Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vurderer om avliving kanskje er det som er rett for ene hunden min. Hun er 7 år gammel, så ikke akkurat spesielt mye...

Hun har sterk seperasjonsangst (i alle situasjoner der hun ikke er sammen med meg), dette har hun hatt hele livet. I tillegg har hun ikke likt om vi har mange (for henne ukjente) mennesker på besøk, da har hun innimellom "kløpet" dem i leggen. Skriver "kløpet" fordi det er så svakt at de fleste ikke registrerer det. Dette har vi løst ved å bare ikke ha henne ute i slike situasjoner.

Hun har også patellaluksasjon som burde vært operert dersom det ikke etterhvert skulle bli verre. Jeg har valgt å ikke operere henne på grunn av seperasjonsangsten. Planen har hele tiden vært at hun skal få leve så lenge hun er i god form og ikke har vondt i beina. Hun har frem til nå ikke vært plaget i det hele tatt, så avgjørelsen er tatt i samråd med veterinær.

I vinter startet vi å merke at knærne lukserte mer enn enn vi hadde sett før, noe som har vedvart mot sommeren. Normalt har vi sett lite luksering i sommerhalvåret. Hun hopper ikke over skritt, en det er posisjoner der kneet går ut av ledd, og da holder hun foten oppe til det kommer på plass igjen. 

Vi har også sett en gradvis økning i stress, til tross for at vi legger veldig til rette for henne mtp seperasjonsangsten. Når vi skal ut av bilen kan hun skrike/bjeffe (panisk bjeff, redd for at hun ikke får bli med ut), og vi ser det samme i andre situasjoner. I det hele tatt virker hun i perioder ekstremt stresset, til tross for at det legges til rette så godt som mulig. I sommer kløp hun min nevø og niese (hun elsker dem normalt sett) i en setting der det var en del folk. Dette er folk hun kjenner godt, så det har aldri tidligere vært et problem. Var ikke noe vondt for barna, men jeg kjenner jeg syns det er ubehagelig å ha en hund som klyper mennesker den liker (har ikke hatt en klype-situasjon på flere år fordi det bare har skjedd i svært spesifikke settinger med mennesker hun ikke kjenner). 

Siste halvåret har hun også hatt 2 episoder med analkjertelbetennelse, vet ikke om dette også er knyttet til økt stress? Det har i alle fall aldri tidligere vært noe problem... 

 

Jeg vet ikke hva økningen i stress er knyttet til. Seperasjonsangsten, patellaluksasjonen? Uansett får hun nok aktivitet og hun får bra mat, og hun er nesten aldri vekke fra meg.

 

Vet ikke hva jeg ønsker av kommentarer på dette egentlig. Ser jeg objektivt på det mener jeg at det rette er at hun får slippe. Det som gjør det vanskelig er at det plutselig går noen uker der hun er helt fin, trygg og god, avslappet på tur, osv. Likevel er det jo en generell forverring da, som jeg tenker kanskje er knyttet til økt stress pga smerter og separasjonsangst... 

Skrevet

Dette er vanskelig, og såklart ikke lett å svare på. Men kunne hun blitt bedre av separasjonsangsten om hun hadde mindre smerter i knærne? Bare en tanke.

Ellers må man jo selv vurdere om hunden har det bra og om man selv orker å leve med de utfordringene det blir i hverdagen.

Skrevet

Jeg tok akkurat min som holdt på å bli blind av katarakt. Hun var den nervøse typen som utagerte mye på det meste og jeg merket forskjell i atferd over tid. Hun gikk over fra sinne til frykt i situasjoner hun ikke taklet. Til slutt innså jeg at det kom bare til å gå en vei og det var bedre for hundens del om jeg gjorde det i en god periode enn om jeg ventet to-tre mnd for min egen egoisme.

Er du allerede inne i tankeprosessen vil ting gå enklere i etterkant. Jeg trodde det skulle være mye verre, men jeg hadde tatt det meste av sorgen på forhånd.  Tenk litt på det over helgen. Jeg bestilte time en uke i forveien og det var jeg glad for i etterkant. Jeg fikk snakket om det med mine nærmeste og de fikk også innfunnet seg med det. 

