Gå til innhold
Hundesonen.no

Aussie eller Border Collie eller Kelpie?


Angelina
 Share

Recommended Posts

Nå vet jeg ikke hva du legger i "masse mosjon" men felles for alle tre rasene er at de bør få jevnt med mental stimuli.

Kun en av mine kelpier er "fornøyd" etter en 2-3 timers fjelltur. At han er fysisk sliten opplever jeg sjeldent, men etter 12-1500 m spor er han godt fornøyd :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes rasene Border Collie og Australsk gjeterhund ligner veldig på hverandre i utseende. Noen som kan foreslå hva jeg bør se etter for å skille de to hunderasene? De har mye like farger og langhårete og Aussie er ganske like i pelsen. Kelpie er det lett å se hvem er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes rasene Border Collie og Australsk gjeterhund ligner veldig på hverandre i utseende. Noen som kan foreslå hva jeg bør se etter for å skille de to hunderasene? De har mye like farger og langhårete og Aussie er ganske like i pelsen. Kelpie er det lett å se hvem er.

Aussien er ofte mer massiv. Mer masse og pels. Bredere i hodet og kanskje et søtere utrrykk. Border collien er ofte smalere og mindre i bygning.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som kan være litt av greia med aussie kontra kelpie og border, er at aussien er en hund som krever mye oppdragelse, rotrening og miljøtrening for å fungere godt i samfunnet. Den har sterke vokt og gjeterinstinkter, og krever en fast med vennlig hånd da mange av de kan ha dårligim pulskontroll og høyt ressursforsvar. Dette gjør den til mye hund, den er sterk, smart og meget våken - fordi den skal kunne arbeide selvstendig så kan den finne på å ta avgjørelser som ikke helt passer for fører. Jeg sitter med et inntrykk av at aussien er sleipere og seigere enn border collie og kelpie.

Aussien i dens 4 'hovedfarger'
Black tric, red merle, blue merle og red tric.

australian_shepherd2.jpg

En gul border, en black bi border og en red tric border.

d94f8ab83612f24eb45b86d4fef6d16f.jpg


Ser du på aussien så er den kraftigere, har mer pels, og beveger seg annerledes enn borderen. Aussien kan også føds uten hale, med halv hale eller med hel hale. Border collie så vidt meg bekjent, fødes kun med hel hale. Aussien skal ha mandel formede øyne, border har gjerne litt rundere og større øyne. Stående ører er diskvalifiserende feil hos aussie, og forekommer ikke så ofte som hos f.eks border collie.

Hva skal du bruke hunden til ? Det er viktig å tenke på at masse mosjon ikke er det som er så relevant, reint fysisk trenger ikke aussien min noe mer mosjon enn de andre hundene jeg har hatt. Men oppdragelse, rotrening og miljøtrening derimot, krevde hun enorme mengder av for ikke å f.eks hoppe på forbipasserende, pipe og mase når vi sto stille, gjete biler, folk og sykkeler, unngå stress på bussen og toget osv. De krever gjerne med mental trening enn fysisk mosjon, og de er ikke hunder som trives med å være mye alene med kun en tisse tur morgen og kveld., Dette er gjeterhunder, som er laget til å være med flokken sin, som trenger en jobb å gjøre.

Foruten om det så er aussien en fantastisk hund, og en av rasene i mitt hjerte.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opplever Borderen som noe lengre i kroppen enn Aussie også, eller er det bare meg?

Ja, også er de ofte mer langbeinte :) Men det finnes aussier som er så å si umulige å skille fra BC utseendemessig. De kommer gjerne fra arbeidslinjer.

En annen ting som skiller aussie og BC er gjeting. Jeg liker ikke eye'ingen som BC'er driver med hele tiden på alt og alle. Ja, jeg vet at det ikke er alle som er slik men det er liksom veldig vanlig. Aussier har gjerne gjeterinnstinkt de og, men man merker det mest i unghundsperioden når de napper deg i anklene og ringer deg inn under lek og på tur. Og er man flere på tur, så merker man at aussien ikke liker det når flokken skilles :lol:

Så er det jo voktingen. Mange BC'er har og en viss mengde vokt, men aussien tar liksom på seg den jobben med alt de får lov til. Det gjelder buret sitt, lekene sine, tyggebein, mennesker de liker, mennesker de ikke liker, ryggsekken til eieren sin, bilen til eieren sin osvosv. Det må man være obs må at ligger latent e de aller fleste og ta hensyn til under oppveksten. Ikke la de styre showet så mye selv, og få på plass lydighet og kontroll tidlig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt både border, og har per dags dato to aussier. Ingen tvil om hvilke rase jeg liker best. Jeg syns heller ikke det har vært spesielt vanskelig å bli kvitt de "rasetypiske" trekkene. Ingen vokt, ingen lyd eller gjeting på mine. De er faktisk enklere enn gårdshunden mange ganger, syns jeg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, også er de ofte mer langbeinte :) Men det finnes aussier som er så å si umulige å skille fra BC utseendemessig. De kommer gjerne fra arbeidslinjer.

En annen ting som skiller aussie og BC er gjeting. Jeg liker ikke eye'ingen som BC'er driver med hele tiden på alt og alle. Ja, jeg vet at det ikke er alle som er slik men det er liksom veldig vanlig. Aussier har gjerne gjeterinnstinkt de og, men man merker det mest i unghundsperioden når de napper deg i anklene og ringer deg inn under lek og på tur. Og er man flere på tur, så merker man at aussien ikke liker det når flokken skilles :lol:

Så er det jo voktingen. Mange BC'er har og en viss mengde vokt, men aussien tar liksom på seg den jobben med alt de får lov til. Det gjelder buret sitt, lekene sine, tyggebein, mennesker de liker, mennesker de ikke liker, ryggsekken til eieren sin, bilen til eieren sin osvosv. Det må man være obs må at ligger latent e de aller fleste og ta hensyn til under oppveksten. Ikke la de styre showet så mye selv, og få på plass lydighet og kontroll tidlig.

Min stirrer mye ja. Han stirrer for å øke avstand, er jo det de vil oppnå under gjeting om jeg ikke har oppfattet opplegget med "the eye" helt totalt feil.

Jeg syns ikke Aussie er så vanskelig å kjenne igjen med mindre det er en som er Bi black, da kan de visst glatt gå under radaren min. Og jo mer jeg ser på farge BC'er så ser jeg veldig stor forskjell, spesielt på ansiktet mellom dem og Aussie. Aussie er jo siden de er ganske lik BC i utseende en av mine favoritter :wub: Synd med så mye vokt, selv om jeg vet man kan lære å begrense det. Men det syns jeg at krever litt mer erfaring enn hva jeg har enda. Jeg driver jo å lærer ung loppa at han trenger ikke varsle om at ett løv rusket forbi utenfor liksom.. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, ja som med alle raser, kommer vel heller ikke aussien med noen helt bastante lyter. Nå kjenner jeg ikke så mange, men jeg har da truffet på den litt skarpe: "Så langt, men ikke lenger" varianten, den litt, "du er luft for meg" varianten, men som oftest "du er dritkul og det er hunden din, også" varianten. Passe happy, rimelig førerorienterte og særdeles godlynte, uten å være så himla hoppedeisesuperhappy. Liker aussien, jeg. Men jeg har i og for seg ikke så veldig mye erfaring med rasen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har for det meste dårlig inntrykk av aussien, mye vokt, mye usikkerhet og mye miljøberørthet... Foreløpig ikke møtt noen som har vært wow treningsmessig eller konkurransemessig. Jeg har ikke all verdens erfaring, men går god for både kelpie (som jeg har selv) og bc lenge før aussie :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å svare, men jeg ble litt nysgjerrig på en del meninger.

Nå har ikke jeg så mye nær kjennskap til individer fra andre linjer enn mine egne og nær slekt av dem, annet enn det jeg har sett på utstillinger og noen få på konkurranser. Dere som har sett "så mye skarphet og vokt", kan dere definere det for meg? Bare så jeg ikke tolker uttrykkene på en annen måte enn dere.

