Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering - for lav terskel?


Superbikkja
 Share

Recommended Posts

Jeg har to inntakte hunder. En av hvert kjønn. Hannhunden min har aldri mistet matlyst, tisset inne eller ult pga løpetid. Jeg kan huske to ganger hvor min 8 år gamle hannhund har vært annerledes pga løp i nærheten av der vi bor. Da er han rolig, men hvis jeg reiser meg så går han bort til utgangsdøra og logrer. Thats it.

På trening er han mer vanskelig. Hvis han får stå å lukte på en tisseflekk så er hjernen borte. Men hvis han ikke får det er han relativt normal.

Under løp er det null problem med hannhunden i hus. Tispa mi stresser mer enn han. Om natta ligger han på ett rom og tispa på ett annet uten noe form for styr eller mas.

Så hittil er det mer stress med Tispa under løpetid, enn med hannhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 288
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Problemet er vel at alt for mange inkompetente mennesker skaffer seg hannhunder .

Da er hunden din i puberteten, og jeg ser faktisk ingen grunn til å ikke jobbe seg gjennom det. Ja, han har forandret seg, men det går over. Med at han er dominant, mener du at han prøver å ri på alt

Hopper kan styre sin egen brunstsyklus og kan bedekkes/parres omtrent hele året, men de velger som oftest sommer/våren å la hingsten bedekke grunnet egnet tid å ha føll, men en hingst vil alltid ønske

Nå skal jeg ikke uttale meg særlig mye om dette, men det finnes nok mål på hvor mye testosteron som er normalt for hannhunder, og at nivåer over dette kan tyde på hyperseksualitet (og da går det ikke på adferd men kjemiske mål).

Jeg tror forresten aldri jeg har vært borti hyperseksuelle hannhunder, men jeg har opplevd hannhunder med dårlig oppdragelse og selvkontroll :aww:.

Ok, da har jeg misforstått hva hyperseksualitet er, jeg trodde det gikk på adferd. Altså når adferden mot tisper gikk over til å bli ekstrem og hunden ikke fungerer sammen med tisper.

Omformulerer spørsmålet til "hva slags adferd går innenfor normalen, og når er adferd alene god nok grunn til å kastrere en hannhund?".

Er ikke interessert i å diskutere dårlig oppdragelse, men de tilfellene der eier faktisk gjør alt rett men hunden likevel er ekstrem. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, da har jeg misforstått hva hyperseksualitet er, jeg trodde det gikk på adferd. Altså når adferden mot tisper gikk over til å bli ekstrem og hunden ikke fungerer sammen med tisper.

Omformulerer spørsmålet til "hva slags adferd går innenfor normalen, og når er adferd alene god nok grunn til å kastrere en hannhund?".

Er ikke interessert i å diskutere dårlig oppdragelse, men de tilfellene der eier faktisk gjør alt rett men hunden likevel er ekstrem. :)

Hvorfor skulle hannen være ekstrem hvis eier har gjort alt rett, og den ikke produserte mer hormoner enn normalt?

Det er normalt at de er interesserte, det er normalt at de blir litt tunghørte, det er normalt at de blir ukonsentrert (eller svært konsentrert, alt ettersom hvordan vinkel du har på det :P ), det er normalt at de prøver å flørte, det er normalt at de henger på tisseflekker, det er normalt at de får den ekle klapregreia med munnen, det er normalt at de prøver å ri og det er normalt at de blir kåte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig i at definisjonen av "hyperseksualitet" er litt vel subjektivt og flytende. Når hannhunder har begynt kjønnsmodningen for et kvarter siden, og eierne har stemplet stakkaren som hyperseksuell og samtidig også rukket å booke tid for inngrepet... Da er det trist at det finnes veterinærer som ikke gir informasjon, men heller velger å operere helt friske ungdyr :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens for meg er det et minimumskrav at hunden skal få slippe å bli lagt i narkose og skjært i uten medisinsk grunn. Hvis en normal, frisk hund må få klusset med hormonene og bli operert for at eier skal klare med den, så mener jeg at de ikke egner seg som hundeeier.

