Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hvordan er det å ha disse største rasene som St. Bernard og leonberger? Kan de følge greit med på turer også på vinteren i snø? Spiser de mye? Hvor lenge lever de? Hvordan er aktivitetsnivået deres? Hvordan er det å gå med dem i bånd og de plutselig finner ut at de skal noe på andre siden av veien eller nede i grøfta der? Ser for meg at man fort kan bli et slips etter dem ;) 

Ikke at jeg har tenkt å kjøpe meg en svær kosebamse med det første, men jeg er blitt litt fasinert av dem, så hadde vært artig å høre :) 

Skrevet

Jeg har ikke så mye erfaring med de, men kjenner en leonberger oppdretter og et par bs-eiere. Alle disse hundene har jo tradisjonelt hatt arbeidsoppgaver som har vært mer eller mindre fysisk krevende. Med avlen slik den er i dag så er det flere store raser som sliter med leddproblemer, men jeg har ikke inntrykk av at det er noe verre enn på f.eks. labrador. Men her må man sjekke hver enkelt rase altså, jeg kan ikke så inngående om helsen på dem.

Kontroll går mye på teknikk og forutsigbarhet. Og oppmerksomhet. Står du med ryggen til og skravler med naboen så ryker du helt klart etter som et slips når nabokatta spaserer forbi på andre siden av veien. ;)

Jeg har inntrykk av at det er mange trivelige hunder blant de store rasene og det er enda morsommere å se dem bli brukt. Leonbergeroppdretteren driver med vannsport og rally, og man ser flere av de store i rally etterhvert.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har ei venninne som er oppdretter av St.Bernard. Det er akkurat som å ha en hvilken som helst hund..... Men meget imponerende når hun går tur med fem av dem i bånd samtidig dog :D.

De spiser vel etter størrelsen,mye spesielt i oppveksten,helsa er også sånn omtrent som andre raser.Hun har hatt hunder som har blitt gamle og hunder som har dødd unge. St.Bernard kan brukes,de er flotte sporhunder,kan trekke og bære. Trivelige hunder alle jeg har møtt gjennom årene,ikke en eneste med dårlig gemytt.

  • Like 1
Skrevet

Mine to kan vel kalles giganter selv om jeg synes dem er akkurat passe små :D

Vi har aldri hatt noe annet enn gigantraser med unntak av en dachs som var min første hund som liten.

Gigantene er akkurat som alle andre hunder :) Noen er late mens andre har alt for mye energi å by på, sånn som min lille sak på 50 kg som gjerne løper like fort som de langeinte vennene sine av lettere raser. 

Leonbergerblandingen vår har ikke veldig mye aktivitetsbehov, hun går også løs i hagen hele dagen i tillegg til en lengre tur i skogen hver dag. Løper gjerne over litt agilityhindre og sånt, er med på sykkelturer når hun er i form (delvis når jeg er hjemme i lengre perioder).

Landseeren har et middels aktivitetsbehov. Hun trenger hjernetrim hver dag og hun trenger å løpe fra seg. Hun er jo bare 10 mnd så håper hun vil roe seg litt ettehvert. Det er veldig mye fart i den store kroppen. Ikke noe problem å henge på med myndeblandingen vi ofte møter på tur eller BC'ene til en venninne. 

Ingen av de vi har nå eller de vi har hatt tidligere har spist enormt mye, annet enn i vekstfasen. Her går det nå en 18kg sekk med Acana på ca en måned tror jeg. 

På tur er valpen litt veldig idiot om dagen, men så lenge hun ikke får ta fart i langlina og jeg holder på enden er det null problem å holde igjen uten å bli dratt noe sted. 

Den voksne har det aldri vært noe problem med, hun var bare en sånn som gikk pent i bånd fra dag én :)

 

Gigantene har selvfølgelig like mye sykdommer som alle andre raser, men det er jo en sjans å ta uansett hvilke rase en kjøper :) 

Skrevet

Interessant å høre, takk for svar!

Hvordan greier de å følge med på skiturer, spesielt utenfor løyper? Regner med på oppkjørte løyper så holder de følge på lik linje med andre hunder. 

