Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei,

noen i familien har en 12 år gammel hund som i et par år har vært stiv i hoftene og ikke like sprek som før. Hunden har ikke vært til dyrlegen en gang i sitt liv. Før jeg nå fikk nok og tok den med meg. Da fikk jeg beskjed om at artrosen i bakbena/hofte var grunn nok til avlivning. Samt at hunden har knekte tenner som veterinæren ikke tør å trekke da hun mente hunden ikke ville tåle narkosen. Hun mistenkte også lymfekreft(noe moren til hunden også hadde - vet ikke om genetikk spiller inn), men å ta biopsi for å bekrefte var ikke pågjort da det var så mye annet som feilet hunden. I tillegg hadde hunden for høy puls og sliter også med hoste. Dette var på en torsdag og fikk beskjed om å komme tilbake uken etter. Fikk tilsendt smertestillende som hunden kunne få frem til evt. neste time.

Jeg har visst at hunden har slitt med hoftene, men ikke at det var så ille. Hva ville dere gjort. Jeg skjønner at avliving sikkert er det beste men vil bare bekrefte det så jeg ikke føler meg så fæl. Det "beste" hadde vel vært om hunden hadde blitt skikkelig syk og da måtte avlives, men for alt jeg vet er han jo det. Synes det er skikkelig vanskelig. jeg vil ikke at han skal lide, men heller ikke avslutte et liv hvis han kan ha det OK. Hvor går grensen for at en dyrlege kan anbefale avliving?

Skrevet

Veterinærer bruker å foreslå ganske mye før avliving, og når en veterinær først står og sier h*n mener det er det beste så ville jeg definitivt hørt på det. Og ja, kreft kan være genetisk betinget.

:console: 

  • Like 2
Skrevet
2 timer siden, Student skrev:

Tusen takk for raske svar! Føler meg som en bøddel som skal ta livet av bestekompis:icon_cry:

Det er da ikke å være en bøddel! Tvertimot, i mine øyne er det den fineste gaven man kan gi en kjær hund - så utrolig viktig for hunden og så utrolig smertefullt for en selv!

  • Like 13
Skrevet

Enig med resten, jeg synes veterinærer ofte drar det vell langt før avliving i det hele tatt kommer opp, så om vet sier at hunden burde vært avlivet så er nok sannsynligheten stor for at den burde det. Og lymfekreft går vell raskt nedover med så har den det så er den nok alvorlig syk også, sånn utenom smertene. http://www.anicura.no/fakta-og-rad/hund/malignt-lymfom-hos-hund/

Og sånn til evt senere hunder, om man merker at de begynner å bli stive så dra til dyrlegen å ta en sjekk, det trenger ikke å være skikkelig ille, men da kan man ta en vurdering på å sette hunden på smertestillende og evt tiltak som er med å jobber for at forkalkninger e.l. ikke skal bli noe verre enn nødvendig og hunden slipper å ha vondt. Det kan også gi oss tilbake den spreke hunden vi hadde før og la oss ha den lengre før den bør avlives :) 

Sånt er aldri noe gøy, men noe vi skylder hundene når dagen kommer. :hug:

Skrevet

Jeg skjønner SÅ godt hva du mener, men en bøddel kan vel enda mer defineres som noen som lar bestekompisen lide når man vet det bare går en vei - og man har mulighet til å hjelpe mot smertene og evt lidelse?

Kjenner følelsen av at man bare skulle ønske at dyret ble akutt så dårlig at man overhodet ikke var i tvil... Den forrige hunden vår avlivet vi fordi hun var begynt å bli dement. Alt var skummelt, bortsett fra å være ute... Hun var løs i magen hele tiden pga nerver, gikk med halen mellom beina, reagerte på lyder hun aldri hadde reagert på før osv. Men hun pustet jo, kroppen var "frisk" og hun var glad og lykkelig når vi var ute... Men ingen av oss kunne slutte i jobbene våre for å være ute med henne døgnet rundt, det var bare ikke praktisk mulig...

