HD - hva gjør jeg nå?

[Guest Klematis]

Jeg kan heller ikke si meg enig med Tuvane her, altså.

Jeg hadde ikke klart å levere min syke hund tilbake til oppdretter, men det er jo klart den enkleste muligheten om du føler at det er et alternativ.

Ellers, hvis hunden kan leve et godt liv uten at smerter tar overhånd, så ville jeg nok latt hunden leve til plagene gikk ut over livskvaliteten. Det er i hvert fall det jeg tenker angående min egen som er til kiropraktor, gjør flere øvelser, er til laserbehandling og får cartropheninjeksjoner jevnlig. Jeg hadde tenkt at vi skulle drive med agility, men det utgikk, gitt. Plutselig utgikk alt utenom å rusle turer. Nå er jo min bitteliten, men likevel, jeg hadde en plan i utgangspunktet.

Smertestillende ved behov her, når tiden er inne vil min få det daglig (hvis vi finner noe som virker skikkelig) til jeg ser at gnisten i øynene hans slukner, han forandrer seg og ikke er en glad hund mer. Da er det nok. Jeg kjenner han best, og føler meg rimelig trygg på at jeg, omgivelsene mine og kiropraktoren hans sammen vil finne ut når nok er nok.

Jeg tror også som andre nevner, at en eier som kjenner hunden sin godt, ser og merker når tiden er inne.

[soelvd]

Jeg hadde aldri vurdert det heller. Min hund, min risiko, mitt ansvar. Selvsagt er det kjipt om hunden ikke "står til forventningene", men jeg kunne aldri levert de tilbake allikevel. Altfor glad er jeg i han også, han har fått en familie her og den har han på gode og onde dager. Når det gjelder smerter så må man jo selvsagt avlive når man mener hunden lider. Men det høres jo ikke ut som din gjør det. I forhold til det å begrense hunden så må du jo vurdere om hunden ikke kan være lykkelig uten tiltenkt aktivitet som du evt må roe ned eller droppe. Men til og med jaktgoldenen her i huset hadde syns det var helt greit å droppe agility og lydighet tror jeg. Så det blir jo en vurdering du må ta som kjenner hunden din og behovene til den. 

[Anette]

Pi måtte jeg "omplassere" til svigers pga hd og ryggproblemer. Hva som gir mest bøll er umulig å si men smerter har hun og nå har hun det bedre, er med på fjellet og mye rart men aldri noe tungt belastende som ski, løping osv. De går hverdags lydighet og jevnt med fysio og slikt. Kontra livet hun hadde med meg så gikk ikke det, vi hadde et for aktivt liv med for mye som skjedde. Pensjonist liv passer henne ypperlig.

Sent fra min SM-G850F via Tapatalk

[Helianthus]

På tide å oppdatere her. Først må jeg si tusen takk for alle de ærlige svarene, og rådene om hvordan gjøre livet hunden best mulig, det har jeg satt stor pris på!

Her kommer en lang avhandling. Det er fullt mulig å hoppe ned til slutten uten å gå glipp av noe viktig

Forrige fredag fikk jeg mannen til å ringe den første veterinæren for å be om resept på smertestillende. Jeg trodde kanskje at jeg hadde overdrevet hvor hardt hun pushet på operasjon, men hun var skikkelig pågående med han også, stakkar. Siden det var fredag ettermiddag før hun svarte på tlf måtte vi vente over helgen med smertestillende.

Fra fredag og frem til vår time hos vet nr 2 nå på tirsdag merket vi faktisk forverring på stivheten. Og gladheten.

På tirsdag var vi hos vet nr. 2, som jeg på forhånd hadde sjekket om også kom til å være veldig pågående mtp operasjon. Tvert imot var hun skeptisk til operasjon (både kunstig hofteledd og å fjerne hoftekulene). Hun snakket og spurte masse, sjekket over hunden og ga henne den første behandlingen med kiropraktikk. Hun behandlet kun ryggen og nakken for låsninger og unngikk hoftene fullstendig. Hun anbefalte å vente med smertestillende til det blir nødvendig, og uansett 4-5 dager til etter vi så hvordan hunden reagerte på kiro-behandlingen. Hun skrev allikevel ut resept i tilfelle det plutselig skulle bli nødvendig. Hun foreslå også cartrophen-behandling, men jeg forsto det som hun ville prøve en ting av gangen for å finne ut hva som hjelper/ikke hjelper. Jeg ble skikkelig optimistisk etter timen med henne! 

