Gå til innhold
Hundesonen.no

Selskapshundavl


charlotte
 Share

Recommended Posts

Vet du : jeg trente aktivt med hund i mange år. Minimum 3 organiserte treninger i uka.  

Hundene jeg har nå - som familiehunder - har et mye mer aktivt liv,  opplever mer og får mer oppmerksomhet enn de jeg hadde før når hund var livsstil. Let's face it : feks rundering betyr en halv dag i bilen for bikkja og typ 15 min trening?  

Familiehunder i en aktiv familie trenger på ingen måte å være late selskapshunder som går for lut og kaldt vann.   

NeI,   jeg mener ikke at alle raser skal være selskapshunder,  men jeg mener at det er på tide for mange "raseentusiaster " å innse at det faktisk ikke er behov for så innmari mange vakt, gjeterhund og jakthunder lengre.  

Det vi trenger mest i dagens samfunn er stødige trivelige familiehunder.  Ikke ørten forskjellige hardbarka jakthunder, gjeterhunder,  vakthunder etc som enten dør ut som rase pga manglende behov eller ender opp med en ekstremt liten avlsbase.  

Jeg har selv eid en rase som var i ferd med å dø ut fordi de ikke lengre egnet seg i et moderne samfunn,  heldigvis tok noen av oppdretterne til vettet og begynte å avle de mildere og mer familievennlige,  men noen er selvfølgelig - som alltid - sterkt uenig i utviklingen.  

Jeg har ikke sagt noe om at familie/selskapshunder ikke får et rikt liv(eller at brukshunder nødvendigvis har det så fantastisk aktivt), det er jo nettopp tvert imot det jeg sier. De såkalte heftige hundene er ikke noe problem å ha som en aktiv familiehund heller, så hvorfor forandre dem om det ikke er en sofapotet man vil ha? Har man tenkt å gi dem et rikt liv kan de vell like gjerne være som de er?  Og det er det jeg ikke forstår. Uansett er det jo tydeligvis nok entusiaster i mange raser til å holde dem i live og fortsatt brukanes så da er det vell ingen unnskyldning at man må forandre rasen for dens overlevelse heller? Igjen, det gjør meg fint lite at raser deles i to så lenge det finnes det jeg vil ha, og det finnes ihvertfall mer enn nok av innen "mine" raser enda, men hva er det godt for? Og hva godt fører det med seg? 

Jeg tror mange her diskuterer adferdsproblemer og ikke rasetrekk/egenskaper i denne diskusjonen, noe som absolutt bør fikses i mange tilfeller, men da med sunn og fornuftig avl, ikke ødeleggelse av rasen. Det er jo bare å se på de nedavla brukshundene, de har kanskje mindre av de problemene som er vanlig på bruksvarianten, men de har jo like mange selv. Andre, men like problematiske utfordringer selv, fordi avlen ikke er forandret så veldig og mentale brister følger med. Og siden det først blir nevnt, selskapshund avlen har vell minst like mange problemer i sin egen avl, helt uten at det er heftige brukshunder det er snakk om. Langt i fra alle som er stødige, enkle og hyggelige der.

 

Når det gjelder gjetere, så er gjeting av biler og syklister og høyt stress noe som mange BCer sliter med. Så vidt jeg skjønner så er det nettopp en av de tingene som diskuteres her, om det er negativt at den slags blir minsket/fjernet. Personlig tror jeg at rasen som helhet ville hatt det bedre om gjetingen ble mye mer utvannet enn den er i dag, men da ville de kanskje ikke egnet seg like bra til hundesport og trening.

Tja, jeg mener nå at det det ikke har noe med hverken rasen eller gjeting å gjøre, men en mental brist. Ubalanse i driftene eller noe annet. Så jeg tror uansett ikke at svaret her er å avle ned, men å avle mer fornuftig på hunder som er riktig skrudd sammen.

