Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Her har begge begyntmed grøt ved 4 mnd, flaskebarn begge 2 som går sakte opp i vekt av bare melk, og de sover klin likt som de alltid har gjort :P 

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet
6 hours ago, Perfect Image said:

1acb0b09998309a57435a04af4ee9b24.jpg

Det er jo ikke lov å klage for mye men du verden så godt det blir å få ut denne ungen. Vært et veldig tungt og hardt svangerskap, kroppen sier dette er siste emoji14.png Ikke lenge igjen, og nå er alt klart til ankomst men han får holde seg inni der litt til. Reiste meg fra sofaen istad og føltes ut som å løpe et maraton forøvrig...

Kjenner meg igjen... dvs mitt svangerskap har dog vært lett frem til nå. Men nå er det plutselig kjempetungt..

Har slitt med bekkenlåsning da, og lurer egentlig på om jeg bare må få tatt meg en tur til til kiropraktoren for å få løsnet opp igjen. 

Det verste er egentlig å ikke klare å gå tur, det er dårlig kombo med unghund på 17mnd... nå har jeg vært så heldig at foreldrene mine har hatt han de siste ukene ettersom mamma skal stille han på jaktprøve for meg til helgen. Så avlaster vi dem med gamlefar Chico :) Men jeg gleder meg til å få han tilbake igjen!

Skrevet
7 timer siden, Annik skrev:

Gjerne!!! Passer det allerde i kveld? :lol:

Jeg vet ikke helt.. har litt søvnmangel for tiden, og da blir jeg grinete :lol: 

5 timer siden, Raksha skrev:

Det med hjertet var lurt! Jeg har prøvd å forklare syk og død, men hun skjønner ikke helt. 

Hun er en tenker, hun tenker og grubler og spekulerer, og da har ting gjerne vokst seg veeeldig stort før hun snakker om det, om vi ikke får dekket "alt" med en gang.  Men hun fikk se og spørre og grave så mye hun ville om en død kalv i helga, men den hadde hun jo ikke noe forhold til som levende.  Vanskelig! 

Takk :hug: Og veldig enig i det med "sovne inn", og "sove" i det heletatt i forbindelse med død.  Vi har jo voksne hunder, en hest på 22 i tillegg til den som blir avlivet i morgen, hun har gamle  og syke besteforeldre på ene siden, og vet aldri hvor lenge de på andre siden lever heller. Så død vil jo bli en del av livet hennes før eller siden. Må prøve å få forklart om det på en måte som ikke gjør henne redd, men samtidig at det er lov å være trist og lei seg. 

 

 

Mens min som fikk grøt fra fire mnd (sluttet helt å amme ved 3 mndsalder, og fikk mme fra dag 3) har knapt sovet en hel natt i hele sitt liv enda. :aww:  Så stå på ditt! 

 

Jeg bruker hjertet for det er noe konkret. Barn trenger noe konkret å forholde Seg til. De ekke så god på å forstå det de altomsvevende som liv og død osv. Hjertet vil også alltid dunke, uansett, unntatt man er død, og vil derfor ikke skape så mye forvirring, er min tanke.. 

men det er jo ikke sikkert det er riktig for din allikevel.. 

Skrevet
9 timer siden, Raksha skrev:

Noen tanker om å forklare begrepet død for en treåring? Vi avliver jo en hest i morgen, og lillemor vil nok ikke få se kroppen, men hun vil jo merke at hesten er borte.  Ble avlivet en hund her i fjor sommer (svigers sin) da fikk hun se han etterpå, men hun skjønte nok ikke helt greia. 

Litt usikker på hva jeg skal si, om jeg bare skal si at hesten er borte, eller om jeg skal forklare syk og død... eller...  Hun tenker og kverner ting mye i hodet sitt, så hun kan fort skremme seg selv med det jeg forteller om jeg ikke gjør det på en god måte. 

Anyone? 

