Kronisk sykdom (hos eier) og hund i hverdagen

[MerlePerle]

Regner med vi er flere her inne som lever med alvorlige og kanskje også livstruende kroniske sykdommer, men som har hund(er) til tross for dette..

Hvordan funker dette i hverdagen for deg? Har sykdommen vært en del av det når du har valgt rase? Isåfall, på hvilken måte? 

Jeg har selv en alvorlig (og tidsvis livstruende) spiseforstyrrelse, og ja - jeg valgte eurasieren fordi jeg ikke kan ha noen ren brukshund grunnet anoreksien. Jeg trener hunden jevnlig, men i perioder (av og til uker) må jeg holde senga store deler av tiden og da er jeg avhengig av at hunden kan "passe på meg" og hvile sammen med meg uten å kjede seg. Sånn sett passer eurasieren meg veldig godt i min situasjon fordi den er med på det som skjer dersom det skjer noe, men det krever det ikke. Og den tar gjerne flere sovedager i senga på rad så lenge den får løpe fra seg innimellom/lekt/trent triks/trent lydighet. 

Jeg liker egentlig å jogge, gå i fjellet, drive med stallarbeid, gå på ski ++ i tillegg til en interesse for hundesport, men sykdommen gjør at dette ikke er hverken forsvarlig eller mulig for tiden. Jeg sitter tidvis i rullestol pga underernæring og derfor svak kropp..desverre. Hadde jeg ikke hatt sykdommen hadde jeg nok valgt en bruksrase, men.. nå som ting er sånn de er: Jeg trives veldig godt med den eurasieren min jeg altså

Pomeranianen min bor hos foreldrene mine på ubestemt tid pga min helse. Han blir rett og slett for krevende sånn som ting er nå. 

Jeg vet dette et et sårt og vanskelig tema for mange (inkludert meg selv), men kanskje min åpenhet gjør at noen av dere tørr å fortelle litt og 

[Malamuten]

Jeg har slitt mer eller mindre de siste 12 årene, diagnosen foreløpig er depresjon og det er sikkert en del av det ellers er jeg fortsatt under utredning og tenker vell at det absolutt ikke er hele bildet, problemene er/har vært litt forskjellig, men smerter, både fysisk og mental utmattelse, søvnproblemer osv er ihvertfall en stor del av det. Jeg er vell stort sett (ihvertfall nå de siste årene) ganske stabilt dårlig, og det påvirker jo mye selvsagt, men har ikke påvirket mitt valg av hund. Tvert imot synes jeg det er veldig greit med aktive hunder rett og slett fordi det er enklere å aktivisere, lettere for meg å hive på trekksela å sette meg selv på sykkelen å la de løpe tulling med meg på slep enn å måtte traske rundt på bena i timesvis.. Og etter min egen standard så er hund hund i stor grad og selv om de krever forskjellig type aktivitet så synes jeg alle fortjener like mye tid ute, så for min del har det ikke vært noe mindre gnag på samvittigheten med en annen type hund. Nå er det sjeldent jeg sliter med å gi de en akseptabel mengde aktivitet uansett da det stort sett er hund som blir prioritert her, og det er det som er min drivkraft for å komme meg opp og ut, men det hender jo selvsagt at det blir roligere perioder/dager, men det tåler de helt fint uansett om de er av en aktiv rase, samvittigheten min kan gnage, men det hadde den som sagt gjort uansett og jeg vet jo innerst inne at det bare er tull, vi er mer enn nok ute og hundene er fornøyde så det er ingenting å ha dårlig samvittighet for egentlig.. 

[Guest Klematis]

Ja, dette blir veldig ærlig.

Vel, jeg har vel hatt angst og periodevis depresjon mer eller mindre hele livet, jeg skjulte alt for omverdenen til jeg var så syk at det var fare på ferde, alt raste da jeg var femten (og nå er jeg straks 35), så det er forsåvidt så gammel vane nå at jeg vet ikke hvordan livet er uten. Jeg har vært svært alvorlig syk, det mangla ikke på diagnoser for å si det på den måten og det er i og for seg et under at jeg overlevde. Jeg gikk på mye medisiner og greide nesten ikke å stå på beina en periode.

