Gå til innhold
Hundesonen.no

Jaktgolden


SoppenCamilla
 Share

Recommended Posts

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har jo ikke hatt rasen i mer enn 1,5 år, men jeg er solgt. Jeg har fått det jeg ville i en hund. Selv om det var et utrolig sjokk å gå fra en middelaldrende, syk dalmis til turboen jeg har nå.

Føler jeg kan bidra med litt her. For det første kjenner jeg ikke en eneste jaktgolden som ikke også er familiehund. Litt av sjarmen med retrieverne er jo at de lett skrur seg av når det ikke skjer n

Jeg kommer sterkere tilbake over helgen, men klarer ikke la være å kommentere på dette med familiehunder. Jeg kjenner MANGE golden fra jaktlinjer som helt fint fungerer som vanlige familiehunder i lit

Jeg har jo ikke hatt rasen i mer enn 1,5 år, men jeg er solgt. Jeg har fått det jeg ville i en hund. Selv om det var et utrolig sjokk å gå fra en middelaldrende, syk dalmis til turboen jeg har nå.

De er AKTIVE. De er IKKE vanlige golden med vakker farge. De trenger og må brukes. Jeg tror de vil ha det bedre hvis de ikke er rene familiehunder. De trenger mer enn det. Jeg bare nevner det, for mange har blitt svært begeistret for min, men skjønner ikke hva slags hund det er.

Min hund er livlig, mye ben og armer som er på vei til å lande litt nå. Er en drøm å trene, vil vil og vil mer. Men de kan godt finne andre ting mer interessant, og en må jobbe med kontakt og førersug. De er lettlærte, men det kan gjerne gå litt fort og hulter til bulter. Pass på å tren den berømte avknappen- det får du mye igjen for.

Hun er trygg og fin, takler miljøer og lyder godt. Rund i hode som jeg kaller det. Fysikken er god, har til dags dato ikke hatt helseproblemer.

Hun trives dog best med min2 time mosjon pr dag, min. Og da må man jo også trene hodet.

Minus: ho var mye i oppveksten. Det er mye pels,og den snøss( ja jeg har hatt dalmis før, og dette er verre) Det er jaktinstinkt i de, en må være på alerten når det gjelder oppførsel da hun er utrolig kjapp og smidig.

Bruksområde: nesten alt. Med min så går det i: spor, lydighet, rally, smeller, bruks.

11224714_10155544204135174_7957760934002Ja de elsker vann, gjørme og alt som er i nærheten av å være vått.

11150939_10155544250315174_7002415414568

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trener med et par, og jeg vil bare si... MASSE energi! Det tar et par år før de roer seg nok til at man kan trene på noe annet enn ro. :P Ok, kanskje ikke helt, men generelt er inntrykket mitt veldig aktive hunder, opptatt av alt (rundt seg, ikke bare fører...), fort lyd når de blir gira, men veldig happy og ganske ukompliserte ellers.

Når jeg tenker meg om så tror jeg at jeg har til overs å møte en jaktgolden hannhund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes jevnt over de virker stressa jeg, og ikke på en positiv måte. Har alltid tenkt at det var det jeg skulle ha neste gang, men tenker heller i retning flat neste gang. Mulig det er litt variasjon da, men alle de jeg har møtt har vært uhyre stressa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg har møtt har vært fine, rolige og balanserte. Den ene var den eneste jeg har møtt som ikke bare løp fra gammelbelgeren, men den tok ikke i en gang. De matcha bra, mye fart og moro. Men jeg kjenner dem ikke så veldig godt, har møtt et par bare og aldri i innesituasjoner. Vil ikke kalle dem stressa, men jeg har jo selv en hunderase folk ofte kaller stressa, så det kommer sikkert an på sammenligningsgrunnlaget, personlig smak og individ.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke møtt noen stressa individer, men jeg har møtt mange som er rimelig gira - de er skikkelig energibunter og har energi til å trene i timesvis, gå tur i timesvis, løpe og herje i timesvis osv. Og ikke bare har de energi til det, men de KREVER også endel aktivitet.

