Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund nr. 2, til ag/rally/lp, ikke nervøs


Thea
 Share

Recommended Posts

4 timer siden, Emmy skrev:

@enna Du har selvfølgelig rett i det du skriver, men det virker som du mener at alle / de fleste collier er sånn? Det er i hvert fall ikke mitt inntrykk. Kortisen regnes vel som en forholdsvis frisk rase, og selv om den ikke passer inn i beskrivelsen tøff og robust, er den neppe så underlags- og miljøsvak som du beskriver jevnt over. Dårlige individer finnes innen alle raser, og det virker litt rart for meg å beskrive rasen som helhet basert på disse dårlige individene. Som sagt så er min bare 11 måneder, men så langt har jeg ikke opplevd noe i nærheten av det du beskriver. Heldigvis :) 

Hadde jeg bare truffet EN eller to som var slik, hadde jeg tenkt individ og ikke rase. Men jeg har dessverre møtt flere som jeg opplever som nevrotiske enn antall som jeg opplever som "robuste".
Så min oppfatning -basert på mange av de jeg har møtt, og de jeg har hatt selv, er at rasen har mange trekk som gjør at den ikke kan regnes som en god "arbeidshund". Der kan selvfølgelig - som i alle raser- være individer som gjør det bra og som har god nervekonstitusjon, og der er nok linjer som er bedre enn andre. Men jeg har forlengst slutta å anbefale rasen til de som vil ha mer enn bare en førerorientert familie-hund å gå tur med.

"Robust" hund for meg - da ser jeg for meg de vorsteh jeg har hatt, og labradoren (og springeren nå), som er miljøsterke i sin natur, som ikke trengs å måtte "jobbes med" for å tåle glatte underlag, gå i trapper, bli med inn i nye bygninger og rom, som takler uventede hendelser og stress utover det daglige. Og som syns alt jeg finner på av aktiviteter og tursteder er kjempekult!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 98
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Den lite robuste, lite nervefaste kortisen du referer til som reagerte på alt mulig rart i miljøet og som det ikke gikk an å ta med noe sted, har nå fått et nytt hjem og oppleves som meget sterk menta

Synes korthårscollie har blitt en mote nå i de siste årene, det males et glansbilde av dem på alle kanter :-) Min erfaring at de ikke er så amazing som alle skal ha det til. De har litt av de samme me

Jeg vil bare kommentere denne. Alle hunder ( med ytterst få unntak) kan gå to timer i skogen. Jeg har selv en miniatyr som det er nærmest umulig å slite ut med bare tur. Hun kan gå og gå og gå.  

Posted Images

Tusen takk til alle sammen for svar :) Det virker som springer eller cocker er mest passende for meg, og siden jeg syns eurasieren vår på 59 cm er litt i minste laget, har jeg mer lyst på springer enn cocker ;) Om noen har gode tips om dual purpose springere, enten det er seriøse oppdrettere, ting man bør sjekke spesielt ut med denne rasen, ting å være obs på, så tar jeg i mot med takk :) Jeg skal hvert fall lese mer om rasen og få møtt noen individer framover og tenke litt :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Thea skrev:

 

Belger tør jeg ikke, bare fordi vi hadde terv i familien da jeg var tenåring. Foreldrene mine kunne lite om hund, egentlig, og hun ble smågal av å være understimulert. Selv om jeg vet det var derfor, klarer jeg ikke å slippe inntrykket av terven som en potensiell nervøs hund, og er redd groen blir mye det samme?