Jeg kan ihvertfall si at jeg mener de jeg selv har er ganske sosiale, rimelig miljøsterke og det er minimalt med det jeg personlig vil kalle vokt, skarphet fins ikke (veldig lite utslag på aggresjon f.eks. på MH). Ja, de kan varsle i gitte situasjoner, f.eks. i bilen når noen kommer for tett innpå (få meter), men kun når de er der alene og ikke ser at jeg er i nærheten. Og det er greit, synes jeg. De varsler ikke når noen går forbi huset, eller når noen kommer på døra (vanligvis, ihvertfall). Vi har per idag fire hunder hjemme, derav to aussier, en (bruks)schäfer og en sheltie (som visst også er veldig bråkete ;) ).

Det jeg liker med dem er at det (merk, på de individene jeg kjenner godt), nærmest ikke samkjønnsaggresjon. Som eksempel var jeg med mine tre jenter hos oppdretteren min i ei uke, og hun har selv 8 hunder fra 3 mnd til 10 år, samt et valpekull på da 4-5 uker. Mine tisper gikk da rett inn i hennes flokk, alle bor inne i huset og ingen bor i bur. De gikk sammen ute i hagen, ble fôret på plenen, det lå leker og bein ute som de kunne ha hvis de ønsket. I løpet av uka var det flere hunder innom, bl.a. to voksne hanner av samme rase (hun har selv to voksne hanner i flokken) og en lundehund, også hannhund, samt en voksen aussiehann til og en voksen stabyhannhund, og noen av hennes fôrtisper som var på overnatting før de skulle på en utstilling. De gikk rett inn i denne eksisterende flokken som var kombinert med min lille flokk, og det var helt uproblematisk.

Jeg har jo da hunder som er fra sk "showlinjer" (selv om de også jobber, er lettmotiverte og elsker det), og kjenner personlig lite til de linjene som er mer avlet for rent arbeid med fokus på gjeting, så det er mye mulig det bor en del andre egenskaper i disse linjene. Jeg er ihvertfall (såklart) veldig glad i rasen min, gjør det jeg kan for å promotere den i bruksen samtidig som vi har det gøy på utstillinger. Brains og beauty. :)

Kelpie har jeg jo litt personlig erfaring med, noe fra hunder jeg kjenner og har sett jobbe, andre har jeg kun sett i utstillingsringen og kan ikke uttale meg så mye om annet enn når det gjelder akkurat den situasjonen. Jeg liker selv rasen veldig godt, og de er nok mer intense og utholdende enn den gjengse aussie, men også der er det variasjon innad i de forskjellige linjene. En veldig kul og sporty rase som man også kan få både brains og beauty hos.

BC har jeg ikke snøring på annet enn at jeg har sett en del av dem i bruksen i løpet av min ikke så lange karriere der, så jeg føler ikke jeg har grunnlag til å uttale meg om dem i det hele tatt. Blir feil å uttale seg om noen individer man bare har sett en gang eller to, synes jeg, ihvertfall vil ikke jeg gjøre det.

11167977_10155581897140641_7557245351245
Moira og farmor Sycamore

10407941_10155581897630641_7679522032491
Tibra og tante Jada

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk av aussien er at du må finne rett oppdretter og rette linjer for å finne en god hund.
Jeg har ikke aussie selv, men har trent med flere når jeg bodde i Sverige. Både rene working linjer, ustillingslinjer og de som har prøvd å få til begge.

De fra workinglinjene har vært veldig skarpe og en følelse av at de er litt uberegnelige, litt vanskelig å forutsi hva som trigget dem, eller hvor grensene deres gikk. Skarpheten ga seg uttrykk i at hunden gikk ut og støtte på det som kom for nære, enten det var hund eller menneske og kunne nype med tett munn, dvs kløyp med framtennene som en advarsel.

De rene utstillingslinjene har jeg heller ikke likt fordi de har hatt så mye pels og nærmest sett ut som små berner sennener (om de har vært tricolor), med noe varierende temperament der også.

Dual (sikkert feil å kalle dem det) linjene har jeg likt best temperamentsmessig, de har vært sosiale og greie jobbhunder, kanskje litt veike de jeg har truffet, men helt ok og stort sett lette å ha med å gjøre.

Working har helt klart vært de beste konkurransehundene. Og de kunne til tider være vanskelig å skille fra bc utseendemessig. Ofte ganske små og tynne, med lite pels. Men som sagt litt ustabilt temperament og veldig enmannshunder.

