Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har to inntakte hunder. En av hvert kjønn. Hannhunden min har aldri mistet matlyst, tisset inne eller ult pga løpetid. Jeg kan huske to ganger hvor min 8 år gamle hannhund har vært annerledes pga løp i nærheten av der vi bor. Da er han rolig, men hvis jeg reiser meg så går han bort til utgangsdøra og logrer. Thats it.

På trening er han mer vanskelig. Hvis han får stå å lukte på en tisseflekk så er hjernen borte. Men hvis han ikke får det er han relativt normal.

Under løp er det null problem med hannhunden i hus. Tispa mi stresser mer enn han. Om natta ligger han på ett rom og tispa på ett annet uten noe form for styr eller mas.

Så hittil er det mer stress med Tispa under løpetid, enn med hannhund.

  • Svar 288
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Problemet er vel at alt for mange inkompetente mennesker skaffer seg hannhunder .

Da er hunden din i puberteten, og jeg ser faktisk ingen grunn til å ikke jobbe seg gjennom det. Ja, han har forandret seg, men det går over. Med at han er dominant, mener du at han prøver å ri på alt

Hopper kan styre sin egen brunstsyklus og kan bedekkes/parres omtrent hele året, men de velger som oftest sommer/våren å la hingsten bedekke grunnet egnet tid å ha føll, men en hingst vil alltid ønske

Skrevet

Nå skal jeg ikke uttale meg særlig mye om dette, men det finnes nok mål på hvor mye testosteron som er normalt for hannhunder, og at nivåer over dette kan tyde på hyperseksualitet (og da går det ikke på adferd men kjemiske mål).

Jeg tror forresten aldri jeg har vært borti hyperseksuelle hannhunder, men jeg har opplevd hannhunder med dårlig oppdragelse og selvkontroll :aww:.

Ok, da har jeg misforstått hva hyperseksualitet er, jeg trodde det gikk på adferd. Altså når adferden mot tisper gikk over til å bli ekstrem og hunden ikke fungerer sammen med tisper.

Omformulerer spørsmålet til "hva slags adferd går innenfor normalen, og når er adferd alene god nok grunn til å kastrere en hannhund?".

Er ikke interessert i å diskutere dårlig oppdragelse, men de tilfellene der eier faktisk gjør alt rett men hunden likevel er ekstrem. :)

Skrevet

Ok, da har jeg misforstått hva hyperseksualitet er, jeg trodde det gikk på adferd. Altså når adferden mot tisper gikk over til å bli ekstrem og hunden ikke fungerer sammen med tisper.

Omformulerer spørsmålet til "hva slags adferd går innenfor normalen, og når er adferd alene god nok grunn til å kastrere en hannhund?".

Er ikke interessert i å diskutere dårlig oppdragelse, men de tilfellene der eier faktisk gjør alt rett men hunden likevel er ekstrem. :)

Hvorfor skulle hannen være ekstrem hvis eier har gjort alt rett, og den ikke produserte mer hormoner enn normalt?

Det er normalt at de er interesserte, det er normalt at de blir litt tunghørte, det er normalt at de blir ukonsentrert (eller svært konsentrert, alt ettersom hvordan vinkel du har på det :P ), det er normalt at de prøver å flørte, det er normalt at de henger på tisseflekker, det er normalt at de får den ekle klapregreia med munnen, det er normalt at de prøver å ri og det er normalt at de blir kåte.

Skrevet

Enig i at definisjonen av "hyperseksualitet" er litt vel subjektivt og flytende. Når hannhunder har begynt kjønnsmodningen for et kvarter siden, og eierne har stemplet stakkaren som hyperseksuell og samtidig også rukket å booke tid for inngrepet... Da er det trist at det finnes veterinærer som ikke gir informasjon, men heller velger å operere helt friske ungdyr :(

Skrevet

Mens for meg er det et minimumskrav at hunden skal få slippe å bli lagt i narkose og skjært i uten medisinsk grunn. Hvis en normal, frisk hund må få klusset med hormonene og bli operert for at eier skal klare med den, så mener jeg at de ikke egner seg som hundeeier.