Bare sånn for å kommentere: De fleste belgere (les: terver) jeg kjenner og har hatt kontakt med er tøffe når det kommer til å takle verden. Underlag er ikke noe problem, mennesker er til for å kose på og hunder er bare gøy. Det skal sies at de KAN ende opp med såkalte "diller" hvis det skjer noe, men de fleste kommer seg over det relativt fort. Min Nyx ble plutselig redd for trapper da hun falt stygt av stigen på en AG-trening. Jeg prøvde å jobbe med det når vi hadde muligheten, men det som hjalp var egentlig bare å la henne få gå i trappene i sitt eget tempo (altså ganske fort i starten). Da skjønte hun fort at det var like ufarlig som før, og nå går hun igjen rolig og ubekymret opp trapper :)

Det finnes jo de tervene som enten er sprø eller redd for hele verden. Da Nyx var 4 mnd møtte vi en 6 mnd gammel tervis på trening med OODK. Det var som å se på to hunder fra forskjellige planeter. Nyx ble litt overveldet med en gang vi kom inn i hallen, men hun var utrolig nysgjerrig på omgivelsene. Den andre kom inn med bøyd hode, krummet rygg og halen klistret opp i magen.... Jeg snakket med eieren og jeg fikk vite at den var redd for alt av lyder, trapper, underlag, mennesker og hunder. Den var rett og slett redd for å leve. 6 mnd senere hørte jeg fra en venn at den ikke lenger turte å gå ut av huset... Så det finnes livredde terviser. Men de skal jo absolutt ikke være sånn, og jeg har inntrykk av at de jevnt over er ganske tøffe. Å finne en god oppdretter er alfa og omega der :) 

Gronnisen er jevnt over mye mer pinglete og stressa enn terven..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Thea skrev:

Tusen takk til alle sammen for svar :) Det virker som springer eller cocker er mest passende for meg, og siden jeg syns eurasieren vår på 59 cm er litt i minste laget, har jeg mer lyst på springer enn cocker ;) Om noen har gode tips om dual purpose springere, enten det er seriøse oppdrettere, ting man bør sjekke spesielt ut med denne rasen, ting å være obs på, så tar jeg i mot med takk :) Jeg skal hvert fall lese mer om rasen og få møtt noen individer framover og tenke litt :)

Jeg har møtt noen Springere fra kennel winton :-) Både working og vanlig (de avler begge) og de har vært veldig trivelige hunder hver og en!!

http://www.kennelwinton.com/

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner en Winton, som jeg synes er utrolig tung. Mulig det bare er det individet.

Desperado er vel en av de mer kjente og aktive oppdretterene har jeg inntrykk av, oppdretter konkurrerer ihvertfall aktivt i spor og rally, muligens mer også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, simira skrev:

Jeg kjenner en Winton, som jeg synes er utrolig tung. Mulig det bare er det individet.

Desperado er vel en av de mer kjente og aktive oppdretterene har jeg inntrykk av, oppdretter konkurrerer ihvertfall aktivt i spor og rally, muligens mer også.

Oppdretterne (Winton) er aktive folk som bruker alle hundene sine aktivt til bla jakt. Så du har nok bare truffet et ikke typisk individ.
Min Lotta er forresten miks av Winton(far) og Desperado(mor). Perfekt match:wub:

Hun er slank, lett i kroppen, atletisk, ikke tung på noen måter. Moderat pels.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje man skal passe seg for å først rakke ned på en rase så glorifisere neste? 

Ja jeg har kjennskap på Springer, og det er virkelig ikke så flower power som lagt fram her. 

Som på alle raset så handler det om kunnskap, ikke finne opp kruttet på nytt, statistikk og kjennskap/kunnskap om individet og linjer. 

Rakke ned på en rase så glorifisere neste er ikke så veldig mye bedre er det? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, JeanetteH skrev:

Kanskje man skal passe seg for å først rakke ned på en rase så glorifisere neste? 

Ja jeg har kjennskap på Springer, og det er virkelig ikke så flower power som lagt fram her. 

Som på alle raset så handler det om kunnskap, ikke finne opp kruttet på nytt, statistikk og kjennskap/kunnskap om individet og linjer. 

Rakke ned på en rase så glorifisere neste er ikke så veldig mye bedre er det? 

