Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilket kjønn er du?  

127 stemmer

  1. 1. Hvilket kjønn er du?

    • Jente / kvinne / dame / kjerring / kvinnfolk
      120
    • Gutt / mann / kar / gubbe / kæll
      3
    • Transkjønnet - MFT / FTM
      0
    • Annet - queer / fluid / andro / transe osv.
      4


Recommended Posts

Skrevet

Det er litt rart at hundefolk, som erklærer seg å være "tispemenneske" eller "hannhundmenneske" når vi snakker hund, ikke tror det er biologiske kjønnsforskjeller hos mennesker? 

--

Jeg er ikke noe kjønn, jeg, men det står at jeg er jente på fødselsattesten min, så det stemmer sikkert det :P 

  • Svar 122
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mulig mannfolka trener hundene sine, mens kjerringene liker å snakke om hundene sine  

Jeg er (sikkert) enda eldre, men vet at det finnes tusen blomster i hagen!  

Jeg er veldig klar over at det er tusen forskjellige blomster i en kjempestor blomstereng, og hver og en aksepterer jeg fult ut  Bare sliter med å henge med på definisjonene nå. For når jeg var ung, d

Posted Images

Skrevet

For min del så er ikke de biologiske forskjellene eller likhetene så innmari interessante. Egentlig synes jeg de er ganske uviktige, for det er ingen tvil om at det er større forskjeller innad i kjønnene enn det er mellom dem. Dermed så handler det om identitet og her blir de kulturelle forskjellene mer viktige. Jeg tror de fleste vil være enige om at det finnes gutteting og jentefarger, og at det ligger klare forventninger om hva det ene kjønnet skal/bør/kan være kontra det andre. Velger man utradisjonelt så er man annerledes.
Disse påvirkningene starter tidlig, allerede ved spedbarnsalder, og det er med på å forme oss som mennesker. Om vi hadde fjernet alle disse forventningene så hadde vi stått friere til å bli den vi er uten å måtte begrenset oss til det alle andre mener vi skal være og like. Slik det er nå så krever det styrke - iallfall fra gutta - å holde på preferansene sine om de ikke er de riktige ut fra kjønnet man er født med. Da vil man oppleve motgang.

Sønnen min lekte med dukker, elsket rosa og bling. Og traktorer og verktøy. Han fikk selv plukke farger på klær og valgte ofte rosa, tyll og dill. Jeg tror barn generelt er glad i slike ting, de er fargerike, glitrende, glorete og barn har generelt dårlig smak ( :P ). Men etterhvert endret det seg i takt med hans oppfatning av verden rundt seg, og i en periode sa han at han kun likte rosa når han var hjemme. Nå skulle man tro rosa bar ebolasmitte eller noe. Det er trist synes jeg, at han begrenser seg slik. Det kommer utenfra det der, fra andre barn, andre foreldre, barnehage, markedsføring, ja fra så mange hold. Nå mener jeg ikke at han nødvendigvis tar skade av det eller at det gjør ham mindre lykkelig, men det gjør ham jo mindre fri. Akkurat det kunne jeg gjerne vært foruten. Heldigvis er ting i endring og vi blir et åpnere og mer tolerant samfunn, en løsere definisjon av kjønn er ikke like tabu lenger. Det tror jeg er et stort steg i riktig retning. :)

  • Like 6
Skrevet

Hehe, dette minner meg litt om Simone de Bouvier. Hun mente at det ikke er naturbestemt over det å være mann eller kvinne - at det er kulturen som ligger til grunn hvilket kjønn du "blir". Hun sa vel noe sånt som "man fødes ikke som kvinne, man blir det", ergo er kroppen for henne en situasjon.

Skrevet

Nå slenger bare jeg ut av meg uten å ha noe forskning å støtte meg til, kun min egen erfaring. Men det er vel forskjell mellom kjønnene (innnen alle dyrearter, ihvertfall pattedyr?) kvinner blir vel som regel født med mer morsinstinkt og empati enn mannfolk? Det er jo det vi er genetisk programert til å gjøre, mannfolk skal kun spre sine gener videre mens kvinnfolk skal oppdra?