At det faktisk gikk bra skjønner jeg ikke helt selv, og det gjør ikke familien min heller. Man blir jo sliten av å kjempe for å holde hodet over vannet i årevis. Jeg fikk meg hund for å komme meg ut døra, og jeg tror jeg kan takke dem for at det går såpass bra som det gjør. Det er heldigvis ingen som merker mine demoner på meg lenger, men det har kostet meg enormt med krefter å komme dit jeg er nå. Jeg tror aldri jeg blir helt som "alle andre" med den bagasjen jeg har, det er for mye som er umulig å glemme. Det er jo ikke slik man håper livet skal bli, men det var slik det ble, og jeg er heldigvis veldig sta, og gjør det beste ut av det. Jeg har hatt maska på meg hele livet, så jeg er blitt ekspert i å skjule det som foregår innvendig.

Når det gjelder hunder så gjør vel angsten at jeg ikke får gjort alt jeg kunne tenkt meg å prøvd, det er nemlig ikke bare å møte opp på hundeklubben og si hei, her er vi. Det går ikke. Melder meg på kurs innimellom, der er det mindre forhold, og da går det bedre.

Jeg fungerer i full jobb, og jeg er i stand til å gå turer med dem hver dag. 

 

Edit: Glemte å nevne rasevalg...

chihuahuaen var tilfeldig, dårlig valg, egentlig, men jeg skulle bare ha en turkompis som ikke krevde all verden. Så hadde kollegaen akkurat den rasen, og jeg tenkte faktisk ikke lengre enn at ok, da går vi for det.  At mini ble så syk gjorde vel ikke angsten bedre, akkurat.

På grunn av at han har vært så syk, så er jeg ekstremt knyttet til han (han er ikke så avhengig av meg som jeg tror jeg er av han), og det gjør ikke angsten min bedre å hele tiden bekymre meg for hans helse, eller å lure på når jeg mister han. 

lapphunden kom fordi han ble syk, og fordi jeg ønsket en turkompis jeg også kunne bruke til litt mer enn chihuahuaen. Hun var utrolig slitsom som unghund, og jeg angra mang en gang. Sendte henne nesten tilbake til oppdretter fordi jeg takla det dårlig, og det var nok angsten det også. Heldigvis så sto jeg i det og holdt ut. Nå 18 mnd gammel har hun roa seg, og er alt jeg kunne ønsket meg og vel så det.

[MerlePerle]

@Malamuten @Klematis 

[Pixie]

til alle!

SF er noe dritt altså, depresjon og angst likeså. Jeg har alt utlevert meg i kom i form-tråden men kan ta det en gang til. 

Jeg har da vært hjemmeværende siden midten av 2013 og går på AAP, håper å komme meg i jobb igjen. Har som så mange andre vært sterk litt for lenge og sliter nå med å hente meg inn igjen. Hunden kom i hus nå fordi jeg var hjemme og kunne bruke tid på valp, og for å få oss begge opp av sofaen litt. Han gir meg mye selskap og glede men noen utfordringer også... rent fysisk er jeg i form nok til å håndtere det han trenger av mosjon og stell, men psykisk skulle jeg ønske jeg var sterkere. Jeg har veldig lav selvfølelse og null tro på meg selv, og merker at det gjør det vanskeligere å være bestemt nok i oppdragelsen av teit tenåringshund. Han har positiv effekt på SF da, når jeg ikke bryr meg nok om meg selv til å gidde å følge opp helsa så må jeg liksom likevel holde meg "frisk" nok til å kunne ta meg av ham. Samtidig blir jeg av og til mer nedfor når han oppfører seg teit og jeg tenker jeg gjør alt feil med ham, og har mye dårlig samvittighet for at jeg er for utålmodig og til tider har kort lunte. Jeg skulle egentlig ønske jeg hadde vært sterk nok til å stå på mitt og få voksen hund som førstehund,  er jo veldig glad i den valpen og ser jo helt klart at tilknytningen er sterk men er ofte usikker på om jeg egentlig klarer det å ha valp/unghund og komme ut av det med en hund som er lykkelig.

Rasevalg tror jeg har vært riktig, men samtidig tror jeg at han hadde hatt det bedre hos noen som er hakket mer aktive. Vi er litt for vant til å bruke tid i sofaen med fokus på minst en skjerm...

Jeg har virkelig savnet å ha dyr siden jeg "alltid" har hatt katter eller hester rundt meg, men tenker av og til at jeg egentlig burde hatt katt nå siden de er litt mindre avhengig av meg. Gubben hater katter da, så de kommer aldri i hus her. Veldig glad i valpen for det altså 

[Guest 2ne]

Jeg har vært revmatiker siden 2004 (eller, det var da jeg fikk en diagnose, jeg var plaget i noen år før det), da hadde jeg en alaska husky og en belgisk fårehund, tervueren, og ingen av de kunne gå pent i bånd  Det gikk overraskende bra. Jeg liker aktive, atletiske raser, og jeg var flink til å både ture de sjøl og å trene til tross for plager.