 

L var 3 år når Linux døde, og siden det skjedde litt brått ble det tilfeldigvis sånn at hun var med til dyrlegen. Ikke med når de satt sprøyta og sånt, men hun fikk gi han en kos, og se han etterpå. Klappe og si ha det. Akkurat da var hennes første reaksjon "når skal vi få en ny?", og vi pratet litt om det at nå var han ikke noe mer, at alt i kroppen stoppet opp og at dyrlegen passet på han så han ble begravet (akkurat detaljene der gikk vi ikke inn på). Så pratet vi litt om at det var det samme som når oldemor døde (der besøkte hun rett før, og var med i begravelsen), og at selv om de ikke er mer her hos oss så kan vi huske dem inni hjertet vårt og tenke på alle de fine minnene. Hun hadde lagt veldig merke til det der at oldemor var gammel og syk, og at det var derfor hun døde. Så det ble det litt spørsmål om, når noen rundt henne var på sykehus senere.

Det med Linux gled forbi ganske fort først, hun hadde ikke så mye behov for å snakke om det. Men nesten et år senere når hun var 4 kom det plutselig opp igjen. Da skjønte hun at det var noe mer rundt det at Linux døde ("var Linux syk?"), og ville ha alle detaljer (og hun slo seg ikke til ro med en litt sånn "tilpasset historie"). Så da måtte jeg fortelle hele historien om at når man har en hund så har man ansvaret for at den har det bra og at den ikke er til skade på andre, og så snakket vi om at hun hadde sett at han kunne være litt sint og at han bet en mann, og at det kanskje betydde at han ikke hadde det så bra ("men han var jo alltid snill med meg, mamma?"). Og så pratet vi oss gjennom hele avlivningsprosessen trinn for trinn (prøvde meg på snarveier, men det fikk jeg ikke lov til "men fortell ALT sammen, mamma"). Men akkurat den siste delen der, hun tror fortsatt at dyrlegen har begravet han. Vi har hatt mange sånne prater, og jeg har prøvd å fokusere litt på forskjellen mellom dyr og mennesker, så hun ikke skal dra paralleller mellom dyr og mennesker (det er jo tross alt litt forskjell der), for da kan det fort bli litt skremmende. For henne tror jeg det var riktig å vite alt (nesten). Hun er en som tenker MYE og reflekterer mye over det hun ser og opplever, og noen ganger kan det hjelpe mye å være ærlig om hvordan ting er og la henne spørre seg ferdig om ting. Hun har grått mye over Linux etterpå også, men da er det mer savn. Vi skaffet et bilde av han og henne som nå henger over senga hennes, og så har vi pratet om at hver gang hun savner han, så kan hun se på bildet eller tenke inni hodet sitt på ting de har opplevd sammen.

Skrevet
10 timer siden, Annik skrev:

Vet du, det tror jeg på! :lol:

Mamma fortalte Karoline ista at hun skulle komme nedover med grøt til henne, så hun slapp å sulte ihjel. Hun fikk pent beskjed om at hun kommer til å få en cola-boks i trynet om hun nevner det en gang til :P (det jeg hadde i hånda akkurat da :aww:) får se hvor lenge hun klarer å holde seg :P

Karoline er en sovebaby, hun sover hele tiden. Likevel oppfører folk seg som en vandrende mirakelkur når hun sovner i armene deres... Hun hadde også sovnet om de bare la henne ned i fanget og lot henne sitte der i 10 minutter... :spell:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

  • Like 1
Guest Belgerpia
Skrevet

@Raksha Du bor på gård, liv og død er en naturlig greie. Du slakter kaniner, hva sier hun til det?  Hun vet vel hvor kaninmaten kommer fra? Hvordan reagerte hun på død kalv?
Må du forklare om sykdom og vondter osv.? Kan du ikke bare si at Elgen har det ikke så bra, og når dyr ikke har det så bra, så må vi som mennesker hjelpe dem til å få det bedre. Og om de ikke kan bli bedre, så må de få slippe å lide mer.?
Noen barn er jo tenkere, jeg var et sånt barn, jeg var 25 før jeg fikk vite at hunden til mormor ble avlivet og ikke påkjørt liksom..
De ante jo bare ikke hvordan de skulle forklare meg at Vona var syk og gammel og trengte å dø  *ler*

Skrevet
Akkurat nå, Belgerpia skrev:

@Raksha Du bor på gård, liv og død er en naturlig greie. Du slakter kaniner, hva sier hun til det?  Hun vet vel hvor kaninmaten kommer fra? Hvordan reagerte hun på død kalv?
Må du forklare om sykdom og vondter osv.? Kan du ikke bare si at Elgen har det ikke så bra, og når dyr ikke har det så bra, så må vi som mennesker hjelpe dem til å få det bedre. Og om de ikke kan bli bedre, så må de få slippe å lide mer.?

