Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Guest Klematis
Skrevet

Jeg kan heller ikke si meg enig med Tuvane her, altså.

Jeg hadde ikke klart å levere min syke hund tilbake til oppdretter, men det er jo klart den enkleste muligheten om du føler at det er et alternativ.

Ellers, hvis hunden kan leve et godt liv uten at smerter tar overhånd, så ville jeg nok latt hunden leve til plagene gikk ut over livskvaliteten. Det er i hvert fall det jeg tenker angående min egen som er til kiropraktor, gjør flere øvelser, er til laserbehandling og får cartropheninjeksjoner jevnlig. Jeg hadde tenkt at vi skulle drive med agility, men det utgikk, gitt. Plutselig utgikk alt utenom å rusle turer. Nå er jo min bitteliten, men likevel, jeg hadde en plan i utgangspunktet.

Smertestillende ved behov her, når tiden er inne vil min få det daglig (hvis vi finner noe som virker skikkelig) til jeg ser at gnisten i øynene hans slukner, han forandrer seg og ikke er en glad hund mer. Da er det nok. Jeg kjenner han best, og føler meg rimelig trygg på at jeg, omgivelsene mine og kiropraktoren hans sammen vil finne ut når nok er nok.

Jeg tror også som andre nevner, at en eier som kjenner hunden sin godt, ser og merker når tiden er inne.

Skrevet

Jeg hadde aldri vurdert det heller. Min hund, min risiko, mitt ansvar. Selvsagt er det kjipt om hunden ikke "står til forventningene", men jeg kunne aldri levert de tilbake allikevel. Altfor glad er jeg i han også, han har fått en familie her og den har han på gode og onde dager. Når det gjelder smerter så må man jo selvsagt avlive når man mener hunden lider. Men det høres jo ikke ut som din gjør det. I forhold til det å begrense hunden så må du jo vurdere om hunden ikke kan være lykkelig uten tiltenkt aktivitet som du evt må roe ned eller droppe. Men til og med jaktgoldenen her i huset hadde syns det var helt greit å droppe agility og lydighet tror jeg. Så det blir jo en vurdering du må ta som kjenner hunden din og behovene til den. 

Skrevet

Pi måtte jeg "omplassere" til svigers pga hd og ryggproblemer. Hva som gir mest bøll er umulig å si men smerter har hun og nå har hun det bedre, er med på fjellet og mye rart men aldri noe tungt belastende som ski, løping osv. De går hverdags lydighet og jevnt med fysio og slikt. Kontra livet hun hadde med meg så gikk ikke det, vi hadde et for aktivt liv med for mye som skjedde. Pensjonist liv passer henne ypperlig.

Sent fra min SM-G850F via Tapatalk

  • 2 weeks later...
Skrevet

På tide å oppdatere her. Først må jeg si tusen takk for alle de ærlige svarene, og rådene om hvordan gjøre livet hunden best mulig, det har jeg satt stor pris på!

Her kommer en lang avhandling. Det er fullt mulig å hoppe ned til slutten uten å gå glipp av noe viktig ;)

Forrige fredag fikk jeg mannen til å ringe den første veterinæren for å be om resept på smertestillende. Jeg trodde kanskje at jeg hadde overdrevet hvor hardt hun pushet på operasjon, men hun var skikkelig pågående med han også, stakkar. Siden det var fredag ettermiddag før hun svarte på tlf måtte vi vente over helgen med smertestillende.

Fra fredag og frem til vår time hos vet nr 2 nå på tirsdag merket vi faktisk forverring på stivheten. Og gladheten.

På tirsdag var vi hos vet nr. 2, som jeg på forhånd hadde sjekket om også kom til å være veldig pågående mtp operasjon. Tvert imot var hun skeptisk til operasjon (både kunstig hofteledd og å fjerne hoftekulene). Hun snakket og spurte masse, sjekket over hunden og ga henne den første behandlingen med kiropraktikk. Hun behandlet kun ryggen og nakken for låsninger og unngikk hoftene fullstendig. Hun anbefalte å vente med smertestillende til det blir nødvendig, og uansett 4-5 dager til etter vi så hvordan hunden reagerte på kiro-behandlingen. Hun skrev allikevel ut resept i tilfelle det plutselig skulle bli nødvendig. Hun foreslå også cartrophen-behandling, men jeg forsto det som hun ville prøve en ting av gangen for å finne ut hva som hjelper/ikke hjelper. Jeg ble skikkelig optimistisk etter timen med henne! 

Onsdag kveld ble Pie ganske stiv og lå veldig mye rolig, men jeg avventet smertestillende. Torsdag var hun veldig stivbent og kviet seg for å bevege seg da vi sto opp, men hun kviknet til på morgenturen og lekte og koste seg. På torsdag kveld ble hun virkelig dårlig. Vi var borte noen timer fra ettermiddagen, og da vi kom hjem virket det som hun ikke visste hvordan hun skulle komme seg ett skritt videre. Hun var helt død i øynene og ble bare redd når vi skulle prøve å hjelpe henne :( Jeg ga henne smertestillende, og klarte etterhvert å hoppe opp i sofaen hvor hun sovnet. Dagen etter avtalte jeg med vet at hun skulle få smertestillende noen dager til, før vi prøver uten for å se om kirobehandlingen har funket. I kveld skal hun etter planen ikke få smertestillende (24-timers virkning).