Onsdag kveld ble Pie ganske stiv og lå veldig mye rolig, men jeg avventet smertestillende. Torsdag var hun veldig stivbent og kviet seg for å bevege seg da vi sto opp, men hun kviknet til på morgenturen og lekte og koste seg. På torsdag kveld ble hun virkelig dårlig. Vi var borte noen timer fra ettermiddagen, og da vi kom hjem virket det som hun ikke visste hvordan hun skulle komme seg ett skritt videre. Hun var helt død i øynene og ble bare redd når vi skulle prøve å hjelpe henne  Jeg ga henne smertestillende, og klarte etterhvert å hoppe opp i sofaen hvor hun sovnet. Dagen etter avtalte jeg med vet at hun skulle få smertestillende noen dager til, før vi prøver uten for å se om kirobehandlingen har funket. I kveld skal hun etter planen ikke få smertestillende (24-timers virkning).

Det jeg har sett med smertestillende er at hun blir en helt annen hund enn jeg har sett på lenge. Flere har skrevet at jeg kommer til å merke når hun ikke har det bra lenger og sånn, men jeg ble skremt av å oppdage hvordan hun har klart å forandre seg gradvis fra kjempeglad og leken og insisterende til litt mindre glad og roligere og mindre "masete" uten at noen av oss la merke til det. Hun spoler mindre rundt ute og kommer ikke lenger i 220 rundt hushjørnet når hun er ute i hagen. Jeg har egentlig tenkt at hun bare har blitt en voksen og litt fornuftig hund, men da hun fikk smertestillende var det som å ha en fornuftig valp istedet. Hun har vært superglad i de to-tre dagene på smertestillende! Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Fremover: avtalen er å kontakte veterinæren over helgen for å vurdere virkningen av kiro. Antageligvis en ny kiro-behandling. Hvis Pie går tilbake til å bli mindre glad og aktiv nå som stølheten etter kiro-behandling skal ha avtatt, så er jeg mer på vakt nå og kommer til å gi henne smertestillende daglig.

Jeg har prøvd å skrive så ærlig som jeg kan, og når jeg leser over så må jeg innrømme at jeg hadde tenkt litt at det er ille å utsette hunden for behandling som gir flere dagers ubehag... Da vi satt i sofaen og hun endelig sovnet på torsdag så lurte vi veldig på hva vi holder på med. Nå som hun er så innmari lykkelig igjen så lurer vi litt mindre, men veien fremover er usikker, for å si det mildt.

 

[Tuvane]

[Guest 2ne]

 

20 minutter siden, Helianthus skrev:

Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis.

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder!   

[Snøfrost]

Håper hun holder seg bra lenge på smertelindring og behandlinger

[roxie88]

[Turb]

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

[Helianthus]

11 timer siden, Tuvane skrev:

Takk! Jeg vet hva du tenker selv om du ikke sier noe. Eller egentlig ikke, men jeg vet hva jeg ville tenkt hvis jeg leste noen andre som skrev det samme som meg

11 timer siden, 2ne skrev:

Nei, det er det ikke, det er noe av det vanskeligste du kommer til å gjøre fremover det, og folk som sier at du kommer til å se på hunden din når hun har mer vondt eller blir verre, vel.. Det er ikke min erfaring. Det er drit-vanskelig å vurdere formen til en hund du ser hver dag, som du har et forhold til, som du ønsker et annet og bedre liv for. Det du kan gjøre, er å få noen du stoler på til å se på henne med jevne mellomrom, som kan/tør/vil fortelle deg om Pie blir bedre eller dårligere. Da har du et slags sikkerhetsnett, og kanskje du slipper noe av den evige kverninga om hvordan formen er, er hun bedre, er hun dårligere, hvor mye dårligere, osv. 