Siklingen, hvordan er det med den? Labradoren vår sikler jo litt, men tipper det blir mer jo større leppene er :P

Skrevet

Noen av rasene har jo svømmehud mellom tærne så vil tro at de vil klare seg bra utenfor løypene, svømmehuden fungerer vel omtrent som truger. Og ihvertfall min landseer er langbeint så det tror jeg heller ikke hadde vært noe problem. Leonbergerblandingen min klarer fint å holde følge så lenge det ikker for dyp snø. Men hun er ikke av de med mest arbeidsvilje, så der går det nok litt på om hun egentlig gidder å løfte beina i dypere snø :) 

Nuffene vi har hatt hat siklet litt, men veldig lite sammenlignet med St.Bernarden til en venninne. Landseeren min sikler lite, kun når hun virkelig vil ha en godbit eller er veldig sliten. Landseeren eg avlivet før sommeren siklet litt mer, men han hadde ikke like stramme lepper som tispa jeg har nå og var i tillegg veldig overbitt. 

Skrevet (endret)

Hvordan er det å ha disse største rasene som St. Bernard og leonberger? Kan de følge greit med på turer også på vinteren i snø? Spiser de mye? Hvor lenge lever de? Hvordan er aktivitetsnivået deres? Hvordan er det å gå med dem i bånd og de plutselig finner ut at de skal noe på andre siden av veien eller nede i grøfta der? Ser for meg at man fort kan bli et slips etter dem ;) 

Ikke at jeg har tenkt å kjøpe meg en svær kosebamse med det første, men jeg er blitt litt fasinert av dem, så hadde vært artig å høre :) 

Jeg kan jo svare ut ifra irsk ulvehund.

Fant spiser ganske mye, det går over en stor sekk tørrfór i måneden. Han får i tillegg litt V&H. Mona spiste ganske mye mindre, ca en sekk.
De lever ca 8 år, en del blir 9 og noen få innimellom blir 10. Aktivitetsnivået er ganske "lavt" - MEN de krever å få sprinte. De må strekke ut beina og blåse ut myndeenergien ;) . Inne ligger de som regel og slapper av, har aldri møtt eller hørt om en voksen ulvehund som er slitsom inne. Du må ha ryddige bord og kjøkkenbenker for mat!
Jeg har brukt grime eller sele med krok foran til disse to, det går an å holde igjen med halsbånd men sorry, jeg liker å ha kontroll uten å måtte stå som en seiler og bruke alle mine krefter hvis jeg plutselig havner i en situasjon hvor hunden ønsker å kaste seg fremover som en villmann. Så hvis jeg går langs veien bruker jeg noe annet enn bare halsbånd, til lufting rundt her så holder det helt fint med halsbånd. Det handler mye om teknikk. 

Har ikke noe erfaring med ski og de to der, men Fant er med på joggeturer hvertfall. Han henger veldig greit med! 
Mona siklet absolutt ingenting og var helt tørr og fin i barten med mindre hun nettopp hadde drukket. Fant sikler - men jeg tror det er fordi han har levd et dårlig liv og tatt litt skade av det.. har hvertfall aldri sett en annen ulvehund som sikler sånn som han. Han er jo litt rar på noen måter som jeg tror er pga. oppveksten hans. 

Edit: ja, forresten. Ting som griseører, oksepenis osv varer jo i to minutter. Men det er du kanskje vant med fra labrador :P . 
Vanskeligere å ha med bort på besøk, hvertfall er ikke de jeg kjenner generelt gira på å få så stor hund inn i stua samme hvor rolig den er. Bur er nesten håpløst, da må du ofre et helt rom for noe som er stort nok. Utstyr er ofte veldig dyrt.

Endret av Mirai
  • Like 1
Skrevet

Jeg syns ofte det som blir beskrevet som lite sikkel er mye, i forhold til mine som alltid har tørre lepper. De fleste store hunder jeg kjenner har ofte våte lepper med litt slim/sikkel.

Ingen av de vi har nå eller de vi har hatt tidligere har spist enormt mye, annet enn i vekstfasen. Her går det nå en 18kg sekk med Acana på ca en måned tror jeg. 