Jeg har endel "gutteinteresser" jeg er jo bla utdannet yrkessjåfør, bryr meg lite om sminke, klær etc. Men jeg føler meg likefult som en kvinne, søsteren min er veldig forskjellig fra meg, mer opptatt av "kvinneting" selv om vi har hatt lik oppvekst. Men hun har mer kontakt med mamma og jeg med pappa, jeg ble nok kanskje behandlet litt som en gutt av pappa og onklene mine, så kanskje det er grunnen? Aner ikke, interresant tema!

  • Like 3
Skrevet
17 minutter siden, Stine skrev:

Nå slenger bare jeg ut av meg uten å ha noe forskning å støtte meg til, kun min egen erfaring. Men det er vel forskjell mellom kjønnene (innnen alle dyrearter, ihvertfall pattedyr?) kvinner blir vel som regel født med mer morsinstinkt og empati enn mannfolk? Det er jo det vi er genetisk programert til å gjøre, mannfolk skal kun spre sine gener videre mens kvinnfolk skal oppdra?

Jeg har endel "gutteinteresser" jeg er jo bla utdannet yrkessjåfør, bryr meg lite om sminke, klær etc. Men jeg føler meg likefult som en kvinne, søsteren min er veldig forskjellig fra meg, mer opptatt av "kvinneting" selv om vi har hatt lik oppvekst. Men hun har mer kontakt med mamma og jeg med pappa, jeg ble nok kanskje behandlet litt som en gutt av pappa og onklene mine, så kanskje det er grunnen? Aner ikke, interresant tema!

Jeg sitter vel med akkurat de samme tankene og erfaringene som deg :) 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, Mari skrev:

For min del så er ikke de biologiske forskjellene eller likhetene så innmari interessante. Egentlig synes jeg de er ganske uviktige, for det er ingen tvil om at det er større forskjeller innad i kjønnene enn det er mellom dem. Dermed så handler det om identitet og her blir de kulturelle forskjellene mer viktige. Jeg tror de fleste vil være enige om at det finnes gutteting og jentefarger, og at det ligger klare forventninger om hva det ene kjønnet skal/bør/kan være kontra det andre. Velger man utradisjonelt så er man annerledes.
Disse påvirkningene starter tidlig, allerede ved spedbarnsalder, og det er med på å forme oss som mennesker. Om vi hadde fjernet alle disse forventningene så hadde vi stått friere til å bli den vi er uten å måtte begrenset oss til det alle andre mener vi skal være og like. Slik det er nå så krever det styrke - iallfall fra gutta - å holde på preferansene sine om de ikke er de riktige ut fra kjønnet man er født med. Da vil man oppleve motgang.

Hvordan kan man mene at de biologiske forskjellene ikke er så innmari interessante, så lenge vi ikke veit hva som er biologiske og hva som er kulturelle forskjeller? 

For jeg klarer ikke helt å kjenne meg igjen i den forventningsgreia som beskrives. Mine barn delte soverom til de var 10 og 7 år gamle, med "kjønnsnøytrale" farger (gult og grønt, med sesam stasjon-bord - det var fint på den tiden), de hadde akkurat samme tilgang til leker, jeg har stort sett 1 - ikke kjøpt klær i "jentefarger" eller "guttefarger", eller 2 - ikke brydd meg noe større om hva som er regnet for å være "jentefarger" eller "guttefarger" (og gudene veit ikke hvor mange ganger jeg måtte forklare at jo - gutter kan faktisk ha rød jakke og bukse på seg). Jeg har, etter beste evne, prøvd å oppdra de som de individene de er, ikke som noe kjønn. Jeg har allikevel tenkt innimellom at "jo, det er forskjell på gutter og jenter". De har forøvrig ikke begynt i barnehage før de har vært 2-3 år noen av dem, så de har ikke hatt all verdens av påvirkning fra "samfunnet", og med 4 onkler og ingen tanter, så har datterbarnet blitt behandla både som en av gutta og ei lita prinsesse - og hun er begge deler, hun. 