Skrevet

Jeg tipper stresset kommer i sammenheng med at PLen har blitt verre. Det er jo ganske logisk. Der tyder gjerne på at hun går rundt og har vondt, spesielt om hun nappet etter folk hun kjenner og liker. Jeg ville enten avlivet, eller satt henne på smertestillende i det minste, for å se om atferden kommer av smertepåvirkning.

Guest Klematis
Skrevet

Jeg lot min slippe for 3 uker siden. Da hadde jeg vurdert det i et par år. Jeg har ikke angret på avgjørelsen. Tilrettelegging og skjerming holdt jeg på med i hele hans 4-årige liv.

Veterinærene mente han var forholdsvis velfungerende. Jeg tok han da han tross smertestillende ble mer og mer aggressiv. Han hadde mange gode dager,og tydelig livsglede da han døde,men jeg visste aldri hvor vondt han hadde og jeg mente at nok var nok. Både for hans del,for min del og for min andre hund sin del. Han levde et godt liv ut i fra sine forutsetninger og jeg prøvde alt,men en dag må det ta slutt. 

Nå ser jeg hvor hyggelig og ukomplisert det kan være å ha hund. Avgjørelsen var vanskelig,men plutselig var det det eneste riktige. Jeg ville ikke holde han i live bare fordi jeg ikke greide å la han slippe.

Lykke til med valget,det høres ut som om du har kommet frem til hva du tenker er mest riktig . 

Skrevet

To ganger i livet har jeg (i etterpåklokskapens lys) ventet altfor lenge med å avlive. En hund med hjertesykdom og en hund med allergi. ( i tillegg hadde jeg i mange år en skrulle som nok burde ha vært avlivet pga psyken - men jeg greidde aldri å gjennomføre det så jeg brukte mange år der jeg la alt annet til rette rundt en skrullete hund - ALDRI mer...)  Og jeg slet mye i etterkant mtp hvor mye lidelse de to hundene egentlig hadde. Jeg så det ikke undervegs, men det ble veldig klart for meg da jeg fikk litt avstand til det etterpå. Og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle la egne kvaler gå foran hensynet til den totale livskvalitet - for både hundene og meg selv. Så da setteren nå i vinter ble alvorlig syk, bestemte jeg meg for å ikke dra det ut - med tanke på smertene hun slet med og fordi jeg visste at utgangen uansett ville bli som den ble mtp prognose. Det ble veldig riktig - selv om jeg stadig sørger over henne...
Har man tenkt tanken en stund og grublet over det - frem og tilbake - så ligger det mye allerede der som tilsier at situasjonen ikke er bra for verken hund eller eier. Så gjør det du kjenner er riktig for både din og hundens velferd. Hunden skal ha det bra. Og DU skal kjenne at det å ha hund er givende og hyggelig.

  • 3 weeks later...
Skrevet

Takk for svar alle sammen, settes veldig pris på. Har ikke orket å gå inn igjen på tråden før nå.

Operasjon for PL er uaktuelt dessverre. Det hadde vi gjort for lenge siden hadde det ikke vært for at hun har separasjonsangst. Veterinær den gang forespeilet at hun ville få symptomer/plager når hun ble 7-8, og det stemmer jo bra.

Hun har fått enda en betennelse i analkjertlene nå, jeg tror det henger sammen med stress. Hun har aldri vært plaget noen gang, men siste halvåret har det vært 3 ganger nå.

Vi skal bestille time til veterinær og snakke. Kanskje smertestillende er en mulighet. Samtidig begynner vi på uni igjen nå, og vi har ikke sett noe særlig bedring i stressnivå i sommer til tross for at jeg har vært med henne 90% av tiden.

 

Forrige hunden jeg måtte avlive pga sykdom tok jeg det sykt hardt. Klarte ikke reise fra henne så tok med kroppen hjem, begravde henne i hagen. Kunne ikke se på bilder av henne på flere år uten å bli ødelagt. Enda ikke orket å henge opp et bilde av henne som jeg egentlig ønsker å ha på veggen. :(

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Skrevet
1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Det er ikke mulig at dyrlegen kan komme hjem til dere å gjøre det? Det kommer jeg til å gjøre med min når den tid kommer. Hun er kjemperedd hos dyrlegen. Jeg ønsker ikke at hennes siste minner her i livet skal være frykt. Vet ikke hvor vanlig det er at veterinærer kan komme hjem, men..