Ikke så mye? Det hadde vart 4 måneder på min voksne hund [emoji14]

Skrevet

Trooor nuffen min spiste 1 sekk med RC i måneden, og han siklet! Han var hjernevasket på at når båndet var stramt så kom han seg ikke videre :) Prøvde aldri å gå på ski med han, men han var med på lange turer og holdt godt følge med aussier og bc.

Skrevet

Nå har jeg aldri hatt noen gigant. For 50 kg er bare en middels stor hund, pr def. Men, ift fôring; hun spiste langt mindre gjennomsnittlig, enn hygenen på 20 kg. Det varierer jo så enormt etter forbrenning, aktivitet osv. Men jevnt over har jo hundene mindre forbruk pr kg hund, jo større de er.

Skrevet

Jeg syns ofte det som blir beskrevet som lite sikkel er mye, i forhold til mine som alltid har tørre lepper. De fleste store hunder jeg kjenner har ofte våte lepper med litt slim/sikkel.

 

 

Ikke så mye? Det hadde vart 4 måneder på min voksne hund emoji14.png

I forhold til størelsen synes ikke jeg det er veldig mye. Lommeboka er ikke alltid enig da :P

 

Nå har jeg aldri hatt noen gigant. For 50 kg er bare en middels stor hund, pr def. Men, ift fôring; hun spiste langt mindre gjennomsnittlig, enn hygenen på 20 kg. Det varierer jo så enormt etter forbrenning, aktivitet osv. Men jevnt over har jo hundene mindre forbruk pr kg hund, jo større de er.

 Selv om jeg er enig med deg om at 50kg bare er en middels stor hund så defineres vel egentlig alt over 45kg som gigant :)

 

Skrevet

Jeg har også ulvehund, og opplever det som en veldig enkel og grei hund. Så klart tar den litt mer plass enn en el andre hunder, men inne har han lært seg at vi er rolige, og enten ligger på golvet eller tusler litt rundt. Passer fint baki min Volvo V70, men jeg har investert i skikkelig gitter i stedet for bur da, både for vår sikkerhet og at bagasjen skal kunne brukes også uten hund ;)

I dag spiser han ikke så mye, går med ca 6-700 gram om dagen - veier 70 kg og er i god form. Pluss litt middagsrester om det passer med det vi har spist. Når han voks var han ikke noe morsom, dog, og spiste omkring halvannen kilo hundemat + en banan om dagen for å holde seg uten å bli mager. De vokser mye og fort, og må ha riktig kost for at beina skal vokse riktig og ikke bli vridd.

Aktivitetsnivået er helt fint. Det er sikkert noe idividuelt fra hund til hund, men min får gjerne en times tid i berget eller halvannen på veier, og er fornøyd med det. Er det dårlig vær, dårlig tid, eller dårlig form en dag, så er det helt ok å gå ut et par ganger om dagen og leke litt eller løpe fra seg litt. Bjønn løper bajas i ca 5 minutter, så gidder han ikke mer og vil inn. Resten er han fornøyd og slapper av inne.

Ulvehund har jeg aldri sett på som siklehund, sammenliknet med andre, mer slafsete, storhunder, men litt blir det. Når han ser mat han har kjempelyst på rett og slett renner det ut av kjeften på'n, og etter han har drukket så drypper han fra seg godt de første sekundene. Når det er varmt og han peser mye, eller er sliten eller stresset, så skummer han mer, kombinert med veldig slimete sikkel. Og det blir gjerne litt overalt om han slenger på hodet eller veiver rundt, siden det henger fast i alt skjegget.

Min er ingen trekkhund, og kan ikke forventes å dra noe alene. Dog vet jeg andre kan. Min kan dra for eksempel akebrett dersom jeg går ved siden av ham. Stopper jeg opp så stopper han og venter på meg. På samme måte drar han heller ikke i bånd. Han kan bli litt ivrig å legge seg på dersom han har veldig lyst til å hilse, men det er liksom ikke noe trøkk utover vekta, som man ser på andre hunder som legger seg på og virkelig trekker framover. Det har sikkert sammenheng med at han ikke trekker vekt alene ellers også, og jeg vet som sagt andre som drar mer og drar en overende. Det har aldri vært noe tema her.