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Visse raser er disponerte for kreft, vil du gjøre noe med det kan du avstå fra å kjøpe nettopp disse rasene eller forsøke å påvirke avlen andre steder. Nå viser all forskning til at kastrering av dyr i de fleste tilfeller ØKER faren for kreft og andre lidelser ellers i hundekroppen, ikke det motsatte som du hevder. Ikke bare skader du hunden mentalt, men du er også med på påføre mulig lidelse hos din egen hund. I tillegg er det som nevnt mange eiere som lar tisper gå innbildt (alle tisper er innbildte, men tenker nå på melk i patter, redebygging osv) noe som igjen er svært negativt. Det meste er basert på total uvitenhet om det meste, noe du beviser godt i denne tråden.

Og ja, selvfølgelig innskrenkes genpoolen. Om en hund bør avles på vet man ikke før den er nærmere 3 år, det er svært vanskelig å si hvilke dyr som er egnet for avl av en alder på 6 måneder.

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert?

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere.

Skrevet

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert?

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere.

Men jo, den intakte hanhunden viser hvilken kjønnsdrift den har, noe som faktisk kan være relevant. Om hunden er en trivelig og omgjengelig hund på tre år, og er intakt, så har det faktisk verdi for oppdrettere og andre som undersøker linjene. Blir hunden kastrert før eller midt i kjønnsmodning, så vet man faktisk ingenting om hvordan den ville blitt etter kjønnsmodning. Man har ingen informasjon.

Jeg kastrerte hannen min når han ikke spiste, var så tynn at det var syklig, ulte tre uker i strekk selv om løpetispa reiste bort på dag to av løpetiden, nada null konsentrasjon, skummet og klapret konstant på turt (ikke bare når tispa vår hadde løpetid) og i det heletatt var fullstendig umulig å få kontakt med. Riktig eller galt, jeg angret aldri. Var som å skru på en bryter. Han var forøvrig 3 år da han ble kastrert.

  • Like 2
Skrevet

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder. 

 

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert? 

 

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere. 

En kan aldri, og da mener jeg aldri, vite om en hund er BRA avlsmateriale før den er voksen både fysisk og psykisk. For mange raser betyr det godt og vel 3 år gammel. Det er en vesentlig forskjell på å eliminere muligheten til å se om et individ er et bra eksemplar av rasen (kastrere i ung alder) kontra det å vente til hunden er 3 år for så å beslutte at man ikke vil bruke den i avl. Tro du meg - det er drøssevis av "vanlige" folk som ikke tror de vil bidra med å stille hannhund disponibel for avl, men som faktisk gjør det når bikkja viser seg å være et bra tilskudd i avl for sin rase.

Jeg kan ikke fatte at noen skulle orke å være så stanhaftig at om man har hannhund så nekter man å la noen bruke den i nøye planlagt avl til rasens fordel, bare av prinsipp... Snåle greier. Det er sånn passe ego å forvente å få kjøpe friske, bra bikkjer når man tviholder på disse bra bikkjene selv, bare fordi man vil det.

- Maria

  • Like 5
Skrevet

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert?

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere.

Jeg skulle skrive noe alla det Maria allerede har skrevet.

De fleste gjør ikke som du beskriver her, (bestemmer seg for at de absolutt ikke vil at hunden skal brukes) men vil med større sannsynlighet bli smigret over at opdrettere (som de ofte ser opp til - forhåpentligvis med god grunn også) syntes at deres gull er bra nok til å brukes. De vil med glede bidra og føle seg som "besteforeldre" til valpene som skal komme.

Avl er noe de fleste (ihvertfall førstegangs) valpekjøpere ikke tenker over i alt det andre man må tenke på når man skal skaffe seg hund. Har de derimot lest på nettet at hunder burde kastreres for enhver pris derimot, da er det for sent når forespørselen kommer.

Skrevet

Men jo, den intakte hanhunden viser hvilken kjønnsdrift den har, noe som faktisk kan være relevant. Om hunden er en trivelig og omgjengelig hund på tre år, og er intakt, så har det faktisk verdi for oppdrettere og andre som undersøker linjene. Blir hunden kastrert før eller midt i kjønnsmodning, så vet man faktisk ingenting om hvordan den ville blitt etter kjønnsmodning. Man har ingen informasjon.