Etterhvert som jeg har blitt eldre, mer sliten, mindre energisk, mer oppbrukt - kall det hva dere vil - så har treningslysta gått ned, det skal mer til for å bli motivert til å gå ut og gjøre noe med bikkja i det store og hele, så jeg gikk for selskapshund da jeg skulle ha min neste rase - puddel. Nå er pudlene også aktive og atletiske raser, så jeg har fortsatt den type hund, men jeg har ikke like dårlig samvittighet for å ikke trene aktivt med selskapshundene som jeg har hatt med belgerne. 

Egentlig har jeg ikke armer til å ha puddel, med slitasje i skuldrene, nedsatt førlighet i håndleddene og så å si alltid betennelser i fingre og/eller (oftest og) albuer, så er ikke pelsstell det jeg har mest lyst til å gjøre. Så med jevne mellomrom vurderer jeg andre raser, men det er ingen rase som tiltaler meg mer enn puddelen. Så nå vurderer jeg barbermaskin i stedet.. 

Jeg hadde kreft i 2014, og jeg hadde mitt første valpekull i 2014. På en måte så er jeg glad jeg hadde valpene som motivasjon for å komme meg opp og ut av sykesenga, på den andre siden så føler jeg at jeg gikk glipp av masse fra valpetiden deres, fordi jeg var så dopa hele tiden. 

Etter kreftsykdommen har jeg også slitt med utmattelse, jeg får bare aldri overskudd igjen, hvilket har resultert i at vi er i dårlig form alle fire. Det gnager litt på samvittigheten, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. I tillegg mister jeg førlighet i ymse kroppsdeler under aktivitet, og det er ubehagelig, og har gjort at jeg ikke så gjerne tvinger meg selv til å være i aktivitet. Jeg håper at fysioterapeut kan hjelpe meg med det, men det er vel ikke gjort i en håndvending det heller. Det tar også lenger tid for meg å hente meg opp igjen når jeg har hatt noen slitsomme perioder, jeg antar det har med både revmatisme, ettervirkninger fra kreftbehandling og alder å gjøre. Antageligvis burde jeg kvitta meg med noen hunder, men jeg klarer ikke det heller. De har vært en stor part av motivasjonen for å komme meg opp og holde meg aktiv, og jeg veit helt ærlig ikke hva jeg skulle ha gjort om jeg ikke hadde de. 

Hverdagen min dreier seg stort sett om hund. Jeg har vært utenfor arbeidslivet siden 2004, så hele mitt sosiale nettverk, om vi ser bort fra nærmeste familie, har kommet gjennom hundeinteressen. Folk tror det at å gå hjemme og ha "ferie" hele året er fett, du kan jo gjøre som du vil, men jeg har aldri penger til å gjøre noe av det jeg vil, og det er ikke ferie når du aldri gjør noe annet. Ja, jeg er litt bitter og lei meg i dag, for jeg skulle vært på arbeidstrening (eller hva det heter i dag) i dag, men i natt sov jeg 2 timer, og det var ikke sammenhengende engang, pga smerter. Jeg er møkkalei av å være sjuk i dag. Jeg pleier å håndtere det bedre enn jeg gjør akkurat nå, og det irriterer meg at det fortsatt går inn på meg, og at jeg etter så mange år ikke klarer å innfinne meg med at det er bare sånn det er. 

[Poter]

Klem til alle sammen!

Jeg har vært syk i noen år jeg også, det er vel åtte år nå. Etter en oppvekst med vold og overgrep sa det til slutt stopp i slutten av tjueårene og jeg ble skikkelig, skikkelig utbrent. På den tiden hadde jeg tre aussier og det gikk, men da ble de prioritert først. Nå har jeg en jaktlabrador og det går bra, men jeg er glad jeg har en mann som stepper inn når det trengs og jeg har også hatt venner som har tatt ham med seg på tur når jeg har trengt det. Nå er jeg heldigvis ikke like utmattet mer, så Eine får det han trenger Konkurranser og besøkshundarbeid blir det dessverre ikke noe av siden jeg er nødt å prioritere meg selv. Jeg går i traumeterapi og det krever sitt. Nå er han jo skadet også, så det har vært mye rehabtrening og ekstra hensyn å ta, så sånn sett har jeg blitt "tvunget" til å nedprioritere hundelivet og det har egentlig vært bra for meg. Fin lærdom å ta hensyn til seg selv først og ikke prioritere konkurransetreningen, liksom. 