"Verst" med en såpass stor hund er at hvertfall min hilser som en hund på 5 kg, og det kan bli litt voldsomt for visse. Og at han tar litt over en halv toseter når han bare skal krølle seg sammen bak knærne dine ;) Jeg synes de er veldig trivelige, og på meg blir det trolig ingen annen hund enn ulvehund noen gang

  • Like 3
Skrevet (endret)

Det er helt fantastisk! Aktivitetsnivået opplever jeg som middels. De kan virkelig herje fra seg, men de er gode på å ta livet med ro også. Av de tre sankt bernhardshundene jeg har hatt så langt så har de vært veldig like der. De har kunnet være med på alt, fra viddetur på mange timer til tusletur i nabolaget, og vært fornøyde med begge deler. De har aldri hatt problemer med å holde tritt med schæferen i tempo, men de har jo vært mer ukoordinerte. 

Mine har vært lette å motivere i forhold til trening og hadde jeg giddet hadde de nok virkelig vært gøy å trene mer organisert med. 

De tar mye plass rent fysisk, men dette har ikke vært noe jeg en gang har tenkt over. Mine har vært såpass ukompliserte å ha i hus at de har ikke vært nevneverdig mer til bry enn en hvilken som helst annen stor hund (à la schæfer/rottweiler/dobermann). 

Jeg liker korthårete hunder og har kun hatt det, så røytingen opplever jeg ikke mer til enn som sagt, hos en annen stor, korthåret hund.

Sikkel derimot er noe som mange anser som en deal breaker når det kommer til det å vurdere anskaffelse av en del giganter. Jeg kan jo si at man blir vant til det, men de verste sikledyrene er ikke alltid like festlig å rengjøre etter. Mine tre har ikke siklet så mye, men det er klart de søler med vannet og det som ligger igjen i vannskålen blir slimete. Utenom det så har det hendt at de har siklet litt dersom det har vært varmt og de har pest en del.

Når det er sagt så slår de ikke bullmastiffen når det kommer til sikkel. Jeg vet ikke om han regnes for gigant (han er ca 70 kg og absolutt ikke tjukk), men han går rundt og drypper litt sånn konstant. 

I forhold til leonbergerne så er nok sankten hakket mer bedagelig. Jeg opplever leonbergerne som middels aktive også, men da i det øverste sjiktet. Ellers så tør jeg ikke å påberope meg så mye mer erfaring med gigantene. Det er liksom sankt bernhardshund og leonberger jeg kjenner best til :)

Endret av Emilie
Skrevet

Låner tråden litt jeg. Hvordan er lanseer i forhold til leonberger og pyreneer og nuffe? I mentalitet og helse? 

 

Landseeren min er mer energisk og mer førerorientert en de nuffene vi har hatt i familien. Det er mindre vokt enn i leonbergeren. De har samme væremåte ovenfor barn og andre dyr som nuffen. Min kunne nok jaget en katt om hun fikk sjansen, men da er det overskuddsenergi og alderen som gjør at hun ikke er helt med. Katten hjemme ville hun gjeren hilse på, men katten er for sær til å gidde å hilse på så hun bodde nede i leiligheten med min søster så mye som mulig i sommer når vi var hjemme. 

Jeg har ikke vært flink til å trene på noe som helst med min, men hun er rask til å ta ting og jobber gjerne både for lek og godbiter så lenge det ikke er noe mer intressant i nærheten. Nå er hun enda veldgi ung så hun blir forhåpentligvis litt mer voksen etterhvert.

Helsa er generelt bra på de linjene jeg kjenner. Litt HD som hos alle andre store raser, men ingen jeg vet om som har hverken allergier eller hudproblemer :)

Skrevet

Det er helt fantastisk! Aktivitetsnivået opplever jeg som middels. De kan virkelig herje fra seg, men de er gode på å ta livet med ro også. Av de tre sankt bernhardshundene jeg har hatt så langt så har de vært veldig like der. De har kunnet være med på alt, fra viddetur på mange timer til tusletur i nabolaget, og vært fornøyde med begge deler. De har aldri hatt problemer med å holde tritt med schæferen i tempo, men de har jo vært mer ukoordinerte. 