Jeg kastrerte hannen min når han ikke spiste, var så tynn at det var syklig, ulte tre uker i strekk selv om løpetispa reiste bort på dag to av løpetiden, nada null konsentrasjon, skummet og klapret konstant på turt (ikke bare når tispa vår hadde løpetid) og i det heletatt var fullstendig umulig å få kontakt med. Riktig eller galt, jeg angret aldri. Var som å skru på en bryter. Han var forøvrig 3 år da han ble kastrert.

Det er selvfølgelig et helt annet spørsmål, informasjon er viktig, jeg ser den. Og det er et av argumentene mot kastrering også i min bok. Men man skal huske på hvem som lever med bikkja, det er jo ikke oppdretteren. Eieren må ta de valgene som føles rett for sin hund, i sin situasjon og etter sin samvittighet. Det eneste jeg synes bør kreves er at det er gjennomtenkt. Det føler jeg at jeg gjorde, jeg undersøkte rundt på nettet, jeg snakket med veterinærer, og med oppdretteren (som forøvrig overlot valget til meg). Det er ikke en enkel beslutning å legge bikkja i narkose, som var det som veide tyngst mot for min del. Nå slapp jeg å ta stilling til den delen, i og med at Ayla måtte hasteopreres for navlebrokk, men det var likevel en stor beslutning, en jeg absolutt ikke tok lett på. Det er bivirkninger man må tenke gjennom, og man må rangere fordeler og bakdeler etter de prioriteringene man har. Og det er her forskjellene kommer inn. Jeg prioriterer tydeligvis annerledes enn de fleste andre her, selv om jeg ikke tror jeg er så alene som det kan virke i denne tråden.

Og jeg må bare si at siden ditt valg om kastrering føltes rett for deg, og du ikke angrer, så var det rett. Ingen andre står i dine sko ;)

En kan aldri, og da mener jeg aldri, vite om en hund er BRA avlsmateriale før den er voksen både fysisk og psykisk. For mange raser betyr det godt og vel 3 år gammel. Det er en vesentlig forskjell på å eliminere muligheten til å se om et individ er et bra eksemplar av rasen (kastrere i ung alder) kontra det å vente til hunden er 3 år for så å beslutte at man ikke vil bruke den i avl. Tro du meg - det er drøssevis av "vanlige" folk som ikke tror de vil bidra med å stille hannhund disponibel for avl, men som faktisk gjør det når bikkja viser seg å være et bra tilskudd i avl for sin rase.

Jeg kan ikke fatte at noen skulle orke å være så stanhaftig at om man har hannhund så nekter man å la noen bruke den i nøye planlagt avl til rasens fordel, bare av prinsipp... Snåle greier. Det er sånn passe ego å forvente å få kjøpe friske, bra bikkjer når man tviholder på disse bra bikkjene selv, bare fordi man vil det.

- Maria

Jeg skulle skrive noe alla det Maria allerede har skrevet.

De fleste gjør ikke som du beskriver her, (bestemmer seg for at de absolutt ikke vil at hunden skal brukes) men vil med større sannsynlighet bli smigret over at opdrettere (som de ofte ser opp til - forhåpentligvis med god grunn også) syntes at deres gull er bra nok til å brukes. De vil med glede bidra og føle seg som "besteforeldre" til valpene som skal komme.

Avl er noe de fleste (ihvertfall førstegangs) valpekjøpere ikke tenker over i alt det andre man må tenke på når man skal skaffe seg hund. Har de derimot lest på nettet at hunder burde kastreres for enhver pris derimot, da er det for sent når forespørselen kommer.

Hvis dette er slik det vanligvis er, så kan ikke jeg se at det skal være noe problem at noen få av oss velger å kastrere fordi vi er fast bestemte på at bikkja ikke skal avles på. Fullt mulig jeg hadde følt det annerledes med en hannhund, da overlater man jo ansvaret til noen andre, men som førstegangs hundeeier, så har ikke jeg erfaring eller kunnskaper nok til å ta ansvaret for et helt kull med valper. Jeg ville følt at det rett og slett var uansvarlig av meg å skulle ha et kull med valper på min første hund. Det hadde sikkert vært moro og alt det der, men ikke noe jeg er klar for. Ayla ville jo uansett vært uaktuell i avl, i og med at hun hadde navlebrokk, og har åpen fontanell. Er sikkert noen oppdrettere som ville syntes det var greit å avle på, men det hadde ikke jeg.