Jeg beskriver mine erfaringer, med egne og andres som jeg kjenner. Og man får med seg en del, gjennom årene. Dette er verken glorifisering eller "nedrakking".

Prøv å akesptere at andre kan ha andre meninger og oppfatninger enn du selv.
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 12.4.2016 at 0:17 PM, JeanetteH skrev:

Kanskje man skal passe seg for å først rakke ned på en rase så glorifisere neste? 

Ja jeg har kjennskap på Springer, og det er virkelig ikke så flower power som lagt fram her. 

Hvordan er de, etter din mening? :) Jeg er interessert i å høre både positivt og negativt, jeg :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 timer siden, Thea skrev:

Hvordan er de, etter din mening? :) Jeg er interessert i å høre både positivt og negativt, jeg :) 

Største problemet jeg har sett er sosial usikkerhet. De vil jo gjerne at de skal være myke, også har det slått feil vei til usikkerhet mot mennesker isteden. Det blir veldig tydelig på utstilling hvor de gjerne dukker unna dommer o.l.  Har sett usikkerhet i miljø, de gjerne er trygge også skjer det noe de fleste hunder rister av seg, men springerene har enten brukt lang tid på å avreagere eller aldri helt avreagert. Vet også om hunder avlivet etter bittforsøk pga sin sosiale usikkerhet.

Det er ikke brorparten som er slik selvsagt, og jeg er gjerne ekstremt oppmerksom på dette pga samme problemet med sosial usikkerhet i egen rase. Akkurat de tingene der KAN gjøre det vanskelig i hverdagen, så greit å ha i bakhode at kanskje foreldrene har gått mentaltest for eksempel og vist at de fungerer til litt mer enn lavere klasse i noe "en gang eller to" om du er ute etter en konkurranse hund.

De oven nevnte er for øvrig Nordiske dual linjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Stella

Jeg ville sjekket opp storpuddel litt mer altså. Atletiske allroundhunder med god læringsvilje uten å bli ekstreme, liker fart og moro uten å kreve det daglig. Undervurdert som moderat treningskompis for de med lyst til å trene lp, ag el.l uten de ekstreme ambisjonene om championat eller norgesmesterskap. I en sportsfrisyre eller helt nedklippet er det lite pelsstell, så er man ikke utstillingsinteressert er ikke pelsen så stort hinder som man ofte får inntrykk av.

Bildet er tatt av Anette Audunsdatter, og er av hennes Velvet.

 

Velvet,red,.1.jpg

Velvet,red,2..jpg

Endret av Stella
La inn mindre bilder, de var litt store..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 4/17/2016 at 4:43 PM, Stella skrev:

Jeg ville sjekket opp storpuddel litt mer altså. Atletiske allroundhunder med god læringsvilje uten å bli ekstreme, liker fart og moro uten å kreve det daglig. Undervurdert som moderat treningskompis for de med lyst til å trene lp, ag el.l uten de ekstreme ambisjonene om championat eller norgesmesterskap. I en sportsfrisyre eller helt nedklippet er det lite pelsstell, så er man ikke utstillingsinteressert er ikke pelsen så stort hinder som man ofte får inntrykk av.

Bildet er tatt av Anette Audunsdatter, og er av hennes Velvet.

 

Velvet,red,.1.jpg

Velvet,red,2..jpg

Takk for tipset :) Hadde ikke lyst til å fornærme noen med å si noe, men de pudlene jeg har møtt og vært en del rundt har jeg ikke klikket helt med, jeg vet ikke helt hva det er... Føler ikke jeg forstår dem helt? Har ikke hatt det sånn med noen andre raser. 

Når det gjelder springer, er jeg fortsatt veldig, veldig betatt! Men det er litt skummelt at det er såpass få som røntges og noen av de få som har blitt det, har fått C eller D. Syns det er vanskelig å si noe om risikoen når det er såpass store mørketall. Litt HD er det jo i alle raser. AD-statistikken er hvert fall veldig oppløftende! 

