Nå var vel fatter'n godt oppi 30-åra da jeg ble født da, så det hadde vel vært litt aldersforskjell på far og svigersønn også :lol: Men jeg ser for meg at min mor hadde gjort gode miner til slett spill - og vært en forståelsesfull svigermor (mens hun hadde mumlet stygge ord i enerom :lol:). 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

De hadde sikkert hatt mye å snakke om rundt middagsbordet ja :lol: Nå var vel fatter'n godt oppi 30-åra da jeg ble født da, så det hadde vel vært litt aldersforskjell på far og svigersønn også :lol: Men jeg ser for meg at min mor hadde gjort gode miner til slett spill - og vært en forståelsesfull svigermor (mens hun hadde mumlet stygge ord i enerom :lol:). 

Hm..jeg har en viss anelse om at jeg kunne vært fristet til å ty til Børre Boler..:P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da store aldersforskjeller vil bli veldig tydelige, feks når man blir skikkelig gammel og det ikke lenger bare handler om hvem man er og hvor man er i livet osv. Samtidig så blir noen syke (dement, ms, kreft m.m.) også i tidlig alder, noen blir kanskje ikke 70 engang, mens andre er spreke og oppegående til de er godt over 90. Det vet man ikke. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er om å gjøre å finne noen som er veldig mye eldre eller yngre enn seg selv, men om det er der man finner kjærligheten så er det mye som er viktigere enn alder tenker jeg. Opp til 10 år forskjell er "liten" forskjell i min verden, over det tenker jeg er stor forskjell, men likevel ikke noe som plager meg enten det er snakk om meg selv eller andre. 

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har veldig lite spennande meiningar om dette kjenner eg. Eg tykkjer jo 20 års aldersforskjell er mykje, for mykje eigentleg, men eg har nær slekt og vener som får det til å fungere. Sånn i farten så hugsar eg ikkje alderen på min "eldste" eks, men det var sånn type 7-9. Han er sjølvsagt hauggammal no, men det var ikkje difor det ikkje fungerte. Den yngste eg har drive og data litt på var vel 7-8 år yngre enn meg, det vart for mykje, me var på heilt forskjellige stader i livet, men det er det jo ikkje alltid alderen som bestemmer.

 

Men ja, 18 år jente/gut med 70 år gamal gubbe/kjerring blir for merkelig, men sånn innafor normalen reagerer eg ikkje særleg på forskjellar type 5-10-12 år, hjå dei fleste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, Stine skrev:

Jeg er faktisk litt overrasket at så mange folk har en mening om aldersforskjell :) Og nei, jeg føler meg ikke støtt siden C er bare 4 år eldre enn meg :lol:

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva andre gjør, jeg svarte mest på det som føltes greit for meg. Å ha en kjærste som er like gammel som mamma og pappa, eller barna mine, føles ikke greit for meg. Å få en svigersønn/svigerdatter som er på min alder, føles vel heller ikke helt greit. Men jeg har hatt en slektning som var sammen med en som var bare noen år eldre enn sønnen, og sønnen var sammen med en som var noen år yngre enn mora, og jeg ser for meg at det må ha vært litt rart i begynnelsen i hvert fall. Å finne kjærster som tilhører foreldre eller barnas generasjon, liksom :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hever ett øyebryn når jeg hører om store aldersforskjeller, spesielt "feil"vei, men tenker ikke så mye på det i ettertid akkurat. Folk forelsker seg, sånn er det. Er bare ett år mellom meg og gubben, og jeg er eldst. Tenker ikke på det til vanlig og har veldig lite og si. Det eneste er at han har veldig god tid til å få barn senere, mens jeg hører klokken tikker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, en ting er at folk forelsker seg osv osv... Men etter å ha vært i et forhold hvor han var 18 år eldre enn meg så lærte jeg mye om meg selv og livet.

For det første betyr det at han har levd 18år mer enn meg. "et helt liv". Vi opplever ikke verden sammen, han har allerede gjort mye. Det var litt leit på en måte, for jeg ser nå (med min kjære som er like gammel som meg) hvilken fantastisk opplevelse det er å utforske livet sammen.

Å ha levd et liv betyr at de gjerne har både barn og ekteskap bak seg. For meg fungerte dette svært dårlig. Vi ble aldri kvitt fortiden, og i hans tilfelle var fortiden helt ******. Umulig å leve med.

Deretter begynte forfallet å vises etter fylte 40. En mann som begynte å være godt voksen, mens jeg var 22 og så vidt begynt på mitt voksne liv.... Det vistes. Nå når jeg er med min kjære skjemmes jeg av hvor mange epler og kameler jeg svelget / valgte å se bort fra.