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Visse raser er disponerte for kreft, vil du gjøre noe med det kan du avstå fra å kjøpe nettopp disse rasene eller forsøke å påvirke avlen andre steder. Nå viser all forskning til at kastrering av dyr i de fleste tilfeller ØKER faren for kreft og andre lidelser ellers i hundekroppen, ikke det motsatte som du hevder. Ikke bare skader du hunden mentalt, men du er også med på påføre mulig lidelse hos din egen hund. I tillegg er det som nevnt mange eiere som lar tisper gå innbildt (alle tisper er innbildte, men tenker nå på melk i patter, redebygging osv) noe som igjen er svært negativt. Det meste er basert på total uvitenhet om det meste, noe du beviser godt i denne tråden.

Og ja, selvfølgelig innskrenkes genpoolen. Om en hund bør avles på vet man ikke før den er nærmere 3 år, det er svært vanskelig å si hvilke dyr som er egnet for avl av en alder på 6 måneder.

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert?

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert?

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere.

Men jo, den intakte hanhunden viser hvilken kjønnsdrift den har, noe som faktisk kan være relevant. Om hunden er en trivelig og omgjengelig hund på tre år, og er intakt, så har det faktisk verdi for oppdrettere og andre som undersøker linjene. Blir hunden kastrert før eller midt i kjønnsmodning, så vet man faktisk ingenting om hvordan den ville blitt etter kjønnsmodning. Man har ingen informasjon.

Jeg kastrerte hannen min når han ikke spiste, var så tynn at det var syklig, ulte tre uker i strekk selv om løpetispa reiste bort på dag to av løpetiden, nada null konsentrasjon, skummet og klapret konstant på turt (ikke bare når tispa vår hadde løpetid) og i det heletatt var fullstendig umulig å få kontakt med. Riktig eller galt, jeg angret aldri. Var som å skru på en bryter. Han var forøvrig 3 år da han ble kastrert.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder. 

 

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert? 

 

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere. 

En kan aldri, og da mener jeg aldri, vite om en hund er BRA avlsmateriale før den er voksen både fysisk og psykisk. For mange raser betyr det godt og vel 3 år gammel. Det er en vesentlig forskjell på å eliminere muligheten til å se om et individ er et bra eksemplar av rasen (kastrere i ung alder) kontra det å vente til hunden er 3 år for så å beslutte at man ikke vil bruke den i avl. Tro du meg - det er drøssevis av "vanlige" folk som ikke tror de vil bidra med å stille hannhund disponibel for avl, men som faktisk gjør det når bikkja viser seg å være et bra tilskudd i avl for sin rase.

Jeg kan ikke fatte at noen skulle orke å være så stanhaftig at om man har hannhund så nekter man å la noen bruke den i nøye planlagt avl til rasens fordel, bare av prinsipp... Snåle greier. Det er sånn passe ego å forvente å få kjøpe friske, bra bikkjer når man tviholder på disse bra bikkjene selv, bare fordi man vil det.

- Maria

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Ok, nå må jeg frem med teskjea: Altså, du har kjøpt en hannhund. Du har på forhånd bestemt deg deg for at du ikke vil bruke hunden i avl, uansett hvor egnet den måtte være når den er 3 år eller mer. Så blir hunden 3 år og 8 mnd, og den er fortsatt ikke kastrert. En oppdretter kontakter deg og bønnfaller deg på sine knær om å få bruke hunden din i avl, men du står på ditt og sier nei, det vil jeg ikke. Hvor mye bidrar denne intakte hunden til genpoolen? Og ville den bidratt mer eller mindre om den ble kastrert?

Poenget her er at ingen hunder bidrar til genpoolen før de blir paret. At de er intakte gjør ikke at de bidrar til genpoolen. De må pares først, og det må eieren si ja til. Hvorfor er dette konseptet så fryktelig vanskelig å forstå? Det høres jo ut her som at oppdrettere har rett til å pare en hvilken som helst hund de måtte føle for, det eneste hindret i veien er om bikkja er intakt. Sorry, men sånn er det ikke. Hvis eieren av hunden ikke vil, så bli ikke hunden paret, og den bidrar altså ikke til genpoolen. Da spiller det overhodet ingen rolle om den er kastrert eller ei, den er like fordømt utilgjengelig for oppdretteren uansett. Med hannhunder er nok andelen som sier ja større enn for tisper (vil jeg tippe), så for tisper er argumentet enda svakere.

