Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei,

noen i familien har en 12 år gammel hund som i et par år har vært stiv i hoftene og ikke like sprek som før. Hunden har ikke vært til dyrlegen en gang i sitt liv. Før jeg nå fikk nok og tok den med meg. Da fikk jeg beskjed om at artrosen i bakbena/hofte var grunn nok til avlivning. Samt at hunden har knekte tenner som veterinæren ikke tør å trekke da hun mente hunden ikke ville tåle narkosen. Hun mistenkte også lymfekreft(noe moren til hunden også hadde - vet ikke om genetikk spiller inn), men å ta biopsi for å bekrefte var ikke pågjort da det var så mye annet som feilet hunden. I tillegg hadde hunden for høy puls og sliter også med hoste. Dette var på en torsdag og fikk beskjed om å komme tilbake uken etter. Fikk tilsendt smertestillende som hunden kunne få frem til evt. neste time.

Jeg har visst at hunden har slitt med hoftene, men ikke at det var så ille. Hva ville dere gjort. Jeg skjønner at avliving sikkert er det beste men vil bare bekrefte det så jeg ikke føler meg så fæl. Det "beste" hadde vel vært om hunden hadde blitt skikkelig syk og da måtte avlives, men for alt jeg vet er han jo det. Synes det er skikkelig vanskelig. jeg vil ikke at han skal lide, men heller ikke avslutte et liv hvis han kan ha det OK. Hvor går grensen for at en dyrlege kan anbefale avliving?

Skrevet

Veterinærer bruker å foreslå ganske mye før avliving, og når en veterinær først står og sier h*n mener det er det beste så ville jeg definitivt hørt på det. Og ja, kreft kan være genetisk betinget.

:console: 

  • Like 2
Skrevet
2 timer siden, Student skrev:

Tusen takk for raske svar! Føler meg som en bøddel som skal ta livet av bestekompis:icon_cry:

Det er da ikke å være en bøddel! Tvertimot, i mine øyne er det den fineste gaven man kan gi en kjær hund - så utrolig viktig for hunden og så utrolig smertefullt for en selv!

  • Like 13
Skrevet

Enig med resten, jeg synes veterinærer ofte drar det vell langt før avliving i det hele tatt kommer opp, så om vet sier at hunden burde vært avlivet så er nok sannsynligheten stor for at den burde det. Og lymfekreft går vell raskt nedover med så har den det så er den nok alvorlig syk også, sånn utenom smertene. http://www.anicura.no/fakta-og-rad/hund/malignt-lymfom-hos-hund/

Og sånn til evt senere hunder, om man merker at de begynner å bli stive så dra til dyrlegen å ta en sjekk, det trenger ikke å være skikkelig ille, men da kan man ta en vurdering på å sette hunden på smertestillende og evt tiltak som er med å jobber for at forkalkninger e.l. ikke skal bli noe verre enn nødvendig og hunden slipper å ha vondt. Det kan også gi oss tilbake den spreke hunden vi hadde før og la oss ha den lengre før den bør avlives :) 

Sånt er aldri noe gøy, men noe vi skylder hundene når dagen kommer. :hug:

Skrevet

Jeg skjønner SÅ godt hva du mener, men en bøddel kan vel enda mer defineres som noen som lar bestekompisen lide når man vet det bare går en vei - og man har mulighet til å hjelpe mot smertene og evt lidelse?

Kjenner følelsen av at man bare skulle ønske at dyret ble akutt så dårlig at man overhodet ikke var i tvil... Den forrige hunden vår avlivet vi fordi hun var begynt å bli dement. Alt var skummelt, bortsett fra å være ute... Hun var løs i magen hele tiden pga nerver, gikk med halen mellom beina, reagerte på lyder hun aldri hadde reagert på før osv. Men hun pustet jo, kroppen var "frisk" og hun var glad og lykkelig når vi var ute... Men ingen av oss kunne slutte i jobbene våre for å være ute med henne døgnet rundt, det var bare ikke praktisk mulig...

Usigelig vondt å ta avgjørelsen og ta den siste telefonen til veterinæren (som hadde vært med oss i en stund for å se om noe kunne hjelpe), ufattelig trist å si ha det til henne for siste gang - men samtidig en enorm lettelse dagen etter... Det var da jeg skjønte hvor mye jeg hadde gått og tenkt på at hun hadde det vondt hver dag, og den dårlige samvittigheten tynget meg nok mer enn jeg hadde innrømmet for meg selv...