Jeg mener forøvrig ikke at alle hunder på kastreres. Jeg mener at det er et valg hver enkelt må ta, med alle faktorer, positive og negative, på bordet.

----

Bare et sidespørsmål: Noen som vet hvordan genpoolen ligger an i land som USA, der kastrering er normen? Er det dokumentert hvor stor skade den høye kastreringsrationen faktisk har?

Skrevet

Det er selvfølgelig et helt annet spørsmål, informasjon er viktig, jeg ser den. Og det er et av argumentene mot kastrering også i min bok. Men man skal huske på hvem som lever med bikkja, det er jo ikke oppdretteren. Eieren må ta de valgene som føles rett for sin hund, i sin situasjon og etter sin samvittighet. Det eneste jeg synes bør kreves er at det er gjennomtenkt. Det føler jeg at jeg gjorde, jeg undersøkte rundt på nettet, jeg snakket med veterinærer, og med oppdretteren (som forøvrig overlot valget til meg). Det er ikke en enkel beslutning å legge bikkja i narkose, som var det som veide tyngst mot for min del. Nå slapp jeg å ta stilling til den delen, i og med at Ayla måtte hasteopreres for navlebrokk, men det var likevel en stor beslutning, en jeg absolutt ikke tok lett på. Det er bivirkninger man må tenke gjennom, og man må rangere fordeler og bakdeler etter de prioriteringene man har. Og det er her forskjellene kommer inn. Jeg prioriterer tydeligvis annerledes enn de fleste andre her, selv om jeg ikke tror jeg er så alene som det kan virke i denne tråden.

Og jeg må bare si at siden ditt valg om kastrering føltes rett for deg, og du ikke angrer, så var det rett. Ingen andre står i dine sko ;)

Hvis dette er slik det vanligvis er, så kan ikke jeg se at det skal være noe problem at noen få av oss velger å kastrere fordi vi er fast bestemte på at bikkja ikke skal avles på. Fullt mulig jeg hadde følt det annerledes med en hannhund, da overlater man jo ansvaret til noen andre, men som førstegangs hundeeier, så har ikke jeg erfaring eller kunnskaper nok til å ta ansvaret for et helt kull med valper. Jeg ville følt at det rett og slett var uansvarlig av meg å skulle ha et kull med valper på min første hund. Det hadde sikkert vært moro og alt det der, men ikke noe jeg er klar for. Ayla ville jo uansett vært uaktuell i avl, i og med at hun hadde navlebrokk, og har åpen fontanell. Er sikkert noen oppdrettere som ville syntes det var greit å avle på, men det hadde ikke jeg.

Jeg mener forøvrig ikke at alle hunder på kastreres. Jeg mener at det er et valg hver enkelt må ta, med alle faktorer, positive og negative, på bordet.

----

Bare et sidespørsmål: Noen som vet hvordan genpoolen ligger an i land som USA, der kastrering er normen? Er det dokumentert hvor stor skade den høye kastreringsrationen faktisk har?

Helt enig i at uerfarne ikke bør ta kull, det er så mye som bør tenkes over bare ved å velge kombinasjon, men også når valpene kommer og oppfølging av valpekjøpere osv.

Så det er nok hovedsakelig hannhunder vi tenker på da, men det er også mulig at oppdretter har kullet på tispa i sitt kennelnavn med alt av planlegging, i praksis med parring, fødsel og sosialisering av valpene, og oppfølging etterpå. Til gjengjeld kunne tispeeier fått en valp f.eks.

Så også på tisper er det en mulighet når man ser at det er en god hund som burde brukes. :)

Skrevet

Hvis hannhunden min hadde alt på stell og var en bra bikkje, hadde jeg bare blitt smigret hvis en seriøs oppdretter ønsket å bruke han i avlen sin. Hadde absolutt ikke vært noe problem for meg i det hele tatt.