Kanskje jeg burde se mer på labrador og cocker som en del av dere nevnte. :) Er en uvant tanke å ikke ha stor hund, men cockeren virker som en veldig bra mellom-hund i ag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cockeren hadde fryktelig dårlige rykte på mental-fronten for noen år siden i alle fall, men det er mulig det er noe rasemiljøet har tatt tak i? Det er jo ellers veldig fine hunder, så det er synd om de fremdeles sliter veldig med mange dårlige individ...

ang. røntgenresultater på springer, kan det hende rasen er bedre dokumentert i sverige? De ligger ofte litt foran oss både ifht helsetesting, mentaltesting og meritering av hunder har jeg inntrykk av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, MarieR skrev:

Cockeren hadde fryktelig dårlige rykte på mental-fronten for noen år siden i alle fall, men det er mulig det er noe rasemiljøet har tatt tak i? Det er jo ellers veldig fine hunder, så det er synd om de fremdeles sliter veldig med mange dårlige individ...

ang. røntgenresultater på springer, kan det hende rasen er bedre dokumentert i sverige? De ligger ofte litt foran oss både ifht helsetesting, mentaltesting og meritering av hunder har jeg inntrykk av.

Ah, takk for tipset, skal sjekke ut svenske helseresultater :)

Oi, ante ikke det om cockeren :o Det høres ut som det motsatte av det jeg er ute etter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Thea skrev:

Ah, takk for tipset, skal sjekke ut svenske helseresultater :)

Oi, ante ikke det om cockeren :o Det høres ut som det motsatte av det jeg er ute etter...

Har rykte på seg for å være skikkelig sinnatagger en del av dem, desverre. Google cocker rage syndrome så får du et lite innblikk i hva det handler om. Jeg vil tro en mentalt stødig cocker er en super allrounder, men personlig tror jeg ikke jeg ville tatt sjansen, i alle fall ikke med mindre noe har endret seg drastisk i positiv retning. Linjene som er jaktavlet er vel kanskje ikke så berørt av dette, men da får du en hund med et langt høyere aktivitetsnivå enn den tradisjonelle engelske cockeren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 10. april 2016 at 11:25 PM, enna skrev:

Lica Skal man trene med og konkurrere med en hund, er ikke vegring mot miljøer og underlag trivielle problemer. Det er trekk som begrenser både treningene og muligheten til å konkurrere ganske betraktelig.
Skal man ha en enkel familiehund, og har et rolig liv uten mange stressmomenter, kan korth.collie være et godt valg. Har man høyt tempo i hverdagen og/eller ønsker en hund med motor, mener jeg at korth.collie ikke er egnet.
En del fremstiller korth.colien som en potet. Med den erfaringen jeg hadde med meg i bagasjen (med andre raser- ganske robuste vorsteh, labrador og polare hunder) da jeg anskaffet meg kortis, opplevde jeg kortisen som alt annet enn robust. Derfor reagerer jeg når den selges ut som hund egnet som konkurransehund, tøff, robust osv. I tillegg opplevde jeg sykdom på mine korth.collier. Bla svært alvorlig og aggressv allergi. Og den siste -som jeg leverte tilbake til oppdretter - ble så begrenset av sin skepsis/angst mot ulike underlag og miljøer at det tok helt overhånd. Det å ta henne med på feks en enkel familiepicnik med grilling var feks helt umulig fordi hun nektet å sette seg i bilen hvis vi hadde kano på taket, eller om bilen var pakket med baggasje hun ikke visste hva var. Hun nektet å krysse broer (vi bor langs en elv og kommer ingen veg uten å krysse elven), en del trapper var et stort problem (og det var umulig å forutsi hvilke), samt en del lokaler som ble brukt til utstiling og kurs med mer. Å bruke all tid på kurs som skulle blitt brukt tll annet enn å jobbe med å få hunden til å akseptere underlaget, er ikke trivielt. Det gjør at man ikke kan melde seg og hunden på innendørs konkurranser, utstilinger, treninger osv, for plutselig er der noe i miljøet som gjør at hunden melder seg helt ut.