Sosiale, trivelige typer, førermyke, lette å belønne med lek og mat, men tidvis også utadrettede og kan lett distraheres av omgivelsene dersom man ikke tar tak i det. Mye fart, høy intensitet, handler ofte først og tenker etterpå. Klare for alt, alltid.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo egentlig en merkelig utvikling på rasen da. Ja visst skal de være glade i å jobbe, men hvorfor man avler frem mer og mer turboversjoner som går på høygir kan jeg ikke helt skjønne... Synes egentlig utviklingen på golden i Norge sånn generelt er trist, og at man får to ekstremer, hvor ingen egentlig matcher det jeg tenker på som en god golden. Er vel det man ender opp med når man til de grader splitter rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes jevnt over de virker stressa jeg, og ikke på en positiv måte. Har alltid tenkt at det var det jeg skulle ha neste gang, men tenker heller i retning flat neste gang. Mulig det er litt variasjon da, men alle de jeg har møtt har vært uhyre stressa.

Slike har jeg også sett. Senest i dag. En jaktgolden som tok HELT av i en hilsesutuasjon - i mye større grad enn det selv jeg med diltehunder er vant til. Den holdt på å gå ut av sitt gode skinn av en helt vanlig situasjon. Den virket rett og slett ganske crazy. :S
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes jevnt over de virker stressa jeg, og ikke på en positiv måte. Har alltid tenkt at det var det jeg skulle ha neste gang, men tenker heller i retning flat neste gang. Mulig det er litt variasjon da, men alle de jeg har møtt har vært uhyre stressa.

Jeg personlig syns flat er en mye mer stressa type enn jaltgolden. Mulig jeg har vært heldig i møte med "mine" jaktgolden, men av de individene jeg har hatt kontakt med over flere dager sitter jeg ikke igjen med samme inntrykk.

Jeg liker jaktgolden utrolig godt, og skulle jeg noen gang hatt retriever hadde valget vært enkelt. De er fantastiske arbeidsmaskiner med en enorm personlighet. Av de 6 individene jeg har hatt lengre omgang med er det ikke én som ikke har kommet under huden på meg.

@soelvd har jo en nydelig og brukandes jaktgolden :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke så mange jaktgolden, men alle jeg har møtt har vært ekstremt vennlige. Vennlige mot barn, vennlige mot andre hunder og generelt hyggelige. Scala til @Pim er en liten prinsesse, som ikke tar så mye plass. Monti til @soelvd er kanskje i den andre enden av skalaen, haha. Men utrolig trivelige, begge to. Alle vi har møtt på vår vei, har også hatt en trygg og fin framferd både mot meg og Tinka. Herlige hunder, rett og slett. Selvfølgelig er det en arbeidshund (fant jeg på et ord nå?) og en arbeidshund bør få jobbe. Det sier seg nesten selv. Dessuten er det nå en gang slik at en arbeidshund som ikke får nok å jobbe med, har en tendens til å finne på oppgaver selv. Det er ikke alltid like artig. Men jeg vet om raser som kan finne på mer uheldige egenaktiviteter enn jeg har inntrykk av at en (understimulert) jaktgolden gjør. Veldig kronglete forklart, ser jeg, men jeg får vel anledning til å klare det opp. Hvis jeg gidder. Mitt erfaringsgrunnlag på jaktgolden er svært tynt. Det må jeg få poengtere :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg syns en del jaktgolden hannhunder er litt mye stress og litt lite konsentrasjon. De krever mye kontroll for å klare å kanalisere energien sin riktig. Tispene syns jeg virker veldig enkle og greie. Godt med arbeidslyst og ikke det stresset hannene har. Derfor også bedre konsentrasjon og selvkontroll. Fine hunder, og jeg ville klart valgt jaktgolden isteden for flat hvis jeg skulle trene og konkurrere med hunden. Flat er surrehuer i forhold til jaktgolden hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns en del jaktgolden hannhunder er litt mye stress og litt lite konsentrasjon. De krever mye kontroll for å klare å kanalisere energien sin riktig. Tispene syns jeg virker veldig enkle og greie. Godt med arbeidslyst og ikke det stresset hannene har. Derfor også bedre konsentrasjon og selvkontroll. Fine hunder, og jeg ville klart valgt jaktgolden isteden for flat hvis jeg skulle trene og konkurrere med hunden. Flat er surrehuer i forhold til jaktgolden hehe.