Brodern og meg er noe av den samme greia. Det er bare 18 mnd mellom oss, og inntil jeg skulle begynne på skolen, så bodde vi sånn til at vi ikke hadde all verdens av lekekamerater i nabolaget, så han og jeg lekte mye sammen. Vi lekte "gutteleker" og "jenteleker" om hverandre, men i dag så er han så "mann" at det grenser til harry, og jeg er meg, bittert ekkelt kvinnfolk, i følge ryktene :P Jeg har ikke valgt typiske jente-greier, men jeg har ikke vært noen gutte-jente heller. 

For meg så blir det vanskelig å diskutere hva som er kultur, når vi ikke veit hvor mye som er biologi. Men med tanke på kjønnsforskjeller i andre pattedyr, så ville jeg syns det var utrolig rart om eneste forskjellene mellom kjønnene var kulturelt betinget på mennesker. 

Skrevet

Jeg så en dokumentar om dette med kjønnsforskjeller. De testet små barn i flere aldersgrupper, og de testet apekatter; babyer og voksne mener jeg å huske. Det som gikk igjen, selv hos veldig små barn som ikke har rukket å blitt "impregnert" av samfunnet var;

- guttebarna fascinerte seg for ting som hadde hjul, som lekebiler etc, og de holdt den interessen lenge. De kunne gå bort til dukker og slikt, sjekke de ut, men de holdt ikke interessen til gutta.

- jentebarna gikk rett bort til dukkene og ble sittende å leke med de over tid, det så ut som om de lekte "mamma" 

- jentebarna kunne også finne lekebiler og slikt interessant, men interessen gikk fort over

 

Dette gjaldt både menneskebarn og ape-barn.

Utrolig fascinerende å se!

  • Like 1
Skrevet
16 minutter siden, Aussieglis skrev:

Jeg så en dokumentar om dette med kjønnsforskjeller. De testet små barn i flere aldersgrupper, og de testet apekatter; babyer og voksne mener jeg å huske. Det som gikk igjen, selv hos veldig små barn som ikke har rukket å blitt "impregnert" av samfunnet var;

- guttebarna fascinerte seg for ting som hadde hjul, som lekebiler etc, og de holdt den interessen lenge. De kunne gå bort til dukker og slikt, sjekke de ut, men de holdt ikke interessen til gutta.

- jentebarna gikk rett bort til dukkene og ble sittende å leke med de over tid, det så ut som om de lekte "mamma" 

- jentebarna kunne også finne lekebiler og slikt interessant, men interessen gikk fort over

 

Dette gjaldt både menneskebarn og ape-barn.

Utrolig fascinerende å se!

Så kult! Etter at jeg så hvordan mine egne gutter er,  har jeg tenkt at mange av interessene helt klart kommer fra dem selv :) Både jeg og faren gir blanke i bil og anleggsmaskiner :lol: Det er vel heller sånn at OM de heller skulle interessere seg for "jenteting", så skal de ikke hindres eller kommenteres på en negativ måte.

Skrevet
5 minutter siden, 2ne skrev:

Hvordan kan man mene at de biologiske forskjellene ikke er så innmari interessante, så lenge vi ikke veit hva som er biologiske og hva som er kulturelle forskjeller? 

For det første har man ikke det ene uten det andre, jeg tror ikke noe er enten eller. Miljø er med å skape biologi, ikke bare andre veien.
For min del så tenker jeg at forskjellene innad i kjønnene er større enn mellom kjønnene, derfor henger jeg meg ikke opp i hva som er biologi eller ikke. Det er ikke så farlig for meg om disse forskjellene er biologiske eller kulturelle, for det endrer ikke hva jeg mener eller hva jeg tenker.