Det er litt sånn vi har gjort det. De vet om hva dø er, så når en av de mer personlige dyrene våre har dødd (som valpen feks, det var veldig tungt) så har vi ikke trengt å forklare rundt dette med død, for man er dø samme om man er avlivd, slaktet eller sovnet inn selv. Vi har bare forklart mer om omstendighetene rundt det og at dyret har det bedre nå som det ikke har vondt.

Skrevet
3 timer siden, Krutsi skrev:

Jeg vet ikke helt.. har litt søvnmangel for tiden, og da blir jeg grinete :lol: 

De er jo vandrende mirakelkurer, så det passer jo bare fint! Både du og ungene kommer til å få sove lenge og godt nok til å våkne opp uthvilte :D for det er nemlig mulig med en person som omtrent dytter ungen opp i trynet på deg for å vise deg "se her! Se, hun sover!" :aww:

1 time siden, Aslan skrev:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

Det høres så alt for kjent ut!

Kan jeg låse alle sammen ute fram til hun begynner å snakke, og kan si ifra selv? Jeg regner iallfall med at de tar ting hakket mer seriøst når hun sier ifra selv, enn når jeg går rundt og kjefter :lol:

Skrevet
8 minutter siden, Annik skrev:

De er jo vandrende mirakelkurer, så det passer jo bare fint! Både du og ungene kommer til å få sove lenge og godt nok til å våkne opp uthvilte :D for det er nemlig mulig med en person som omtrent dytter ungen opp i trynet på deg for å vise deg "se her! Se, hun sover!" :aww:

Det høres så alt for kjent ut!

Kan jeg låse alle sammen ute fram til hun begynner å snakke, og kan si ifra selv? Jeg regner iallfall med at de tar ting hakket mer seriøst når hun sier ifra selv, enn når jeg går rundt og kjefter :lol:

De hadde neppe ha gjort det mange ganger her i huset :lol: verken det ene eller det andre :aww: 

  • Like 2
Skrevet
3 hours ago, Aslan said:

:lol: Ja stakkars ungen din sulter nok ihjel :teehe: De mener jo bare godt, men det kan bli litt vel insisterende den hjelpa noen ganger. Mons har jo fått spise selv og spise biter fra han begynte med fast føde, men folk klarer jo pokker meg ikke å la være å hjelpe ham, mamma prøver stadig å dytte inn en skje eller få stappe matbiter, ender med illsint unge som spytter ut all maten han har i munnen mens han skriker og kjefter :rofl: Tilslutt måtte hun bare få klar beskjed om å kutte den ***** skjea og la ungen spise i fred, det er det han vil selv. Det beste er jo til tross for dette skryter hun jo alltid av hvor flink han er til å spise, ja, hvorfor er han det mon tro :P 

Svigermor var veldig sånn, men hun er jaggu den som har svelget sine ord nå også. Og hun har glatt innrømmet at det ser ut til at fremgangsmåten vi valgte har resultert i et matglad barn som spiser veldig bra alene nå som snart toåring :)

Men var litt frustrende til tider..

  • Like 1
Skrevet

Astrid har begynt å få dreisen på fast føde siste måneden, 8 måneder gammel. Hun sover dårligere enn før :P og vi begynte med blw først, men selv om det var gøy og mat var stas så fikk hun rett og slett ikke i seg nok til å gå nok opp i vekt. Så vi måtte kjøre på skikkelig med grøt og nå går det greit. Men sove bedre av det? Nope. De er så forskjellige de små! 

