Gå til innhold
Hundesonen.no

Kreft i lymfekjertlene, cellegift?


litchi
 Share

Recommended Posts

Min fem år gamle hund har nettopp fått påvist kreft etter jeg fant en kul på brystkassen hennes. Kulen er en mastcelletumor grad 1, altså den "snilleste" graden, men jeg fikk akkurat vite at de også hadde funnet disse cellene i lymfekjertlene hennes også. Vetrinæren mente at det var mulig at det finnes en annen mastcellekul i kroppen hennes som er mer aggresiv og har derfor spredd seg til lymfene. Hun henviste meg til en større dyreklinikk som skulle se på journalene og ringe meg ang. hva som kan gjøres. Kan tenke meg at det i hvertfall skal bli tatt undersøkelser og bilder for å se om de finner en annen kul. Vetrinæren vår nevnte at cellegift kunne være behandlingsmetoden Litchi må igjennom for å bli kreftfri.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål og lurer på om noen har erfaring med kreftsyk hund? og evnt. behandling av hund med cellegift? Jeg er skeptisk da jeg ikke ønsker at hunden skal ha det vondt på noen måte, hun virker 100% frisk nå, men hun kan jo plutselig bli dårlig av kreften. Skjønner at dyreklinikken kan gi meg bedre svar på dette, men venter heller til de ringer etter å ha sett på saken, spennende å høre andres erfaringer også. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner jo at man gjerne vil gjøre noe får å få ha hunden sin lengst mulig, men med tanke på hvor dårlig man kan bli etter cellegift så tenker jeg at det ikke er noe hunder bør utsettes for. Det er en ting med mennesker som kan velge selv og da også forstå hvorfor de blir dårlige og omstendighetene rundt. En hund kan ikke det. Mine tanker. 

Så trist med dun hund, håper dere får mange fine år sammen enda uansett hva det blir til med dere :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så leit å høre at Litchi er syk:hug:
Cellegift trenger ikke være så grusomt som mange tror.
Vi har behandlet noen hunder med cellegift på jobben, og det har gått veldig fint. Ingen har blitt friske, men med behandling har de holdt seg symptomfrie i noen år. Hunder reagerer visstnok annerledes på cellegift enn mennesker, og ingen av de vi har behandlet har blitt dårlige. De har tvert i mot noen ganger vært kvikkere og sprekere dagen etter hver infusjon enn de var når de kom inn for å få infusjon.
Så ta en prat med veterinæren, få så mye informasjon du kan, og ta et valg derfra:hug:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Malamuten skrev:

Jeg skjønner jo at man gjerne vil gjøre noe får å få ha hunden sin lengst mulig, men med tanke på hvor dårlig man kan bli etter cellegift så tenker jeg at det ikke er noe hunder bør utsettes for. Det er en ting med mennesker som kan velge selv og da også forstå hvorfor de blir dårlige og omstendighetene rundt. En hund kan ikke det. Mine tanker. 

Helt enig. Min mor ble så dårlig av cellegift at hun bokstavelig talt heller ville dø sa hun, og nektet å fullføre kuren. Noe sånt hadde jeg aldri utsatt en hund for hvis det er risiko for at de kan bli like dårlige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare sånn apropos, de fleste hunder tåler cellegift veldig godt, og det er svært sjeldent at de får bivirkninger som er vanlige hos mennesker. I de fleste tilfeller så fungerer de helt normalt og er symptomfrie ved cellegiftbehandling, så det er på ingen måte inhumant å prøve cellegift for livsforlengende effekt, dersom hunden ellers er i grei form. Hunden vil ikke bli kreftfri, dvs frisk, men cellegiften kan roe ned kreftforløpet og gjøre at hunden får et lengre liv med god livskvalitet. Uten behandling går det som regel raskt nedover når hunden først er diagnostisert.

Dersom hunden virker frisk, har god livskvalitet og har en krefttype som kan respondere godt på cellegift, samt at du har økonomi/forsikring, så er det som regel helt uproblematisk å prøve cellegift.