Men nå er hannhunden min krypt, og dermed ubrukelig i avl uansett hvor fin og trivelig han skulle vise seg å være, så da utgår jo det.

Skrevet

----

Bare et sidespørsmål: Noen som vet hvordan genpoolen ligger an i land som USA, der kastrering er normen? Er det dokumentert hvor stor skade den høye kastreringsrationen faktisk har?

Kjenner kun til egen rase, men der må oppdrettere jevnlig bruke hauger med penger på å importere sperm og hunder fra norden. Trist.

____

Også er jeg enig med de to siste som har skrevet over her, makan til egoistisk scenario du setter opp, å tviholde på sin hypotetisk friske og trivelige hund som kunne ha bidratt til rasen, "bare fordi". I det scenarioet burde vedkommende holdt seg til IKEA-bamse.

.

(jeg kjøpte forøvrig ikke min hannhund for å bruke ham i avl, men heldigvis lot vi være å høre på bror som har bodd i USA vedrørende snipping, og lot ham bli voksen, og så viser det seg jo faktisk at han er såpass ålreit at han er ønsket i avl, og det er jo faktisk veldig interessant og spennende!)

  • Like 2
Skrevet

Hvorfor skulle hannen være ekstrem hvis eier har gjort alt rett, og den ikke produserte mer hormoner enn normalt?

Det er normalt at de er interesserte, det er normalt at de blir litt tunghørte, det er normalt at de blir ukonsentrert (eller svært konsentrert, alt ettersom hvordan vinkel du har på det :P ), det er normalt at de prøver å flørte, det er normalt at de henger på tisseflekker, det er normalt at de får den ekle klapregreia med munnen, det er normalt at de prøver å ri og det er normalt at de blir kåte.

Jeg vet ikke, men Siri skrev at det gikk på kjemiske nivå og ikke adferd. Så da tenkte jeg at det ikke nødvendigvis var sånn at ekstrem hannhund var hyperseksuell eller omvendt. Mulig jeg trakk feil slutning der :)

Selv oppfatter jeg jo ofte retrievere som hannene som er mest på og mest uhøflige. Det kan vel ikke bare ha sammenheng med at retrievere har dårlige eiere som ikke oppdrar hunden? Har det ikke sammenheng med hormonnivå og hvordan rasen(e) er? Har i alle fall lest her inne at hyperseksualitet er et (begynnende) problem på labrador, om det stemmer eller ei vet jeg ikke, men det overrasker meg ikke utifra hva jeg har møtt i alle fall.

Jeg tenker i alle fall at det er noe galt et sted om en hannhund ikke kan omgås tisper før den blir 3-4 år, skal virkelig hannhunder være sånn? Er det ikke noe galt med avlen da? Det er i alle fall helt uvanlig på "mine raser" at hannhundene er slik.

Skrevet

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Kan du linke til en uttalelse fra DNV som bekrefter det du sier her?

  • Like 1
Skrevet

Jeg vet ikke, men Siri skrev at det gikk på kjemiske nivå og ikke adferd. Så da tenkte jeg at det ikke nødvendigvis var sånn at ekstrem hannhund var hyperseksuell eller omvendt. Mulig jeg trakk feil slutning der :)

Selv oppfatter jeg jo ofte retrievere som hannene som er mest på og mest uhøflige. Det kan vel ikke bare ha sammenheng med at retrievere har dårlige eiere som ikke oppdrar hunden? Har det ikke sammenheng med hormonnivå og hvordan rasen(e) er? Har i alle fall lest her inne at hyperseksualitet er et (begynnende) problem på labrador, om det stemmer eller ei vet jeg ikke, men det overrasker meg ikke utifra hva jeg har møtt i alle fall.

Jeg tenker i alle fall at det er noe galt et sted om en hannhund ikke kan omgås tisper før den blir 3-4 år, skal virkelig hannhunder være sånn? Er det ikke noe galt med avlen da? Det er i alle fall helt uvanlig på "mine raser" at hannhundene er slik.