Det er fint å ha en voksen hund som har funnet roen. Eine blir 6 år i mai og trives godt som aktiv familiehund. Hva det blir fremover vet jeg ikke. Jeg har vurdert en til hund, men akkurat nå er det godt å bare ha ham og katten vår og prioritere andre deler i livet. Det er godt å ha et prestasjonsfritt hundeliv. Før trente jeg mot godkjenning i NRH og konkurranser, men fikk ikke kommet til start pga angst og syke hunder, så nå er det egentlig godt å ha sluppet alt det der og bare kose oss.

[Pixie]

2 timer siden, Poter skrev:

Klem til alle sammen!

Jeg har vært syk i noen år jeg også, det er vel åtte år nå. Etter en oppvekst med vold og overgrep sa det til slutt stopp i slutten av tjueårene og jeg ble skikkelig, skikkelig utbrent. På den tiden hadde jeg tre aussier og det gikk, men da ble de prioritert først. Nå har jeg en jaktlabrador og det går bra, men jeg er glad jeg har en mann som stepper inn når det trengs og jeg har også hatt venner som har tatt ham med seg på tur når jeg har trengt det. Nå er jeg heldigvis ikke like utmattet mer, så Eine får det han trenger Konkurranser og besøkshundarbeid blir det dessverre ikke noe av siden jeg er nødt å prioritere meg selv. Jeg går i traumeterapi og det krever sitt. Nå er han jo skadet også, så det har vært mye rehabtrening og ekstra hensyn å ta, så sånn sett har jeg blitt "tvunget" til å nedprioritere hundelivet og det har egentlig vært bra for meg. Fin lærdom å ta hensyn til seg selv først og ikke prioritere konkurransetreningen, liksom. 

Det er fint å ha en voksen hund som har funnet roen. Eine blir 6 år i mai og trives godt som aktiv familiehund. Hva det blir fremover vet jeg ikke. Jeg har vurdert en til hund, men akkurat nå er det godt å bare ha ham og katten vår og prioritere andre deler i livet. Det er godt å ha et prestasjonsfritt hundeliv. Før trente jeg mot godkjenning i NRH og konkurranser, men fikk ikke kommet til start pga angst og syke hunder, så nå er det egentlig godt å ha sluppet alt det der og bare kose oss.

litt OT, men har du nytte av traumeterapien? Lurer på om jeg burde burde (vet ikke helt om jeg vil)... 

Edit: svar gjerne på pm om du vil, hadde satt pris på det 

[Pringlen]

Jeg har heller ikke skaffet "enklere" eller mindre brukbare bikkjer fordi jeg ikke virker. Det ville bare vært deprimerende  Tvert i mot har jeg hatt enorm glede av å "oppgradere" til hund med større jaktlyst, kapasitet og viltfinnerevne. For da trenger jeg ikke bidra selv. Denne sesongen har jeg vært så dårlig som jeg aldri har vært før, full av infeksjoner og dritt, som slår beina rett ut med den sykdommen jeg har. Allikevel har jeg hatt en knallfin sesong i skogen. Så lenge jeg greier å krabbe ut i bilen, kjøre ut i skogen, og slippe løs hunden, så gjør resten seg selv. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten den harebikkja, altså  Nå skal jeg bare lære meg å gå litt igjen, så blir det jakt med de kortbeinte også til høsten. Det blir bra, tenker jeg. 

[simira]

Jeg har ME, og har to hunder. Det er strengt tatt for mye, men da vi skaffet nr 2 hadde jeg hatt gradvis bedring i noen år, og jeg hadde ikke fått diagnosen enda, og regnet med at den gradvise bedringen ville fortsette. Det gjorde den ikke...

Hund nr 1 har nok hatt en del å si for å få meg ut, og få meg i gang, selv om det har vært tøffe perioder med dårlig form kombinert med problemadferd hos hunden. Heldigvis har jeg en mann som hjelper til, og per i dag har hovedansvaret for ridgebacken. Men han reiser en del i jobben, noe som betyr at jeg i perioder er alene med begge hundene. Det siste året har jeg da fått litt hjelp av hundepassere, men bare det krever jo også litt ekstra koordinering og organisering.

Mentaltrening er litt lettere for meg enn mye fysisk trening, men hundene får likevel mindre enn jeg synes de burde, og enn jeg mener de fleste hunder burde få jevnt over. Ridgebacken er ganske bedagelig av seg, men gårdshunden kunne hatt mer av både fysisk og mental aktivitet. I sommerhalvåret orker jeg litt mer, men turene blir jo da i bånd, selv om de blir lengre. Men det blir mer kurs og organisert trening, om vinteren blir det når jeg orker, og en del korte turer.

