Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlive hund


Recommended Posts

Hei,

noen i familien har en 12 år gammel hund som i et par år har vært stiv i hoftene og ikke like sprek som før. Hunden har ikke vært til dyrlegen en gang i sitt liv. Før jeg nå fikk nok og tok den med meg. Da fikk jeg beskjed om at artrosen i bakbena/hofte var grunn nok til avlivning. Samt at hunden har knekte tenner som veterinæren ikke tør å trekke da hun mente hunden ikke ville tåle narkosen. Hun mistenkte også lymfekreft(noe moren til hunden også hadde - vet ikke om genetikk spiller inn), men å ta biopsi for å bekrefte var ikke pågjort da det var så mye annet som feilet hunden. I tillegg hadde hunden for høy puls og sliter også med hoste. Dette var på en torsdag og fikk beskjed om å komme tilbake uken etter. Fikk tilsendt smertestillende som hunden kunne få frem til evt. neste time.

Jeg har visst at hunden har slitt med hoftene, men ikke at det var så ille. Hva ville dere gjort. Jeg skjønner at avliving sikkert er det beste men vil bare bekrefte det så jeg ikke føler meg så fæl. Det "beste" hadde vel vært om hunden hadde blitt skikkelig syk og da måtte avlives, men for alt jeg vet er han jo det. Synes det er skikkelig vanskelig. jeg vil ikke at han skal lide, men heller ikke avslutte et liv hvis han kan ha det OK. Hvor går grensen for at en dyrlege kan anbefale avliving?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Student skrev:

Tusen takk for raske svar! Føler meg som en bøddel som skal ta livet av bestekompis:icon_cry:

Det er da ikke å være en bøddel! Tvertimot, i mine øyne er det den fineste gaven man kan gi en kjær hund - så utrolig viktig for hunden og så utrolig smertefullt for en selv!

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med resten, jeg synes veterinærer ofte drar det vell langt før avliving i det hele tatt kommer opp, så om vet sier at hunden burde vært avlivet så er nok sannsynligheten stor for at den burde det. Og lymfekreft går vell raskt nedover med så har den det så er den nok alvorlig syk også, sånn utenom smertene. http://www.anicura.no/fakta-og-rad/hund/malignt-lymfom-hos-hund/

Og sånn til evt senere hunder, om man merker at de begynner å bli stive så dra til dyrlegen å ta en sjekk, det trenger ikke å være skikkelig ille, men da kan man ta en vurdering på å sette hunden på smertestillende og evt tiltak som er med å jobber for at forkalkninger e.l. ikke skal bli noe verre enn nødvendig og hunden slipper å ha vondt. Det kan også gi oss tilbake den spreke hunden vi hadde før og la oss ha den lengre før den bør avlives :) 

Sånt er aldri noe gøy, men noe vi skylder hundene når dagen kommer. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner SÅ godt hva du mener, men en bøddel kan vel enda mer defineres som noen som lar bestekompisen lide når man vet det bare går en vei - og man har mulighet til å hjelpe mot smertene og evt lidelse?

Kjenner følelsen av at man bare skulle ønske at dyret ble akutt så dårlig at man overhodet ikke var i tvil... Den forrige hunden vår avlivet vi fordi hun var begynt å bli dement. Alt var skummelt, bortsett fra å være ute... Hun var løs i magen hele tiden pga nerver, gikk med halen mellom beina, reagerte på lyder hun aldri hadde reagert på før osv. Men hun pustet jo, kroppen var "frisk" og hun var glad og lykkelig når vi var ute... Men ingen av oss kunne slutte i jobbene våre for å være ute med henne døgnet rundt, det var bare ikke praktisk mulig...

Usigelig vondt å ta avgjørelsen og ta den siste telefonen til veterinæren (som hadde vært med oss i en stund for å se om noe kunne hjelpe), ufattelig trist å si ha det til henne for siste gang - men samtidig en enorm lettelse dagen etter... Det var da jeg skjønte hvor mye jeg hadde gått og tenkt på at hun hadde det vondt hver dag, og den dårlige samvittigheten tynget meg nok mer enn jeg hadde innrømmet for meg selv...

Når veterinæren sier at man burde vurdere å avslutte, så burde man sannsynligvis ha gjort det i går... Tvilstilfeller er vanskelig, men her høres det ut som om du har fått et ganske tydelig råd...

Det er sånne ting som dette som gjør det vanskelig å ha dyr...Jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle sette meg i den situasjonen igjen.... Nå har jeg to.... Enda jeg vet at det kommer en dag hvor jeg sannsynligvis må ta en sånn avgjørelse på vegne av dem begge etter hvert (og jeg får klump i halsen bare av å skrive det)...

Lykke til!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, ja hadde det vært min hund hadde jeg tatt han med til veterinær tidligere. Blir irritert på de i familien da de har svært høy terskel for å bry seg med å ha dyr til dyrlege - bortsett fra sine kjære sauer. Synes de har et rart dyrehold. Jeg er glad jeg åpnet øynene og lot min økonomi være økonomi og tok grepet med å ringe til veterinær. Jeg har vært borte i en liten mnd. og når jeg kom hjem så orket jeg ikke at hunden skulle gå slik han gjør, man merker jo at den er gammel, men ble litt plutselig beskjed å få - selv om jeg egentlig skjønte det selv. Skulle ha tatt han med til dyrlege for lenge siden. Men hadde ikke jeg gjort det hadde det aldri blitt gjort av eierne. 

Det som gjør at jeg var i "tvil" var pga. at vi har bedt en annen dyrlege, som ikke jobber sammen med den som anbefalte avlivning, til å komme hjem og gjøre det der. Og vedkommende har ikke sett på hunden, men jeg aner noe rivalisering, så jeg er stygt redd for at h*n ville sagt det motsatte og latt hunden leve kun for å ikke si seg enig med førstnevnte. Men håper virkelig ikke det da..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg ringt og fått avtalt med dyrlege så han kommer i morgen. Eierne er borte på det tidspunktet, men de ville helst ikke være der heller. Jeg må være der og ønsker ikke noe annet. Det var trist å gå fra hunden i dag og han bjeffet etter meg. Rart å tenke på at det er siste gang jeg kjører derifra og hunden lever:icon_cry:Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Student skrev:

Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

Gi den et godt måltid mat, uten tanke på hva hunder kan spise eller ikke. Gi den noe den liker veldig godt, og så koser dere dere sammen. Går en liten rusletur eller gjør noe hunden liker godt. Så, når tiden er inne og dyrlegen kommer, så er du der, koser med hunden, støtter. Har den på fanget når den sovner. Sånne ting som det. Tørkepapir kan være greit å ha, til deg selv altså.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Student skrev:

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

:hug:Slikt er bare vondt det. Utrolig stort og snilt gjort av deg å gjøre det rette for hunden selv om det ikke var din hund en gang. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir en rar tid fremover. Var fælt da jeg våknet i dag og husket det som skjedde i går. Heldigvis var dyrlegen som kom i går enig i at hunden måtte få slippe, lymfekjertlene sa sitt.

Det kommer til å bli tungt å gå i motbakke fremover når verdens beste hund ikke er der og  drar meg opp❤️

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...