I dagliglivet vistes ikke forskjellen, men etterslepet hans fra 18 år voksenliv jeg ikke hadde.... Det var umulig å pakke vekk i den store helhet.

Så summa summarium vil jeg si at jeg forstår det å forelske seg - og jeg vet at det ikke vises i hverdagen. Men når alt kommer til alt er det så mye voksent LIV, erfaringer og forpliktelser som skiller når man har 15-20års aldersforskjell... At jeg aldri aldri gjør det igjen. Livet jeg har nå, som to ~30åringer sammen, er av et så annet kaliber... Det er helt fantastisk! Vi er likestilt, vi er sammen i verden. Uten etterslep verre enn noen shitty ass forhold :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkt at +5, - 2 var sånn ca maks for meg.  Aldri funnet noen yngre attraktive før,  og knapt nok jevnaldrende.  Hadde bare et ungdomsforhold og et dårlig et som varte noen år takket være avstander som erfaring før 13 års "sølibat". Men mannen i mitt liv er 8 år yngre,  noe som var en stor sperre for meg i starten, før vi ble sammen og litt i etterkant.  Nå glemmer jeg stadig at vi ikke er like gamle.  Det kommer nok av at vi er på samme sted i livet tross alt.  Ingen barn,  ingen langvarige seriøse forhold bak oss,  vi har begge -  av ulike grunner -  ikke hatt en typisk ungdomstid.  Noe vi lever helt fint med.  Vi ønsker det samme for fremtiden, vi har mange av de samme referansene i livet osv.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, simira skrev:

Når det kommer til barn kan det også ha litt å si, jeg vet om et par der han var over 30 og klar for å stifte familie, mens hun var under 25 og ikke moden/klar.

 

12 timer siden, Malamuten skrev:

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da store aldersforskjeller vil bli veldig tydelige, feks når man blir skikkelig gammel og det ikke lenger bare handler om hvem man er og hvor man er i livet osv. Samtidig så blir noen syke (dement, ms, kreft m.m.) også i tidlig alder, noen blir kanskje ikke 70 engang, mens andre er spreke og oppegående til de er godt over 90. Det vet man ikke. Jeg sier ikke nødvendigvis at det er om å gjøre å finne noen som er veldig mye eldre eller yngre enn seg selv, men om det er der man finner kjærligheten så er det mye som er viktigere enn alder tenker jeg. Opp til 10 år forskjell er "liten" forskjell i min verden, over det tenker jeg er stor forskjell, men likevel ikke noe som plager meg enten det er snakk om meg selv eller andre. 

Enig med begge dere to. Det kommer an på personen, noen er yngre eller eldre i hodet, alt ettersom. Men det handler om man er på ulike plasser i livet. Om man blir sammen med en som er 10-20 år eldre som allerede har opplevd verden, fått barn og er ferdig med den slags, så tenker jeg at man burde tenke seg om to ganger om man selv er interessert i å reise og en dag ønsker å få seg egne barn. 

Jeg for min del kunne neppe vært med en som er 10++ år eldre enn meg, men man skal aldri si aldri. Ofte hvis de er eldre har de barn fra før av og jeg er ikke interessert i å være stemor med det ansvaret som kommer rundt det. Om noen år kan det være at det er mer greit for meg, men akkurat nå i livet er det ikke det. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboer har 11 år i mellom. Andre tenker nok over det mer enn meg - men så er vi ganske lik mentalt også. Jeg har ikke mange krav, men jeg klarer ikke noen som er ung/uferdig i hodet. Jeg har vært veldig "der" fra jeg var 15-16 og visst hva jeg er og vil, og orker rett og slett ikke være gjennom modnings/utforskningsprosessen til noen andre (da er det bedre å være singel :P).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da selvsagt, men den slags er neppe aldersbasert.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Det har vært litt begge deler.. eller, ikke fordi jeg har brydd meg om det, men fordi det ble bare sånn.. jeg har som mest kontakt med de som er i samme stadie i livet som meg, sånn utenom jobb osv. 

Men jeg tåler som regel veldig mye bedre litt mer ulikheter som person, syn, stadie i livet osv så lenge jeg slipper å dele senga mi med de ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Krutsi skrev:

Det har vært litt begge deler.. eller, ikke fordi jeg har brydd meg om det, men fordi det ble bare sånn.. jeg har som mest kontakt med de som er i samme stadie i livet som meg, sånn utenom jobb osv. 

Men jeg tåler som regel veldig mye bedre litt mer ulikheter som person, syn, stadie i livet osv så lenge jeg slipper å dele senga mi med de ;) 

Ja, samme stadie i livet merker jeg at har mye mer å si enn alder. I vår vennegjeng er det mye forskjellige folk, men alle er på omtrent samme stadie i livet og vi har selvfølgelig mye felles interesser. 