For min del vil helsa begrense rasevalg, og jeg utelukker flere mer krevende og aktive raser jeg har veldig lyst på. Etterhvert bilr det også kun én hund, siden det er lettere å ha to i perioder ved å passe andres hunder, enn å ha én for mye i dårlige perioder.

[Symra&Pippin]

Klem til alle som sliter! Jeg har artrose i knærne, det ene kneet har fått halvprotese og fungerer fint, det andre kneet skal gjennom samme prosedyre etter hvert. Har nok også en underliggende revmatisme av noe slag, ikke utredet foreløpig. Det gir periodevis vondt i fingre og tær (noen ganger kjennes det ut som alle tærne er brukket). Dette har kommet gradvis etter at jeg fikk hundene, så rasevalget er ikke påvirket av det. Jeg har en avtale med hundene om at de får så mye tur som jeg er i form til, det vil si en relativt skikkelig tur kanskje et par ganger i uka, mange men korte turer de andre dagene og en sjelden gang foregår luftingen i langline på plena. Dette fungerer greit, selv om det helt klart finnes wheatenterriere og beardiser som er bedre musklet enn mine. De er i alle fall friske og raske til tross for alderen (ni og elleve) og virker som de trives og har det bra.

[Snoffe]

Jeg sliter med en kronisk autoimun sykdom, og har vært veldig syk i 8 år nå. Var bare 16 når jeg ble syk, og det er først de siste årene at jeg har begynt å forstå og aksepterer mer at jeg er syk.

Jeg har hatt border collie og alaska husky. Først nevnte fordi familien nektet meg å kjøpe en annen rase, og sistnevnte fordi jeg nektet å innse at jeg var syk. Huskyen ble omplassert da jeg ble enda dårligere for en del år tilbake. Da begynte jeg endelig å forstå hvor dårlig jeg er. 

Etter det så har jeg brukt mye tid på å lete etter raser som kan passe mer til sykdommen jeg har. Som tåler å ha det rolig, og som er generelt enkle sjeler. Da border collien døde så var det ikke aktuelt med en så aktiv rase lengre, for jeg kunne ikke basere meg på at den ville være like enkel og lite krevende i hjemmet som den jeg hadde.

Jeg valgte tilslutt å gå for whippet, og har ikke angret et sekund. Han jeg har fått er så snill, grei og rolig av seg at jeg glemmer til tider at han en unghund. 

Akkurat nå er jeg i en periode der jeg er hinsides dårlig og da passer min mor hunden. Noe som var avtalen før jeg kunne kjøpe meg ny hund. Turde ikke skaffe ny hund uten at jeg viste at jeg nesten til en hver tid har en backup hvis jeg blir dårlig. 

Det jeg savner med å være frisk er å kunne være med på ting. Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne klare og orke å være med på utsillingstreninger, men selv det er for krevende dessverre. Agility har vært en drøm siden border collien først kom i hus for 7 år siden, men det blir også bare med drømmen. Savner også å orke å være med venner på tur. For ofte så klarer jeg ikke å holde tempoet de går i. Og er jeg med på tur med andre, så ender jeg opp med å sprenge meg selv helt. og blir da liggende i lengre tid.

Nå får hunden min det den trenger og den har det veldig bra. Men jeg har jo omtrent kronisk dårlig samvittighet for at han ikke får lange helge turer osv. Men han får være med min mor på lengre turer og da er det på en måte greit.

Våres turer består helst av at vi går et sted der hunden kan gå løs. Så får han styre sitt tempo og jeg mitt. Er også viktig for meg at han får løpt i ugjevnt terreng, så jeg velger steder med omhu. 

Så valg av rase var essensielt for om jeg turte å kjøpe ny hund. 

[MissHeike]

Jeg er autist med en del fobier og sterk angst. Jeg blir utmattet lett og går opp og ned med depresjoner i fleng. Jeg er også sykelig overvektig. 

Men likevel eier jeg Border Collie.