Mine har vært lette å motivere i forhold til trening og hadde jeg giddet hadde de nok virkelig vært gøy å trene mer organisert med. 

De tar mye plass rent fysisk, men dette har ikke vært noe jeg en gang har tenkt over. Mine har vært såpass ukompliserte å ha i hus at de har ikke vært nevneverdig mer til bry enn en hvilken som helst annen stor hund (à la schæfer/rottweiler/dobermann). 

Jeg liker korthårete hunder og har kun hatt det, så røytingen opplever jeg ikke mer til enn som sagt, hos en annen stor, korthåret hund.

Sikkel derimot er noe som mange anser som en deal breaker når det kommer til det å vurdere anskaffelse av en del giganter. Jeg kan jo si at man blir vant til det, men de verste sikledyrene er ikke alltid like festlig å rengjøre etter. Mine tre har ikke siklet så mye, men det er klart de søler med vannet og det som ligger igjen i vannskålen blir slimete. Utenom det så har det hendt at de har siklet litt dersom det har vært varmt og de har pest en del.

Når det er sagt så slår de ikke bullmastiffen når det kommer til sikkel. Jeg vet ikke om han regnes for gigant (han er ca 70 kg og absolutt ikke tjukk), men han går rundt og drypper litt sånn konstant. 

I forhold til leonbergerne så er nok sankten hakket mer bedagelig. Jeg opplever leonbergerne som middels aktive også, men da i det øverste sjiktet. Ellers så tør jeg ikke å påberope meg så mye mer erfaring med gigantene. Det er liksom sankt bernhardshund og leonberger jeg kjenner best til :)

Hvordan kommer en St. Bernard seg rundt i løssnø? Har de noe vaktinstinkt? Hva er levealderen på dem og hvordan er helsa? 

Skrevet

Jeg vasser rundt i pyrineere om dagen, så send meg en mld på fb-chat så kan vi prate litt om det der? Er på jobb nå og kan ikke skrive en lengere post :)

Skrevet

Det er helt fantastisk! Aktivitetsnivået opplever jeg som middels. De kan virkelig herje fra seg, men de er gode på å ta livet med ro også. Av de tre sankt bernhardshundene jeg har hatt så langt så har de vært veldig like der. De har kunnet være med på alt, fra viddetur på mange timer til tusletur i nabolaget, og vært fornøyde med begge deler. De har aldri hatt problemer med å holde tritt med schæferen i tempo, men de har jo vært mer ukoordinerte. 

Mine har vært lette å motivere i forhold til trening og hadde jeg giddet hadde de nok virkelig vært gøy å trene mer organisert med. 

De tar mye plass rent fysisk, men dette har ikke vært noe jeg en gang har tenkt over. Mine har vært såpass ukompliserte å ha i hus at de har ikke vært nevneverdig mer til bry enn en hvilken som helst annen stor hund (à la schæfer/rottweiler/dobermann). 

Jeg liker korthårete hunder og har kun hatt det, så røytingen opplever jeg ikke mer til enn som sagt, hos en annen stor, korthåret hund.

Sikkel derimot er noe som mange anser som en deal breaker når det kommer til det å vurdere anskaffelse av en del giganter. Jeg kan jo si at man blir vant til det, men de verste sikledyrene er ikke alltid like festlig å rengjøre etter. Mine tre har ikke siklet så mye, men det er klart de søler med vannet og det som ligger igjen i vannskålen blir slimete. Utenom det så har det hendt at de har siklet litt dersom det har vært varmt og de har pest en del.

Når det er sagt så slår de ikke bullmastiffen når det kommer til sikkel. Jeg vet ikke om han regnes for gigant (han er ca 70 kg og absolutt ikke tjukk), men han går rundt og drypper litt sånn konstant. 