For min del hvertfall, så vil jeg ha hund som øker kvaliteten på hverdagen min, såvel som at den kan "brukes" til ymse aktiviteter. Ikke en hund der man hele tiden bruker tiden og energien på å måtte jobbe med "trivialiteter".

Springeren var tiltenkt et annet familiemdlem, men fordi den viste seg å ha større motor og mer energi enn det denne andre personen evnet å håndtere, tok jeg henne selv som trenings-og konkurransehund. Og hun er en drøm av en hund. Ingen problemer av noe slag. Verken hjemme, ute eller i andre fremmede settinger. Fokusert, høy motivasjon for å jobbe, energisk, konsentrert.  :wub:

Den lite robuste, lite nervefaste kortisen du referer til som reagerte på alt mulig rart i miljøet og som det ikke gikk an å ta med noe sted, har nå fått et nytt hjem og oppleves som meget sterk mentalt og robust av sine nye eiere. De får mye skryt av henne av andre hundeeiere de møter på sin vei for at hun er ualminnelig trivelig og sosial mot både folk og fe (folk der de bor er tydeligvis vant til å se litt mer forsiktige og uinteresserte langhår?). Tispa har gjort et veldig bra MH i Sverige (meget bra avreagering; sosial; bra lekelyst og helt skuddfast). Genetisk HAR hun en svakhet mht til høyder/høydeskrekk (romfølelse-greier -ikke helt det samme som klassisk gulvredsel/skepsis til overflater men relatert), så kan reagere med usikkerhet på enkelte ukjente trapper, men tilvenning som er gjort etter omplassering viser at hun ikke har noen problemer med å lære av erfaring og har generelt en god mestring i hverdagen. Hun er en hund med et litt "hardere" hode og har motor til å jobbe seg gjennom problemer.

Med noen hunder er det rett og slett sånn at et miljøskifte (og nye øyne til å se/vurdere evt utfordringer) er det som skal til for å endre en hund fra skrap til "perfekt" for sin nye familie :-). En ekstremt nervøs/tander hund med dårlig genetisk bagasje vil kanskje ikke kunne hjelpes noe uansett hvor den bor, men for en ellers god hund med en liten utfordring eller to så kan et miljøskifte være alt som skal til :-).

Jeg har truffet veldig mange korthårscollies, både i Norge, andre land i Norden og i andre land i Europa; og har eid en del selv de siste 15 år, og jeg har ikke inntrykk av at gulvredsel er noe problem i rasen. Har truffet noen få som kan ha en form av trappe-redsel, og ingen med klassisk gulvredsel (har hørt om kun ett stk korthår med klassisk gulvredsel og hun var halvt langhår om jeg husker rett).  Hvis man skal fokusere på ulemper ved rasens nervekonstitusjon så er lydberørthet et mye større problem å ta tak i da rundt 50% viser varierende grad av berørthet (tall fra svensk MH-statistikk + eier-undersøkelser)!

Jeg er en av de som kan bli litt upopulær engang iblant i rasemiljøet fordi jeg er ærlig om rasens svakheter mentalt (at endel kan være litt veike og lett berørte og/eller ha litt dårlig avreagering), men rett skal være rett: Gulvredsel er ikke et problem på korthåren ihvertfall ikke pr idag :-). Trapperedsel er heller ikke vanlig selv om man kan se det hos enkelte individer.

Selv gikk jeg fra border collie til korthårscollie fordi jeg personlig trives med en rase som ikke er like "racer" som de mest intense gruppe 1-rasene. En som både er (kan være) en god familiehund og en som er artig å trene på hobbybasis, evt konkurrere litt med. Ja, jeg kjenner til ulempene men liker også fordelene :-).