jeg også, men guri land du skal være forberedt på en veldig veldig veldig aktiv hund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi trenger vel egentlig ikke gjøre dette til en sammenligning av flat og jaktgolden, for det var vel egentlig ikke poenget mitt (selv om jeg foretrekker vimsete flat foran crazy golden, og ikke trenger en ferrarihund). Mitt tankespinn var mer rundt den generelle utviklingen på jaktgolden. Hvor er rasen på vei om det blir sånn at den ikke lenger kan eies av barnefamilier, og man må være forberedt på mye, mye hund? Det er jo fortsatt en retriever og skal jo i utgangspunktet være en stødig hund med god arbeidslyst. Mtp det opprinnelige arbeidsområdet skal det jo være en seig hund som kan hente fugl på mange hundre meters avstand. At det blir en hund som lett kan la seg distrahere og som kun er forbeholdt de som ønsker å satse på elite LP er det jeg synes er feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Vi trenger vel egentlig ikke gjøre dette til en sammenligning av flat og jaktgolden, for det var vel egentlig ikke poenget mitt (selv om jeg foretrekker vimsete flat foran crazy golden, og ikke trenger en ferrarihund). Mitt tankespinn var mer rundt den generelle utviklingen på jaktgolden. Hvor er rasen på vei om det blir sånn at den ikke lenger kan eies av barnefamilier, og man må være forberedt på mye, mye hund? Det er jo fortsatt en retriever og skal jo i utgangspunktet være en stødig hund med god arbeidslyst. Mtp det opprinnelige arbeidsområdet skal det jo være en seig hund som kan hente fugl på mange hundre meters avstand. At det blir en hund som lett kan la seg distrahere og som kun er forbeholdt de som ønsker å satse på elite LP er det jeg synes er feil.

Godt observert. Når man skiller raser så er det ofte med ambisjoner i hundesport som bakgrunn. Mer trykk, mer fart (jaktretrieverne) og alt annet. Og da går det alltid ut over noe. Det samme gjelder jo for labrador.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt observert. Når man skiller raser så er det ofte med ambisjoner i hundesport som bakgrunn. Mer trykk, mer fart (jaktretrieverne) og alt annet. Og da går det alltid ut over noe. Det samme gjelder jo for labrador.

Absolutt. Og da snakker vi jo virkelig stress på en del hunder (spesielt hannhunder).

@SoppenCamilla Beklager om vi ødelegger tråden din, vi kan skille ut i en egen tråd om du ønsker altså!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt observert. Når man skiller raser så er det ofte med ambisjoner i hundesport som bakgrunn. Mer trykk, mer fart (jaktretrieverne) og alt annet. Og da går det alltid ut over noe. Det samme gjelder jo for labrador.

Tja. Det er vel ikke nødvendigvis så ekstremt for alle delte raser :) Men "jakt" retriverene avles kanskje vel så mye for andre hundesporter, som for faktisk jakt?

Det aner meg at alt dette stresset og aktivitenen det snakkes om, muligens ikke er helt ønskelig hos en hund som faktisk skal fungere som en god apportør... (med mindre du skyter enorme mengder fugl, så er faktisk hundens største oppgave å vente - uten å røre seg :P I skarp motsetning til hunder som jakter/arbeider aktivt før skuddet.. Og der er ikke stressede og overaktive bikkjer særlig ønsket)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Det er vel ikke nødvendigvis så ekstremt for alle delte raser :) Men "jakt" retriverene avles kanskje vel så mye for andre hundesporter, som for faktisk jakt?

Det aner meg at alt dette stresset og aktivitenen det snakkes om, muligens ikke er helt ønskelig hos en hund som faktisk skal fungere som en god apportør... (med mindre du skyter enorme mengder fugl, så er faktisk hundens største oppgave å vente - uten å røre seg :P I skarp motsetning til hunder som jakter/arbeider aktivt før skuddet.. Og der er ikke stressede og overaktive bikkjer særlig ønsket)

Den siste paragrafen din der er vel egentlig det jeg har brukt tre innlegg på å prøve å få frem nå, uten å helt klare det. Men det var altså det som var mitt poeng også ja. :)

Og til det første tror jeg det er litt ekstremt på "jakt"retrieverene ja, kommer ikke på noen andre jaktraser som brukes så hyppig i andre hundesporter. Jaktcocker og jaktspringer er vel fortsatt litt forbeholdt jegere (og litt agility svjv?)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Tja. Det er vel ikke nødvendigvis så ekstremt for alle delte raser :) Men "jakt" retriverene avles kanskje vel så mye for andre hundesporter, som for faktisk jakt?