I forhold til leonbergerne så er nok sankten hakket mer bedagelig. Jeg opplever leonbergerne som middels aktive også, men da i det øverste sjiktet. Ellers så tør jeg ikke å påberope meg så mye mer erfaring med gigantene. Det er liksom sankt bernhardshund og leonberger jeg kjenner best til :)

Jeg kan ikke forstå at du påstår at Arthur sikler mye!!! :P Ellers så regner jeg med at han teller som gigant :) Det å skli i sikkel er jo bare koselig :ahappy:

Sånn til TS - giganter er best :wub: De spiser mye, ihvertfall som valp/unghund. St. Bernharden til Emilie spiser uante mengder, Arthur ikke mer enn 1 - 1.5 kg vom om dagen. 

Jeg opplever ikke at de tar mye plass innendørs, de er såpass rolige. Men ja, det er forskjell på å snuble i/ forsøke å brøyte seg forbi 70 kg versus 10 :P Bullmastiffen (Arthur) trener jeg rally med, og det er ikke noe problem! Han er helt med!

Mtp å henge etter som et slips, så har det skjedd noen ganger ja... :P Men det handler mye om trening, lydighet og oppmerksomhet. Jeg selv føler at jeg har kontroll på Arthur nå, og han er sterkere enn St. Bernharden :) 

Skrevet

Jeg tenkte forresten da jeg hadde ulvehund og de to andre (aussie en liten stund og boerboel) at stor hund ikke er noe pes, og liten hund umulig kan være så stor forskjell. Godt å ha en skikkelig hund å ta i, veldig håndfast og stabilt. Gemyttet er jo fantastisk. Jeg mener - man blir jo vant med mengdene fór, at griseører ikke varer så lenge og at man ikke kan ta med hunden så mye rundt (ja, det er jo selvfølgelig forskjeller på hva slags venner og familie man har), svær bæsj, dyrere hos dyrlegen, mer vann utover ved vannskåla, osv.
Meeeen, nå som jeg har har en mye mindre hund en stund så kan jeg ikke lengre med hånda på hjertet si at ulvehund er rasen jeg på død og liv skal ha resten av livet. Jeg elsker vesenet, og jeg kommer nok til å ha egen ulvehund en gang igjen, når jeg bor i et hus med grei størrelse og egnet hage til å løpe løs i. "Dessverre" har jeg funnet ut en mindre hund kan være deilig på mange måter, så jeg tror nok det blir et par mindre hunder igjen før det eventuelt blir en gigant. 

  • 2 weeks later...
Skrevet
På 10/21/2015, 3:41:55, Poter skrev:

Hvordan er det å ha disse største rasene som St. Bernard og leonberger? Kan de følge greit med på turer også på vinteren i snø? Spiser de mye? Hvor lenge lever de? Hvordan er aktivitetsnivået deres? Hvordan er det å gå med dem i bånd og de plutselig finner ut at de skal noe på andre siden av veien eller nede i grøfta der? Ser for meg at man fort kan bli et slips etter dem ;) 

Ikke at jeg har tenkt å kjøpe meg en svær kosebamse med det første, men jeg er blitt litt fasinert av dem, så hadde vært artig å høre :) 

Eier en flott og særdeles praktfull mastiff som jeg aldri ville vært foruten. Han er en blandingshund mellom to mastiffer, og jeg kan ikke si annet enn at jeg har vært særdeles heldig. Han er svært godt bygget, har ingen overdrevne trekk og har vært hos veterinæren 4 ganger i løpet av sitt godt voksne liv. Han er med på alle turer som labradoren er med på, han drar pulk og bagasje og er stort sett blid uansett. Mentalt sett er han svært trygg og balansert, han har selvfølgelig mye mer vokt i seg enn labradoren, men de eneste gangene han har gjort utfall har det vært skumle situasjoner. Han skjønner overhodet ikke hvor stor han er og han skal med den største selvfølgelighet sitte i fanget. Nå har det kommet en liten mygg i hus i form av en vorstehvalp, men som gladiatorer flest rister han den bare av seg om den klør.. :D

Jeg ville kanskje vært særdeles opptatt av sunnhet og mentalitet om jeg skulle kjøpe en  mastiff da svært mange dessverre har blitt ødelagt av eksteriøravl. Og de kan mosjoneres som alle andre hunder, man må bare vente til de har blitt rundt 2 år for å ta det helt ut. 