Om man hadde fjernet alle forventningene og føringene til kjønnene, så hadde det vært større rom for folk til å være den de er. Slik jeg forsøker å gjøre for min sønn og slik du gjorde med dine barn. Hjemme hos oss finnes det ikke jentefarger og guttefarger, fordi de er bare farger og farger har ikke kjønn. Folk kan heller få gå med akkurat det de liker best uten at det trenger å være noe mer enn det. Rosa eller blått, jeg bryr meg ikke.
Anekdotene dine sier egentlig ingenting i noen retning for meg, jeg tenker bare at det er jo flott, at de ble som de ble så lenge de trives med det. Derfor er det ikke så viktig for meg hva som er hva, det viktigste for meg er at alle får rom til å utvikle sin identitet og at vi omfavner mangfoldet.

Jeg bryr meg ikke om lekebutikkene ble grønne og 99% av guttene fortsatt løp til Technic-legoen og like mange av jentene gikk bananas på liksomkjøkkenet. So what? Good for them. Så lenge de gjør det fordi de har lyst til det, og ikke fordi de har blitt fortalt at det er slik de skal gjøre.

Jeg vet ikke hvordan jeg bedre skal forklare hva jeg mener og jeg tror egetnlig ikke vi er uenige?

 

 

  • Like 5
Skrevet
8 minutter siden, Mari skrev:

For det første har man ikke det ene uten det andre, jeg tror ikke noe er enten eller. Miljø er med å skape biologi, ikke bare andre veien.

Jeg er fundamentalt uenig med deg. Den genetiske pakken ligger ALLTID i bunne, ALLTID, og hvordan de genene er sammensatt er med på å forme den vi er. Så kommer miljøpåvirkningen som en ekstra ting som gjør at den genetiske pakken vi har blir forsterket eller svekket - alt etter som, men genetikken ligger der uansett i bunnen. Det er i grunnen merkelig at du ikke ser dette, for det er jo akkurat sånn som det er med hunder. De fødes med en genetisk pakke, også er miljøet med på å påvirke hvordan den genetiske pakken utvikler seg videre. 

  • Like 7
Skrevet
12 minutter siden, Mari skrev:

Jeg vet ikke hvordan jeg bedre skal forklare hva jeg mener og jeg tror egetnlig ikke vi er uenige?

Antageligvis ikke i praksis, de får leke med det de vil leke med, bruke de klærne med de fargene de vil, også vokser de opp og blir forhåpentligvis mennesker, først og fremst, og ikke kjønn. Men i teorien så mener jeg at det er biologiske forskjeller først og fremst, og at de kulturelle forskjellene er et resultat av det :) 

Rosa var forøvrig en guttefarge før i tiden, i følge BBC's QI-program. For rike adelsgutter :) 

Skrevet
Akkurat nå, Siri skrev:

Jeg er fundamentalt uenig med deg. Den genetiske pakken ligger ALLTID i bunne, ALLTID, og hvordan de genene er sammensatt er med på å forme den vi er. Så kommer miljøpåvirkningen som en ekstra ting som gjør at den genetiske pakken vi har blir forsterket eller svekket - alt etter som, men genetikken ligger der uansett i bunnen. Det er i grunnen merkelig at du ikke ser dette, for det er jo akkurat sånn som det er med hunder. De fødes med en genetisk pakke, også er miljøet med på å påvirke hvordan den genetiske pakken utvikler seg videre. 

Opplevelsene vi har og miljøet vi lever i er med på å styre biologien. Hvilken omsorg vi opplever som spedbarn f.eks er med å bestemme hvordan hjernen vår utvikler seg rent biologisk. Dette er det bred enighet om og det kan utgjøre en stor forskjell. Noen atferder er mindre plastiske enn andre, altså er de vanskeligere å påvirke/endre. Enkelte sier man er upåvirkelige (instinkter), men forstår jeg litteraturen rett, så er dette et lite knippe atferder og noen mener de ikke eksisterer i det hele tatt. 

Men vi har ikke gener uten miljø. Vi har ikke miljø uten gener. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. De påvirker hverandre hele tiden. Jeg forsøker på ingen måte å nedvurdere genenes innflytelse eller viktighet. 