Endret av Malamuten
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 88
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Et spørsmål som er viktig å besvare er - trenger vi samfunnsnyttige hunder som patrulje, kriminalsøkshunder, narkotikahunder, bombehunder, minehunder, redningshunder, førerhunder, hjelpehunder, jakt,

Hm jeg skrev da virkelig et innlegg her i stad? Jaja   Basenjien har "tjent" på å gå fra oddurhund i afrika til selskapshund. De avles på et mildere gemytt, og for at en basenji skal fungere i dagens

NEI! det er ikke ok! Jeg har en rase der selskapsavlen (eller showavlen) snart er dominerende. Den flotte, polare trekkhunden er snart blitt til en hunderase som er et polert glansbilde av den rasen

Et spørsmål som er viktig å besvare er - trenger vi samfunnsnyttige hunder som patrulje, kriminalsøkshunder, narkotikahunder, bombehunder, minehunder, redningshunder, førerhunder, hjelpehunder, jakt, gjeting, trekk osv? I Norge i dag er det blitt vanskelig å skaffe gode nok hunder til denne typen jobber nettopp fordi fokuset har vært å avle enklere hunder som de fleste kan ha. Skal jakt og brukshundrasene bli allemannseie blir det slik at vi hele tiden avler på de mildeste hundene med lavest mulig drift, dette vil på sikt gå utover arbeidsegenskapene.

Personlig mener jeg dette er et oppdretter ansvar. Skal man forvalte en rase bør man også ta ansvar for å avle hunder som innehar de egenskapene som rasestandarden beskriver. Det innebærer også å selge valper til mennesker som er skikket til å gi hunden/valpen et liv hvor den får nok stimuli i forhold til sine egenskaper og bruksområde.

  • Like 19
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lave drifter som en del brukshunder fra showlinjer har er en katastrofe og det er rent søvndyssende å se de gå en FA, null reaksjoner på noe, eventuelt så ryker de ut på fjerde moment fordi det blir for mye belastning. Jeg tenker at dette går begge veier, på den ene siden er det så ekstremt at de blir vanskelige å håndtere og på den andre siden har vi selskapshunder. Så jeg er ikke uenig i at delte raser er en uting og bør unngåes. Vi har alle ett ansvar her, vi kan ikke legge alt på oppdretter tenker jeg, men de har ett stort ansvar på lik linje som mange show-dommere som setter en standard på dømmingen og deres preferanser.

Jeg drømmer om en mellomting :)
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lave drifter som en del brukshunder fra showlinjer har er en katastrofe og det er rent søvndyssende å se de gå en FA, null reaksjoner på noe, eventuelt så ryker de ut på fjerde moment fordi det blir for mye belastning. Jeg tenker at dette går begge veier, på den ene siden er det så ekstremt at de blir vanskelige å håndtere og på den andre siden har vi selskapshunder. Så jeg er ikke uenig i at delte raser er en uting og bør unngåes. Vi har alle ett ansvar her, vi kan ikke legge alt på oppdretter tenker jeg, men de har ett stort ansvar på lik linje som mange show-dommere som setter en standard på dømmingen og deres preferanser.

Jeg drømmer om en mellomting :)
 

Det er viktig med bredde innen en rase. Alt fra de med moderat gode drifter til de mer ekstreme, så lenge det er innen for rasestandard. Om man i en brukshundrase skal avle frem alt fra narkotikasøkshunder til heftige patruljehunder trenger man bredde. Både av narkotikasøkshunden og patruljehunden kreves en del like egenskaper, begge må ha utholdenhet, konsentrasjon, jakt, bytteinteresse. De største forskjellene vil ligge på temperament, aggresjoner og aktivitetsnivå. Normalt burde man kunne få begge typer i de fleste kull

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig for å bevare rasenes egenskaper som de skal være, og ikke gjøre rasene mildere så de er lettere for folk flest å ha. Vil man ha en selskapshund eller en hund som ikke krever all verdens så finnes det jo raser å velge mellom. Så jeg synes ikke det er noe positivt å feks avle på gjeterunder som ikke kan gjete i generasjoner, så man mister gjeteregenskapen, bare fordi folk vil ha en gjeterhund som selskapshund. Jeg mener ikke at alle som har gjeterhund må gjete med dem, men jeg mener at oppdretterne bør avle på hunder som har egenskapen i seg, og at hunden bør få utløp for energien på en annen måte om eier ikke vil bruke den til akkurat gjeting. Også er det jo opp til oppdretterne å gi de mest krevende hundene til egnede folk. 

Jeg har jo selv en vakthundrase. Mange mener jo at det er helt unødvendig med vakthunder i Norge i dag, men det for meg er IKKE et argument for å gjøre rasen min mildere, og mindre rasetypisk. Det går helt fint å ha en vakthund i Norge så lenge eier og oppdretter er ansvarlige folk som vet hva slags rase man har/driver med. Og en vakthund som er riktig satt sammen i topplokket er ikke noe superkrevende eller farlig hund (ja, de trenger selvføgelig klare grenser og sosialisering, men det er ikke noe magi som skal til for å få dem til å fungere). Om folk hadde begynt å avle vekk vakten i rasen min fordi de heller vil ha den som en enkel selskapshund så hadde jeg blitt oppriktig lei meg. 