Jeg skulle skrive noe alla det Maria allerede har skrevet.

De fleste gjør ikke som du beskriver her, (bestemmer seg for at de absolutt ikke vil at hunden skal brukes) men vil med større sannsynlighet bli smigret over at opdrettere (som de ofte ser opp til - forhåpentligvis med god grunn også) syntes at deres gull er bra nok til å brukes. De vil med glede bidra og føle seg som "besteforeldre" til valpene som skal komme.

Avl er noe de fleste (ihvertfall førstegangs) valpekjøpere ikke tenker over i alt det andre man må tenke på når man skal skaffe seg hund. Har de derimot lest på nettet at hunder burde kastreres for enhver pris derimot, da er det for sent når forespørselen kommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jo, den intakte hanhunden viser hvilken kjønnsdrift den har, noe som faktisk kan være relevant. Om hunden er en trivelig og omgjengelig hund på tre år, og er intakt, så har det faktisk verdi for oppdrettere og andre som undersøker linjene. Blir hunden kastrert før eller midt i kjønnsmodning, så vet man faktisk ingenting om hvordan den ville blitt etter kjønnsmodning. Man har ingen informasjon.

Jeg kastrerte hannen min når han ikke spiste, var så tynn at det var syklig, ulte tre uker i strekk selv om løpetispa reiste bort på dag to av løpetiden, nada null konsentrasjon, skummet og klapret konstant på turt (ikke bare når tispa vår hadde løpetid) og i det heletatt var fullstendig umulig å få kontakt med. Riktig eller galt, jeg angret aldri. Var som å skru på en bryter. Han var forøvrig 3 år da han ble kastrert.

Det er selvfølgelig et helt annet spørsmål, informasjon er viktig, jeg ser den. Og det er et av argumentene mot kastrering også i min bok. Men man skal huske på hvem som lever med bikkja, det er jo ikke oppdretteren. Eieren må ta de valgene som føles rett for sin hund, i sin situasjon og etter sin samvittighet. Det eneste jeg synes bør kreves er at det er gjennomtenkt. Det føler jeg at jeg gjorde, jeg undersøkte rundt på nettet, jeg snakket med veterinærer, og med oppdretteren (som forøvrig overlot valget til meg). Det er ikke en enkel beslutning å legge bikkja i narkose, som var det som veide tyngst mot for min del. Nå slapp jeg å ta stilling til den delen, i og med at Ayla måtte hasteopreres for navlebrokk, men det var likevel en stor beslutning, en jeg absolutt ikke tok lett på. Det er bivirkninger man må tenke gjennom, og man må rangere fordeler og bakdeler etter de prioriteringene man har. Og det er her forskjellene kommer inn. Jeg prioriterer tydeligvis annerledes enn de fleste andre her, selv om jeg ikke tror jeg er så alene som det kan virke i denne tråden.

Og jeg må bare si at siden ditt valg om kastrering føltes rett for deg, og du ikke angrer, så var det rett. Ingen andre står i dine sko ;)

En kan aldri, og da mener jeg aldri, vite om en hund er BRA avlsmateriale før den er voksen både fysisk og psykisk. For mange raser betyr det godt og vel 3 år gammel. Det er en vesentlig forskjell på å eliminere muligheten til å se om et individ er et bra eksemplar av rasen (kastrere i ung alder) kontra det å vente til hunden er 3 år for så å beslutte at man ikke vil bruke den i avl. Tro du meg - det er drøssevis av "vanlige" folk som ikke tror de vil bidra med å stille hannhund disponibel for avl, men som faktisk gjør det når bikkja viser seg å være et bra tilskudd i avl for sin rase.

Jeg kan ikke fatte at noen skulle orke å være så stanhaftig at om man har hannhund så nekter man å la noen bruke den i nøye planlagt avl til rasens fordel, bare av prinsipp... Snåle greier. Det er sånn passe ego å forvente å få kjøpe friske, bra bikkjer når man tviholder på disse bra bikkjene selv, bare fordi man vil det.

- Maria

Jeg skulle skrive noe alla det Maria allerede har skrevet.