Selvsagt er dette et avlsproblem. Innen en del raser er hormonhelveter "normalen". Hos andre er det nærmest ikke-eksisterende...

  • Like 1
Skrevet

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Ja, jeg lar være å kastrere mine hunder, mens du (og en rekke veterinærer) bryter loven.

Nei, det står ikke "kastrering forbudt, ferdig snakka," rett og slett fordi det er situasjoner hvor kastrering ikke bare er riktig, men nødvendig. Det må være åpent for skjønn her. At noen veterinærer omgår forbudet ved å tolke lovteksten dithen at de kan kastrere fordi det minsker risikoen for visse krefttyper, eller at pubertetshunden er for slitsom for eier fordi han trekker sånn og er så villmann og ikke gidder å høre, vel... Er det greit å bryte loven dersom man ikke blir tatt? Spesielt en lov som er der for å verne om dyrevelferden?

Skrevet

Selvsagt er dette et avlsproblem. Innen en del raser er hormonhelveter "normalen". Hos andre er det nærmest ikke-eksisterende...

Hvorfor snakkes det utelukkende om dårlige eiere da? Det er en gjenganger i tråden her at folk ikke har erfart hannhunder med problemer på området, kun hannhunder med eiere som ikke oppdrar dem.

Når det gjelder andre adferdsproblemer/vanskeligheter så er det motsatt holdning som regjerer. Da er det arv og genetikk, og det skal ekstremt mye til for å ødelegge en bra hund. "Hunden hadde ikke blitt sånn uansett dersom den var skrudd sammen korrekt". Hva er det som gjør at ufin hannhundoppførsel faller utenfor dette?

Jeg mener det er noe i veien med avlen når det regnes som normalt at hannhunder ikke kan omgås tisper på en okei måte før de er godt voksne, da etter masse oppdragelse og irettesetting fra eieren. Det er noe galt et sted når de ikke leser signalene til tispene, når de ikke tåler løpetid uten å stresse ekstremt, osv. Men mulig jeg tar feil.

  • Like 1
Skrevet

Helt enig i at uerfarne ikke bør ta kull, det er så mye som bør tenkes over bare ved å velge kombinasjon, men også når valpene kommer og oppfølging av valpekjøpere osv.

Så det er nok hovedsakelig hannhunder vi tenker på da, men det er også mulig at oppdretter har kullet på tispa i sitt kennelnavn med alt av planlegging, i praksis med parring, fødsel og sosialisering av valpene, og oppfølging etterpå. Til gjengjeld kunne tispeeier fått en valp f.eks.

Så også på tisper er det en mulighet når man ser at det er en god hund som burde brukes. :)

Det forutsetter jo at man bor såpass nære hverandre at det er gjennomførbart. Det blir uansett en stor innvirkning på hverdagen, selv om oppdretter gjør sin del. Det er en langt større avgjørelse enn å sende hannbikkja på date, og jeg håper ikke at det er like "forventet" at tispeeiere stiller hele livet sitt til rådighet.

Kjenner kun til egen rase, men der må oppdrettere jevnlig bruke hauger med penger på å importere sperm og hunder fra norden. Trist.

____

Også er jeg enig med de to siste som har skrevet over her, makan til egoistisk scenario du setter opp, å tviholde på sin hypotetisk friske og trivelige hund som kunne ha bidratt til rasen, "bare fordi". I det scenarioet burde vedkommende holdt seg til IKEA-bamse.

.

(jeg kjøpte forøvrig ikke min hannhund for å bruke ham i avl, men heldigvis lot vi være å høre på bror som har bodd i USA vedrørende snipping, og lot ham bli voksen, og så viser det seg jo faktisk at han er såpass ålreit at han er ønsket i avl, og det er jo faktisk veldig interessant og spennende!)

Enig i at det er trist, en gylden middelvei er jo generelt et godt sted å sikte seg inn. Jeg tror at så lenge vi ikke har en løshundproblematikk her i landet, så vil de som velger å kastrere være i mindretall. Og da burde det jo være plenty med avlsdyr å velge i. Om man pga kastrering ikke kan velge den ene, så bør det jo finnes andre som kan brukes i stedet uten at det ender i matadoravl og/eller innavl.