Ja til å bevare rasenes originale egenskaper, OG utseende! :ahappy: 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er viktig med bredde innen en rase. Alt fra de med moderat gode drifter til de mer ekstreme, så lenge det er innen for rasestandard. Om man i en brukshundrase skal avle frem alt fra narkotikasøkshunder til heftige patruljehunder trenger man bredde. Både av narkotikasøkshunden og patruljehunden kreves en del like egenskaper, begge må ha utholdenhet, konsentrasjon, jakt, bytteinteresse. De største forskjellene vil ligge på temperament, aggresjoner og aktivitetsnivå. Normalt burde man kunne få begge typer i de fleste kull

Der sier du det jeg tenker, men klarer ikke å skrive det skikkelig ned. Der kommer oppdrettere inn i bildet, de må være flinke til å selge rett hund til riktig fører (hvilket ikke er lett, da både hund og fører ikke alltid er det man ser der og da)

Endret av Margrete
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Der sier du det jeg tenker, men klarer ikke å skrive det skikkelig ned. Der kommer oppdrettere inn i bildet, de må være flinke til å selge rett hund til riktig fører (hvilket ikke er lett, da både hund og fører ikke alltid er det man ser der og da)

Å det er ikke så enkelt alltid ;) Jeg har selv solgt en valp til en aktiv familie som ikke hadde mål om å bruke hunden annet enn til trekk, kløv og turer. Valpen var den roligste valpen jeg noen sinne har hatt i valpekassen. Hun sov i 8 uker omtrent. Kullet ble valpetestet av en utrolig dyktig valpetester som anbefalte å ikke selge valpen til bruksinteresserte. Problemet var at valpen våknet i 4 måneders alder og ble mye mer hund enn bestilt. Eierne omstilte seg heldigvis hunden og ble mer aktive enn planlagt. Samtidig har jeg også solgt hunder til folk med klare bruksmål hvor livet har endret seg og hundene har blitt rene familiehunder uten at dette har blitt problematisk verken for hund eller eier. Så enkelt er det ikke. Men jeg tror at man som oppdretter alltid må være klar på å få hunder i retur som av en eller annen grunn ikke ble som man trodde.

For mange år siden kjøpt jeg en valp av gamle norske utstillingslinjer, hvor det var ganske heftige bruksegenkaper og det var mange gode brukshunder i flere generasjoner bakover både tjenestehunder og konkurransehunder. Oppdretter valgte siden å kutte ut disse linjene fordi mange av hundene ble for heftige for vanlige folk. Samtidig var de nok kanskje heller ikke pene nok da det var få hunder av championkvalitet selv om alle var "rød sløyfe" hunder. Jeg er ganske sikker på at disse linjene er utdødd i dag. Utrolig synd da det ikke bare var gode brukshunder,  men også veldig friske linjer. Det er slike ting jeg er redd for at skal skje med ekstrem spesialisering og det er også det som fører til at raser blir delt i bruks og showlinjer

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er viktig med bredde innen en rase. Alt fra de med moderat gode drifter til de mer ekstreme, så lenge det er innen for rasestandard. Om man i en brukshundrase skal avle frem alt fra narkotikasøkshunder til heftige patruljehunder trenger man bredde. Både av narkotikasøkshunden og patruljehunden kreves en del like egenskaper, begge må ha utholdenhet, konsentrasjon, jakt, bytteinteresse. De største forskjellene vil ligge på temperament, aggresjoner og aktivitetsnivå. Normalt burde man kunne få begge typer i de fleste kull

Det som er litt trist er at på de mentaltestene jeg har vært med på, så har futten manglet i både schäfere fra brukslinjer og schäfere fra utstillingslinjer. En schäfer skal da ikke stå med ryggen til og snuse når det kommer spøkelser? Eller stå og se på at en fille forsvinner avgårde og så gå i motsatt retning? Jeg håper jo at det finnes hunder med litt mer iboende, og det gjør det helt sikkert, men av det jeg har sett har jeg ikke blitt fryktelig imponert. :/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er litt trist er at på de mentaltestene jeg har vært med på, så har futten manglet i både schäfere fra brukslinjer og schäfere fra utstillingslinjer. En schäfer skal da ikke stå med ryggen til og snuse når det kommer spøkelser? Eller stå og se på at en fille forsvinner avgårde og så gå i motsatt retning? Jeg håper jo at det finnes hunder med litt mer iboende, og det gjør det helt sikkert, men av det jeg har sett har jeg ikke blitt fryktelig imponert. :/