Skrevet
3 timer siden, Elisabeth00 skrev:

 

Tror ikke jeg klarer å være med inn om/når hun her nå må avlives. Men så får jeg dårlig samvittighet av det også, jeg vet hun vil være livredd når hun får sprøyten :(:(

Min var veldig redd for dyrlegen og brukte ofte et kvarter på å sovne og kvappvåknet innimellom for å hyle hvis hun hørte noe. Da jeg avlivde fikk hun sprøyte ved bilen. Lukket opp baggasjen og hun ble veldig glad, så kjente hun igjen dyrlegen og ble litt redd. Hun fikk sprøyte og dyrlegen gikk rett inn igjen. Da var alt glemt og det var bare oss to. Hun sov som en stein på under ett minutt. Så bærte jeg henne inn og gikk hjem. Veldig greit egentlig. 

Skrevet

Med den forrige gjorde vi det slik. Møtte utenfor på veterinærhøgskolen på en plen litt inne på området. Nå var hun glad i alle mennesker, så var ikke noe redd veterinærene eller noe slikt, men hun hadde vært så mye inne på veterinærkontoret på slutten at hun begynte å mislike selve kontoret. Syns det var helt ******. Hun kastet opp etter bedøvelsen... De satt alt av sprøytene der ute. Så bar jeg henne med meg hjem etterpå. Klarer ikke skrive om det nå en gang uten å gråte. 

Vet ikke om jeg syns det er verst å rippe opp i det gamle eller om jeg kommer til å bli like lei meg nå også. Jeg hadde veldig stor sorgreaksjon etter den andre, helt grusomt. Egentlig har jeg mest lyst til at en annen skal deale med det nå, og så kan jeg bare prøve å fortrenge det. Skikkelig voksent, jeg vet... :(

 

Men det med bilen syns jeg hørtes ganske greit ut. I alle fall gå ut av selve lokalet. For at hun skal få sprøyten må jeg holde henne fast på armen, det gruer jeg meg veldig til.

 

Skal først høre med veterinær uansett, så kan de være med på å bestemme hva som er rett avgjørelse.

 

 

Skrevet

Trist :( 

Jeg tenkte på, du har ikke noen andre som også kjenner hunden, som kan være sammen med dere når det skjer? Synes det hørtes helt forferdelig ut å bære sin døde hund hjem helt alene.. Kanskje noen burde bli med deg? Du holder henne når den første sprøyta settes og så kan noen andre overta litt?

Skrevet

Samboeren min kan ta henne med om jeg ikke orker, og han kommer til å være med meg uansett. Men jeg tror en kombinasjon av det dere foreslo kanskje kan fungere bra. Dersom det blir avliving nå, så kommer samboeren min til å gå inn og ordne med betaling, og så kommer veterinær ned til bilen, og så sitter vi der til hun har sovnet, og så bærer min samboer henne inn og ordner med resten når det er klart. Jeg tror jeg kommer til å angre dersom jeg ikke er der når hun får sprøyten, det er det beste for henne. 

De gangene hun har tatt tannstein veksler hun på om hun vil ligge på fanget mitt eller samboeren min sitt fang når hun sovner, så jeg syns det er best om hun har muligheten til å velge nå også. Dersom det kommer til det. 

 

Kommer ikke til å ta med kroppen hjem igjen denne gangen, det var forferdelig sist. Samboeren min var med da også heldigvis, hadde ikke klart det alene.

Skrevet

Huff, det er ikke ålreit, uansett :( Men kjenner du ingen som kan ta hunden selv? "Gå en siste tur i skogen"?  Etter min mening den mest verdige måten en hund kan forlate oss, særlig om den ikke er så glad i vet. ......

Guest Klematis
Skrevet

Jeg var ikke i stand til å følge hunden min selv til veterinæren, og valgte å spørre noen av mine nærmeste om hjelp.

