Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


Recommended Posts

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Guest Klematis
Skrevet

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Skrevet
40 minutter siden, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Ta det som det kommer. Jeg var i din situasjon. Møtte en fantastisk mann med samme ståsted som meg når det gjelder barn. Vi er nå gift, fortsatt ingen barn, og for oss er det helt rett. I alle fall foreløpig. Riktignok bør jeg ikke vente altfor lenge om vi skal ha barn, men vi stresser ikke med den biten og det er vel mesteparten av tiden mest som tyder på at vi IKKE kommer til å ønske oss noe barn.

Skrevet
8 timer siden, Mud skrev:

@Absolute Entertainer å nei! 

Jeg var så innmari optimist jeg nå, klokketro på rettferdighet osv :(

Dette var nitrist lesning.  Men neste gang sitter den.. Den MÅ jo det :(

 

Ja, var ikke helt hva som var ønsket :( Og nå må jeg gjennom alt med medisiner (pluss vondt uttak) igjen da vi har ingen på frys. Hadde bare noen av de 4 som ble befruktet ligget og ventet på oss hadde ting vært så mye enklere.. 

Skrevet
18 timer siden, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Tja. Kos deg med tantebarna dine? De kan du jo levere tilbake :P Nei altså, det er jo nok av dem som får barn etter 35, men kan ikke akkurat si jeg misunner dem...

Guest Klematis
Skrevet
52 minutter siden, Pringlen skrev:

Tja. Kos deg med tantebarna dine? De kan du jo levere tilbake :P Nei altså, det er jo nok av dem som får barn etter 35, men kan ikke akkurat si jeg misunner dem...

Koser meg med dem, og det er slett ikke dumt å levere dem tilbake til tider.:lol: Jeg synes jo ikke akkurat at det er det mest ideelle "i min alder", som jo blir en del høyere før det eventuelt kan bli noe, men det har nå i hvert fall aldri vært aktuelt før. Det er nok av velmenende kollegaer som mener at jeg burde tatt meg en tur til Danmark og ordnet dette på egenhånd for lenge siden. Men nei. Man får vel bare ta det som det kommer, fasiten dukker vel opp en gang. Det kan jo være at tiden går fra meg før det dukker opp en eventuell kandidat til farsrollen også.:ahappy:

 

Skrevet
4 minutter siden, Klematis skrev:

Koser meg med dem, og det er slett ikke dumt å levere dem tilbake til tider.:lol: Jeg synes jo ikke akkurat at det er det mest ideelle "i min alder", som jo blir en del høyere før det eventuelt kan bli noe, men det har nå i hvert fall aldri vært aktuelt før. Det er nok av velmenende kollegaer som mener at jeg burde tatt meg en tur til Danmark og ordnet dette på egenhånd for lenge siden. Men nei. Man får vel bare ta det som det kommer, fasiten dukker vel opp en gang. Det kan jo være at tiden går fra meg før det dukker opp en eventuell kandidat til farsrollen også.:ahappy:

 

Og om det så at tiden går ifra deg, så finnes det mange barn i Norge innenfor barnevernet som trenger noen som kan elske de og stille opp for de :) 

  • Like 9
Skrevet
21 timer siden, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Jeg synes det er så fryktelig vanskelig å gi råd i slike saker, folk er så forskjellig og det som er det eneste riktige for noen er helt feil for andre. Jeg vil bare si to ting: 1. Egne barn er noe fundamentalt annet enn barn generelt, man blir så forlibt i dem at alt strevet og alle problemene blir småting i den store sammenhengen, de fyller livet ditt på en fabelaktig måte! 2. Det er fullstendig mulig å leve gode, fullstendige og tilfredsstillende liv uten barn. Sånn, det var vel til god hjelp tenker jeg. :lol:

 

  • Like 5
Guest Klematis
Skrevet
Akkurat nå, Symra&Pippin skrev:

Jeg synes det er så fryktelig vanskelig å gi råd i slike saker, folk er så forskjellig og det som er det eneste riktige for noen er helt feil for andre. Jeg vil bare si to ting: 1. Egne barn er noe fundamentalt annet enn barn generelt, man blir så forlibt i dem at alt strevet og alle problemer blir småting i den store sammenhengen, de fyller livet ditt på en fabelaktig måte! 2. Det er fullstendig mulig å leve gode, fullstendige og tilfredsstillende liv uten barn. Sånn, det var vel til god hjelp tenker jeg. :lol:

 

Takk for innspill:-)

Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil jeg, forsåvidt enda vanskeligere uten en mann.:lol:

Men altså tiden går jo den, og yngre blir jeg jo ikke. Så jeg må jo nesten ta et valg på et tidspunkt, og siden jeg er så usikker så blir det litt plundrete i forhold til om jeg skal gå for de som vil ha barn, eller de som ikke vil. Går jeg for de som ikke vil ha, som kanskje har fra før, så er jo saken avgjort, men siden jeg ikke vet om jeg kanskje ønsker meg det, så risikerer jeg å angre den dagen toget har gått. Og går jeg for de som vil ha, så kan jo ikke jeg love dem noe jeg ikke vet om jeg kan holde. Det perfekte hadde jo vært en som er like usikker som meg, men de vokser ikke på trær har jeg funnet ut. Det er jo et par andre ting som også bør matche.:P

Skrevet

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår [emoji33]

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet
8 minutter siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg spiste mye havregryn med melk på, og banan :P 

Skrevet
56 minutter siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg spiste tørre kjeks og drakk cola i 7 mnd. 

Skrevet
5 timer siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Har de prøvd andre kvalmestillende? Var kun zofran/odansetron som funka på meg. Det funka nok til at jeg holdt på nok mat og drikke. 

Skrevet
5 timer siden, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

God klem. Ritz-kjeks og cola var eneste som gikk ned når jeg spøy som fy i 2 uker i strekk (ikke svangerskapsrelatert). 

Skrevet
Har de prøvd andre kvalmestillende? Var kun zofran/odansetron som funka på meg. Det funka nok til at jeg holdt på nok mat og drikke. 

Går på zofran, stementil og postafen. Men de hjelper ikke så godt som jeg hadde håpet.

God klem. Ritz-kjeks og cola var eneste som gikk ned når jeg spøy som fy i 2 uker i strekk (ikke svangerskapsrelatert). 

Jeg klarer ikke brus eller ritz kjeks. Ingenting av det jeg normalt ville prøvd på funker å spise/drikke så er litt i villrede :/


Sent from my iPhone using Tapatalk
Skrevet
Akkurat nå, Enits skrev:


Går på zofran, stementil og postafen. Men de hjelper ikke så godt som jeg hadde håpet.


Jeg klarer ikke brus eller ritz kjeks. Ingenting av det jeg normalt ville prøvd på funker å spise/drikke så er litt i villrede :/


Sent from my iPhone using Tapatalk

:hug: Håper det roer seg snart og du får ned nok mat. Jeg spiste mye rundstykker med ost og grillkrydder, og drakk mye appelsinjuice. 

Skrevet
:hug: Håper det roer seg snart og du får ned nok mat. Jeg spiste mye rundstykker med ost og grillkrydder, og drakk mye appelsinjuice. 

Det håper jeg også! Gått i mye appelsinjuice men så plutselig gikk det ikke lengre :P


Sent from my iPhone using Tapatalk
Skrevet
På 29.12.2016 at 1:02 AM, Klematis skrev:

Dere kloke hoder... Når man nærmer seg 36, og fortsatt ikke vet om man vil ha barn, hva da? Jeg har ingen mann,men det er jo det store spørsmålet når det gjelder en ny partner. Jeg tar ikke helt sjansen på å date en som vet at han ikke vil ha,og jeg er skeptisk til å date en som vet at han vil ha,for jeg vet virkelig ikke.

Dessuten skal man jo treffe riktig mann,og det kan ta tid å finne ut hvem som er det,og jeg vil ikke forhaste meg og få barn fordi jeg har dårlig tid, dessuten vil jeg jo helst at vi skal ha vært sammen ganske lenge først hvis det blir barn,men jeg kan jo ikke vente til jeg er for gammel heller,når nå det er.

