Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har hørt denne påstanden noen ganger. At de som har hund og så får barn, så blir ikke hunden like viktig lenger. Jeg har ingen problemer med å forstå at når man får barn så vil det ikke bli like mye tid til hunden lengere, men vil følelsene for den endres? Blir man mindre glad i hunden når man får barn? I mine øyne høres det helt rart ut hvis det i så fall er tilfelle, men jeg vet jo ikke siden jeg bare har hund.. Så hvordan følelser har dere som hadde hund først og så fikk barn? Noen forskjell?

Skrevet

Når man får barn, blir man jo stappfull av instinkter og hormoner og går gjerne inn i en boble av beskyttelsestrang og redebygging og alt det der. Hunden blir kanskje litt nedprioritert en periode, men det går over. Dessuten vil hundene forstå. De kan valping og flokk mye bedre enn oss, egentlig :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg har ikke blitt mindre glade i hundene mine, men barn blir prioritert over hundene, selv om jeg er veldig nøye med at hundene fortsatt skal få det de trenger.. 

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

  • Like 1
Skrevet

Ikke mindre glad i syns jeg, men følelsene endrer seg nok litt. Før jeg fikk barn trodde jeg jeg var glad i hunden på samme måte (ish) som jeg ville være glad i er barn på en måte. Men det fant jeg jo fort ut at ikke var tilfelle. Det man føler for et barn blir jo ganske mye dypere, styrt av hormoner og "flokkfølelse" på en annen måte. Litt som Ida sier over her... Hunden blir på en måte litt underordnet, ivertfall i en periode. Men det betyr ikke at den er mindre viktig eller mindre elsket...

edit; og ja, som Krutsi sier over her, hvis et av barna hadde fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg. Og det ville jeg aldri sagt før jeg fikk barn, selv om jeg skjønte at sånn måtte det være...

  • Like 2
Skrevet

Er riktignok ikke blitt mor enda (er enda noen uker igjen), men jeg kjenner jo allerede at ting endrer seg. Er på ingen måte blitt noe mindre glad i hunden min, tvert i mot merker jeg at den hormonelle suppa også inkluderer han. Han hadde en helt ubetydelig operasjon i påsken og jeg sleit med å holde tårene tilbake både på morgenen og når jeg leverte ham hos veterinæren liksom. Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til å prioritere barnet over ham hvis jeg en gang må velge, noe jeg håper å slippe såklart. Det er noe helt annet som styrer følelsene mine rundt det ufødte barnet, som jeg ikke helt klarer å beskrive. Kanskje jeg klarer å beskrive det bedre når han kommer ut.

  • Like 1
Skrevet

Det kan ikke jeg forstå heller, men får vell se om noen mnd. Jeg forstår jo at man prioriterer annerledes, at det er hunden som evt må ryke om det står mellom barn og hund etc. Selvsagt liksom, og jeg har jo potensielt en slik avgjørelse foran meg med spesielt en hund som ikke er så glad i barn, men jeg ser ikke for meg at avgjørelsen blir hverken lettere eller annerledes. Det eneste som blir annerledes er jo at det egentlig ikke er et valg lenger, det er bare noe man evt må gjøre. Og selv om prioriteringene sikkert blir annerledes der det evt må stå mellom hund og barn om man ikke har like mye tid til begge så ser jeg uansett ikke for meg at jeg kommer til å endre følelser/krav ifht hundene, hva hundene må få av aktivitet osv og hva som skal til for at de skal ha det bra(og det er jo kravet mitt ifht å ha hund, jeg må kunne ha god samvittighet for hundene). Så tiden vil vise, men jeg ser vell egentlig ikke for meg hva eller hvorfor ting skal endre rundt hva jeg føler for hundene mine eller hundeholdet mitt. 

  • Like 2
Skrevet

Hundene er like viktige og like elsket fortsatt! :)

Men de måtte være med på å ta hensyn til babyen i starten på en måte. Lufting til andre tider,  være stille når hun sov o. l. Det varte bare en kort stund og de virket utrolig opptatt av og stolte over babyen,  for å skrive litt klissete. Til gjengjeld har de stor glede av henne nå. 