Æsj, jeg håper dere får mange gode år sammen fremover, det er så utrolig kjipt med sjuke unghunder!   

Det er veldig fint at du sier dette, og historien er jo full av hunder og andre dyr som har blitt holdt liv i altfor lenge, mange fordi eieren har sett seg blind på hunden. Jeg kommer til å nevne det for andre, men tror det blir vanskelig at andre ser på henne, for hun er jo så glad når det skjer noe. Når det kommer besøk eller hun ser en katt eller leker med ballen osv så gir hun nok blaffen i smerten. 

Ja, det er fælt. Spesielt når vi vet hva det ender med til slutt.

 

34 minutter siden, Turb skrev:

Kan gi en anbefaling som jeg fikk av min veterinær. Skriv en liste over hunden din sine 10 favoritt ting, så en gang i uken setter du et kryss ved ca hvor mange ganger hunden har gjort disse tingene... Når noen ting begynner å få veldig få kryss ser du lettere at formen har blitt dårligere. 

Når Turbo, tolleren, ble syk begynte jeg å skrive dagbok hver dag. Skrev ned turer og hvordan han hadde oppført seg. For meg var det eneste måten å holde oversikten over progresjonen. Og stol på magefølelsen din. Du kjenner din egen hund bedre enn du tror

Det var ikke så dumt! Jeg tenkte på det i går, hvordan hun sakte men sikkert har sluttet å gjøre ting som jeg har avskrevet som at hun bare har blitt voksen. På smertestillende gjorde hun plutselig flere av disse tingene igjen. De kan jeg skrive ned (tigge popcorn i sofaen og sånn ).

***************

Tusen takk for alle svar og sympati!

 

[AussieAllTheWay]

Vondt å lese og ønsker dere lykke til 

Ang det med å se hvor vondt hunden har det, når det skjer gradvis..
Jeg har en hund som fikk forkalkninger i ryggen etter en skade- hun feilbelastet lenge uten at jeg fikk det med meg, men da jeg endelig SÅ det, så hadde hun låsninger ifra hale til hode- skjevt bekken og ja... Og når hun da hadde blitt behandlet noen ganger så jeg så lyset komme tilbake i øynene, så var det først DA jeg skjønte hvor plaget hun hadde vært. Følte meg som verdens verste hundeeier 
Hun ble da pensjonert fra konkurranser og har blitt jevnlig behandlet (osteopat) og får tilskudd som har hjulpet mye. 
Vært FIN i formen i mange mnd og ikke sett antydning til noen vegring for å hoppe osv som var første tegnet på at noe var feil igjen. 
Men allikevel hvor fin hun har virket (og jeg følger med som en smed!) så har hun nå plutselig blir enda BEDRE- Hun oppfører seg som en valp igjen (hun er 9 år) hopper etter snøballer og tar saltoer i forsøket (jeg holdt på å få hjerteinfarkt) leker og raser- så tydeligvis så har hun IKKE vært så bra som jeg trodde- Det er faktisk litt skummelt hvor fin hun er nå...

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er veldig enig i at det er kjempe vanskelig å se hvor smertepåvirket de er når det går så gradvis.
Jeg skal nå begynne å filme henne litt i f.eks lek med de andre hundene, på turer, av bevegelser osv- så jeg har noe å sammenligne med senere- og nyyyyyter hver dag hun er som hun er nå  Og også skrive ned notater tror jeg er lurt

[soelvd]

Når Dill blir sånn "drastisk" dårligere og stivere så er det betennelse et sted, betennelsesdempende og smertestillende har roet det ned igjen også er han seg selv igjen lenge. 

Ellers enig med Tone, finn noen som kan vurdere hunden din som kjenner dere. Jeg har en veterinærvenninne som har lovet å si ifra når det begynner å nærme seg at "nok er nok". For det ER kjempevanskelig å vurdere selv!