Jeg har aldri ønsket meg barn,men etter at jeg ble tante til to små jeg ikke får nok av så hender det jeg tar meg selv i å tenke om jeg er helt sikker på at jeg ikke vil ha? 

Så blir jeg litt stressa av den tanken også,for det var mye lettere når det ikke var tema i det hele tatt.

Jeg er født med en svakhet ift psykiske utfordringer og har alltid tenkt at jeg ikke vil risikere at barnet mitt må gjennom det samme som meg. Og det kan jo skje. Men det behøver ikke å skje. 

Jeg vet ikke,og jeg har heller ikke årevis på å finne ut av det.

Noen innspill?

Finnes da helt sikkert menn som er åpen for begge deler? Ikke fordi de er usikre, men fordi de kan leve med begge alternativene. Kanskje noen som har et barn fra før (om det er noe du er åpen for) og som godt kan ha et til, men som ikke må ha et til. Som da føler at det er helt ok å bare se hva som skjer videre med deg. 

Ellers finnes det jo mange andre alternativer ifht barn, har ei i barselgruppa vår som har vært i Danmark og hun storkoser seg med den lille hun har fått selv om hun er alene. Hun er vell noen år eldre enn deg. Adopsjon er jo et alternativ og ikke minst som nevnt over her er det jo barn i alle aldre som trenger et godt stabilt hjem via barnevernet, så da kan man jo slippe å starte med de helt minste og, om man føler man begynner å bli for gammel. 

Men dette er selvsagt noe man må kjenne på selv, da det jo ofte ikke er noe man kan ressonere seg frem til et fornuftig svar, det kommer jo an på hvordan du føler det innerst inne. Og det er det ingen andre som kan svare på.

Psykiske lidelser tror jeg ikke jeg hadde tenkt så voldsomt mye på, det kan jo være så mangt som har ført til at du sliter med ditt og det trenger jo ikke bety noe for evt barn :) 

På 30.12.2016 at 10:12 AM, Enits skrev:

Så lei av dette kvalmedritet. Truer med sonde fordi jeg ikke klarer å spise nok :( ser også ut som jeg må være innlagt til over nyttår emoji33.png

Har dere noen spesifikke tips til mat som går an å prøve? Takler ikke vanlig brødmat/knekkebrød


Sent from my iPhone using Tapatalk

Aner ikke om det er noe du greier å få i deg, men næringsdrikker fra apoteket? Kanskje lettere og holde på og mye fin næring i dem uten at det blir så mye i magen.

13 timer siden, Annik skrev:

Bare 20 dager igjen til termin, plutselig :huh:

Ooh, lykke til :D

Klem til deg @Absolute Entertainer , ikke gi deg:hug:

  • Like 1
Skrevet

Vi avslutta det gamle året med første dagen uten smokk :D Det gikk over all forventning. Måtte ha en time i senga godt utpå dagen, da var hun sliten, men godtok at hun måtte legge fra seg smokken før vi stod opp igjen. Hun har glemt seg litt og spurt etter, men tatt seg i det selv og latt som ingenting. Endelig! Satser på at morgendagen går like bra :D  Hun får ha den om natta en stund til, men hadde en lang prat med henne i senga i kveld om at når hun slutter helt med smokk så skal jeg kjøpe en enhjørningsbamse og en giraffbamse hun forelska seg totalt i. :lol: Litt belønning må det være lov å lokke med vel? Tenker vi kutter den om natta rundt påske om hun ikke virker klar før. 

 

  • Like 3
Skrevet

Rolig nyttårsfeiring, begge to sov seg gjennom kvelden og raketene :) da er vi klare for et nytt år, som nok kommer til å bli tøft og utfordrende med operasjoner og diverse, og den herlige 2-års trassen vi alt har fått en smakebit på :P 

Skrevet
10 timer siden, Krilo skrev:

Rolig nyttårsfeiring, begge to sov seg gjennom kvelden og raketene :) da er vi klare for et nytt år, som nok kommer til å bli tøft og utfordrende med operasjoner og diverse, og den herlige 2-års trassen vi alt har fått en smakebit på :P 

Masse lykke til med alt i det kommende året :) 2-års trass er herlig (sa ingen) :P

  • Mirai locked this emne
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...