De fleste gjør ikke som du beskriver her, (bestemmer seg for at de absolutt ikke vil at hunden skal brukes) men vil med større sannsynlighet bli smigret over at opdrettere (som de ofte ser opp til - forhåpentligvis med god grunn også) syntes at deres gull er bra nok til å brukes. De vil med glede bidra og føle seg som "besteforeldre" til valpene som skal komme.

Avl er noe de fleste (ihvertfall førstegangs) valpekjøpere ikke tenker over i alt det andre man må tenke på når man skal skaffe seg hund. Har de derimot lest på nettet at hunder burde kastreres for enhver pris derimot, da er det for sent når forespørselen kommer.

Hvis dette er slik det vanligvis er, så kan ikke jeg se at det skal være noe problem at noen få av oss velger å kastrere fordi vi er fast bestemte på at bikkja ikke skal avles på. Fullt mulig jeg hadde følt det annerledes med en hannhund, da overlater man jo ansvaret til noen andre, men som førstegangs hundeeier, så har ikke jeg erfaring eller kunnskaper nok til å ta ansvaret for et helt kull med valper. Jeg ville følt at det rett og slett var uansvarlig av meg å skulle ha et kull med valper på min første hund. Det hadde sikkert vært moro og alt det der, men ikke noe jeg er klar for. Ayla ville jo uansett vært uaktuell i avl, i og med at hun hadde navlebrokk, og har åpen fontanell. Er sikkert noen oppdrettere som ville syntes det var greit å avle på, men det hadde ikke jeg.

Jeg mener forøvrig ikke at alle hunder på kastreres. Jeg mener at det er et valg hver enkelt må ta, med alle faktorer, positive og negative, på bordet.

----

Bare et sidespørsmål: Noen som vet hvordan genpoolen ligger an i land som USA, der kastrering er normen? Er det dokumentert hvor stor skade den høye kastreringsrationen faktisk har?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er selvfølgelig et helt annet spørsmål, informasjon er viktig, jeg ser den. Og det er et av argumentene mot kastrering også i min bok. Men man skal huske på hvem som lever med bikkja, det er jo ikke oppdretteren. Eieren må ta de valgene som føles rett for sin hund, i sin situasjon og etter sin samvittighet. Det eneste jeg synes bør kreves er at det er gjennomtenkt. Det føler jeg at jeg gjorde, jeg undersøkte rundt på nettet, jeg snakket med veterinærer, og med oppdretteren (som forøvrig overlot valget til meg). Det er ikke en enkel beslutning å legge bikkja i narkose, som var det som veide tyngst mot for min del. Nå slapp jeg å ta stilling til den delen, i og med at Ayla måtte hasteopreres for navlebrokk, men det var likevel en stor beslutning, en jeg absolutt ikke tok lett på. Det er bivirkninger man må tenke gjennom, og man må rangere fordeler og bakdeler etter de prioriteringene man har. Og det er her forskjellene kommer inn. Jeg prioriterer tydeligvis annerledes enn de fleste andre her, selv om jeg ikke tror jeg er så alene som det kan virke i denne tråden.

Og jeg må bare si at siden ditt valg om kastrering føltes rett for deg, og du ikke angrer, så var det rett. Ingen andre står i dine sko ;)

Hvis dette er slik det vanligvis er, så kan ikke jeg se at det skal være noe problem at noen få av oss velger å kastrere fordi vi er fast bestemte på at bikkja ikke skal avles på. Fullt mulig jeg hadde følt det annerledes med en hannhund, da overlater man jo ansvaret til noen andre, men som førstegangs hundeeier, så har ikke jeg erfaring eller kunnskaper nok til å ta ansvaret for et helt kull med valper. Jeg ville følt at det rett og slett var uansvarlig av meg å skulle ha et kull med valper på min første hund. Det hadde sikkert vært moro og alt det der, men ikke noe jeg er klar for. Ayla ville jo uansett vært uaktuell i avl, i og med at hun hadde navlebrokk, og har åpen fontanell. Er sikkert noen oppdrettere som ville syntes det var greit å avle på, men det hadde ikke jeg.

Jeg mener forøvrig ikke at alle hunder på kastreres. Jeg mener at det er et valg hver enkelt må ta, med alle faktorer, positive og negative, på bordet.