Om en hund ikke anser spøkelsene som en trussel vil det være normalt å stå å snuse eller finne på noe annet. Spørsmålet er hvorfor den ikke anser spøkelsene som en trussel, er det for høyt mot slik at påvirkningen ikke er sterk nok eller har den ikke egenskapen...? Da må man se på testen og hunden som en helhet. Jeg har sett utrolig mange gode hunder uten forsvarslyst som har sine kvaliteter ande steder. Å se på enkeltegenskaper i en test blir vanskelig. Men igjen så er vi jo på kjernen i tråden - er det slike hunder vi trenger og ønsker i brukshundraser?

Endret av Kennel XO
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hund ikke anser spøkelsene som en trussel vil det være normalt å stå å snuse eller finne på noe annet. Spørsmålet er hvorfor den ikke anser spøkelsene som en trussel, er det for høyt mot slik at påvirkningen ikke er sterk nok eller har den ikke egenskapen...? Da må man se på testen og hunden som en helhet. Jeg har sett utrolig mange gode hunder uten forsvarslyst som har sine kvaliteter ande steder. Å se på enkeltegenskaper i en test blir vanskelig. Men igjen så er vi jo på kjernen i tråden - er det slike hunder vi trenger og ønsker i brukshundraser?

Dette har vært hunder som ifølge beskriver/dommer gjør overslagshandlinger. Ergo ikke et resultatav høyt mot. En hund kan jo selvfølgelig være en god hund uten forsvarslyst, men jeg mener at en schäfer bør ha både forsvarslyst og jaktlyst, og i tillegg evne å stå i en truende situasjon uten å gå i overslag. En schäfer bør også ha nysgjerrighet og mot nok til å løpe ut på avstandsleken, OG leke med en fremmed figurant.

Jeg har hatt fire stk utstillingsschäfere i hus, to av dem med forsvarslyst, hvorav en med manglende mot/lav nysgjerrighet/lite selvsikker og en med middels mot/stor nysgjerrighet/selvsikker, de to andre har null forsvarslyst, men høy nysgjerrighet og middels mot. Den enkleste var selvsagt hunden med forsvarslyst, men manglende mot, for den turte ikke å gjøre noe på egenhånd, og hun var således enkel å ha i hus, men hun hadde ikke vært noe særlig brukandes til noe som helst. De uten forsvarslyst ville tatt imot innbruddstyver på løpende bånd, omtrent like glad som en golden retriever som får besøk, og det synes jeg heller ikke bør være typisk for en schäfer. Behagelig, ja, men riktig, nei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette har vært hunder som ifølge beskriver/dommer gjør overslagshandlinger. Ergo ikke et resultatav høyt mot. En hund kan jo selvfølgelig være en god hund uten forsvarslyst, men jeg mener at en schäfer bør ha både forsvarslyst og jaktlyst, og i tillegg evne å stå i en truende situasjon uten å gå i overslag. En schäfer bør også ha nysgjerrighet og mot nok til å løpe ut på avstandsleken, OG leke med en fremmed figurant.

Jeg har hatt fire stk utstillingsschäfere i hus, to av dem med forsvarslyst, hvorav en med manglende mot/lav nysgjerrighet/lite selvsikker og en med middels mot/stor nysgjerrighet/selvsikker, de to andre har null forsvarslyst, men høy nysgjerrighet og middels mot. Den enkleste var selvsagt hunden med forsvarslyst, men manglende mot, for den turte ikke å gjøre noe på egenhånd, og hun var således enkel å ha i hus, men hun hadde ikke vært noe særlig brukandes til noe som helst. De uten forsvarslyst ville tatt imot innbruddstyver på løpende bånd, omtrent like glad som en golden retriever som får besøk, og det synes jeg heller ikke bør være typisk for en schäfer. Behagelig, ja, men riktig, nei.

 

Jeg har ikke sett så mange bruksavlede hunder som er slik du beskriver på test og de jeg har sett har vært utskuddene i et kull. Jeg er helt enig med deg. Slike hunder skal vi ikke ha. Jeg tror dessverre dette også er et resultat av at man forsøker å avle bruksindividene mer og mer imot hunder som hvermansen kan håndtere og dermed får vi brukshund- light versjoner

Selv har jeg ikke hatt så mange schäferhunder med forsvarslyst. Noen har kunnet vise litt i ung alder, men truslene har måttet vært store for å få det frem i voksen alder. Og slik mener jeg også en schäferhund skal være – rolig og balansert unntatt når provosert (som det står i rasestandarden).

