Gå til innhold
Hundesonen.no

Er hannhunder mer "sutrete" enn tisper?


Ulrikke
 Share

Recommended Posts

Mulig dette er rasetypisk, ikke vet jeg...

Jeg har/har hatt to tisper. Selvstendige, men samtidig myke... Ekstremt lite sutring, piping osv...

Nå har jeg også en hannhund. Han er riktignok bare 6 mnd, men han har sutret hele sitt liv - for alt og ingenting.... Mens han venter på mat, hvis jeg lufter tispa først har han uuuuult (jeg har jo aldri gått inn før han er stille igjen, kjempepraktisk om morra'n når man skal på jobb feks ;) ) Innimellom går han bare rundt og sutrer, akkurat som om han ikke vet helt hvorfor han gjør det.... Jeg er IKKE vant til det, og jeg har ikke hatt tålmodighet til sutring når det gjelder ungene, engang! Han får null oppmerksomhet når han sutrer, men får når han er stille. Jeg ser også forskjell på "jeg må på do-sutring" og vanlig sutring, så han får respons når han må på do!

Han "boffer" når han hører folk ute når vi bare er ute og tisser, særlig når det er mørkt. Han synes brusflasker er skumle. Han har det med å "gjemme" seg litt bak tispa i starten når de møter hunder de ikke kjenner, men det tar et halvt sekund før han er like tøff som henne.... Tispene mine har aldri vært som dette.... Må legge til at han på ingen måte virker "nervøs" på noe vis, bare "annerledes"....

Slekta til sambo har drevet med pudler i mange år, og de sier at guttepudlene ofte er mer sutrete og "mammadalt".... Han holder seg mye mer til meg enn det tispene har gjort, også i den alderen han er i nå.  Er det noe i det? Eller er det bare tilfeldig og individavhengig?

Kjente jeg ble litt nysgerrig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Vet ikke med pudler, men jeg har ikke inntrykk av at hannhunder er mer sytete. Jeg har hatt en tispe og tre hannhunder, og ingen har gjort sånn som du beskriver. Jeg har ikke brukt tid på å lære det bort heller. Eneste er tispa når hun hadde løpetid. Da kunne hun syte litt. Men det var et par uker i året :) Er nok mer individ eller evt rase det går på :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Vet ikke, har bare hatt en hann, og han er ikke sutrete. Tispa mi piper litt av og til, men det har avtatt mye, så jeg tror det er alderen. Tror også det er individavhengig.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffen på snart 5 har alltid vært pipete. Tror ikke han er klar over det selv engang...

Dogoen på snart 3 piper aldri. Oppvokst med ovennevnte staff, tydeligvis ikke latt seg påvirke.

Begge er hannhunder.

Tenker det beror mer på individ enn kjønn.

Litt usikre hannhunden, sønn av paret vi hadde av schäfere, var sånn som TS beskriver. Han var ikke nervøs, bare litt lite sikker på seg selv i enkelte situasjoner. Og litt pipete. Han var skikkelig mammadalt (ikke ift sin biologiske mor, men matmor).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aussie hannen søstra mi hadde var værdens værste sutre bikkje! Helt fæl! Usikker på om han enda er slik i sitt nye hjem.

Min hanne, som er korthåret collie, er mer sutrete enn aussie tispa mi, men jeg tror det har med rase å gjøre. Lyd er velkjent på korthåret Collie. Men han er ingen sutre kopp, og lager kunn lyd i gitte situasjoner. Jeg ber ham holde kjeft, for jeg orker ikke syting :P

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Ulrikke skrev:

Fantastisk! Hehehe.... Hvor gammel er han?

Blir 1 år om en uke. Men andre som også har hund har reagert på hvor mye han syter, for det er hver gang han vil noe. Og han kan gjerne pipe litt selv om vi ikke skjønner at det er noe han vil heller :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tweety skrev:

Blir 1 år om en uke. Men andre som også har hund har reagert på hvor mye han syter, for det er hver gang han vil noe. Og han kan gjerne pipe litt selv om vi ikke skjønner at det er noe han vil heller :P

Da skjønner jeg at jeg ikke trenger å ha ekstremt håp om bedring med det første...

Hadde han enda skjønt det når jeg ber ham holde kjeft, men det gjør han ikke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en sutresaluki, men han har det etter sin mor, så der går det på linjer/individer mer enn kjønn. Har heldigvis plukka av han mye av det, med god hjelp fra snusern jeg hadde, hun hata sutring og hadde eksepsjonelt god timing på å fortelle han hva hun syntes om det. :lol: 

 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det er avhengig av både individ og rase :-) ikke kjønn. Har 3 hannhunder, bare en som sutrer, dog sutrer han ikke så mye at det er plagsomt i hverdagen. Ofte gjelder sutringen mat, andre hunder han vil hilse på, folk han vil hilse på, eller om vi står for lenge rolig på tur når han mener vi skal bevege oss :-P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det har med individ og rase og gjøre. Min hannhund har sutret hele sitt 7,5-årige liv, men jeg vet om mange kooikere som gjør det. Kelpiene har ikke sutringen i seg. De er tisper, men jeg kan ikke si jeg vet om noen kelpier som er spesielt sutrete.
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Raksha skrev:

Jeg har en sutresaluki, men han har det etter sin mor, så der går det på linjer/individer mer enn kjønn. Har heldigvis plukka av han mye av det, med god hjelp fra snusern jeg hadde, hun hata sutring og hadde eksepsjonelt god timing på å fortelle han hva hun syntes om det. :lol: 

 

Fyyyyyyy, tenk å oute søte-sutre-Zeta på den måten.... BTW; helsøster'n hans er likdan, og helbroren, de "prater" en del ja, men halvbror med samme mor sier lite så det er heeeelt sikkert faren som har skylden :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tøfflus skrev:

Fyyyyyyy, tenk å oute søte-sutre-Zeta på den måten.... BTW; helsøster'n hans er likdan, og helbroren, de "prater" en del ja, men halvbror med samme mor sier lite så det er heeeelt sikkert faren som har skylden :P

*fnis* unnskyld!  Klart det er faren sin skyld, dumme meg!  Søte-sutre-zeta er jo bare søt :D 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår bichon sutrer for alt, og det driver meg til vanvidd :lol: Gi meg bjeffing anyday framfor sutring ass! Men han var ikke så ille når han var yngre, det har kommet med alderen hos han! Snart 13 nå.

Ungslampen vår sutrer kun en veldig sjelden gang om han er veldig oppspilt av noe utendørs. Inne er han taus som en østers!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg har en sutrete whippettispe. Ikke hele tida, men det skal heller ikke mye til før det blir veldig slitsomt. Nå er hun så gammel, at jeg har rett og slett gitt opp håpet om å bli kvitt det. Så når Gullet piper, styrter husse til for å legge pledd eller dyne over henne (selv om hun utmerket godt vet å komme seg under selv). :-( 

Den nye valpen reagerer forresten nokså tydelig på pipinga. Han kan finne på å bjeffe når hun piper, eller også styrter han bort til henne og slikker henne i munnvikene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette innlegget fikk meg til å innse at jeg har en sutrepave? Han er en portis på snart tre år, og har nok blitt mer vokal med tiden. Kanskje jeg må begynne å ignorere litt mer? Når vi er blant folk, og jeg snakker med noen oppfører han seg som en treårig unge - " dette er kjeeedelig, kan vi gå nå?" 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...