 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Easy skrev:

snipp

 

Hunden det referes til har jeg truffet på utstilling. Den virka ikke nærvøs eller nervesvak. Den var glad og fornøyd, logret og var blid. Jeg har hatt angsthund, og en angsthund ville neppe vært så avslappet på en innendørs utstilling som denne var. Men er man vandt til fugle hunder, så kan vel kanskje en korthår oppleves som noe annet. Jeg var vandt til aussie ''type rett frem samma hva du støter på'', og da synes jeg korthåren virka litt mer ''jeg tenker meg om først'' type. Hadde jeg vært teit ville jeg sagt at han var svak mentalt, fordi han ikke har samme skaphet og stå-på vilje som aussien. Men så er han ikke en aussie heller! Noen ganger må man bare akseptere at raser er forskjellige.

Det jeg ble obs på med korthårs collie er LYD. Det kan være vrient å konkurere med en skavlebøtte som ikke klarer å klappe igjen i selskap med andre hunder. Derfor har jeg ikke konkurerrt med min korthår.
Allergier er en sykdom så går igjen ofte på korthårs collie. Min er allergisk, og jeg hadde heller ønsket hd på ham, enn allergi.
Allergien er det eneste som gjør meg skeptisk til rasen, siden mange oppdretterene ikke tar allergiproblematikken særiøst. Det er ikke noe gøy å ha en hund som tygger ihjel seg selv, som er dømt til et kortere liv fordi det eneste som fungerer er kortison :/ (ja vi har prøvd atopica og immunterapi uten effekt).

Ble litt mye, ble engasjert jeg :ustol::icon_redface:

Tilføyer: Nei jeg synes ikke noe om dette er korthåren fremsnakkes så mye som den har blitt, og at den begynner å bli en mote hund. Men det er mest fordi en så liten rase ikke trenger ekstrem populæritet på kort tid. Den trenger ikke ''lassie eller 101dalmatiner'' effekten, det har den ikke nok genetisk materiale til.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Easy skrev:

Den lite robuste, lite nervefaste kortisen du referer til som reagerte på alt mulig rart i miljøet og som det ikke gikk an å ta med noe sted, har nå fått et nytt hjem og oppleves som meget sterk mentalt og robust av sine nye eiere. De får mye skryt av henne av andre hundeeiere de møter på sin vei for at hun er ualminnelig trivelig og sosial mot både folk og fe (folk der de bor er tydeligvis vant til å se litt mer forsiktige og uinteresserte langhår?). Tispa har gjort et veldig bra MH i Sverige (meget bra avreagering; sosial; bra lekelyst og helt skuddfast). Genetisk HAR hun en svakhet mht til høyder/høydeskrekk (romfølelse-greier -ikke helt det samme som klassisk gulvredsel/skepsis til overflater men relatert), så kan reagere med usikkerhet på enkelte ukjente trapper, men tilvenning som er gjort etter omplassering viser at hun ikke har noen problemer med å lære av erfaring og har generelt en god mestring i hverdagen. Hun er en hund med et litt "hardere" hode og har motor til å jobbe seg gjennom problemer.

Med noen hunder er det rett og slett sånn at et miljøskifte (og nye øyne til å se/vurdere evt utfordringer) er det som skal til for å endre en hund fra skrap til "perfekt" for sin nye familie :-). En ekstremt nervøs/tander hund med dårlig genetisk bagasje vil kanskje ikke kunne hjelpes noe uansett hvor den bor, men for en ellers god hund med en liten utfordring eller to så kan et miljøskifte være alt som skal til :-).