Det aner meg at alt dette stresset og aktivitenen det snakkes om, muligens ikke er helt ønskelig hos en hund som faktisk skal fungere som en god apportør... (med mindre du skyter enorme mengder fugl, så er faktisk hundens største oppgave å vente - uten å røre seg :P I skarp motsetning til hunder som jakter/arbeider aktivt før skuddet.. Og der er ikke stressede og overaktive bikkjer særlig ønsket)

Retrieverprøver er også en hundesport, men mange liker å kalle det retrieverjakt uten å jakte :ahappy: Det er nok en vesentlig større andel aktive elgjegere som møter opp på en bandprøve enn blant retrievereiere som faktisk jakter med hundene sine. Hos retrieverne er det absolutt ekstremt, spesielt hos labrador og golden. Jeg glemte å nevne at utstilling også er en slags hundesport og der ser man jo også hvor ekstremt det blir når man bare avler med det som mål.

Stress er slettes ikke bra. Hunden skal forholde seg helt rolig uansett hva som flakser og skjer rundt, og det er jo veldig lite ønskelig med en hund som lager lyd, da skremmer den jo bort alt vilt. Så nei, en rasetypisk retriever skal ikke være stresset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Absolutt. Og da snakker vi jo virkelig stress på en del hunder (spesielt hannhunder).

 

@SoppenCamilla Beklager om vi ødelegger tråden din, vi kan skille ut i en egen tråd om du ønsker altså!

Nei, bare fortsett! Syns det er interessant diskusjon. :)

Sent fra min SM-N910F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Hadde iallefall sjekket litt rundt dette med kløe og overproduksjon av hud (flassing, vi snakker ekstreme mengder her). Har ikke hørt hunder som har vært ekstremt plaget, men flere med typiske milde problem symptomer på hud.

Ellers hvordan de er: tja det er jo smak og behag rett og slett. Kjøper man seg en ferrari så bør man også klare kjøre den. Det er ikke bare å sette seg inn i en RX7 e.l. og tro det er å trå på pedalen og kjøre slik du gjør med Volvoen, den oppfører seg anderledes og er mer krevende i vedlikehold også (se fysisk og mentalt). Sånn bare for å dra en sammenligning.

Ps: dette er en Rx7

2001-mazda-rx7-6w.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

@JeanetteH

Perfekt eksempel :D Retrieveren er en veldig god Honda eller Toyota, jaktutgavene har blitt avlet til fartsutgaver som du så fint eksemplifiserer her.

Edit; Men er slik avl bra for rasen? Mitt svar vil være nei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Retrieverprøver er også en hundesport, men mange liker å kalle det retrieverjakt uten å jakte :ahappy: Det er nok en vesentlig større andel aktive elgjegere som møter opp på en bandprøve enn blant retrievereiere som faktisk jakter med hundene sine. Hos retrieverne er det absolutt ekstremt, spesielt hos labradoren og golden. Jeg glemte å nevne at utstilling også er en slags hundesport, og der ser man jo også hvor ekstremt det blir når man bare avler med det som mål.

Stress er slettes ikke bra. Hunden skal forholde seg helt rolig uansett hva som flakser og skjer rundt, og det er jo veldig lite ønskelig med en hund som lager lyd, da skremmer den jo bort alt vilt. Så nei, en rasetypisk retriever skal ikke være stresset.

He he, ja jeg ser jo at de kaller det retriverjakt, å slenge noen dummyer rundt om kring :P

Og nei, du finner nok svært få ikke-jegere blandt deltakere på prøver for elg, drivende og fuglehunder. Og ikke minst- hundene må fungere til praktisk jakt, for å fungere på prøve... Unntaket er kunsthiprøver, hvor det også er mulig å trene uten å jakte reellt. Men der er konkuranseaspektet fjernet fra prøvene, så det er ikke lenger så attraktivt for folk med rene "prøveresere". Ser jo at det kan være et problem for utviklingen av retriverene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...