Gå til innhold
Hundesonen.no

Nok er nok?


Recommended Posts

Vurderer om avliving kanskje er det som er rett for ene hunden min. Hun er 7 år gammel, så ikke akkurat spesielt mye...

Hun har sterk seperasjonsangst (i alle situasjoner der hun ikke er sammen med meg), dette har hun hatt hele livet. I tillegg har hun ikke likt om vi har mange (for henne ukjente) mennesker på besøk, da har hun innimellom "kløpet" dem i leggen. Skriver "kløpet" fordi det er så svakt at de fleste ikke registrerer det. Dette har vi løst ved å bare ikke ha henne ute i slike situasjoner.

Hun har også patellaluksasjon som burde vært operert dersom det ikke etterhvert skulle bli verre. Jeg har valgt å ikke operere henne på grunn av seperasjonsangsten. Planen har hele tiden vært at hun skal få leve så lenge hun er i god form og ikke har vondt i beina. Hun har frem til nå ikke vært plaget i det hele tatt, så avgjørelsen er tatt i samråd med veterinær.

I vinter startet vi å merke at knærne lukserte mer enn enn vi hadde sett før, noe som har vedvart mot sommeren. Normalt har vi sett lite luksering i sommerhalvåret. Hun hopper ikke over skritt, en det er posisjoner der kneet går ut av ledd, og da holder hun foten oppe til det kommer på plass igjen. 

Vi har også sett en gradvis økning i stress, til tross for at vi legger veldig til rette for henne mtp seperasjonsangsten. Når vi skal ut av bilen kan hun skrike/bjeffe (panisk bjeff, redd for at hun ikke får bli med ut), og vi ser det samme i andre situasjoner. I det hele tatt virker hun i perioder ekstremt stresset, til tross for at det legges til rette så godt som mulig. I sommer kløp hun min nevø og niese (hun elsker dem normalt sett) i en setting der det var en del folk. Dette er folk hun kjenner godt, så det har aldri tidligere vært et problem. Var ikke noe vondt for barna, men jeg kjenner jeg syns det er ubehagelig å ha en hund som klyper mennesker den liker (har ikke hatt en klype-situasjon på flere år fordi det bare har skjedd i svært spesifikke settinger med mennesker hun ikke kjenner). 

Siste halvåret har hun også hatt 2 episoder med analkjertelbetennelse, vet ikke om dette også er knyttet til økt stress? Det har i alle fall aldri tidligere vært noe problem... 

 

Jeg vet ikke hva økningen i stress er knyttet til. Seperasjonsangsten, patellaluksasjonen? Uansett får hun nok aktivitet og hun får bra mat, og hun er nesten aldri vekke fra meg.

 

Vet ikke hva jeg ønsker av kommentarer på dette egentlig. Ser jeg objektivt på det mener jeg at det rette er at hun får slippe. Det som gjør det vanskelig er at det plutselig går noen uker der hun er helt fin, trygg og god, avslappet på tur, osv. Likevel er det jo en generell forverring da, som jeg tenker kanskje er knyttet til økt stress pga smerter og separasjonsangst... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vanskelig, og såklart ikke lett å svare på. Men kunne hun blitt bedre av separasjonsangsten om hun hadde mindre smerter i knærne? Bare en tanke.

Ellers må man jo selv vurdere om hunden har det bra og om man selv orker å leve med de utfordringene det blir i hverdagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tok akkurat min som holdt på å bli blind av katarakt. Hun var den nervøse typen som utagerte mye på det meste og jeg merket forskjell i atferd over tid. Hun gikk over fra sinne til frykt i situasjoner hun ikke taklet. Til slutt innså jeg at det kom bare til å gå en vei og det var bedre for hundens del om jeg gjorde det i en god periode enn om jeg ventet to-tre mnd for min egen egoisme.