Jeg har truffet veldig mange korthårscollies, både i Norge, andre land i Norden og i andre land i Europa; og har eid en del selv de siste 15 år, og jeg har ikke inntrykk av at gulvredsel er noe problem i rasen. Har truffet noen få som kan ha en form av trappe-redsel, og ingen med klassisk gulvredsel (har hørt om kun ett stk korthår med klassisk gulvredsel og hun var halvt langhår om jeg husker rett).  Hvis man skal fokusere på ulemper ved rasens nervekonstitusjon så er lydberørthet et mye større problem å ta tak i da rundt 50% viser varierende grad av berørthet (tall fra svensk MH-statistikk + eier-undersøkelser)!

Jeg er en av de som kan bli litt upopulær engang iblant i rasemiljøet fordi jeg er ærlig om rasens svakheter mentalt (at endel kan være litt veike og lett berørte og/eller ha litt dårlig avreagering), men rett skal være rett: Gulvredsel er ikke et problem på korthåren ihvertfall ikke pr idag :-). Trapperedsel er heller ikke vanlig selv om man kan se det hos enkelte individer.

Selv gikk jeg fra border collie til korthårscollie fordi jeg personlig trives med en rase som ikke er like "racer" som de mest intense gruppe 1-rasene. En som både er (kan være) en god familiehund og en som er artig å trene på hobbybasis, evt konkurrere litt med. Ja, jeg kjenner til ulempene men liker også fordelene :-).

 

Det siste du skriver der høres akkurat ut som det jeg vil ha. Selv om jeg ikke vil ha border, vil jeg ha en som orker og har lyst til å være med på mye uten at hunden blir mentalt utmattet halvveis ut i økta. Merka det på ag-kurset i helga, de andre syntes 6-minutters-øktene var for korte for sine hunder, mens det godt kunne vært bare 5 minutter for vår del... Han er urutinert, så det er en litt urettferdig sammenligning, men du skjønner.

Ulempene med kortis høres litt for store ut, dessverre. Det er nettopp det å få en hund man kan ta med seg de fleste steder og kunne forvente at han fungerer rimelig greit overalt som er en av de aller viktigste tingene for meg. En hund som kan ha dårlig avreagering og problemer med romfølelse høres ikke ut som den beste hunden for noen som liker å dra mye rundt på kurs og treninger, og det høres ikke ut som en hund som man kan forvente tenker "yay" første gang han får se agilityfelthindrene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Thea skrev:

Når det gjelder springer, er jeg fortsatt veldig, veldig betatt! Men det er litt skummelt at det er såpass få som røntges og noen av de få som har blitt det, har fått C eller D. Syns det er vanskelig å si noe om risikoen når det er såpass store mørketall. Litt HD er det jo i alle raser. AD-statistikken er hvert fall veldig oppløftende! 

Nelvana`s planlegger kull på ei tispe der samtlige av kullsøsken har A-hofter, og det var stort sett A bakover i slekta også såvidt jeg kunne se. Hannhund tror jeg ikke er bestemt enda, det blir jo såklart også noe å ta i betraktning.

Kan også legge til at jeg har møtt denne tispa (og mange andre hunder fra dette oppdrettet), og mentalt virket de veldig trivelige alle sammen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Thea skrev:

Det siste du skriver der høres akkurat ut som det jeg vil ha. Selv om jeg ikke vil ha border, vil jeg ha en som orker og har lyst til å være med på mye uten at hunden blir mentalt utmattet halvveis ut i økta. Merka det på ag-kurset i helga, de andre syntes 6-minutters-øktene var for korte for sine hunder, mens det godt kunne vært bare 5 minutter for vår del... Han er urutinert, så det er en litt urettferdig sammenligning, men du skjønner.

Ulempene med kortis høres litt for store ut, dessverre. Det er nettopp det å få en hund man kan ta med seg de fleste steder og kunne forvente at han fungerer rimelig greit overalt som er en av de aller viktigste tingene for meg. En hund som kan ha dårlig avreagering og problemer med romfølelse høres ikke ut som den beste hunden for noen som liker å dra mye rundt på kurs og treninger, og det høres ikke ut som en hund som man kan forvente tenker "yay" første gang han får se agilityfelthindrene.