Jeg sier ikke at det scenariet jeg skisserte var noe jeg anså som sannsynlig ville dukke opp ofte. Men nettopp derfor synes jeg folk bør respektere et nei dersom noen skulle finne på å bestemme seg for det. Egoistisk, ja, mulig det, men egoister er vi alle på en eller annen måte når dyr er involverte. Bare det å holde dyr er jo egoistisk, eller hur? Litt av poenget er er fri vilje, og hvis man slutter å tre nedover hodene på folk at "du kan ikke kastrere, tenk om Kari Oppdretter vil bruke han i avl" i en fordømmende tone, så kanskje man møter litt mer forståelser for problemstillinger som måtte være aktuelle. Jeg tror nemlig ikke Sonen er representativ for den gjennomsnittlige hundeeieren, her er i hvertfall de mest aktive langt mer interesserte i alt som omhandler hund enn hvermannsen, som ofte mest er interessert i bekvemmelighet ;)

Hadde du forresten vært like bastant i din mening dersom hunden i scenariet var ei tispe?

Jeg hadde, som deg, syntes det var artig dersom jeg hadde hatt en hannhund som ble kurtisert av en oppdretter. Selvfølgelig hadde jeg det, vi alle liker vel å tenke på at "barna" våre er fantastiske. Men jeg hadde ikke helt ukritisk sagt ja til å pare den. Den skjer jo stadig at jeg uenig i oppdretteres fokus, jfr tråden om ekstreme raser, hvor det flere ganger er nevnt setninger som "rasen skal være sånn" som en unnskyldning for å fortsette avl på trekk som allmennheten anser som usunt. F.eks. hvis jeg hadde en chihann, og den utviklet seg til å få veldig butt snute og store øyne, så er ikke det trekk jeg ville vært interessert i å bringe videre, selv om det tydeligvis er ettertraktet etter bilder rundt på nettet å dømme. Det må jo være lov å si nei på dette grunnlaget, eller?

Skrevet

Kan du linke til en uttalelse fra DNV som bekrefter det du sier her?

Fra denne siden:

- Vi mener at dyreeieres meninger om kastrasjonen må vektlegges betydelig, sier Torill Moseng, veterinær og sentralstyremedlem i Den Norske Veterinærforening (DNV).

DNV påpekte også dette i sin høringsuttalelse til dyrevelferdsloven, men ble (åpenbart) ikke hørt.

Ja, jeg lar være å kastrere mine hunder, mens du (og en rekke veterinærer) bryter loven.

Nei, det står ikke "kastrering forbudt, ferdig snakka," rett og slett fordi det er situasjoner hvor kastrering ikke bare er riktig, men nødvendig. Det må være åpent for skjønn her. At noen veterinærer omgår forbudet ved å tolke lovteksten dithen at de kan kastrere fordi det minsker risikoen for visse krefttyper, eller at pubertetshunden er for slitsom for eier fordi han trekker sånn og er så villmann og ikke gidder å høre, vel... Er det greit å bryte loven dersom man ikke blir tatt? Spesielt en lov som er der for å verne om dyrevelferden?

Nei, det er ikke greit å bryte dyrevelferdsloven (nå brytes den jo daglig av oppdrettere av enkelte raser, men det er en annen diskusjon), men lovteksten er såpass utydelig at det er et tolkningspørsmål. Veterinærene er uenige med mattilsynets syn. Ingen av dem har lovgivende, -utøvende eller dømmende makt, så inntil en sak kommer opp for en rett, har ingen av dem rett eller feil.

I høringsnotatet til dyrevelferdsloven, en prosess jeg kjenner godt da jeg var med på høringen, står det følgende:

En tilsvarende bestemmelse (som lovenes gjeldende formulering, red.anm.) er inntatt i Europarådets konvensjon om beskyttelse av kjæledyr. Konvensjonens artikkel 10 tillater kirurgi på friske dyr dersom det er nødvendig av veterinærmedisinske grunner eller det er til fordel for det aktuelle dyret. Også Rådet for dyreetikk har støttet et slikt standpunkt og har i 2001 uttalt: ”Etter Rådets oppfatning bør loven slå fast at spørsmålet om kastrasjon skal vurderes med avgjørende vekt på det enkelte dyrs integritet og naturlige livsutfoldelse.”