Jeg føler det er mange andre egenskaper som bør være på plass før forsvarslyst. Har hunden kamplyst, skarphet, selvhevdelse og selvsikkerhet tar den også frem forsvarslyst om det er nødvendig.

Her er et eksempel på hva jeg mener. Under er link til et kull fra MH og FA. På MH test viser kullet stor forsvarslyst, mens på FA viser de liten forsvarslyst med kun kontakt eller dominanssignaler.

MH - http://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/MH_B-kull.htmlhttp://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/MH_B-kull.html

FA - http://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/FA_B-kull.htmlhttp://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/FA_B-kull.html

 

Endret av Kennel XO
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg har ikke sett så mange bruksavlede hunder som er slik du beskriver på test og de jeg har sett har vært utskuddene i et kull. Jeg er helt enig med deg. Slike hunder skal vi ikke ha. Jeg tror dessverre dette også er et resultat av at man forsøker å avle bruksindividene mer og mer imot hunder som hvermansen kan håndtere og dermed får vi brukshund- light versjoner

Selv har jeg ikke hatt så mange schäferhunder med forsvarslyst. Noen har kunnet vise litt i ung alder, men truslene har måttet vært store for å få det frem i voksen alder. Og slik mener jeg også en schäferhund skal være – rolig og balansert unntatt når provosert (som det står i rasestandarden).

Jeg føler det er mange andre egenskaper som bør være på plass før forsvarslyst. Har hunden kamplyst, skarphet, selvhevdelse og selvsikkerhet tar den også frem forsvarslyst om det er nødvendig.

Her er et eksempel på hva jeg mener. Under er link til et kull fra MH og FA. På MH test viser kullet stor forsvarslyst, mens på FA viser de liten forsvarslyst med kun kontakt eller dominanssignaler.

MH - http://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/MH_B-kull.htmlhttp://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/MH_B-kull.html

FA - http://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/FA_B-kull.htmlhttp://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/FA_B-kull.html

 

Må titte på disse senere. :) Min er heldigvis relativt balansert, og har ikke tatt fram forsvaret annet enn når det har vært behov, f. eks da en person prøvde å rive opp døra, da gikk han fra boff-boff-det-står-en-fremmed-på-trappa til piss-off rimelig raskt, men da var også trusselen godt innenfor indre revirgrense.

Det er jo mulig jeg har sett et uheldig utvalg, for det har ikke vært så mye imponerende jeg har sett. Alle har vært veldig trivelige hunder, sosiale og tilgjengelige, men driftsanleggene har ikke vært så bra. Der jeg ser at bruksen scorer bedre er nysgjerrighet og mot, og tidvis også raskere avreagering. Forsvarslyst er selvfølgelig ikke den viktigste egenskapen, men jeg mener at en schäfer bør inneha forsvar som den tar fram ved behov (ikke i utide).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det man ser i en MH er ikke nødvendigvis helt reelt heller, ikke ift. forsvar hvert fall. Nemi viste ingen trusselatferd på testen. Jeg så tydelig på henne at hun forsto at dette bare var "tull". Hun er i tillegg ikke utpregende sosial, så hun trengte å bli noe oppmuntret til å ta kontakt med fig fordi hun rett og slett anså de som totalt uinteressante når de ikke kunne tilby henne noe hun ville ha. Hadde de leke, så var hun borte hos de med en gang uten å ofre meg et blikk. Så fort de ikke hadde noe, mista hun interessen med en gang. Ut over det viste hun både jaktlyst og hun lekte hver gang med fig. 

Jeg har likevel opplevd i hverdagen at hun kan ta fram forsvarslysten når hun føler det nødvendig. Elektrikeren som kom inn døra uten å banke på holdt på å tisse på seg. Joggeren som jogga rett mot oss, uten å bremse eller vise antydning til å ville løpe rundt oss fikk seg også en støkk. De 20 andre som gikk rolig forbi oss ble fulgt med øynene, men ingen reaksjon ut over det. 

Endret av Sprettballen
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et spørsmål som er viktig å besvare er - trenger vi samfunnsnyttige hunder som patrulje, kriminalsøkshunder, narkotikahunder, bombehunder, minehunder, redningshunder, førerhunder, hjelpehunder, jakt, gjeting, trekk osv? I Norge i dag er det blitt vanskelig å skaffe gode nok hunder til denne typen jobber nettopp fordi fokuset har vært å avle enklere hunder som de fleste kan ha. Skal jakt og brukshundrasene bli allemannseie blir det slik at vi hele tiden avler på de mildeste hundene med lavest mulig drift, dette vil på sikt gå utover arbeidsegenskapene.