PS: Jeg skrev at det IKKE er vanlig med "romfølelse"/trappeproblemer" hos korthårscollien som rase. Dette har jeg sett hos kun noen få individer og da vanligvis i veldig mild form. De fleste som har observert de samme hundene har ikke lagt merke til noe uvanlig. Hunden som jeg omplasserte er et unntak mht til sin trappegreie, ikke normen for rasen. Varierende grad av lydberørthet er derimot mer vanlig.

En nervesvak kortis er en hund som er litt for forsiktig for sitt eget beste; en god kortis er en veldig god hund, mens en medium nervefast kortis er helt ålreit for hobbybruk :-). Men er man ikke villig til å ta rasen for det den er eller kan være/bli så er det bedre å velge en annen type rase. Personlig liker jeg gruppe 1/gjeterhundtype mentaliteten og væremåten og kunne ikke hatt retriever eller spaniel, med det er jo smak og behag :-)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare komme med et innspill her, altså! Jeg har broren til den korthårstispa som diskuteres her (og som for øvrig framstår som svært trygg og avbalansert - jeg var blant annet med da hun gikk MH, og hun ble overhodet ikke vippet av pinnen av noe!). Hannhunden min er mindre sosial enn henne med voksne fremmede (uten hund!).  I unghund-perioden var han litt utilpass, men det virker som om han har vokst på seg langt mer trygghet nå. (Han nærmer seg tre år og begynner å bli voksen). Men det han alltid har vært, er miljøsterk: han har vært med rundt på forskjellige stevner og treninger både inne og ute, og det har aldri vært antydning til negativt stress hos ham. Vi har trent litt AG for moro skyld, og han takler alle hindrene uten det spor av nervøsitet (tvert imot, han elsker AG). Det beste han vet, er å løpe gjennom tunnelen. 

Han har også lett for å ty til lyd når han blir frustrert under trening, men i vårt tilfelle skyldes det at jeg klønet det til da han var ung og gikk altfor fort fram. Lyden er et veldig greit signal til meg om at han synes det blir for vanskelig og ikke skjønner hva jeg vil. 

Innlegget mitt er ikke for å overtale deg til å kjøpe collie, jeg tenker at rasevalg handler om veldig mange forskjellige preferanser, men synes at bildet av korthårscollien som ble tegnet i denne tråden, ble litt for negativt?.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe er det med de aller fleste dessverre. Noen mer enn andre selvsagt, men de fleste vanlige raser har en viss utbredelse av problemer. Og de fleste av de rasene som er nevnt i denne tråden vil jeg si ligger innenfor normale forekomster av utfordringer. Det finnes, men det er ikke veldig utbredt. Det finnes en del raser som er langt verre og det finnes noen som er litt bedre, men da kommer man gjerne inn på litt mer for spesielt interesserte. Popularitet fører dessverre med seg problemer som regel.

Står det mellom cocker og springer så tror jeg nok springer er et tryggere valg mtp mentalitet selv om begge kan passe fint mtp egenskaper Og det finnes mange bra individer blant begge, men springer har vell ikke cocker rage syndrome svjv(?) så da kan man jo unngå det problemet i sin helhet.  Ang collie, så er jo ikke det noen hardcore brukshund uansett hvor man kjøper fra, men det finnes de som er helt brukbare, og det finnes oppdrettere som har fokus på sånt(både bruks og ag). Velger man en sånn oppdretter så er de gjerne også flinke til å mentalteste, ikke bare avlsdyr, men også avkom de har produsert, slik at man får et godt bilde av mentaliteten på linjene. Og har man mange hunder i elite bruks osv så krever det jo gjerne en viss grad av miljøstyrke osv også. Du kan jo sjekke ut feks Gemdales i sverige, de har mye fokus på bruks og mentaltesting og har både langhår og korthår (og langhår fra korthårslinjer).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...