Det er nemlig ett lite smutthull der, hvis han får trene mentalt så gir han katta i om vi ikke går tur fordi jeg rett og slett ikke har energi. Selvfølgelig betyr ikke det at vi aldri går tur, men at han ikke er en sånn hund som blir rastløs og umulig om vi ikke går tur, han er like happy og stabil om vi går tur hver dag i en uke, som når vi ikke gjør det. Mulig jeg har vært heldig med han, men han er ihvertfall ikke en overstressa dritt som man hører så mye om, derfor har jeg ikke dårlig samvittighet, og jeg blir ikke lei meg når folk kommenterer at jeg som er så tykk ikke burde ha en Border. De bare dømmer, de vet ingenting om at jeg og Keiron har det fint sammen og at han får det han trenger, og litt mer når jeg har energi til det, som faktisk er meste parten av tiden, heldigvis.

Grunnen til at jeg ikke vil ha en "enklere" hund er fordi det vil gi meg grunn til og alltid velge å stenge alt ute. Ikke gå ut på ordentlig turer, ikke møte alt det der ute som trigger meg. Keiron får meg ut, han får meg opp av data stolen, han utfordrer meg til å bruke hodet på nye måter, (nytt er skumle greier i en autist's verden) til å bli i bedre form. Til å gå videre selv om beina verker. Vi går lange bakker (bor på toppen av en fjellside så uansett hvor vi går så har vi en bakke eller to på veien hjem) Jeg får mestringsfølelse og mer selvtillit når jeg lærer Keiron nye ting, og fordi han er BC som selger sjela si for en leke, en matbit eller bare en kos og som alltid ivrig vil lære, så er det for meg veldig lett og trene uten og miste motet, for da pleier jeg å bli grinete og det blir jo bare negativt for både hunden og meg.

Så jeg valgte Border Collie, ikke bare fordi det er min favoritt, men pga. egenskapene. Nå har vi ikke fått så mye til utendørs som vi har gjort inne. Men jeg har jo dessverre brukt mye av unghund tiden på å få redselen på folk på ett bedre nivå samt jobbe med og få han til å skjønne at vi kan jobbe ute også. Men den siste var nok min feil. Jeg ser med fullstendig skrekk på de første ukene og alt jeg gjorde feil, vi bare vimset rundt.. så jeg sparket jo egentlig meg selv i leggen der.

Uansett så har det så mange positive effekter på meg at jeg har min Keiron. Jeg angrer ikke, selv om det til tider har vært tøft. 

Jeg blir sliten av å være sosial, jeg blir sliten av nesten alt jeg gjør utenfor hjemmet - til og med handling. Men det er lettere med Keiron i hus. Jeg er ikke sengeliggende i dagevis lengre når jeg har vært på besøk hos noen, og depresjonene er ikke så tunge lengre. Fobiene og angsten er også på ett kontrollerbart nivå nå og det er veldig befriende. Han er min lille wannabe service dog 

[Raksha]

Melder meg inn i kronikergjengen med ymse diagnoser jeg og, verste er smerter, kronisk utmattelse og søvnforstyrrelser. Jeg har satt drømmerasen min på vent på ubestemt tid, både fordi vi har mer enn nok med tre hunder og barn, og fordi jeg rett og slett ikke har krefter nok til å skulle trene en aktiv brukshund. Som @2ne er inne på, så har jeg og mye mindre dårlig samvittighet over at myndene og basenjien ikke trenes mentalt, enn jeg hadde for riesendyret. Jeg har også gradvis blitt dårligere de siste åra, og få barn var sånn sett skrekkelig lite lurt - for hun krever alt og litt til i perioder, men med de hundene jeg har så går det. Jeg hadde ikke klart en riesen, ikke med god samvittighet, ikke nå. 

Helsa mi kommer helt klart til å være en ganske stor del av neste rasevalg, det og resten av livssituasjonen. Klart - kvitter jeg meg med alt annet av dyr, så kanskje jeg hadde klart en riesen? Men jeg vil ikke det, jeg trives godt med å pusle rundt med hester og kaniner, hund er ikke lenger ALT for meg, slik det engang var. Så jeg kan faktisk se for meg en fremtid med kun en enkel og grei selskapshund som "bare er med". Selv om jeg drømmer om å trene aktivt med et nytt riesendyr så har jeg forsonet meg med at det er ikke sikkert det blir slik igjen. 