Er du allerede inne i tankeprosessen vil ting gå enklere i etterkant. Jeg trodde det skulle være mye verre, men jeg hadde tatt det meste av sorgen på forhånd.  Tenk litt på det over helgen. Jeg bestilte time en uke i forveien og det var jeg glad for i etterkant. Jeg fikk snakket om det med mine nærmeste og de fikk også innfunnet seg med det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tipper stresset kommer i sammenheng med at PLen har blitt verre. Det er jo ganske logisk. Der tyder gjerne på at hun går rundt og har vondt, spesielt om hun nappet etter folk hun kjenner og liker. Jeg ville enten avlivet, eller satt henne på smertestillende i det minste, for å se om atferden kommer av smertepåvirkning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg lot min slippe for 3 uker siden. Da hadde jeg vurdert det i et par år. Jeg har ikke angret på avgjørelsen. Tilrettelegging og skjerming holdt jeg på med i hele hans 4-årige liv.

Veterinærene mente han var forholdsvis velfungerende. Jeg tok han da han tross smertestillende ble mer og mer aggressiv. Han hadde mange gode dager,og tydelig livsglede da han døde,men jeg visste aldri hvor vondt han hadde og jeg mente at nok var nok. Både for hans del,for min del og for min andre hund sin del. Han levde et godt liv ut i fra sine forutsetninger og jeg prøvde alt,men en dag må det ta slutt. 

Nå ser jeg hvor hyggelig og ukomplisert det kan være å ha hund. Avgjørelsen var vanskelig,men plutselig var det det eneste riktige. Jeg ville ikke holde han i live bare fordi jeg ikke greide å la han slippe.

Lykke til med valget,det høres ut som om du har kommet frem til hva du tenker er mest riktig . 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To ganger i livet har jeg (i etterpåklokskapens lys) ventet altfor lenge med å avlive. En hund med hjertesykdom og en hund med allergi. ( i tillegg hadde jeg i mange år en skrulle som nok burde ha vært avlivet pga psyken - men jeg greidde aldri å gjennomføre det så jeg brukte mange år der jeg la alt annet til rette rundt en skrullete hund - ALDRI mer...)  Og jeg slet mye i etterkant mtp hvor mye lidelse de to hundene egentlig hadde. Jeg så det ikke undervegs, men det ble veldig klart for meg da jeg fikk litt avstand til det etterpå. Og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle la egne kvaler gå foran hensynet til den totale livskvalitet - for både hundene og meg selv. Så da setteren nå i vinter ble alvorlig syk, bestemte jeg meg for å ikke dra det ut - med tanke på smertene hun slet med og fordi jeg visste at utgangen uansett ville bli som den ble mtp prognose. Det ble veldig riktig - selv om jeg stadig sørger over henne...
Har man tenkt tanken en stund og grublet over det - frem og tilbake - så ligger det mye allerede der som tilsier at situasjonen ikke er bra for verken hund eller eier. Så gjør det du kjenner er riktig for både din og hundens velferd. Hunden skal ha det bra. Og DU skal kjenne at det å ha hund er givende og hyggelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Takk for svar alle sammen, settes veldig pris på. Har ikke orket å gå inn igjen på tråden før nå.

Operasjon for PL er uaktuelt dessverre. Det hadde vi gjort for lenge siden hadde det ikke vært for at hun har separasjonsangst. Veterinær den gang forespeilet at hun ville få symptomer/plager når hun ble 7-8, og det stemmer jo bra.

Hun har fått enda en betennelse i analkjertlene nå, jeg tror det henger sammen med stress. Hun har aldri vært plaget noen gang, men siste halvåret har det vært 3 ganger nå.

Vi skal bestille time til veterinær og snakke. Kanskje smertestillende er en mulighet. Samtidig begynner vi på uni igjen nå, og vi har ikke sett noe særlig bedring i stressnivå i sommer til tross for at jeg har vært med henne 90% av tiden.