Personlig mener jeg dette er et oppdretter ansvar. Skal man forvalte en rase bør man også ta ansvar for å avle hunder som innehar de egenskapene som rasestandarden beskriver. Det innebærer også å selge valper til mennesker som er skikket til å gi hunden/valpen et liv hvor den får nok stimuli i forhold til sine egenskaper og bruksområde.

Mens jeg tror at man må ha en interesse for den typen hund for å kunne drive med oppdrett av dem. Hvis alle oppdrettere av schæfer MÅTTE avle frem så driftige hunder at de kunne brukes av politiet og den slags, så tror jeg at de oppdretterne som i dag avler på den milde varianten ville falt i fra og byttet rase. Det ville ikke først til flere driftige hunder, bare redusert antall schæfere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens jeg tror at man må ha en interesse for den typen hund for å kunne drive med oppdrett av dem. Hvis alle oppdrettere av schæfer MÅTTE avle frem så driftige hunder at de kunne brukes av politiet og den slags, så tror jeg at de oppdretterne som i dag avler på den milde varianten ville falt i fra og byttet rase. Det ville ikke først til flere driftige hunder, bare redusert antall schæfere.

Og det er negativt fordi?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens jeg tror at man må ha en interesse for den typen hund for å kunne drive med oppdrett av dem. Hvis alle oppdrettere av schæfer MÅTTE avle frem så driftige hunder at de kunne brukes av politiet og den slags, så tror jeg at de oppdretterne som i dag avler på den milde varianten ville falt i fra og byttet rase. Det ville ikke først til flere driftige hunder, bare redusert antall schæfere.

Schäferhunden er en av verdens mest populære hunderaser. Det hadde ikke gjort noe om det ble færre av de. Bruks og utstillingsavlen er såpass splittet allerede, det er ikke så ofte(såvidt meg bekjent) at noen blander. Hvert fall ikke bruksoppdretterne. Det ville med andre ord antagelig vært like stor tilgang på bruksschäfer som det er i dag.

Om det hadde fungert i praksis er et helt annet spørsmål, da utstillingsoppdretterne selv mener de avler den riktige schäferen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det er negativt fordi?

Jeg sier ikke at det positivt eller negativt. Det er annen diskusjon. Jeg svarte på et innlegg om at vi trenger tjenestehunder, hvor det hørtes ut som at de som avler på mildere hunder er med på å redusere tilgjengelige tjenestehunder. Jeg tror ikke disse oppdretterne noen sinne ville hatt en hånd i å avle frem den typen hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens jeg tror at man må ha en interesse for den typen hund for å kunne drive med oppdrett av dem. Hvis alle oppdrettere av schæfer MÅTTE avle frem så driftige hunder at de kunne brukes av politiet og den slags, så tror jeg at de oppdretterne som i dag avler på den milde varianten ville falt i fra og byttet rase. Det ville ikke først til flere driftige hunder, bare redusert antall schæfere.

Alle som er oppdrettere av en bruks/tjenestehundrase burde ha interesse og kunnskap til å forvalte rasen etter dens bruksområde og rasetandard. Antallet er allerede betydelig redusert de siste 20 årene. Fra å bli født rundt 3000 valper i året til å bli født rundt 1000 valper i året. Jeg tror interessen for rasen har dalt nettopp fordi hundene har blitt avlet bort fra sitt bruksområde. Skal man konkurrere mot selskapshunden har man mange raser å konkurrere i mot og som kanskje er enklere som familiehunder også. Og det finnes brukshundraser som forvaltes bedre enn schäferhunden selv om schäferhunden fortsatt er førstevalg som tjenestehund her i landet.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle som er oppdrettere av en bruks/tjenestehundrase burde ha interesse og kunnskap til å forvalte rasen etter dens bruksområde og rasetandard. Antallet er allerede betydelig redusert de siste 20 årene. Fra å bli født rundt 3000 valper i året til å bli født rundt 1000 valper i året. Jeg tror interessen for rasen har dalt nettopp fordi hundene har blitt avlet bort fra sitt bruksområde. Skal man konkurrere mot selskapshunden har man mange raser å konkurrere i mot og som kanskje er enklere som familiehunder også. Og det finnes brukshundraser som forvaltes bedre enn schäferhunden selv om schäferhunden fortsatt er førstevalg som tjenestehund her i landet.

