Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har hørt denne påstanden noen ganger. At de som har hund og så får barn, så blir ikke hunden like viktig lenger. Jeg har ingen problemer med å forstå at når man får barn så vil det ikke bli like mye tid til hunden lengere, men vil følelsene for den endres? Blir man mindre glad i hunden når man får barn? I mine øyne høres det helt rart ut hvis det i så fall er tilfelle, men jeg vet jo ikke siden jeg bare har hund.. Så hvordan følelser har dere som hadde hund først og så fikk barn? Noen forskjell?

Skrevet

Når man får barn, blir man jo stappfull av instinkter og hormoner og går gjerne inn i en boble av beskyttelsestrang og redebygging og alt det der. Hunden blir kanskje litt nedprioritert en periode, men det går over. Dessuten vil hundene forstå. De kan valping og flokk mye bedre enn oss, egentlig :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg har ikke blitt mindre glade i hundene mine, men barn blir prioritert over hundene, selv om jeg er veldig nøye med at hundene fortsatt skal få det de trenger.. 

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

  • Like 1
Skrevet

Ikke mindre glad i syns jeg, men følelsene endrer seg nok litt. Før jeg fikk barn trodde jeg jeg var glad i hunden på samme måte (ish) som jeg ville være glad i er barn på en måte. Men det fant jeg jo fort ut at ikke var tilfelle. Det man føler for et barn blir jo ganske mye dypere, styrt av hormoner og "flokkfølelse" på en annen måte. Litt som Ida sier over her... Hunden blir på en måte litt underordnet, ivertfall i en periode. Men det betyr ikke at den er mindre viktig eller mindre elsket...

edit; og ja, som Krutsi sier over her, hvis et av barna hadde fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg. Og det ville jeg aldri sagt før jeg fikk barn, selv om jeg skjønte at sånn måtte det være...

  • Like 2
Skrevet

Er riktignok ikke blitt mor enda (er enda noen uker igjen), men jeg kjenner jo allerede at ting endrer seg. Er på ingen måte blitt noe mindre glad i hunden min, tvert i mot merker jeg at den hormonelle suppa også inkluderer han. Han hadde en helt ubetydelig operasjon i påsken og jeg sleit med å holde tårene tilbake både på morgenen og når jeg leverte ham hos veterinæren liksom. Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til å prioritere barnet over ham hvis jeg en gang må velge, noe jeg håper å slippe såklart. Det er noe helt annet som styrer følelsene mine rundt det ufødte barnet, som jeg ikke helt klarer å beskrive. Kanskje jeg klarer å beskrive det bedre når han kommer ut.

  • Like 1
Skrevet

Det kan ikke jeg forstå heller, men får vell se om noen mnd. Jeg forstår jo at man prioriterer annerledes, at det er hunden som evt må ryke om det står mellom barn og hund etc. Selvsagt liksom, og jeg har jo potensielt en slik avgjørelse foran meg med spesielt en hund som ikke er så glad i barn, men jeg ser ikke for meg at avgjørelsen blir hverken lettere eller annerledes. Det eneste som blir annerledes er jo at det egentlig ikke er et valg lenger, det er bare noe man evt må gjøre. Og selv om prioriteringene sikkert blir annerledes der det evt må stå mellom hund og barn om man ikke har like mye tid til begge så ser jeg uansett ikke for meg at jeg kommer til å endre følelser/krav ifht hundene, hva hundene må få av aktivitet osv og hva som skal til for at de skal ha det bra(og det er jo kravet mitt ifht å ha hund, jeg må kunne ha god samvittighet for hundene). Så tiden vil vise, men jeg ser vell egentlig ikke for meg hva eller hvorfor ting skal endre rundt hva jeg føler for hundene mine eller hundeholdet mitt. 

  • Like 2
Skrevet

Hundene er like viktige og like elsket fortsatt! :)

Men de måtte være med på å ta hensyn til babyen i starten på en måte. Lufting til andre tider,  være stille når hun sov o. l. Det varte bare en kort stund og de virket utrolig opptatt av og stolte over babyen,  for å skrive litt klissete. Til gjengjeld har de stor glede av henne nå. 