Og haha :D Veldig enig i det siste der XD

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er vennskap absolutt platonisk. Man har altså IKKE sex med venner.  Jeg kan godta ( og sette pris på) mange ulikheter hos venner, som aldri ville vært aktuellt i ett parforhold. Jeg har f.eks en god venn som er helt i motsatt ende av skalaen , når det kommer til politikk. Det kan jeg virkelig ikke se for meg hadde fungert i et parforhold. En venn behøver ikke ha noe spesiellt forhold til dyr, det kan være andre ting som gjør personen interessant. Igjen, det hadde nok ikke fungert i ett parforhold. Bare for å nevne noen få eksempler. :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, QUEST skrev:

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er vennskap absolutt platonisk. Man har altså IKKE sex med venner.  Jeg kan godta ( og sette pris på) mange ulikheter hos venner, som aldri ville vært aktuellt i ett parforhold. Jeg har f.eks en god venn som er helt i motsatt ende av skalaen , når det kommer til politikk. Det kan jeg virkelig ikke se for meg hadde fungert i et parforhold. En venn behøver ikke ha noe spesiellt forhold til dyr, det kan være andre ting som gjør personen interessant. Igjen, det hadde nok ikke fungert i ett parforhold. Bare for å nevne noen få eksempler. :)

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Skal vi se..( etter en sterk kopp kaffe..) Jeg er sånn generellt ikke særlig opptatt av hva andre måtte mene om meg men jeg ville IKKE ha vært komfortabel med at folk trodde at jeg var ute og spiste middag med sønn/datteren min, hvis det i realiteten var partneren min. Det ville jeg syns ha vært pinlig, både for meg og partneren. Bare for å ta ett eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

49 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Men ingen av disse eksemplene har direkte med alder å gjøre? 

Det var vel eksempler på at store ulikheter er greiere med venner, enn med partner, tenker jeg. Uansett om det er alder eller annet.

Og det er jeg veldig enig i. Jeg kunne ikke bodd sammen med noen av vennene mine, faktisk. Hvorav flere kunne vært foreldrene mine :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det klinkende likegyldig hva andre gjør, men jeg kan svare for meg selv.

Min kjære er mange år eldre enn meg, i tillegg har han barn i tenårene. Jeg tenker aldri over aldersforskjellen. Vi er på samme plan i forhold til hva vi ønsker av livet fremover og det holder i massevis for meg. At han har levd lenger enn meg gjør at han har erfaring og kunnskap som jeg drar nytte av hver dag. At han blir gammel før meg, det vil vi nok merke når den tiden kommer. Men det får vi tilpasse oss. 

Det eneste jeg har tenkt nøye over er mitt forhold til barna. Jeg er midt mellom dem og foreldrene i alder og det ville nok vært rart for dem hvis jeg skulle innta oppdragerrolle (er det et ord?). Men jeg har fortsatt mye å bidra med i forhold til leksehjelp, utdanningsvalg, kjøreopplæring el. så jeg bidrar heller der. Definerer meg ikke som stemor, men venn blir også feil. Jeg er kjæresten til pappa og trenger de meg til noe er jeg der :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Elisabeth00 skrev:

Tenker dere som er skeptiske til aldersforskjeller (som gjerne ikke er så store +/- 5 år) det samme når det gjelder venner? En av mine beste venner er 6 år yngre enn meg, og generelt er det stor aldersvariasjon i vennegjengen (+/- 8 år). Går ikke an å gjette hvem som er yngst/eldst utifra utseende/oppførsel. Generelt sett foretrekker jeg å ikke vite alder på personer jeg blir kjent med, fordi jeg ønsker at mine inntrykk skal dannes uten å bli påvirket av hvordan jeg underbevisst tenker at en person på den spesifikke alderen skal oppføre seg.

Selv er jeg noe skeptisk til store aldersforskjeller i forhold, spesielt når yngste er veldig ung (+/- 18 og aldersforskjell på +10 år). Det til tross for at jeg har foreldre som ble sammen da yngste var 18 og den andre 16 år eldre... De er fremdeles sammen i dag, så noen ganger er det kjærlighet til tross for store aldersforskjeller. :) 

Nå er de fleste, om ikke alle, mine venner hundefolk, hvilket er noe jeg ikke ville hatt i en potensiell kjærste, så å sammenligne vennskap med kjærsteforhold blir for meg som å sammenligne epler og appelsiner. 

Hva definerer man som venn da? Jeg har ikke så veldig mange venner, selv om jeg har mange bekjente. "Kravene" til bekjente er enda lavere enn krav til venner eller kjærste. Men jeg orker ikke å omgås folk som ikke har noe særlig livserfaring, sånn over tid. Det er bare slitsomt med ungdommelig uskyld :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...