Min hund tok jeg farvel med her hjemme, faren min tok han med seg, og kjørte han hjem der jeg vokste opp. Broren min som er en meget dyktig jeger avlivet han mens han spiste pølse som var det beste han visste, på jordet nedenfor huset til foreldrene mine.

Jeg fikk en sms om at alt hadde gått raskt og greit, og de gravla han der han døde, sammen med canvasburet han elsket å sove i, og godbitballene sine. 

Han slapp å være redd slik han alltid ble av altfor mange turer til dyrlegen, og han slapp å oppleve at jeg oppførte meg rart eller brøt sammen.

Han døde på nøyaktig den måten jeg ønsket, og det er jeg veldig glad for nå etterpå.

Nå har jeg mulighet til å besøke graven hans hver gang jeg drar hjem, og han får en bukett med blomster hver gang.

Skrevet

Føler virkelig med deg, jeg gruer meg helt forferdelig til det er min tur å stå i en slik situasjon, kan egentlig ikke se for meg hvordan jeg skal greie det, samtidig som jeg ikke har samvittighet til å ikke være der heller :(  Begynner jo å grine bare av å lese tråder som dette. Og det der med å forsøke å få den siste opplevelsen så fin som mulig, ikke enkelt. Håper dere finner en løsning som fungerer greit for dere, sånn alt tatt i betraktning, klem til deg :hug:

  • Like 3
Skrevet

Føler virkelig med deg, jeg tok den tunge avgjørelsen i juni. Det var forferdelig tungt,men jeg er så glad for at jeg var der fra første til siste stund. Jeg måtte gi meg selv "arbeidsoppgaver" underveis for å komme gjennom sånn noenlunde. Det gikk faktisk bedre enn jeg hadde sett for meg akkurat der og da, men reaksjonen kom veldig senere. 

Det er så tungt å ta en slik avgjørelse, og i det hele tatt å være inne på tanken. Men det står enorm respekt av ditt hundehold som setter hundens vel og vel fremst! 

Skrevet

Dette er en ubeskrivelig vond situasjon - i det man innser at tiden begynner å renne ut, uansett årsak. Man føler at alt man gjør blir feil, og det er ikke så rart, siden man blir satt i en posisjon hvor man skal bestemme over liv og død. 

Jeg tror det er viktig at man tilpasser situasjonen når tiden er inne, slik at man ikke ser tilbake på avslutningen med anger. Først og fremst for sin egen del. For det siste minnet man har av dyret sitt vil mest sannsynlig sitte igjen for alltid, enten man vil eller ikke. Jeg dro i fra et av dyrene mine en gang, slik at jeg slapp å være vitne til prosessen, og det har jeg angret på siden.

Det finnes ingen fasit på hvordan man skal forholde seg til denne brutale situasjonen, og hvor langt man skal følge kjæledyret sitt på dets siste reise. Det eneste jeg kan anbefale er at du må kjenne godt på magefølelsen din og tenke på hvordan du vil minnes deres siste øyeblikk sammen.

De tre siste hundene jeg har fått avlivet, har jeg vært med hele veien. Sistemann var jeg alene sammen med da hun fikk sprøytene sine. Hun var min one and only og tidenes mammajente, så jeg ville at det skulle være oss to helt på slutten. Jeg ville ikke gjort noe annerledes der, selv om de siste minuttene er noe jeg gjenopplever i tankene mine hver eneste dag. Men hun var trygg med meg helt til the bitter end. 

Det var min måte å håndtere det på. For andre igjen, kan det være bedre å gå en siste tur og ta farvel der før noen andre følger hunden til veterinæren, noen blir med gjennom bedøvelsen av hunden og lar veterinæren ta seg av avslutningen alene når hunden sover tungt, og noen er med frem til hundens siste sukk. De fleste veterinærer pleier å være medgjørlige i forhold til eiers ønsker rundt avliving, selv om ikke alle har anledning til å gjennomføre hjemmeavliving. 

Det er fryktelig å befinne seg i din situasjon uansett hvordan man vrir eller vender på det. Jeg håper du finner den beste løsningen for deg og hunden din :heart:

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...