Hva som er rett for dere må du diskutere med veterinæren. <3

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cellegift som gis som forebyggende og ikke nødvendigvis for å bli frisk på mennesker, gjør mennesker syke allikevel, så hvorfor skulle ikke hunder bli dårlige av det? De er flinkere til å skjule ubehag og smerter enn folk flest er, men det betyr ikke at de ikke har ubehag og smerter. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

51 minutter siden, Marie skrev:

Er det noen som kan forklare det fysiologiske bak at hunder tåler cellegift bedre? :)

Hunder behandles mindre aggressivt enn det mennesker normalt sett gjør, og fokuset er på livsforlengelse med god livskvalitet, ikke livsforlengelse der man helst har lyst til å dø fordi man har så store bivirkninger av cellegift, sånn litt satt på spissen. :)

Hadde man behandlet hunder med de dosene man behandler mennesker, så er det mulig man ville fått besøk av Mattilsynet pga dyremishandling, da dyr sånn sett har bedre vern enn mennesker. De får lov til å sove inn når smertene er store og alt håp er ute, mens mennesker i noen tilfeller gjerne skal holdes i live så lenge som mulig, koste hva det koste vil av smerter og lidelse.

Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Rundt 75-80% av hundene som får cellegift opplever ingen bivirkninger, og av de som opplever bivirkninger er det vanligste mage-tarmsymptomer (dårlig appetitt, oppkast, diaré mm). Opplever hunden store bivirkninger så vil man selvfølgelig ikke fortsette behandlingen "for all costs".

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder reagerer annerledes enn mennesker på en del cellegifter, og det er en del cellegifter som kan brukes på hund men ikke mennesker (og sikkert vise versa). Faktisk brukes det en del hunder i forsøkene knyttet til utvikling av cellegifter.

Bivirkninger varierer veldig fra cellegift til cellegift - cellegifter kommer i mange typer og virkemåter, feks cellegiften Vinchristine (nydelig navn, ble tidligere ihvertfall produsert fra barken av et treslag man finner i Amazonas) virker slik at den ødelegger "spindelvevet" som sørger for at kromosomene stiller seg opp parvis før celledeling mens andre igjen angriper og klipper istykker DNA direkte i cellene via diverse ulike mekanismer. Så cellegifter er veldig forskjellige i virkemåter og bivirkninger (det finnes feks en cellegift, husker ikke navnet, som farger hvite puddler blå!). Hunder mister heller ikke "håret" av cellegifter sånn uten videre. Mange av bivirkninger hos mennesker, kommer av at cellegift gjerne angriper celler som deler seg fort, og det har vi mennesker feks slimhinner i munn og tarm, i ryggmargen - og i hårsekker. Men alt slikt er helt og holdent avhengig av den enkelte typen cellegift.

At hunder får mindre/ingen bivirkninger kan jo ha så mange årsaker - feks høy forbrenning slik at cellegiften ikke blir i kroppen blir fort skillt ut, at typene som brukes simpelthen ikke har så mye bivirkninger osv.

Jeg ville ikke uten videre avskrive cellegift-behandling på hund hvis det ikke er langt fremskredent, ville først hørt mer hva det innebærer tenker jeg.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg har to erfaringer med kreft og cellegift på hund. Begge berner sennenhunder. Litt usikker på om det var samme type cellegift, for den siste var foreldrene mine sin hund. Min ble "frisk" av kuren og helt symptomfri etter andre behandling. Ingen synlige bivirkninger annet enn kvalme første dose. Senere doser merka vi ingen kvalme. Hunden gikk fra å oppføre seg som syk til å oppføre seg som frisk nesten over natta. Hunden fikk ett år som frisk, før kreften kom tilbake, og da var det så hurtig sykdomsutvikling at hun ble avliva. Den andre hunden fikk store bivirkninger allerede fra første dose, så hun fikk slippe før vi fikk se om behandlinga hadde effekt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 months later...
Akkurat nå, Shokata skrev:

Dere som har hatt kreftsyke hunder; hvilke symptomer opplevde dere at hundene hadde, og var det lett å finne svar på hva som var galt på blodprøver, røntgen eller andre undersøkelser? 