Skrevet
12 minutter siden, Krutsi skrev:

Jeg har ikke blitt mindre glade i hundene mine, men barn blir prioritert over hundene, selv om jeg er veldig nøye med at hundene fortsatt skal få det de trenger.. 

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

Samme her :)

Skrevet

Nei, like glad i dem og sånt som før. Men nå kan jeg forestille meg et liv uten hund som et fullverdig liv ( selvsagt ville savnet osv osv) det kunne jeg ikke før. Og jeg har helt andre krav til hundene mine nå enn jeg hadde før barn. Men er minst like glad i dem enda, minst. 

 

  • Like 1
Skrevet

Jeg er like glad i hundene mine som før jeg fikk barn. Men jeg har støtt på et nytt "nivå" hva angår å være glad i noen. Like glad i hundene, men funnet noen det går an å være ENDA mer glad i :)

  • Like 1
Skrevet

Forskjellen består i at man forstår og kjenner på hva forskjellen mellom hund og barn er når man får barn. Følelsene i seg selv endres ikke.

Skrevet
1 time siden, Krutsi skrev:

Men hadde mitt barn fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg for å si det sånn.. 

 

1 time siden, Aslan skrev:

E Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til å prioritere barnet over ham hvis jeg en gang må velge, noe jeg håper å slippe såklart.

 

1 time siden, *Marianne* skrev:

Iedit; og ja, som Krutsi sier over her, hvis et av barna hadde fått allergi, og hunden måtte ut, så hadde det vært et "lett" valg. Og det ville jeg aldri sagt før jeg fikk barn, selv om jeg skjønte at sånn måtte det være...

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Skrevet
17 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Nei, det er egentlig ikke et valg.. Men allikevel vet jeg om folk som har prøvd at det skulle fungert ved å gi barna en haug med medisiner, kaste dyra ut av huset osv.. 

For meg hadde valget vært lett i den forstand at hunden måtte fått det den trengte, og barnet ikke skulle gå på en haug medisiner.. 

  • Like 2
Skrevet
42 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

 

Fordi mange skriver ting som at de hadde gjort alt mulig for at det skulle fungert fremfor omplassering/avlivning uansett (leser man på ulike facebookgrupper/forum finnes det jo knapt en grunn i verden som er god nok for omplassering :P ), eksempelvis med allergi så er det som  @Krutsi skriver mange som ikke har barn selv at det bare er å gi ungen medisiner etc, nei, det er faktisk ikke alltid det (hilsen allergiker siden jeg var 2 år selv). Eller om hunden eksempelvis har atferd som er utfordrende rundt barna på ene eller andre viset, så er det ikke "bare" å ha øyne i nakken/ha de adskilt 24/7 etc. Endel sånne ting som for noen virker selvsagte at går an å gjøre før man får barn blir nok for mange annerledes etterpå, ikke at det nødvendigvis er noe lettere å gjøre det, men, jah. Men nei, er ikke det at jeg oppriktig tror noen (ihvertfall ikke så mange :P ) vurderer å omplassere ungen fremfor hunden nei, det var ikke det jeg tenkte på når jeg skrev valg :lol: 

  • Like 1
Skrevet
48 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

 

Men hva er det dere snakker om som valg? Jeg skjønner ikke. Har man noe valg, liksom? Hva er det andre alternativet i valget mellom å måtte omplassere hunden fordi ungen får allergi og......xxxxxx? Omplassere ungen? I don't get it :P 

Nei, som de andre sier, selvsagt er det ikke et valg. Men jeg trodde kanskje før at jeg ville prøvd nesten alt før jeg omplasserte/avlivet (avh av hva som var problemet), selv om det gjorde livet tungvint og ubehagelig for alle involverte. Nå tenker jeg nok litt annerledes... Jeg har selv feks valgt å avlive en ustabil hund, hvor jeg forsåvidt hadde et valg om å jobbe videre/isolere hunden fra det den ikke taklet/ha øyne i nakken til enhver tid osv.(omplassere var ikke en mulighet der sånn jeg vurderte det). Det var ikke et enkelt valg som i at det var enkelt å gjøre og ta avgjørelsen, men med tanke på barna var det ingen annen løsning og det eneste "gyldige" valget til slutt. En hund er tross alt en hund, og mitt barn er mitt barn... 