Det jeg har sett med smertestillende er at hun blir en helt annen hund enn jeg har sett på lenge. Flere har skrevet at jeg kommer til å merke når hun ikke har det bra lenger og sånn, men jeg ble skremt av å oppdage hvordan hun har klart å forandre seg gradvis fra kjempeglad og leken og insisterende til litt mindre glad og roligere og mindre "masete" uten at noen av oss la merke til det. Hun spoler mindre rundt ute og kommer ikke lenger i 220 rundt hushjørnet når hun er ute i hagen. Jeg har egentlig tenkt at hun bare har blitt en voksen og litt fornuftig hund, men da hun fikk smertestillende var det som å ha en fornuftig valp istedet. Hun har vært superglad i de to-tre dagene på smertestillende! Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Fremover: avtalen er å kontakte veterinæren over helgen for å vurdere virkningen av kiro. Antageligvis en ny kiro-behandling. Hvis Pie går tilbake til å bli mindre glad og aktiv nå som stølheten etter kiro-behandling skal ha avtatt, så er jeg mer på vakt nå og kommer til å gi henne smertestillende daglig.

Jeg har prøvd å skrive så ærlig som jeg kan, og når jeg leser over så må jeg innrømme at jeg hadde tenkt litt at det er ille å utsette hunden for behandling som gir flere dagers ubehag... Da vi satt i sofaen og hun endelig sovnet på torsdag så lurte vi veldig på hva vi holder på med. Nå som hun er så innmari lykkelig igjen så lurer vi litt mindre, men veien fremover er usikker, for å si det mildt.

 

Skrevet

 

20 minutter siden, Helianthus skrev:

Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder! :hug:  

Skrevet

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

  • Like 7
Skrevet
11 timer siden, Tuvane skrev:

:hug:

Takk! Jeg vet hva du tenker selv om du ikke sier noe. Eller egentlig ikke, men jeg vet hva jeg ville tenkt hvis jeg leste noen andre som skrev det samme som meg :(

11 timer siden, 2ne skrev:

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder! :hug:  

Det er veldig fint at du sier dette, og historien er jo full av hunder og andre dyr som har blitt holdt liv i altfor lenge, mange fordi eieren har sett seg blind på hunden. Jeg kommer til å nevne det for andre, men tror det blir vanskelig at andre ser på henne, for hun er jo så glad når det skjer noe. Når det kommer besøk eller hun ser en katt eller leker med ballen osv så gir hun nok blaffen i smerten. 

Ja, det er fælt. Spesielt når vi vet hva det ender med til slutt.

 

34 minutter siden, Turb skrev:

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

Det var ikke så dumt! Jeg tenkte på det i går, hvordan hun sakte men sikkert har sluttet å gjøre ting som jeg har avskrevet som at hun bare har blitt voksen. På smertestillende gjorde hun plutselig flere av disse tingene igjen. De kan jeg skrive ned (tigge popcorn i sofaen og sånn :icon_redface:).

***************

Tusen takk for alle svar og sympati! :)

 

Skrevet

Vondt å lese og ønsker dere lykke til :hug:

Ang det med å se hvor vondt hunden har det, når det skjer gradvis..
Jeg har en hund som fikk forkalkninger i ryggen etter en skade- hun feilbelastet lenge uten at jeg fikk det med meg, men da jeg endelig SÅ det, så hadde hun låsninger ifra hale til hode- skjevt bekken og ja... Og når hun da hadde blitt behandlet noen ganger så jeg så lyset komme tilbake i øynene, så var det først DA jeg skjønte hvor plaget hun hadde vært. Følte meg som verdens verste hundeeier :hmm:
Hun ble da pensjonert fra konkurranser og har blitt jevnlig behandlet (osteopat) og får tilskudd som har hjulpet mye. 
Vært FIN i formen i mange mnd og ikke sett antydning til noen vegring for å hoppe osv som var første tegnet på at noe var feil igjen. 
Men allikevel hvor fin hun har virket (og jeg følger med som en smed!) så har hun nå plutselig blir enda BEDRE- Hun oppfører seg som en valp igjen (hun er 9 år) hopper etter snøballer og tar saltoer i forsøket (jeg holdt på å få hjerteinfarkt) leker og raser- så tydeligvis så har hun IKKE vært så bra som jeg trodde- Det er faktisk litt skummelt hvor fin hun er nå...

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er veldig enig i at det er kjempe vanskelig å se hvor smertepåvirket de er når det går så gradvis.
Jeg skal nå begynne å filme henne litt i f.eks lek med de andre hundene, på turer, av bevegelser osv- så jeg har noe å sammenligne med senere- og nyyyyyter hver dag hun er som hun er nå :wub: Og også skrive ned notater tror jeg er lurt :)

  • Like 4
Skrevet

Når Dill blir sånn "drastisk" dårligere og stivere så er det betennelse et sted, betennelsesdempende og smertestillende har roet det ned igjen også er han seg selv igjen lenge. 

Ellers enig med Tone, finn noen som kan vurdere hunden din som kjenner dere. Jeg har en veterinærvenninne som har lovet å si ifra når det begynner å nærme seg at "nok er nok". For det ER kjempevanskelig å vurdere selv!

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...