Jeg kan si at min erfaring med dem fikk meg til å velge bort rasen da jeg skulle ha hund sist gang. Men dette er så klart min erfaring fra trening med andres hunder. Jeg har møtt en del som jeg godt kunne ha selv og som jeg har syntes vært veldig fine, men min følelse har vært at det har vært enkeltindivider og at det var vanskelig å vite hva man kunne ende opp med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk av aussien er at du må finne rett oppdretter og rette linjer for å finne en god hund.

Jeg har ikke aussie selv, men har trent med flere når jeg bodde i Sverige. Både rene working linjer, ustillingslinjer og de som har prøvd å få til begge.

De fra workinglinjene har vært veldig skarpe og en følelse av at de er litt uberegnelige, litt vanskelig å forutsi hva som trigget dem, eller hvor grensene deres gikk. Skarpheten ga seg uttrykk i at hunden gikk ut og støtte på det som kom for nære, enten det var hund eller menneske og kunne nype med tett munn, dvs kløyp med framtennene som en advarsel.

De rene utstillingslinjene har jeg heller ikke likt fordi de har hatt så mye pels og nærmest sett ut som små berner sennener (om de har vært tricolor), med noe varierende temperament der også.

Dual (sikkert feil å kalle dem det) linjene har jeg likt best temperamentsmessig, de har vært sosiale og greie jobbhunder, kanskje litt veike de jeg har truffet, men helt ok og stort sett lette å ha med å gjøre.

Working har helt klart vært de beste konkurransehundene. Og de kunne til tider være vanskelig å skille fra bc utseendemessig. Ofte ganske små og tynne, med lite pels. Men som sagt litt ustabilt temperament og veldig enmannshunder.

Jeg kan si at min erfaring med dem fikk meg til å velge bort rasen da jeg skulle ha hund sist gang. Men dette er så klart min erfaring fra trening med andres hunder. Jeg har møtt en del som jeg godt kunne ha selv og som jeg har syntes vært veldig fine, men min følelse har vært at det har vært enkeltindivider og at det var vanskelig å vite hva man kunne ende opp med.

Tro meg, de trenger ikke se ut som bernere selv om de er fra rene utstillingslinjer.

11 mnd tispe, ca. 20 kg/49-50 cm. Søstrene er kanskje aningen høyere, men ikke noe grovere. Heller tvert i mot. Kullet er veldig jevnt i størrelse og masse. Rene, amerikanske, såkalte utstillingslinjer.

11102796_10155581925180641_2919971284915

Random berner fra google:

finn_fuer_website_lg_sachsen.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med skraphet, så har jeg egentlig ikke opplevd så mye. Men jeg synes det er greit å gi folk en pekepinn på at skarphet kan være et problem hos noen hunder i rasen.

Jeg har selv oppled 3 stykker som jeg selv synes er utypiske og skarpe.

Nr 1, ei tispe, som ved flere anledninger har angrepet andre hunder, jaget/gjetet/voktet huset for forbipasserende, bla bitt en forbipasserende sykkelist i buksebeinet da h*n syklet for nære gården. Den var veldig 'på', intens og på hugget. Working linjer.

Nr 2, en hannhund. Type hund som kunne knurre/flekke tenner på deg om du f.eks stoppet den fra å gjøre noe den ikke skulle. Kunne nappe og bite om den ikke fikk viljen sin (F.eks slikke på tisseflekker). Han var aggressiv mot andre hunder, og kunne finne på å gjete folk om han var løs. Type ringe deg inn mens han bjeffet og gikk etter bena dine med full kraft. Denne hunden ble avlivet da han til slutt bet et menneske, og jeg vet at to av hans kullsøsken ble avlivet av samme årsak. Working/show linjer.

Nr 3, hannhund. Voldsom varsling og vokting av alt og alle. Kan finne på å knurre på ting som er ukjent, f.eks fremmende barn, folk med hatt, osv. Ingen ressursforsvar, men veldig mye lyd. Gikk du ut av rommet, og kom tilbake 5 min etter, ble du bjeffet på som om du hadde vært en fremmend på vei inn. Show linjer.


For meg er skarphet aggresjon/ubestemmelig/uknotrollert vokt.

Jeg har nok møtt de fleste aussier på østlandet, og det er kun disse 3, som jeg har oppfattet som skarpe/ubereinelige mentalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...