----

Bare et sidespørsmål: Noen som vet hvordan genpoolen ligger an i land som USA, der kastrering er normen? Er det dokumentert hvor stor skade den høye kastreringsrationen faktisk har?

Helt enig i at uerfarne ikke bør ta kull, det er så mye som bør tenkes over bare ved å velge kombinasjon, men også når valpene kommer og oppfølging av valpekjøpere osv.

Så det er nok hovedsakelig hannhunder vi tenker på da, men det er også mulig at oppdretter har kullet på tispa i sitt kennelnavn med alt av planlegging, i praksis med parring, fødsel og sosialisering av valpene, og oppfølging etterpå. Til gjengjeld kunne tispeeier fått en valp f.eks.

Så også på tisper er det en mulighet når man ser at det er en god hund som burde brukes. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hannhunden min hadde alt på stell og var en bra bikkje, hadde jeg bare blitt smigret hvis en seriøs oppdretter ønsket å bruke han i avlen sin. Hadde absolutt ikke vært noe problem for meg i det hele tatt.

Men nå er hannhunden min krypt, og dermed ubrukelig i avl uansett hvor fin og trivelig han skulle vise seg å være, så da utgår jo det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

----

Bare et sidespørsmål: Noen som vet hvordan genpoolen ligger an i land som USA, der kastrering er normen? Er det dokumentert hvor stor skade den høye kastreringsrationen faktisk har?

Kjenner kun til egen rase, men der må oppdrettere jevnlig bruke hauger med penger på å importere sperm og hunder fra norden. Trist.

____

Også er jeg enig med de to siste som har skrevet over her, makan til egoistisk scenario du setter opp, å tviholde på sin hypotetisk friske og trivelige hund som kunne ha bidratt til rasen, "bare fordi". I det scenarioet burde vedkommende holdt seg til IKEA-bamse.

.

(jeg kjøpte forøvrig ikke min hannhund for å bruke ham i avl, men heldigvis lot vi være å høre på bror som har bodd i USA vedrørende snipping, og lot ham bli voksen, og så viser det seg jo faktisk at han er såpass ålreit at han er ønsket i avl, og det er jo faktisk veldig interessant og spennende!)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skulle hannen være ekstrem hvis eier har gjort alt rett, og den ikke produserte mer hormoner enn normalt?

Det er normalt at de er interesserte, det er normalt at de blir litt tunghørte, det er normalt at de blir ukonsentrert (eller svært konsentrert, alt ettersom hvordan vinkel du har på det :P ), det er normalt at de prøver å flørte, det er normalt at de henger på tisseflekker, det er normalt at de får den ekle klapregreia med munnen, det er normalt at de prøver å ri og det er normalt at de blir kåte.

Jeg vet ikke, men Siri skrev at det gikk på kjemiske nivå og ikke adferd. Så da tenkte jeg at det ikke nødvendigvis var sånn at ekstrem hannhund var hyperseksuell eller omvendt. Mulig jeg trakk feil slutning der :)

Selv oppfatter jeg jo ofte retrievere som hannene som er mest på og mest uhøflige. Det kan vel ikke bare ha sammenheng med at retrievere har dårlige eiere som ikke oppdrar hunden? Har det ikke sammenheng med hormonnivå og hvordan rasen(e) er? Har i alle fall lest her inne at hyperseksualitet er et (begynnende) problem på labrador, om det stemmer eller ei vet jeg ikke, men det overrasker meg ikke utifra hva jeg har møtt i alle fall.

Jeg tenker i alle fall at det er noe galt et sted om en hannhund ikke kan omgås tisper før den blir 3-4 år, skal virkelig hannhunder være sånn? Er det ikke noe galt med avlen da? Det er i alle fall helt uvanlig på "mine raser" at hannhundene er slik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke, men Siri skrev at det gikk på kjemiske nivå og ikke adferd. Så da tenkte jeg at det ikke nødvendigvis var sånn at ekstrem hannhund var hyperseksuell eller omvendt. Mulig jeg trakk feil slutning der :)

Selv oppfatter jeg jo ofte retrievere som hannene som er mest på og mest uhøflige. Det kan vel ikke bare ha sammenheng med at retrievere har dårlige eiere som ikke oppdrar hunden? Har det ikke sammenheng med hormonnivå og hvordan rasen(e) er? Har i alle fall lest her inne at hyperseksualitet er et (begynnende) problem på labrador, om det stemmer eller ei vet jeg ikke, men det overrasker meg ikke utifra hva jeg har møtt i alle fall.