Når veterinæren sier at man burde vurdere å avslutte, så burde man sannsynligvis ha gjort det i går... Tvilstilfeller er vanskelig, men her høres det ut som om du har fått et ganske tydelig råd...

Det er sånne ting som dette som gjør det vanskelig å ha dyr...Jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle sette meg i den situasjonen igjen.... Nå har jeg to.... Enda jeg vet at det kommer en dag hvor jeg sannsynligvis må ta en sånn avgjørelse på vegne av dem begge etter hvert (og jeg får klump i halsen bare av å skrive det)...

Lykke til!

  • Like 1
Skrevet

Hei, ja hadde det vært min hund hadde jeg tatt han med til veterinær tidligere. Blir irritert på de i familien da de har svært høy terskel for å bry seg med å ha dyr til dyrlege - bortsett fra sine kjære sauer. Synes de har et rart dyrehold. Jeg er glad jeg åpnet øynene og lot min økonomi være økonomi og tok grepet med å ringe til veterinær. Jeg har vært borte i en liten mnd. og når jeg kom hjem så orket jeg ikke at hunden skulle gå slik han gjør, man merker jo at den er gammel, men ble litt plutselig beskjed å få - selv om jeg egentlig skjønte det selv. Skulle ha tatt han med til dyrlege for lenge siden. Men hadde ikke jeg gjort det hadde det aldri blitt gjort av eierne. 

Det som gjør at jeg var i "tvil" var pga. at vi har bedt en annen dyrlege, som ikke jobber sammen med den som anbefalte avlivning, til å komme hjem og gjøre det der. Og vedkommende har ikke sett på hunden, men jeg aner noe rivalisering, så jeg er stygt redd for at h*n ville sagt det motsatte og latt hunden leve kun for å ikke si seg enig med førstnevnte. Men håper virkelig ikke det da..

  • Like 1
Skrevet

Da har jeg ringt og fått avtalt med dyrlege så han kommer i morgen. Eierne er borte på det tidspunktet, men de ville helst ikke være der heller. Jeg må være der og ønsker ikke noe annet. Det var trist å gå fra hunden i dag og han bjeffet etter meg. Rart å tenke på at det er siste gang jeg kjører derifra og hunden lever:icon_cry:Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

  • Like 1
Skrevet
6 timer siden, Student skrev:

Noen som har tips til hva som er lurt før/under/etter avlivningen? Redd hunden blir stresset etc.

Gi den et godt måltid mat, uten tanke på hva hunder kan spise eller ikke. Gi den noe den liker veldig godt, og så koser dere dere sammen. Går en liten rusletur eller gjør noe hunden liker godt. Så, når tiden er inne og dyrlegen kommer, så er du der, koser med hunden, støtter. Har den på fanget når den sovner. Sånne ting som det. Tørkepapir kan være greit å ha, til deg selv altså.

  • Like 1
Skrevet

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

Guest lijenta
Skrevet

Det å gjøre ting som du ahr gjort nå er sårt og vanskelig for alle jeg kjenner. :hug:

Skrevet
10 timer siden, Student skrev:

Nå er min bestevenn borte. Det gikk ikke like smooth som jeg ønsket, da dyrlegen kom humpende på krykker. Fikk da ikke satt sprøyta mens hunden lå og tror det ble stress og forvirring. Men vi la oss ned sammen og han sovnet nesten med en gang. Håper jeg rakk å vise at jeg var der og roe han ned før han forsvant. Nå er jeg helt knust og føler meg dum som gråter så fælt. Det går over også kommer det igjen. Jeg føler jeg akkurat hadde hans pels mellom mine fingre, og nå er han borte. Vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene. Å gå tur sammen med hunden har vært som terapi for meg og vi hadde det kjempefint i hverandres selskap. Føler jeg har mistet en del av meg selv. Hunden har vært der siden jeg var 12 år. Skulle ønske jeg kunne gjort alt om igjen:icon_cry:

:hug:Slikt er bare vondt det. Utrolig stort og snilt gjort av deg å gjøre det rette for hunden selv om det ikke var din hund en gang. :hug:

Skrevet

Det blir en rar tid fremover. Var fælt da jeg våknet i dag og husket det som skjedde i går. Heldigvis var dyrlegen som kom i går enig i at hunden måtte få slippe, lymfekjertlene sa sitt.

Det kommer til å bli tungt å gå i motbakke fremover når verdens beste hund ikke er der og  drar meg opp❤️

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...