 

Skrevet
23 minutter siden, 2ne skrev:

Antageligvis ikke i praksis, de får leke med det de vil leke med, bruke de klærne med de fargene de vil, også vokser de opp og blir forhåpentligvis mennesker, først og fremst, og ikke kjønn. Men i teorien så mener jeg at det er biologiske forskjeller først og fremst, og at de kulturelle forskjellene er et resultat av det :) 

Rosa var forøvrig en guttefarge før i tiden, i følge BBC's QI-program. For rike adelsgutter :) 

Helt pa tampen for jeg er allerede for sent ute til en avtale. 

Fair enough. :) Kjonnsrollene er i altfor mye endring hele tiden til at jeg tror de har kun rot i biologi. 

Skrevet
Hvorfor i all verden har man behov for å lage et begrep for kvinner som føler seg som kvinner / menn som føler seg som menn? Det må vel være tidenes mest overflødige begrep?

Det er vanskelig å definere noe uten å gi det et navn. Og cis begrepet er der litt for at man ikke skal si "normen" og at alt annet er utskudd/unormalt.

  • Like 1
Skrevet
6 minutter siden, Tekopp skrev:

Det er vanskelig å definere noe uten å gi det et navn. Og cis begrepet er der litt for at man ikke skal si "normen" og at alt annet er utskudd/unormalt.

At noe er normalt betyr jo ikke at andre alternativer er unormale :) 

  • Like 4
Skrevet

Hvordan kan man føle seg som en gutt om man ikke er en biologisk gutt? Er det interesser det går på? Vil de nye kjønnsbegrepene isåfall reflektere individets forståelse for hvordan de selv ser på kjønn? Mao, kan en person som er CIS og en som ikke er det ha den samme identitetsfølelsen, men velger ulike begrep basert på sin virkelighetsforståelse?

Hvor langt kan man dra identiteten før det blir uakseptabelt? På visse forum er det en fremvekst av mennesker som identifiserer seg med dyr. Er det legitimt å anerkjenne selvet som en ponni, drage eller poltergeist? Hvis nei, hvem står for definisjonsmakten av identifikasjonsbegrepet?

Edit: Bare for å klargjøre: Det er ett fett for meg hvordan noen identifiserer seg selv. Erru hæppy, så erru hæppy. Men jeg forstår ikke hvordan begrepene oppstår eller hvordan de blir benyttet. 

  • Like 1
Skrevet
15 minutter siden, Tommy skrev:

Hvordan kan man føle seg som en gutt om man ikke er en biologisk gutt? Er det interesser det går på? Vil de nye kjønnsbegrepene isåfall reflektere individets forståelse for hvordan de selv ser på kjønn? Mao, kan en person som er CIS og en som ikke er det ha den samme identitetsfølelsen, men velger ulike begrep basert på sin virkelighetsforståelse?

Hvor langt kan man dra identiteten før det blir uakseptabelt? På visse forum er det en fremvekst av mennesker som identifiserer seg med dyr. Er det legitimt å anerkjenne selvet som en ponni, drage eller poltergeist? Hvis nei, hvem står for definisjonsmakten av identifikasjonsbegrepet?

Edit: Bare for å klargjøre: Det er ett fett for meg hvordan noen identifiserer seg selv. Erru hæppy, så erru hæppy. Men jeg forstår ikke hvordan begrepene oppstår eller hvordan de blir benyttet. 

Ser poengene dine, og liker siste avsnitt :) Men det med drager, ponnier og what not går vel mer på hva slags artstilhørighet man har ;) Selv kan jeg identifisere meg med en drage, for jeg tenker de er like egoistiske og glupske som dogoer - men jeg har litt for mye empati og til å være en del av den arten ;)

Hvem definerer? Tja, det gjør vi vel alle? Ja, en person som er CIS og en som ikke har samme identitetsfølelse kan definere seg både likt og ulikt.

Hvordan defineres man? Etter stereotypier, stort sett, mens andre velger egne veier. 

Begrep er begrep, det er meta uansett det.

Skrevet
5 timer siden, Mari skrev:

Helt pa tampen for jeg er allerede for sent ute til en avtale. 