  • Like 1
Skrevet
Just now, Krutsi said:

Det ekke pga allergi man får lyst til å omplassere ungen for å si det sånn :aww::whistle: 

Jeg må  innrømme at jeg noen ganger de 10 siste årene har "lekt" litt med tanken på å legge et par av mine ut på finn..

(av de tobente altså...og hannkjønn...pubertale.... i godt selskap med de firbente av samme sort som legges ut....)

Skrevet
11 minutter siden, enna skrev:

Jeg må  innrømme at jeg noen ganger de 10 siste årene har "lekt" litt med tanken på å legge et par av mine ut på finn..

(av de tobente altså...og hannkjønn...pubertale.... i godt selskap med de firbente av samme sort som legges ut....)

Hahaha grunnet allergi antar jeg? I godt selskap med de firbente :lol::lol: 

  • Like 1
Skrevet
28 minutes ago, Krutsi said:

Hahaha grunnet allergi antar jeg? I godt selskap med de firbente :lol::lol: 

Selvfølgelig pga "allergi" :sleep:

Skrevet
11 timer siden, enna skrev:

Forskjellen består i at man forstår og kjenner på hva forskjellen mellom hund og barn er når man får barn. Følelsene i seg selv endres ikke.

Jeg kan ikke kjenne på denne følelsen iom at jeg ikke har barn, men jeg har full forståelse for at følelsene for hund og barn ikke kan sammenlignes. Det har jeg alltid hatt. 

 

  • Like 1
Skrevet

Jeg tenker at kjærlighet er kjærlighet uansett, bortsett fra at de kan komme i ulike styrker. Man føler jo kjærlighet ovenfor familie og kjæreste/ektefeller, noen føler sterke følelser for dyrene sine, for idoler, for steder og for ting faktisk. Men morskjærligheten er jo størst av alt, for man er jo skrudd sammen slik for at det skal fungere. Man skal jo ta vare på barnet i tykt og tynt og da blir det jo ekstra sterke følelser involvert.  Bare tenk tanken på det å miste kjæledyret sitt, kontra å ha mistet barnet sitt, eller søsken, ektefelle, foreldre. Det blir en kraftigere sorg som sitter lengere i, enn det å miste hunden sin, selv om det også er svært vondt og tøft for mange. Hadde sorgen over tapet av hund vært like sterkt som tapet av nær familie, ja da hadde ikke mange hatt hund vil jeg tro.

 

Skrevet

Følelsene mine for hundene er ikke det minste endret i forhold til før babyen kom - jeg har bare innsett (noe jeg aaaaldri trodde skulle være mulig) at følelsesnivået mitt har nådd en helt ny dimensjon! Jeg var overbevist om at jeg med hundene hadde nådd "maksgrensa" i forhold til hvor glad man kunne bli i noen, men å få barn har for meg vekket helt andre følelser.

Jeg passer på at hundene også får "alenetid" med meg når babyen sover - da trener vi og går turer, slik at de også fylles opp på "mammakjærlighet" :P

  • Like 3
Skrevet

Det høres egentlig utrolig utmattende og overveldende ut å få så sterke følelser. Jeg ser jo på meg, som er så veldig glad i hundene mine, og foreldre og samboer, at jeg skulle få et barn hvor følelsene ble enda sterkere hadde blitt too-much egentlig. Jeg ser jo bare nå hvor ekstremt bekymra jeg kan være for de jeg er glad i, og hadde det blitt mer, så hadde jeg sikkert ikke taklet det. Kjærlighets begeret hadde rent over! :P  Jeg hører jo venninnene mine snakker om hvor pysete og bekymret de har blitt etter barna kom, og jeg som allerede er det fra før, jeg hadde jo blitt hysterisk ovenfor et barn og ikke turt å slippe det løs ever :lol:

Skrevet

Jeg elsket hundene mine like mye som før, men det var likevel ikke vanskelig å bestemme seg for at Joshi måtte omplasseres da det viste seg at hun ble utrygg rundt barna. 

 

@Djervekvinnen, jeg har aldri vært spesielt bekymra som person, men dét har jeg blitt etter at ungene kom :P Jeg må virkelig ta meg sammen for å tørre å la dem få utfolde seg skikkelig i lek :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også   Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget.  Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾 
    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
    • Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt?
    • Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite.
    • Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...