Jeg tenker i alle fall at det er noe galt et sted om en hannhund ikke kan omgås tisper før den blir 3-4 år, skal virkelig hannhunder være sånn? Er det ikke noe galt med avlen da? Det er i alle fall helt uvanlig på "mine raser" at hannhundene er slik.

Selvsagt er dette et avlsproblem. Innen en del raser er hormonhelveter "normalen". Hos andre er det nærmest ikke-eksisterende...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, så er vi uenige, det er ikke verre enn at du lar være å kastrere dine hunder, og de av oss, inkludert Norsk Veterinærforening, som mener noe annet, kastrere våre hunder.

Ja, jeg lar være å kastrere mine hunder, mens du (og en rekke veterinærer) bryter loven.

Nei, det står ikke "kastrering forbudt, ferdig snakka," rett og slett fordi det er situasjoner hvor kastrering ikke bare er riktig, men nødvendig. Det må være åpent for skjønn her. At noen veterinærer omgår forbudet ved å tolke lovteksten dithen at de kan kastrere fordi det minsker risikoen for visse krefttyper, eller at pubertetshunden er for slitsom for eier fordi han trekker sånn og er så villmann og ikke gidder å høre, vel... Er det greit å bryte loven dersom man ikke blir tatt? Spesielt en lov som er der for å verne om dyrevelferden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt er dette et avlsproblem. Innen en del raser er hormonhelveter "normalen". Hos andre er det nærmest ikke-eksisterende...

Hvorfor snakkes det utelukkende om dårlige eiere da? Det er en gjenganger i tråden her at folk ikke har erfart hannhunder med problemer på området, kun hannhunder med eiere som ikke oppdrar dem.

Når det gjelder andre adferdsproblemer/vanskeligheter så er det motsatt holdning som regjerer. Da er det arv og genetikk, og det skal ekstremt mye til for å ødelegge en bra hund. "Hunden hadde ikke blitt sånn uansett dersom den var skrudd sammen korrekt". Hva er det som gjør at ufin hannhundoppførsel faller utenfor dette?

Jeg mener det er noe i veien med avlen når det regnes som normalt at hannhunder ikke kan omgås tisper på en okei måte før de er godt voksne, da etter masse oppdragelse og irettesetting fra eieren. Det er noe galt et sted når de ikke leser signalene til tispene, når de ikke tåler løpetid uten å stresse ekstremt, osv. Men mulig jeg tar feil.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig i at uerfarne ikke bør ta kull, det er så mye som bør tenkes over bare ved å velge kombinasjon, men også når valpene kommer og oppfølging av valpekjøpere osv.

Så det er nok hovedsakelig hannhunder vi tenker på da, men det er også mulig at oppdretter har kullet på tispa i sitt kennelnavn med alt av planlegging, i praksis med parring, fødsel og sosialisering av valpene, og oppfølging etterpå. Til gjengjeld kunne tispeeier fått en valp f.eks.

Så også på tisper er det en mulighet når man ser at det er en god hund som burde brukes. :)

Det forutsetter jo at man bor såpass nære hverandre at det er gjennomførbart. Det blir uansett en stor innvirkning på hverdagen, selv om oppdretter gjør sin del. Det er en langt større avgjørelse enn å sende hannbikkja på date, og jeg håper ikke at det er like "forventet" at tispeeiere stiller hele livet sitt til rådighet.

Kjenner kun til egen rase, men der må oppdrettere jevnlig bruke hauger med penger på å importere sperm og hunder fra norden. Trist.

____

Også er jeg enig med de to siste som har skrevet over her, makan til egoistisk scenario du setter opp, å tviholde på sin hypotetisk friske og trivelige hund som kunne ha bidratt til rasen, "bare fordi". I det scenarioet burde vedkommende holdt seg til IKEA-bamse.

.

(jeg kjøpte forøvrig ikke min hannhund for å bruke ham i avl, men heldigvis lot vi være å høre på bror som har bodd i USA vedrørende snipping, og lot ham bli voksen, og så viser det seg jo faktisk at han er såpass ålreit at han er ønsket i avl, og det er jo faktisk veldig interessant og spennende!)