Skrevet

Da har vi fått brevet med inkallelsen til hofteoperasjonen, under 1 mnd til vi starter på gips"eventyret" :hmm:

Skrevet
Akkurat nå, Betty skrev:

@Krilo:hug: Men som Marie skrev over her, da er dere endelig snart ferdig også. 

 

Akkurat nå, Marie skrev:

Da blir dere endelig snart ferdig også Krilo. ❤

Joda, da kan vi heller begynne å telle ned til gipsbytte etter 3 mnd og 3 mnd til til vi forhåpentligvis bare kan bruke skinne.. men 6 mnd skjennes litt ut som en halv evighet.. føler jeg går glipp av så mye når han får på gipsen.. og når den skal av er jeg straks ferdig med permisjonen min.. men vet alle de andre som har vært gjennom behandling sier at så fort gipsen er på blir det mye lettere og en føler ikke så på "savnet" etter alt som man føler en går glipp av..

var ei som tok masse bilder av bena til ungen før gipsing, hun klarte ikke å tenke annet enn at nå forsvinner bena og klarte liksom ikke helt å se for seg at gipsen skulle av igjen.. hun sa at i ettertid er jo det helt absurd å tenke på at hun tenkte sånn.. men jeg kjenner det så godt igjen. Man blir nok litt "rar" når man bare går å venter på noe så ukjent og ikke selv har erfaring med den tiden enda..

skulle ønske han slapp alt dette her jeg.. er lang operasjln på de også, minst 1,5 time på hver hofte :-/ 

 

takk for klemmer alle sammen :heart: 

  • Like 1
Skrevet

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at 6 mnd virker som en halv evighet. Det er så vanskelig med tidsperspektiv når man står oppe i vanskelige og tunge situasjoner. Jeg håper det blir bedre enn du frykter, men ser at det må være fryktelig tungt å skulle igjennom noe sånt. 

Skrevet
9 minutter siden, Krilo skrev:

 

Joda, da kan vi heller begynne å telle ned til gipsbytte etter 3 mnd og 3 mnd til til vi forhåpentligvis bare kan bruke skinne.. men 6 mnd skjennes litt ut som en halv evighet.. føler jeg går glipp av så mye når han får på gipsen.. og når den skal av er jeg straks ferdig med permisjonen min.. men vet alle de andre som har vært gjennom behandling sier at så fort gipsen er på blir det mye lettere og en føler ikke så på "savnet" etter alt som man føler en går glipp av..

var ei som tok masse bilder av bena til ungen før gipsing, hun klarte ikke å tenke annet enn at nå forsvinner bena og klarte liksom ikke helt å se for seg at gipsen skulle av igjen.. hun sa at i ettertid er jo det helt absurd å tenke på at hun tenkte sånn.. men jeg kjenner det så godt igjen. Man blir nok litt "rar" når man bare går å venter på noe så ukjent og ikke selv har erfaring med den tiden enda..

skulle ønske han slapp alt dette her jeg.. er lang operasjln på de også, minst 1,5 time på hver hofte :-/ 

 

takk for klemmer alle sammen :heart: 

Jeg kjenner igjen mye av den der tristheten av at hele permisjonen blir annerledes enn man har tenkt, selv om det ikke var fullt så omfattende her. For min del var det på grunn av egen sykdom og mye bekymring og oppfølging rundt det. Det er lov å føle at det er litt trist, både på barnets vegne og dine egne. Man skal jo liksom bare kose seg og barna skal utvikle seg sånn og sånn og være på et visst sted i utviklingen når man er ferdig med permisjonen. Også blir det ikke sånn. I tillegg til den åpenbare tristheten som går på barnet og hva det må igjennom.

Håper de har en del erfaring på sykehuset med hvordan man kan "underholde" så små barn som må ligge så stille. Og at dere kan få litt avlastning av og til så dere får litt frisk luft. Du får bruke oss her til å få ut litt frustrasjon og tanker underveis.

:hug:

Skrevet

Etter 3 uker uten prinsen min var det veldig deilig å få han hjem igjen. Måtte jo en tur oppom mormoren hans for p hilse på valpene

20170324_162449.jpg

  • Like 4
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...