Skrevet
12 minutter siden, Krutsi skrev:

Jeg har ikke blitt mindre glade i hundene mine, men barn blir prioritert over hundene, selv om jeg er veldig nøye med at hundene fortsatt skal få det de trenger.. 

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

Samme her :)

Skrevet

Nei, like glad i dem og sånt som før. Men nå kan jeg forestille meg et liv uten hund som et fullverdig liv ( selvsagt ville savnet osv osv) det kunne jeg ikke før. Og jeg har helt andre krav til hundene mine nå enn jeg hadde før barn. Men er minst like glad i dem enda, minst. 

 

  • Like 1
Skrevet

Jeg er like glad i hundene mine som før jeg fikk barn. Men jeg har støtt på et nytt "nivå" hva angår å være glad i noen. Like glad i hundene, men funnet noen det går an å være ENDA mer glad i :)

  • Like 1
Skrevet

Forskjellen består i at man forstår og kjenner på hva forskjellen mellom hund og barn er når man får barn. Følelsene i seg selv endres ikke.

Skrevet
1 time siden, Krutsi skrev:

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

 

1 time siden, Aslan skrev:

E Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til å prioritere barnet over ham hvis jeg en gang må velge, noe jeg håper å slippe såklart.

 

1 time siden, *Marianne* skrev:

Iedit; og ja, som Krutsi sier over her, hvis et av barna hadde fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg. Og det ville jeg aldri sagt før jeg fikk barn, selv om jeg skjønte at sånn måtte det være...

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Skrevet
17 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Nei, det er egentlig ikke et valg.. Men allikevel vet jeg om folk som har prøvd at det skulle fungert ved å gi barna en haug med medisiner, kaste dyra ut av huset osv.. 

For meg hadde valget vært lett i den forstand at hunden måtte fått det den trengte, og barnet ikke skulle gå på en haug medisiner.. 

  • Like 2
Skrevet
42 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

 

Fordi mange skriver ting som at de hadde gjort alt mulig for at det skulle fungert fremfor omplassering/avlivning uansett (leser man på ulike facebookgrupper/forum finnes det jo knapt en grunn i verden som er god nok for omplassering :P ), eksempelvis med allergi så er det som  @Krutsi skriver mange som ikke har barn selv at det bare er å gi ungen medisiner etc, nei, det er faktisk ikke alltid det (hilsen allergiker siden jeg var 2 år selv). Eller om hunden eksempelvis har atferd som er utfordrende rundt barna på ene eller andre viset, så er det ikke "bare" å ha øyne i nakken/ha de adskilt 24/7 etc. Endel sånne ting som for noen virker selvsagte at går an å gjøre før man får barn blir nok for mange annerledes etterpå, ikke at det nødvendigvis er noe lettere å gjøre det, men, jah. Men nei, er ikke det at jeg oppriktig tror noen (ihvertfall ikke så mange :P ) vurderer å omplassere ungen fremfor hunden nei, det var ikke det jeg tenkte på når jeg skrev valg :lol: 

  • Like 1
Skrevet
48 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Nei, som de andre sier, selvsagt er det ikke et valg. Men jeg trodde kanskje før at jeg ville prøvd nesten alt før jeg omplasserte/avlivet (avh av hva som var problemet), selv om det gjorde livet tungvint og ubehagelig for alle involverte. Nå tenker jeg nok litt annerledes... Jeg har selv feks valgt å avlive en ustabil hund, hvor jeg forsåvidt hadde et valg om å jobbe videre/isolere hunden fra det den ikke taklet/ha øyne i nakken til enhver tid osv.(omplassere var ikke en mulighet der sånn jeg vurderte det). Det var ikke et enkelt valg som i at det var enkelt å gjøre og ta avgjørelsen, men med tanke på barna var det ingen annen løsning og det eneste "gyldige" valget til slutt. En hund er tross alt en hund, og mitt barn er mitt barn... 