 

Når det har sagt, så er hundene mine helt fantasiske. De er med på alt, og krever nada nix. Hottie, vår skrullete nevrotiske frøken har berget hundeinteressen min etter at jeg mistet hjertehunden min og innså at det ikke kom en ny av samme rase med det første. Hun kom inn på perfekt tidspunkt som en trengende liten frøken som trengte meg på en måte jeg kunne hjelpe. Hun trengte bare å få være, få lov til å være nevrotisk og skrullete, få lov til å slippe bylivet, slippe å stilles krav og forventninger til. Det var en måte jeg kunne hjelpe henne på, uansett hvor dårlig jeg var da hun kom, for jeg hadde plass i hjertet og sofaen til henne. Hun trengte bare å få bo hos oss hun...  Så jeg skylder Hottie ( og @Tøfflus  ) ufattelig mye for at jeg fremdeles ønsker å ha hund hos meg. Misforstå meg rett, jeg digger gutta, de er helt ufattelig gode å ha, men der har den nagende samvittigheten vært ekstremt fremtredende i perioder, spesielt på salukien, og tanken om at han ville hatt det mye bedre i et annet hjem har vært helt på overflaten flere ganger. Nå har jeg en "god" hundeperiode, og samvittigheten gnager ikke sånn heldigvis. 

 

[Eloise]

Synes dette var en fin tråd, jeg. Dagens familiehunder gjør et enormt stykke arbeid rundt omkring i de tusen hjem, og dette var en varm påminnelse om hvor viktige de er!

[Snoffe]

Akkurat nå, Eloise skrev:

Synes dette var en fin tråd, jeg. Dagens familiehunder gjør et enormt stykke arbeid rundt omkring i de tusen hjem, og dette var en varm påminnelse om hvor viktige de er!

Definitivt! Selv sliter jeg ikke med pykiske sykdommer på noen måte, men uten hunden hadde jeg garantert blitt deprimert. 

Det er mange hunder (og andre dyr) som fortjener hedersmedalje for innsatsen de gjør for oss mennesker <3 

[WelshenNemi]

Melder meg inn her jeg også. Jeg har ME, har hatt spiseforstyrrelse(den er der enda, men vekten er normal) og litt andre greier ingen finner ut av. Har vært ufør i drøyt et år, og syk siden jeg var 16(26 nå). Jeg har en aktiv rase, emn mitt individ passer meg bra. Hun krever ikke særlig mer enn en times tur om dagen, og løper hun løs så løper hun. Hun krever også relativt lite mentalt. Er der jeg sliter mest, for hodet ikke funker nok til særlig med trening. Samvittigheten er der, men hun virker greit fornøyd. Rolig inne og greit med muskler. 

Med min form er det ikke så ofte det er lange perioder uten noe, men relativt ofte det blir en dag eller to uten trim, sånn at jeg ikke blir sengeliggende. Det ser ut til å fungere greit. Hun er fornøyd med å få være med på det lille som skjer. 

I den perioden jeg ikke hadde hund(7uker) var jeg MYE dårligere. 

[Siri]

Jeg er også kroniker, men jeg er frisk. Jeg har MS, men det er ikke noe som begrenser meg verken mht jobb eller med hunder og aktiviteter. Jeg har nok tenkt tanken på at det sikkert kan være lurt å vurdere andre raser etter hvert som jeg blir mer voksen *host*, men jeg aner jo ikke hvordan denne sykdommen vil utvikle seg videre, så det får jeg heller ta om som det kommer. Neste hund blir nok helt sikkert en briard, den også.

Jeg har håndtert to hunder helt siden jeg fikk sykdommen for over 15 år siden, vi har vært gjennom perioder der jeg har vært dårlig til beins, der jeg har hatt manglende finmotorikk i fingrene så jeg ikke har greid å holde verken kniv eller gaffel (men å reise til Sverige på spesialutstilling, børste hund og stille hund selv, se gikk faktisk "greit" - noen ganger er man kanskje litt for sta for sitt eget beste  ), perioder med større eller mindre lammelser, men jeg har alltid greid å gi hundene det de trengte heldigvis. Et par ganger måtte jeg ha hjelp, men da var jeg innlagt på sykehuset og kunne åpenbart ikke ha med hundene der *ler*. Nå har jeg ikke hatt symptomer på sykdommen på over 3 år - og optimisten i meg sier at sånn skal det være framover også . 

[Hampus]

Jeg har TMD, noe som gjør at jeg har kroniske smerter, mest i hodet, nakke kjeve, men også andre ymse steder periodisk.

Har i tillegg slitasjegikt.

Er vel snart 20 år siden jeg ble ufør.

På den tiden da jeg begynte å slite med hodepine, hadde jeg hund, hest, full jobb og et lite barn.

I starten beholdt jeg hesten, og var aktiv konkurransrytter, men etter hvert var det bare arbeidet i stallen jeg gjorde innen hesteholdet.

Solgte hestene, noe som egentlig føltes helt riktig.

 

Nå har jeg 4 hunder som gjør hverdagen min lysere.

Hverdagen med smertene er jeg etter hvert blitt vant til.