Enig i at det er trist, en gylden middelvei er jo generelt et godt sted å sikte seg inn. Jeg tror at så lenge vi ikke har en løshundproblematikk her i landet, så vil de som velger å kastrere være i mindretall. Og da burde det jo være plenty med avlsdyr å velge i. Om man pga kastrering ikke kan velge den ene, så bør det jo finnes andre som kan brukes i stedet uten at det ender i matadoravl og/eller innavl.

Jeg sier ikke at det scenariet jeg skisserte var noe jeg anså som sannsynlig ville dukke opp ofte. Men nettopp derfor synes jeg folk bør respektere et nei dersom noen skulle finne på å bestemme seg for det. Egoistisk, ja, mulig det, men egoister er vi alle på en eller annen måte når dyr er involverte. Bare det å holde dyr er jo egoistisk, eller hur? Litt av poenget er er fri vilje, og hvis man slutter å tre nedover hodene på folk at "du kan ikke kastrere, tenk om Kari Oppdretter vil bruke han i avl" i en fordømmende tone, så kanskje man møter litt mer forståelser for problemstillinger som måtte være aktuelle. Jeg tror nemlig ikke Sonen er representativ for den gjennomsnittlige hundeeieren, her er i hvertfall de mest aktive langt mer interesserte i alt som omhandler hund enn hvermannsen, som ofte mest er interessert i bekvemmelighet ;)

Hadde du forresten vært like bastant i din mening dersom hunden i scenariet var ei tispe?

Jeg hadde, som deg, syntes det var artig dersom jeg hadde hatt en hannhund som ble kurtisert av en oppdretter. Selvfølgelig hadde jeg det, vi alle liker vel å tenke på at "barna" våre er fantastiske. Men jeg hadde ikke helt ukritisk sagt ja til å pare den. Den skjer jo stadig at jeg uenig i oppdretteres fokus, jfr tråden om ekstreme raser, hvor det flere ganger er nevnt setninger som "rasen skal være sånn" som en unnskyldning for å fortsette avl på trekk som allmennheten anser som usunt. F.eks. hvis jeg hadde en chihann, og den utviklet seg til å få veldig butt snute og store øyne, så er ikke det trekk jeg ville vært interessert i å bringe videre, selv om det tydeligvis er ettertraktet etter bilder rundt på nettet å dømme. Det må jo være lov å si nei på dette grunnlaget, eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du linke til en uttalelse fra DNV som bekrefter det du sier her?

Fra denne siden:

- Vi mener at dyreeieres meninger om kastrasjonen må vektlegges betydelig, sier Torill Moseng, veterinær og sentralstyremedlem i Den Norske Veterinærforening (DNV).

DNV påpekte også dette i sin høringsuttalelse til dyrevelferdsloven, men ble (åpenbart) ikke hørt.

Ja, jeg lar være å kastrere mine hunder, mens du (og en rekke veterinærer) bryter loven.

Nei, det står ikke "kastrering forbudt, ferdig snakka," rett og slett fordi det er situasjoner hvor kastrering ikke bare er riktig, men nødvendig. Det må være åpent for skjønn her. At noen veterinærer omgår forbudet ved å tolke lovteksten dithen at de kan kastrere fordi det minsker risikoen for visse krefttyper, eller at pubertetshunden er for slitsom for eier fordi han trekker sånn og er så villmann og ikke gidder å høre, vel... Er det greit å bryte loven dersom man ikke blir tatt? Spesielt en lov som er der for å verne om dyrevelferden?

Nei, det er ikke greit å bryte dyrevelferdsloven (nå brytes den jo daglig av oppdrettere av enkelte raser, men det er en annen diskusjon), men lovteksten er såpass utydelig at det er et tolkningspørsmål. Veterinærene er uenige med mattilsynets syn. Ingen av dem har lovgivende, -utøvende eller dømmende makt, så inntil en sak kommer opp for en rett, har ingen av dem rett eller feil.