  • Like 1
Skrevet
Just now, Krutsi said:

Det ekke pga allergi man får lyst til å omplassere ungen for å si det sånn :aww::whistle: 

Jeg må  innrømme at jeg noen ganger de 10 siste årene har "lekt" litt med tanken på å legge et par av mine ut på finn..

(av de tobente altså...og hannkjønn...pubertale.... i godt selskap med de firbente av samme sort som legges ut....)

Skrevet
11 minutter siden, enna skrev:

Jeg må  innrømme at jeg noen ganger de 10 siste årene har "lekt" litt med tanken på å legge et par av mine ut på finn..

(av de tobente altså...og hannkjønn...pubertale.... i godt selskap med de firbente av samme sort som legges ut....)

Hahaha grunnet allergi antar jeg? I godt selskap med de firbente :lol::lol: 

  • Like 1
Skrevet
28 minutes ago, Krutsi said:

Hahaha grunnet allergi antar jeg? I godt selskap med de firbente :lol::lol: 

Selvfølgelig pga "allergi" :sleep:

Skrevet
11 timer siden, enna skrev:

Forskjellen består i at man forstår og kjenner på hva forskjellen mellom hund og barn er når man får barn. Følelsene i seg selv endres ikke.

Jeg kan ikke kjenne på denne følelsen iom at jeg ikke har barn, men jeg har full forståelse for at følelsene for hund og barn ikke kan sammenlignes. Det har jeg alltid hatt. 

 

  • Like 1
Skrevet

Jeg tenker at kjærlighet er kjærlighet uansett, bortsett fra at de kan komme i ulike styrker. Man føler jo kjærlighet ovenfor familie og kjæreste/ektefeller, noen føler sterke følelser for dyrene sine, for idoler, for steder og for ting faktisk. Men morskjærligheten er jo størst av alt, for man er jo skrudd sammen slik for at det skal fungere. Man skal jo ta vare på barnet i tykt og tynt og da blir det jo ekstra sterke følelser involvert.  Bare tenk tanken på det å miste kjæledyret sitt, kontra å ha mistet barnet sitt, eller søsken, ektefelle, foreldre. Det blir en kraftigere sorg som sitter lengere i, enn det å miste hunden sin, selv om det også er svært vondt og tøft for mange. Hadde sorgen over tapet av hund vært like sterkt som tapet av nær familie, ja da hadde ikke mange hatt hund vil jeg tro.

 

Skrevet

Følelsene mine for hundene er ikke det minste endret i forhold til før babyen kom - jeg har bare innsett (noe jeg aaaaldri trodde skulle være mulig) at følelsesnivået mitt har nådd en helt ny dimensjon! Jeg var overbevist om at jeg med hundene hadde nådd "maksgrensa" i forhold til hvor glad man kunne bli i noen, men å få barn har for meg vekket helt andre følelser.

Jeg passer på at hundene også får "alenetid" med meg når babyen sover - da trener vi og går turer, slik at de også fylles opp på "mammakjærlighet" :P

  • Like 3
Skrevet

Det høres egentlig utrolig utmattende og overveldende ut å få så sterke følelser. Jeg ser jo på meg, som er så veldig glad i hundene mine, og foreldre og samboer, at jeg skulle få et barn hvor følelsene ble enda sterkere hadde blitt too-much egentlig. Jeg ser jo bare nå hvor ekstremt bekymra jeg kan være for de jeg er glad i, og hadde det blitt mer, så hadde jeg sikkert ikke taklet det. Kjærlighets begeret hadde rent over! :P  Jeg hører jo venninnene mine snakker om hvor pysete og bekymret de har blitt etter barna kom, og jeg som allerede er det fra før, jeg hadde jo blitt hysterisk ovenfor et barn og ikke turt å slippe det løs ever :lol:

Skrevet

Jeg elsket hundene mine like mye som før, men det var likevel ikke vanskelig å bestemme seg for at Joshi måtte omplasseres da det viste seg at hun ble utrygg rundt barna. 

 

@Djervekvinnen, jeg har aldri vært spesielt bekymra som person, men dét har jeg blitt etter at ungene kom :P Jeg må virkelig ta meg sammen for å tørre å la dem få utfolde seg skikkelig i lek :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...