Fair enough. :) Kjonnsrollene er i altfor mye endring hele tiden til at jeg tror de har kun rot i biologi. 

Er de? Noen ting er vel jevnt over likt? Selv i matriark-samfunn er kvinnen omsorgsyteren, den som har orden på hjemmet, den som tar seg av barna, mens mannen er beskytteren og jegeren? 

Guest Belgerpia
Skrevet

For en merkelig tråd. Så mye fancy shit.... djiiiis ....... Sitter du å tisser er du pr definisjon hunnkjønn - har du snabel og står er du hann.

For menneskeartens eksistens så må det være sånn. Personlige preferanser vil aldri kunne endre hvilket kjønn du er født som. Det er liksom enten eller. Hvorvidt du så er butch flatbanker er superfeminin fotballfrue spiller liksom ingen rolle. Ei heller om man foretrekker traktor fremfor en Mercedes.  Hunkjønn er man uansett,  det har naturen bestemt.  Noen ganger bommer naturen, feil skjer, men inntil man gjør noe for å korrigere så er man fortsatt pr def. det kjønnet man er født som.

Og det er et av to i 99,9% av tilfellene.  Du er enten blomst eller bie. Preferanser i forhold til partner handler jo ikke om hvilket kjønn man er.

Skrevet
3 minutter siden, Belgerpia skrev:

For en merkelig tråd. Så mye fancy shit.... djiiiis ....... Sitter du å tisser er du pr definisjon hunnkjønn - har du snabel og står er du hann.

For menneskeartens eksistens så må det være sånn. Personlige preferanser vil aldri kunne endre hvilket kjønn du er født som. Det er liksom enten eller. Hvorvidt du så er butch flatbanker er superfeminin fotballfrue spiller liksom ingen rolle. Ei heller om man foretrekker traktor fremfor en Mercedes.  Hunkjønn er man uansett,  det har naturen bestemt.  Noen ganger bommer naturen, feil skjer, men inntil man gjør noe for å korrigere så er man fortsatt pr def. det kjønnet man er født som.

Og det er et av to i 99,9% av tilfellene.  Du er enten blomst eller bie. Preferanser i forhold til partner handler jo ikke om hvilket kjønn man er.

Jeg håper jeg misforstår deg her, for jeg oppfatter det du skriver her som veldig sneversynt, for det er faktisk ikke opp til deg hva andre velger å definere seg som.

For det andre er det kunnskapsløst. Hvilket kjønn man er i hodet skiller seg faktisk oftere fra den man er fysisk enn du ser ut til å tro. Det ER et faktum at ganske mange ikke føler de passer inn i verken det ene eller det andre fysiske kjønnet. Og det er også et faktum at fysisk kjønn bare er en liten del av kjønnsidentiteten. Det finnes forøvrig en andel mennesker som fysisk og / eller genetisk faller mellom de to stolene du mener er det eneste man kan sette seg på. De kalles enten interesex eller hermafroditer. Og de kan ha snabel, men likevel genetisk være hunnkjønn, altså XY. Tallet du kommer med til slutt, som jeg antar du har plukket ut av lufta, er feil. Gidder ikke å leite opp tall, men at det er feil, skjønner nok de fleste. Bare se på pollen her i denne tråden, hvor 2 av 104 har stemt Annet, altså ca 2%. En har også stemt kvinne, men utbrodert at hun ikke føler seg helt som det. Hvem er da du til å fortelle henne at hun tar feil?

  • Like 7
Skrevet

Hormones Explain Why Girls Like Dolls & Boys Like Trucks

 

Jeg vokste opp og hadde masse lekebiler jeg. Men jeg var vel egentlig sønnen pappa aldri fikk :lol: Jeg hadde dukker i fleng også, vel og merke. Og kosedyr. En million kosedyr...

Men slikt er veldig interessant, da! Jeg tror også, som Siri, at biologien ligger i grunn; også kommer alt annet. Men biologi er jo ikke garantert, den heller.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...