Jeg har hatt lungekreft på en hund. 

Der oppdaget vi bare forstørret lymfer i halsen først. Ingen andre symptomer. Ingenting vistes på blodprøver enda. Etter kanskje 1 uke begynte hun å pese, men enda ikke noen tegn. Det ble tatt røntgen, som viste forstørret lymfer rundt lungene. Det ble tatt biopsi, og en vanlig screening av cellene viste enda ingenting. Så kjørte de en spesiell farging, og da så de at det var kreftceller. 

Fikk svaret en fredag, dro for å avlive mandagen. Og natt til mandag hadde hun kastet opp galle og var uvel, så da var hun tydelig dårlig. 1 mnd etter jeg oppdaget første tegn.. 

Men som regel oppdager man ikke denne typen kreft før ca 2 uker før de blir skikkelig dårlig.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutes ago, Shokata said:

Dere som har hatt kreftsyke hunder; hvilke symptomer opplevde dere at hundene hadde, og var det lett å finne svar på hva som var galt på blodprøver, røntgen eller andre undersøkelser? 

Hunden hostet og ble diagnostisert med kennelhoste. Etter en uke var hun ikke bedre, tvert i mot mye, mye verre. Dro tilbake til veterinæren etter det som for hunden var en lang og plagsom natt. Der ble det tatt røntgen som viste en enorm svulst på lungene med forstørret hjerte som følge. Hunden hadde ikke kennelhoste, men hjertesvikt som resultat av den store svulsten som spiste opp lungene hennes. Da jeg så røntgenbilde var det 100% tydelig at hun ikke ble med meg hjem den dagen, og hun overlevde heller ikke sovesprøyta som blir satt før avlivningssprøyta. 

Fra hun ble viste symptomer gikk det utrolig fort. Om jeg ikke hadde dratt til veterinæren den dagen, så tror jeg ikke hun hadde overlevd natten. Når jeg ser tilbake på det, så var hun litt roligere enn vanlig i tiden før hun ble syk. Men så var hun også ni år gammel, så det kunne lik så godt ha vært alderen. Hun var med på joggeturer og lekte bananas med ballen sin helt fram til hun begynte å hoste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Krutsi skrev:

Jeg har hatt lungekreft på en hund. 

Der oppdaget vi bare forstørret lymfer i halsen først. Ingen andre symptomer. Ingenting vistes på blodprøver enda. Etter kanskje 1 uke begynte hun å pese, men enda ikke noen tegn. Det ble tatt røntgen, som viste forstørret lymfer rundt lungene. Det ble tatt biopsi, og en vanlig screening av cellene viste enda ingenting. Så kjørte de en spesiell farging, og da så de at det var kreftceller. 

Fikk svaret en fredag, dro for å avlive mandagen. Og natt til mandag hadde hun kastet opp galle og var uvel, så da var hun tydelig dårlig. 1 mnd etter jeg oppdaget første tegn.. 

Men som regel oppdager man ikke denne typen kreft før ca 2 uker før de blir skikkelig dårlig.. 

Tusen takk for at du svarte.
Og jeg synes det er nitrist å lese (klump i halsen, og medfølelse i lassevis!)
Sitter og venter på svar på prøver nå...
Rare symptomer og ingen svar på utredning så langt.
Starta med diffuse symptomer fra hals/munn, som gjorde at jeg bestilte tannrens, i tilfelle tull med tenenr (de var fine nok i sommer, men hvem vet...)
Ba om sjekk av hals, og ble henvist videre etter en klinisk undersøkelse (tannrensen ble avlyst og fikk anbefalt å få tatt rtg av lunger m.m.)
Vært inne to runder nå.
Røntgen viste innsnevret luftrør og at lungene var for lyse på bildet.
Bildene sendt for avlesning eksternt. Svar om at man skulle sjekke for lymfekreft pga at en "masse" trykket på luftrør, og det var tydeligvis godt mulig lymfe...
Blodprøvene viser ikke en skit. Ingen unormale verdier som kan gi en pekepinn, men likevel rødhet bl.a. i halsen (uten noen funn ellers) og under tunga, der spyttet kommer ut, mens spyttkjertlene er helt fine). 
EN hoven lymfe i halsen, og på motsatt side er mandelen hoven. Tatt prøver av begge.
Hun sliter med å puste når hun utagerer (hurra for liten tullevofs som føler for å skrike på andre hunder på tur...), ellers ser hun liksom på en måte ut som vanlig. Hun bare oppfører seg roligere (ble brått "gammel" på en måte).
Jeg håper jo at hun bare har en infeksjon, men føler liksom ikke helt at veterinæren (eller dyrepleieren) tror det sånn helt. 
Jeg gjør igrunn ikke det selv, men jeg HÅPER! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Mari skrev:

Hunden hostet og ble diagnostisert med kennelhoste. Etter en uke var hun ikke bedre, tvert i mot mye, mye verre. Dro tilbake til veterinæren etter det som for hunden var en lang og plagsom natt. Der ble det tatt røntgen som viste en enorm svulst på lungene med forstørret hjerte som følge. Hunden hadde ikke kennelhoste, men hjertesvikt som resultat av den store svulsten som spiste opp lungene hennes. Da jeg så røntgenbilde var det 100% tydelig at hun ikke ble med meg hjem den dagen, og hun overlevde heller ikke sovesprøyta som blir satt før avlivningssprøyta. 

Fra hun ble viste symptomer gikk det utrolig fort. Om jeg ikke hadde dratt til veterinæren den dagen, så tror jeg ikke hun hadde overlevd natten. Når jeg ser tilbake på det, så var hun litt roligere enn vanlig i tiden før hun ble syk. Men så var hun også ni år gammel, så det kunne lik så godt ha vært alderen. Hun var med på joggeturer og lekte bananas med ballen sin helt fram til hun begynte å hoste. 

Uff :( 
Får helt vondt i meg av å lese dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Shokata said:

Uff :( 
Får helt vondt i meg av å lese dette.

Du, det var veldig hardt. Men allikevel er jeg glad på hennes vegne at det var slik hun døde. Med unntak av det siste døgnet var hun ikke spesielt sykt eller plaget. Hun levde livet sitt slik som hun alltid hadde gjort helt fram til de siste dagene. I etterpåklokskapen skulle jeg ønske at hun slapp det siste døgnet, det er sårt å tenke på. Men ellers tenker jeg at hun hadde en fin død, mens for meg var det selvsagt helt grusomt å miste henne så innmari fort. Om det gir mening? 

Stor klem til deg. Du er jammen ikke i en god situasjon nå :hug::heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Mari skrev:

Du, det var veldig hardt. Men allikevel er jeg glad på hennes vegne at det var slik hun døde. Med unntak av det siste døgnet var hun ikke spesielt sykt eller plaget. Hun levde livet sitt slik som hun alltid hadde gjort helt fram til de siste dagene. I etterpåklokskapen skulle jeg ønske at hun slapp det siste døgnet, det er sårt å tenke på. Men ellers tenker jeg at hun hadde en fin død, mens for meg var det selvsagt helt grusomt å miste henne så innmari fort. Om det gir mening? 

Stor klem til deg. Du er jammen ikke i en god situasjon nå :hug::heart:

Det gir mening :hug:
(og takk <3 )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

37 minutter siden, Shokata skrev:

Tusen takk for at du svarte.
Og jeg synes det er nitrist å lese (klump i halsen, og medfølelse i lassevis!)
Sitter og venter på svar på prøver nå...
Rare symptomer og ingen svar på utredning så langt.
Starta med diffuse symptomer fra hals/munn, som gjorde at jeg bestilte tannrens, i tilfelle tull med tenenr (de var fine nok i sommer, men hvem vet...)
Ba om sjekk av hals, og ble henvist videre etter en klinisk undersøkelse (tannrensen ble avlyst og fikk anbefalt å få tatt rtg av lunger m.m.)
Vært inne to runder nå.
Røntgen viste innsnevret luftrør og at lungene var for lyse på bildet.
Bildene sendt for avlesning eksternt. Svar om at man skulle sjekke for lymfekreft pga at en "masse" trykket på luftrør, og det var tydeligvis godt mulig lymfe...
Blodprøvene viser ikke en skit. Ingen unormale verdier som kan gi en pekepinn, men likevel rødhet bl.a. i halsen (uten noen funn ellers) og under tunga, der spyttet kommer ut, mens spyttkjertlene er helt fine). 
EN hoven lymfe i halsen, og på motsatt side er mandelen hoven. Tatt prøver av begge.
Hun sliter med å puste når hun utagerer (hurra for liten tullevofs som føler for å skrike på andre hunder på tur...), ellers ser hun liksom på en måte ut som vanlig. Hun bare oppfører seg roligere (ble brått "gammel" på en måte).
Jeg håper jo at hun bare har en infeksjon, men føler liksom ikke helt at veterinæren (eller dyrepleieren) tror det sånn helt. 
Jeg gjør igrunn ikke det selv, men jeg HÅPER! 

Advarer mot litt nerdefaktor her:

Men vet du om det var noen unormale verdier i differensialtellingen på røde blodceller? 

Til meg var blodprøvene fine og dyrlegen anså de som normale, men allikevel var det en undergruppe som var litt forhøyet. På mennesker kunne en forhøyet verdi av denne typen, være et symptom på kreft.

 

Og jeg føler virkelig med deg altså! Jeg er bare litt farget av å kunne snakke om litt slike vonde ting, så jeg er kanskje litt for ærlig innimellom.. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Krutsi skrev:

Advarer mot litt nerdefaktor her:

Men vet du om det var noen unormale verdier i differensialtellingen på røde blodceller? 

Til meg var blodprøvene fine og dyrlegen anså de som normale, men allikevel var det en undergruppe som var litt forhøyet. På mennesker kunne en forhøyet verdi av denne typen, være et symptom på kreft.

 

Og jeg føler virkelig med deg altså! Jeg er bare litt farget av å kunne snakke om litt slike vonde ting, så jeg er kanskje litt for ærlig innimellom.. 

Nerdefaktorer er fint :)
Det eneste jeg fikk beskjed om var at leververdiene var "rare" (ingen utdyping jeg husker noe av, men ble sagt at det kunne være innenfor hennes normal), og at korttidsblodsukkeret var høyt (langtidsen var normal). 

Jeg har mista så mange at jeg fint klarer å snakke om ting, så jeg setter pris på rett frem kontra innpakka.

Legge til: En av symptomene i forrige uke var tykt, hvitt skum i halsen, samt væske som bobla ut av nesa. Det bare forsvant av seg selv over helga.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Shokata skrev:

Nerdefaktorer er fint :)
Det eneste jeg fikk beskjed om var at leververdiene var "rare" (ingen utdyping jeg husker noe av, men ble sagt at det kunne være innenfor hennes normal), og at korttidsblodsukkeret var høyt (langtidsen var normal). 

Jeg har mista så mange at jeg fint klarer å snakke om ting, så jeg setter pris på rett frem kontra innpakka.

Legge til: En av symptomene i forrige uke var tykt, hvitt skum i halsen, samt væske som bobla ut av nesa. Det bare forsvant av seg selv over helga.

På mennesker kan man få forhøyet verdier på en av leverproteinene hvis man har hatt en betennelsestilstand i kroppen over lengre tid. Litt usikker på hvordan det er på hund da. Når du i tillegg nevner forstørret lymfe og mandel, så tenker jeg betennelse. Men kreft kan også gi så masse forskjellige symptomer, så jeg skal verken påstå det ene eller det andre.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Krutsi skrev:

På mennesker kan man få forhøyet verdier på en av leverproteinene hvis man har hatt en betennelsestilstand i kroppen over lengre tid. Litt usikker på hvordan det er på hund da. Når du i tillegg nevner forstørret lymfe og mandel, så tenker jeg betennelse. Men kreft kan også gi så masse forskjellige symptomer, så jeg skal verken påstå det ene eller det andre.. 

Håper jo det er noe så enkelt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...