Men de som avles for bruks har jo ikke blitt avlet bort fra sitt bruksområde? Hvorfor skulle utstillingsvarianten gjøre at de som ønsket en brukshund ble skremt bort fra bruksvarianten? Jeg er absolutt ikke overrasket over at schæferens popularitet har gått ned så drastisk på 20 år. Den var jo ekstremt populær den gang, og nå som verden har blitt så mye mindre ved hjelp av internett, så er det klart at den ikke kan holde samme nivå.

Nå høres jeg sikkert ut som at jeg heier på at man avler bort instinktene til hundene, men det er ikke det jeg mener. Jeg tror bare at hunderaser alltid har, og alltid vil endre seg i takt med samfunnet. Jeg tror også at det er nødvendig at skjer i en viss grad. Men grunnen er gjerne etterspørselen. Det er der det starter, avlen kommer etter. Grunnen til at mange bruksraser avles mildere handler vel helst om at folk ønsker seg litt fra begge verdener. En brukshund som har de egenskapene, bare...mindre. En brukshund som ikke koker over av at 2-åringer løper rundt i stua og hyler, og som takler travle dager i barnefamilier, samtidig som de er enkle å trene og bruke i konkurranser.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men de som avles for bruks har jo ikke blitt avlet bort fra sitt bruksområde? Hvorfor skulle utstillingsvarianten gjøre at de som ønsket en brukshund ble skremt bort fra bruksvarianten? Jeg er absolutt ikke overrasket over at schæferens popularitet har gått ned så drastisk på 20 år. Den var jo ekstremt populær den gang, og nå som verden har blitt så mye mindre ved hjelp av internett, så er det klart at den ikke kan holde samme nivå.

Nå høres jeg sikkert ut som at jeg heier på at man avler bort instinktene til hundene, men det er ikke det jeg mener. Jeg tror bare at hunderaser alltid har, og alltid vil endre seg i takt med samfunnet. Jeg tror også at det er nødvendig at skjer i en viss grad. Men grunnen er gjerne etterspørselen. Det er der det starter, avlen kommer etter. Grunnen til at mange bruksraser avles mildere handler vel helst om at folk ønsker seg litt fra begge verdener. En brukshund som har de egenskapene, bare...mindre. En brukshund som ikke koker over av at 2-åringer løper rundt i stua og hyler, og som takler travle dager i barnefamilier, samtidig som de er enkle å trene og bruke i konkurranser.

Max von Stephanitz som er stamfar og den som utviklet schäferhunden fra dens opprinnelse og til langt ut på 1900 tallet utviklet den til en bruks/tjenestehundrase. Han så allerede før rasen var 10 år gammel at behovet for gjeterhunder i et industrisamfunn var begrenset. Siden da har det stått i rasestandarden til scäferhunden at den skal være:

Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem.

Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-,

tjeneste- og gjeterhund.


Endret av Kennel XO
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Ta feks labrador.  En fantastisk familiehund og en rase som ofte gjør en uhyre mye viktigere og mer krevende jobb nå enn som jakthund.  Førerhunder er de ultimate brukshundene i mine øyne,  allikevel er det stadig mas om at det er useriøst å avle uten jaktprøver etc.  

 

Det ER viktig å ha hunder til bombesøk, narkohunder, førerhunder, ruinhunder, og så videre. Men grunnen til at f.eks labrador er så allsidig og populær som den er, er på grunn av jaktavlen. Det at den skal holde seg ved fører størstedelen av jakten, adlyde det minste vink der ute i felten, avbryte et søk og la seg dirigere et annet sted, være tøff og modig, ha hundetoleranse og være trivelige rundt folk osv. Disse tingene kommer fra jakthundavl, derav er jeg egentlig enig i at det er useriøst å avle på den rasen uten at man har hatt egenskapene i fokus, selvom det er for å brukes som førerhund. Ikke nødvendigvis at den er merittert på en teit simulert dummyprøve, men at man har hatt den med på andejakt og sett naturlige egenskaper i en "skarp skudd situasjon". Og så vil jeg også si at jeg synes det er minst like viktig for en rase som labrador at de bidrar til human avlivning av skadeskutte dyr under jakt som at de kan søke etter narkotika e.l.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER viktig å ha hunder til bombesøk, narkohunder, førerhunder, ruinhunder, og så videre. Men grunnen til at f.eks labrador er så allsidig og populær som den er, er på grunn av jaktavlen. Det at den skal holde seg ved fører størstedelen av jakten, adlyde det minste vink der ute i felten, avbryte et søk og la seg dirigere et annet sted, være tøff og modig, ha hundetoleranse og være trivelige rundt folk osv. Disse tingene kommer fra jakthundavl, derav er jeg egentlig enig i at det er useriøst å avle på den rasen uten at man har hatt egenskapene i fokus, selvom det er for å brukes som førerhund. Ikke nødvendigvis at den er merittert på en teit simulert dummyprøve, men at man har hatt den med på andejakt og sett naturlige egenskaper i en "skarp skudd situasjon". Og så vil jeg også si at jeg synes det er minst like viktig for en rase som labrador at de bidrar til human avlivning av skadeskutte dyr under jakt som at de kan søke etter narkotika e.l.