Skrevet
På 24. oktober 2015 kl. 19.14.17, Mirai skrev:

Jeg tenkte forresten da jeg hadde ulvehund og de to andre (aussie en liten stund og boerboel) at stor hund ikke er noe pes, og liten hund umulig kan være så stor forskjell. Godt å ha en skikkelig hund å ta i, veldig håndfast og stabilt. Gemyttet er jo fantastisk. Jeg mener - man blir jo vant med mengdene fór, at griseører ikke varer så lenge og at man ikke kan ta med hunden så mye rundt (ja, det er jo selvfølgelig forskjeller på hva slags venner og familie man har), svær bæsj, dyrere hos dyrlegen, mer vann utover ved vannskåla, osv.
Meeeen, nå som jeg har har en mye mindre hund en stund så kan jeg ikke lengre med hånda på hjertet si at ulvehund er rasen jeg på død og liv skal ha resten av livet. Jeg elsker vesenet, og jeg kommer nok til å ha egen ulvehund en gang igjen, når jeg bor i et hus med grei størrelse og egnet hage til å løpe løs i. "Dessverre" har jeg funnet ut en mindre hund kan være deilig på mange måter, så jeg tror nok det blir et par mindre hunder igjen før det eventuelt blir en gigant. 

Interessant å høre det fra den siden også!

3 timer siden, Bølla skrev:

Eier en flott og særdeles praktfull mastiff som jeg aldri ville vært foruten. Han er en blandingshund mellom to mastiffer, og jeg kan ikke si annet enn at jeg har vært særdeles heldig. Han er svært godt bygget, har ingen overdrevne trekk og har vært hos veterinæren 4 ganger i løpet av sitt godt voksne liv. Han er med på alle turer som labradoren er med på, han drar pulk og bagasje og er stort sett blid uansett. Mentalt sett er han svært trygg og balansert, han har selvfølgelig mye mer vokt i seg enn labradoren, men de eneste gangene han har gjort utfall har det vært skumle situasjoner. Han skjønner overhodet ikke hvor stor han er og han skal med den største selvfølgelighet sitte i fanget. Nå har det kommet en liten mygg i hus i form av en vorstehvalp, men som gladiatorer flest rister han den bare av seg om den klør.. :D

Jeg ville kanskje vært særdeles opptatt av sunnhet og mentalitet om jeg skulle kjøpe en  mastiff da svært mange dessverre har blitt ødelagt av eksteriøravl. Og de kan mosjoneres som alle andre hunder, man må bare vente til de har blitt rundt 2 år for å ta det helt ut. 

Den første mastiffen jeg møtte var en praktfull bullmastiff, han gjorde inntrykk! Han var slank og i godt hold og hadde en sånn egen ro over seg. Herlig hund!

Hvordan er siklingen på disse typene?

Skrevet
2 timer siden, Poter skrev:

Den første mastiffen jeg møtte var en praktfull bullmastiff, han gjorde inntrykk! Han var slank og i godt hold og hadde en sånn egen ro over seg. Herlig hund!

Hvordan er siklingen på disse typene?

Det er selvfølgelig mer spytt hos større hunder, men jeg merker ikke nevneverdig til det. Det kommer nok an på utforming av kjeve/hode også, kjempen her har et godt snuteparti og stramme lepper som sikkert gjør en stor del av opprydningsjobben. 

Mastiffer er virkelig flotte hunder, og de skal være edle, majestetiske hunder med en uovertruffen ro over seg. Jeg blir så utrolig lei meg når jeg ser redde hunder av denne størrelsen, jeg kan ikke tenke meg til hvor slitsomt det må være å eie en hund på 80 kg som har slike utfordringer. Og en god vakthund skal ikke reagere før det er snakk om reelle trusler, for de aller fleste er en stor hund skremmende nok i seg selv. Men jeg håper virkelig bamsen min lever evig :wub:

Skrevet

Hvordan er det med lukt hjemme hos dere med f.eks bernere, nuffer og sankt? På utstilling lukter det jo mye, og tidvis direkte vondt etter min mening, rundt ringene til disse rasene. 

Siklende, luktende, så-som-så helse, plasskrevende og pengeslukene...jeg sliter med å forstå fascinasjonen. :P 

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...