Altså, det skal vurderes fra individ til individ, men det står ingenting om hvor grensen skal gå, og hva som går under de ulike begrepene. Derfor har det blitt en tolkningsak, og da blir folk sjelden enige.

  • Like 1
Skrevet

Får ikke lest igjennom alt, men kan svare kort vedrørende USA. På min rase er det mye "matadoravl" der de samme hannene er far til veldig mange kull, og stor grad av import fra Europa. Ikke særlig heldig. Det er mye ved avlen i USA som er litt "bob bob" - fargeavl for å nevne noe...

- Maria

  • Like 1
Skrevet

Veterinærene er uenige med mattilsynets syn. Ingen av dem har lovgivende, -utøvende eller dømmende makt, så inntil en sak kommer opp for en rett, har ingen av dem rett eller feil.

Jeg skal ikke diskutere den tolkningssaken, for jeg tror jeg allerede har sagt min mening om å tolke lover for å passe en selv. Intensjonen bak loven synes jeg er ganske tydelig, og tolkningen blir for meg å omgå loven med viten og vilje, og ved hjelp av tolkning.

Men dette du sier i quoten er galt. Veterinærene er ikke uenige med mattilsynet her. NOEN veterinærer er det, noen veterinærer har gått ut offentlig og sagt at de synes loven er tull. jeg synes også det er verdt å merke at noen veterinærer tar utdannelsen sin i land hvor kastrering ikke bare er tillatt, men også anbefalt.

Jeg vet ikke om du leste kommentarfeltet under den linken som ble lagt ut til deg? Kommentarfelt skal man ta med en klype salt, men det var sprøtt å lese hvordan det er å ha intakte hunder i land hvor de fleste er kastrerte, og hva folk tror om intakte hunder.

  • Like 2
Skrevet

I mitt tilfelle: oppdretter har selv valgt å selge oss en hannhund som familiehund(står til og med i kontrakten), vi var helt fra starten klar på at vi ikke er interessert i utstilling og avl. Ville hun drive avl på valpen, ville hun valgt andre kjøpere(hun hadde flere interesserte). Han har også et lite navlebrokk, noe som jo kan være arvelig. Hvorfor skal jeg da holde ham intakt bare fordi hu kan komme til å ønske genene hans om mange år?

Skrevet

I mitt tilfelle: oppdretter har selv valgt å selge oss en hannhund som familiehund(står til og med i kontrakten), vi var helt fra starten klar på at vi ikke er interessert i utstilling og avl. Ville hun drive avl på valpen, ville hun valgt andre kjøpere(hun hadde flere interesserte). Han har også et lite navlebrokk, noe som jo kan være arvelig. Hvorfor skal jeg da holde ham intakt bare fordi hu kan komme til å ønske genene hans om mange år?

Jeg synes ikke du skal holde han intakt for at oppdretter kanskje vil bruke han om noen år. Jeg synes derimot at du skal holde han intakt fordi:

1. Et kirurgisk inngrep uten medisinsk grunn ikke er lov.

2. Fordi et kirurgisk inngrep som gir så stor fysisk og psykisk endring hos en hund ikke er noe som man burde gjøre uten en meget god grunn. For hunden sin skyld, rett og slett.

3. For å hjelpe oppdretter med å vurdere hvordan kullet han er del av har utviklet seg, sånn at dersom det er problemer med f.eks. hormoner så vil det oppdages. Det er sånn oppdrettere kan luke ut problemer, og kan dermed forhindre at andre vanlige valpekjøpere som deg og meg slipper å få hunder med problemer og sykdommer.

Nå tar jeg ditt tilfelle konkret, og dropper kastreringsproblematikk generelt. Altså dropper vi genpool-snakk og den slags. Moralsk sett så er nr. 2 mye viktigere enn de andre, etter min mening. For å si det enkelt; det burde aldri være et spørsmål om hvorfor man ikke skal kastrere. Spørsmålet er "hvorfor kastrere?"

  • Like 9

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...