Synes det du sier her er veldig viktig. At nettopp de egenskapene som hunden er primært avlet for er det som gjør hundene til gode LP/bruks/rednings/narko/osv hunder. Sto å så på golden og toller på norsk vinner idag og tenkte i mitt stille sinn (nei forresten jeg tror jeg sa det til sidemannen også) at jeg synes det er synd at det ikke er krav om noe ala apportprøve eller workingtest for å få championat...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det du sier her er veldig viktig. At nettopp de egenskapene som hunden er primært avlet for er det som gjør hundene til gode LP/bruks/rednings/narko/osv hunder. Sto å så på golden og toller på norsk vinner idag og tenkte i mitt stille sinn (nei forresten jeg tror jeg sa det til sidemannen også) at jeg synes det er synd at det ikke er krav om noe ala apportprøve eller workingtest for å få championat...

For å få jaktchampionat er det nemlig krav om grønn sløyfe (som er ok synes jeg) mens for å få utstillingschampionatet finnes det ikke noen krav til egenskapsbedømming, avprøving e.l. Det burde jo vært en balanse, og at kravet om å ha flere ting i behold går begge veier. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å få jaktchampionat er det nemlig krav om grønn sløyfe (som er ok synes jeg) mens for å få utstillingschampionatet finnes det ikke noen krav til egenskapsbedømming, avprøving e.l. Det burde jo vært en balanse, og at kravet om å ha flere ting i behold går begge veier. 

slik det er for rasen min. Må først få minimum gult på ustilling før man kan starte jaktprøve. Så må man ha godkjent prøve (min. 3.premie) for å motta cert på utstilling. Dermed vil hundene som avles på (godkjent iallefall) være innenfor i både bruks og eksteriør :) 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før var det vel slik at for å kunne stille ut border collie, måtte den ha gått godkjent gjeterhundprøve (så så mange poeng over 2 år? Husker ikke nøyaktig her, noen som kan mer om det får rette på meg). Det er, såvidt jeg har hørt, tatt bort nå. Det syntes jeg er litt trist.

Før var det også krav til kjent HD-status til foreldrene for å registrere valpekull. NSG ba NKK om å fjerne kravet (helt fjernt, spør du meg), men også å innføre krav om godkjent gjeterhundprøve på foreldre for å få registrert valpene. NKK tok bort kravet om HD-status, men innførte ikke kravet om GP. Så der gikk avlen på bc et steg tilbake, dessverre.

Ser det er mange som skilter med bc valper der foreldrene ikke har noe av dette "fæle" gjeterinstinktene og er så gode familiehunder som bare det. Virker ikke som om de skjønner at border collien er en så god og allsidig hund pga instinktene sine. Hvis det fortsetter slik, får vi en hel haug med bordere det ikke finnes hverken drifter eller arbeidslyst igjen i. Og det merkes jo ikke bare i gjeting, men i agility, lydighet, spor og alt annet man bruker dem til.

Vil man ikke ha en høydriftig gjeterhund, får man skaffe seg en annen rase. Det gjelder alle andre bruksraser også. Vi har så utrolig mange selskapsraser (som selvfølgelig skal ha sitt de også, men som ikke har like mye drifter), jeg klarer ikke å skjønne at folk ikke kan finne en rase de liker som også passer deres behov, uten å måtte forandre rasen?

Jeg har hele livet drømt om en siberian husky. Men jeg skaffet meg ikke en, for den passet ikke livsstilen min. Har ikke angret et sekund, uansett hvor vakre de er å se på.

Vanskeligere enn det, er det faktisk ikke.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
×
×
  • Opprett ny...