 

Forrige hunden jeg måtte avlive pga sykdom tok jeg det sykt hardt. Klarte ikke reise fra henne så tok med kroppen hjem, begravde henne i hagen. Kunne ikke se på bilder av henne på flere år uten å bli ødelagt. Enda ikke orket å henge opp et bilde av henne som jeg egentlig ønsker å ha på veggen. :(

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Det er ikke mulig at dyrlegen kan komme hjem til dere å gjøre det? Det kommer jeg til å gjøre med min når den tid kommer. Hun er kjemperedd hos dyrlegen. Jeg ønsker ikke at hennes siste minner her i livet skal være frykt. Vet ikke hvor vanlig det er at veterinærer kan komme hjem, men..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Elisabeth00 skrev:

 

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Min var veldig redd for dyrlegen og brukte ofte et kvarter på å sovne og kvappvåknet innimellom for å hyle hvis hun hørte noe. Da jeg avlivde fikk hun sprøyte ved bilen. Lukket opp baggasjen og hun ble veldig glad, så kjente hun igjen dyrlegen og ble litt redd. Hun fikk sprøyte og dyrlegen gikk rett inn igjen. Da var alt glemt og det var bare oss to. Hun sov som en stein på under ett minutt. Så bærte jeg henne inn og gikk hjem. Veldig greit egentlig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med den forrige gjorde vi det slik. Møtte utenfor på veterinærhøgskolen på en plen litt inne på området. Nå var hun glad i alle mennesker, så var ikke noe redd veterinærene eller noe slikt, men hun hadde vært så mye inne på veterinærkontoret på slutten at hun begynte å mislike selve kontoret. Syns det var helt ******. Hun kastet opp etter bedøvelsen... De satt alt av sprøytene der ute. Så bar jeg henne med meg hjem etterpå. Klarer ikke skrive om det nå en gang uten å gråte. 

Vet ikke om jeg syns det er verst å rippe opp i det gamle eller om jeg kommer til å bli like lei meg nå også. Jeg hadde veldig stor sorgreaksjon etter den andre, helt grusomt. Egentlig har jeg mest lyst til at en annen skal deale med det nå, og så kan jeg bare prøve å fortrenge det. Skikkelig voksent, jeg vet... :(

 

Men det med bilen syns jeg hørtes ganske greit ut. I alle fall gå ut av selve lokalet. For at hun skal få sprøyten må jeg holde henne fast på armen, det gruer jeg meg veldig til.

 

Skal først høre med veterinær uansett, så kan de være med på å bestemme hva som er rett avgjørelse.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist :( 

Jeg tenkte på, du har ikke noen andre som også kjenner hunden, som kan være sammen med dere når det skjer? Synes det hørtes helt forferdelig ut å bære sin døde hund hjem helt alene.. Kanskje noen burde bli med deg? Du holder henne når den første sprøyta settes og så kan noen andre overta litt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samboeren min kan ta henne med om jeg ikke orker, og han kommer til å være med meg uansett. Men jeg tror en kombinasjon av det dere foreslo kanskje kan fungere bra. Dersom det blir avliving nå, så kommer samboeren min til å gå inn og ordne med betaling, og så kommer veterinær ned til bilen, og så sitter vi der til hun har sovnet, og så bærer min samboer henne inn og ordner med resten når det er klart. Jeg tror jeg kommer til å angre dersom jeg ikke er der når hun får sprøyten, det er det beste for henne. 

De gangene hun har tatt tannstein veksler hun på om hun vil ligge på fanget mitt eller samboeren min sitt fang når hun sovner, så jeg syns det er best om hun har muligheten til å velge nå også. Dersom det kommer til det. 

 

Kommer ikke til å ta med kroppen hjem igjen denne gangen, det var forferdelig sist. Samboeren min var med da også heldigvis, hadde ikke klart det alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg var ikke i stand til å følge hunden min selv til veterinæren, og valgte å spørre noen av mine nærmeste om hjelp.