Med 24- timers depottabletter, så går de fleste dagene sånn noen lunde rundt.

Jeg prøver å komme meg ut med hundene hver dag, men min samboer tar de på de verste dagene.

Alle 4 fungerer heldigvis fint med mindre mosjon i perioder...

Jeg har valgt relativt små hunder, fordi jeg har vonde fingre, spesielt vinterstid.

Å gå tur med stor, sterk hund ville ikke gått for meg.

Alle mine 3 raser er vel sånn middels krevende når det gjelder aktivitet, kunne aldri hatt en hund som krevde veldig mye aktivitet daglig og ikke tålte en dag med ro i ny og ne.

Vi prøver å komme oss til varmere strøk 4-7 uker i året.

Og da blir jeg veldig mye bedre, kan faktisk halvere inntak av smertestillende.

Og selvfølgelig er hundene med.

Vi har akkurat hatt nesten 3 deilige uker i Spania, noe jeg lever lenge på...

 

 

 

[Poter]

3 timer siden, Pixie skrev:

litt OT, men har du nytte av traumeterapien? Lurer på om jeg burde burde (vet ikke helt om jeg vil)... 

Edit: svar gjerne på pm om du vil, hadde satt pris på det 

Har god nytte av det, ja! Har sendt deg en PM

[Tøfflus]

2 timer siden, Raksha skrev:

Så jeg skylder Hottie ( og @Tøfflus  ) ufattelig mye for at jeg fremdeles ønsker å ha hund hos meg.

Nå begynte jeg nesten å grine...*snufs*...

[Pringlen]

Dere som sliter med beveglighet, smerter, utmattelse osv... Dere vet at NAV sponser mosjon av hundene deres? NAV-traller går ikke fortere enn 10 km/t, men det er passe joggetempo for de fleste mindre hunder, i hvertfall. Det er egentlig helt genialt, selv om det selvsagt kan føles litt kleint å ikke kunne mosjonere bikkjene for egen maskin. Bikkjene får mosjon, mens en selv hviler, faktisk. Så kan man gjøre ting hjemme i tillegg. Vinn-vinn  Og så kommer man seg ut i frisk luft uansett form! Nå har de jo også opphevet aldersgrensa for hvem som kan søke om "sportshjelpemidler", som el.sykkel osv. (tidligere måtte man være under 26 år, for vi som er eldre enn det trengte jo ikke røre på oss..) Så flere muligheter, faktisk 

[Raksha]

1 time siden, Tøfflus skrev:

Nå begynte jeg nesten å grine...*snufs*...

[Snoffe]

7 timer siden, Pringlen skrev:

Dere som sliter med beveglighet, smerter, utmattelse osv... Dere vet at NAV sponser mosjon av hundene deres? NAV-traller går ikke fortere enn 10 km/t, men det er passe joggetempo for de fleste mindre hunder, i hvertfall. Det er egentlig helt genialt, selv om det selvsagt kan føles litt kleint å ikke kunne mosjonere bikkjene for egen maskin. Bikkjene får mosjon, mens en selv hviler, faktisk. Så kan man gjøre ting hjemme i tillegg. Vinn-vinn  Og så kommer man seg ut i frisk luft uansett form! Nå har de jo også opphevet aldersgrensa for hvem som kan søke om "sportshjelpemidler", som el.sykkel osv. (tidligere måtte man være under 26 år, for vi som er eldre enn det trengte jo ikke røre på oss..) Så flere muligheter, faktisk 

Dette viste jeg ikke, så det skal jeg sjekke opp i.

Spoiler

 

 

[Poter]

17 timer siden, Pringlen skrev:

Dere som sliter med beveglighet, smerter, utmattelse osv... Dere vet at NAV sponser mosjon av hundene deres? NAV-traller går ikke fortere enn 10 km/t, men det er passe joggetempo for de fleste mindre hunder, i hvertfall. Det er egentlig helt genialt, selv om det selvsagt kan føles litt kleint å ikke kunne mosjonere bikkjene for egen maskin. Bikkjene får mosjon, mens en selv hviler, faktisk. Så kan man gjøre ting hjemme i tillegg. Vinn-vinn  Og så kommer man seg ut i frisk luft uansett form! Nå har de jo også opphevet aldersgrensa for hvem som kan søke om "sportshjelpemidler", som el.sykkel osv. (tidligere måtte man være under 26 år, for vi som er eldre enn det trengte jo ikke røre på oss..) Så flere muligheter, faktisk 

Er det elektronisk rullestol du mener?