Usigelig vondt å ta avgjørelsen og ta den siste telefonen til veterinæren (som hadde vært med oss i en stund for å se om noe kunne hjelpe), ufattelig trist å si ha det til henne for siste gang - men samtidig en enorm lettelse dagen etter... Det var da jeg skjønte hvor mye jeg hadde gått og tenkt på at hun hadde det vondt hver dag, og den dårlige samvittigheten tynget meg nok mer enn jeg hadde innrømmet for meg selv...

Når veterinæren sier at man burde vurdere å avslutte, så burde man sannsynligvis ha gjort det i går... Tvilstilfeller er vanskelig, men her høres det ut som om du har fått et ganske tydelig råd...

Det er sånne ting som dette som gjør det vanskelig å ha dyr...Jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle sette meg i den situasjonen igjen.... Nå har jeg to.... Enda jeg vet at det kommer en dag hvor jeg sannsynligvis må ta en sånn avgjørelse på vegne av dem begge etter hvert (og jeg får klump i halsen bare av å skrive det)...

Lykke til!

  • Like 1
Skrevet

Hei, ja hadde det vært min hund hadde jeg tatt han med til veterinær tidligere. Blir irritert på de i familien da de har svært høy terskel for å bry seg med å ha dyr til dyrlege - bortsett fra sine kjære sauer. Synes de har et rart dyrehold. Jeg er glad jeg åpnet øynene og lot min økonomi være økonomi og tok grepet med å ringe til veterinær. Jeg har vært borte i en liten mnd. og når jeg kom hjem så orket jeg ikke at hunden skulle gå slik han gjør, man merker jo at den er gammel, men ble litt plutselig beskjed å få - selv om jeg egentlig skjønte det selv. Skulle ha tatt han med til dyrlege for lenge siden. Men hadde ikke jeg gjort det hadde det aldri blitt gjort av eierne. 

Det som gjør at jeg var i "tvil" var pga. at vi har bedt en annen dyrlege, som ikke jobber sammen med den som anbefalte avlivning, til å komme hjem og gjøre det der. Og vedkommende har ikke sett på hunden, men jeg aner noe rivalisering, så jeg er stygt redd for at h*n ville sagt det motsatte og latt hunden leve kun for å ikke si seg enig med førstnevnte. Men håper virkelig ikke det da..

  • Like 1
Skrevet

Da har jeg ringt og fått avtalt med dyrlege så han kommer i morgen. Eierne er borte på det tidspunktet, men de ville helst ikke være der heller. Jeg må være der og ønsker ikke noe annet. Det var trist å gå fra hunden i dag og han bjeffet etter meg. Rart å tenke på at det er siste gang jeg kjører derifra og hunden lever:icon_cry:Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

  • Like 1
Skrevet
6 timer siden, Student skrev:

Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

Gi den et godt måltid mat, uten tanke på hva hunder kan spise eller ikke. Gi den noe den liker veldig godt, og så koser dere dere sammen. Går en liten rusletur eller gjør noe hunden liker godt. Så, når tiden er inne og dyrlegen kommer, så er du der, koser med hunden, støtter. Har den på fanget når den sovner. Sånne ting som det. Tørkepapir kan være greit å ha, til deg selv altså.

  • Like 1
Skrevet

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

Guest lijenta
Skrevet

Det å gjøre ting som du ahr gjort nå er sårt og vanskelig for alle jeg kjenner. :hug:

Skrevet
10 timer siden, Student skrev:

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

:hug:Slikt er bare vondt det. Utrolig stort og snilt gjort av deg å gjøre det rette for hunden selv om det ikke var din hund en gang. :hug:

Skrevet

Det blir en rar tid fremover. Var fælt da jeg våknet i dag og husket det som skjedde i går. Heldigvis var dyrlegen som kom i går enig i at hunden måtte få slippe, lymfekjertlene sa sitt.

Det kommer til å bli tungt å gå i motbakke fremover når verdens beste hund ikke er der og  drar meg opp❤️

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...