Min hund tok jeg farvel med her hjemme, faren min tok han med seg, og kjørte han hjem der jeg vokste opp. Broren min som er en meget dyktig jeger avlivet han mens han spiste pølse som var det beste han visste, på jordet nedenfor huset til foreldrene mine.

Jeg fikk en sms om at alt hadde gått raskt og greit, og de gravla han der han døde, sammen med canvasburet han elsket å sove i, og godbitballene sine. 

Han slapp å være redd slik han alltid ble av altfor mange turer til dyrlegen, og han slapp å oppleve at jeg oppførte meg rart eller brøt sammen.

Han døde på nøyaktig den måten jeg ønsket, og det er jeg veldig glad for nå etterpå.

Nå har jeg mulighet til å besøke graven hans hver gang jeg drar hjem, og han får en bukett med blomster hver gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler virkelig med deg, jeg gruer meg helt forferdelig til det er min tur å stå i en slik situasjon, kan egentlig ikke se for meg hvordan jeg skal greie det, samtidig som jeg ikke har samvittighet til å ikke være der heller :(  Begynner jo å grine bare av å lese tråder som dette. Og det der med å forsøke å få den siste opplevelsen så fin som mulig, ikke enkelt. Håper dere finner en løsning som fungerer greit for dere, sånn alt tatt i betraktning, klem til deg :hug:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler virkelig med deg, jeg tok den tunge avgjørelsen i juni. Det var forferdelig tungt,men jeg er så glad for at jeg var der fra første til siste stund. Jeg måtte gi meg selv "arbeidsoppgaver" underveis for å komme gjennom sånn noenlunde. Det gikk faktisk bedre enn jeg hadde sett for meg akkurat der og da, men reaksjonen kom veldig senere. 

Det er så tungt å ta en slik avgjørelse, og i det hele tatt å være inne på tanken. Men det står enorm respekt av ditt hundehold som setter hundens vel og vel fremst! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er en ubeskrivelig vond situasjon - i det man innser at tiden begynner å renne ut, uansett årsak. Man føler at alt man gjør blir feil, og det er ikke så rart, siden man blir satt i en posisjon hvor man skal bestemme over liv og død. 

Jeg tror det er viktig at man tilpasser situasjonen når tiden er inne, slik at man ikke ser tilbake på avslutningen med anger. Først og fremst for sin egen del. For det siste minnet man har av dyret sitt vil mest sannsynlig sitte igjen for alltid, enten man vil eller ikke. Jeg dro i fra et av dyrene mine en gang, slik at jeg slapp å være vitne til prosessen, og det har jeg angret på siden.

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til denne brutale situasjonen, og hvor langt man skal følge kjæledyret sitt på dets siste reise. Det eneste jeg kan anbefale er at du må kjenne godt på magefølelsen din og tenke på hvordan du vil minnes deres siste øyeblikk sammen.

De tre siste hundene jeg har fått avlivet, har jeg vært med hele veien. Sistemann var jeg alene sammen med da hun fikk sprøytene sine. Hun var min one and only og tidenes mammajente, så jeg ville at det skulle være oss to helt på slutten. Jeg ville ikke gjort noe annerledes der, selv om de siste minuttene er noe jeg gjenopplever i tankene mine hver eneste dag. Men hun var trygg med meg helt til the bitter end. 

Det var min måte å håndtere det på. For andre igjen, kan det være bedre å gå en siste tur og ta farvel der før noen andre følger hunden til veterinæren, noen blir med gjennom bedøvelsen av hunden og lar veterinæren ta seg av avslutningen alene når hunden sover tungt, og noen er med frem til hundens siste sukk. De fleste veterinærer pleier å være medgjørlige i forhold til eiers ønsker rundt avliving, selv om ikke alle har anledning til å gjennomføre hjemmeavliving. 

Det er fryktelig å befinne seg i din situasjon uansett hvordan man vrir eller vender på det. Jeg håper du finner den beste løsningen for deg og hunden din :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...