I høringsnotatet til dyrevelferdsloven, en prosess jeg kjenner godt da jeg var med på høringen, står det følgende:

En tilsvarende bestemmelse (som lovenes gjeldende formulering, red.anm.) er inntatt i Europarådets konvensjon om beskyttelse av kjæledyr. Konvensjonens artikkel 10 tillater kirurgi på friske dyr dersom det er nødvendig av veterinærmedisinske grunner eller det er til fordel for det aktuelle dyret. Også Rådet for dyreetikk har støttet et slikt standpunkt og har i 2001 uttalt: ”Etter Rådets oppfatning bør loven slå fast at spørsmålet om kastrasjon skal vurderes med avgjørende vekt på det enkelte dyrs integritet og naturlige livsutfoldelse.”

Altså, det skal vurderes fra individ til individ, men det står ingenting om hvor grensen skal gå, og hva som går under de ulike begrepene. Derfor har det blitt en tolkningsak, og da blir folk sjelden enige.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ikke lest igjennom alt, men kan svare kort vedrørende USA. På min rase er det mye "matadoravl" der de samme hannene er far til veldig mange kull, og stor grad av import fra Europa. Ikke særlig heldig. Det er mye ved avlen i USA som er litt "bob bob" - fargeavl for å nevne noe...

- Maria

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veterinærene er uenige med mattilsynets syn. Ingen av dem har lovgivende, -utøvende eller dømmende makt, så inntil en sak kommer opp for en rett, har ingen av dem rett eller feil.

Jeg skal ikke diskutere den tolkningssaken, for jeg tror jeg allerede har sagt min mening om å tolke lover for å passe en selv. Intensjonen bak loven synes jeg er ganske tydelig, og tolkningen blir for meg å omgå loven med viten og vilje, og ved hjelp av tolkning.

Men dette du sier i quoten er galt. Veterinærene er ikke uenige med mattilsynet her. NOEN veterinærer er det, noen veterinærer har gått ut offentlig og sagt at de synes loven er tull. jeg synes også det er verdt å merke at noen veterinærer tar utdannelsen sin i land hvor kastrering ikke bare er tillatt, men også anbefalt.

Jeg vet ikke om du leste kommentarfeltet under den linken som ble lagt ut til deg? Kommentarfelt skal man ta med en klype salt, men det var sprøtt å lese hvordan det er å ha intakte hunder i land hvor de fleste er kastrerte, og hva folk tror om intakte hunder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mitt tilfelle: oppdretter har selv valgt å selge oss en hannhund som familiehund(står til og med i kontrakten), vi var helt fra starten klar på at vi ikke er interessert i utstilling og avl. Ville hun drive avl på valpen, ville hun valgt andre kjøpere(hun hadde flere interesserte). Han har også et lite navlebrokk, noe som jo kan være arvelig. Hvorfor skal jeg da holde ham intakt bare fordi hu kan komme til å ønske genene hans om mange år?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mitt tilfelle: oppdretter har selv valgt å selge oss en hannhund som familiehund(står til og med i kontrakten), vi var helt fra starten klar på at vi ikke er interessert i utstilling og avl. Ville hun drive avl på valpen, ville hun valgt andre kjøpere(hun hadde flere interesserte). Han har også et lite navlebrokk, noe som jo kan være arvelig. Hvorfor skal jeg da holde ham intakt bare fordi hu kan komme til å ønske genene hans om mange år?

Jeg synes ikke du skal holde han intakt for at oppdretter kanskje vil bruke han om noen år. Jeg synes derimot at du skal holde han intakt fordi:

1. Et kirurgisk inngrep uten medisinsk grunn ikke er lov.

2. Fordi et kirurgisk inngrep som gir så stor fysisk og psykisk endring hos en hund ikke er noe som man burde gjøre uten en meget god grunn. For hunden sin skyld, rett og slett.

3. For å hjelpe oppdretter med å vurdere hvordan kullet han er del av har utviklet seg, sånn at dersom det er problemer med f.eks. hormoner så vil det oppdages. Det er sånn oppdrettere kan luke ut problemer, og kan dermed forhindre at andre vanlige valpekjøpere som deg og meg slipper å få hunder med problemer og sykdommer.

Nå tar jeg ditt tilfelle konkret, og dropper kastreringsproblematikk generelt. Altså dropper vi genpool-snakk og den slags. Moralsk sett så er nr. 2 mye viktigere enn de andre, etter min mening. For å si det enkelt; det burde aldri være et spørsmål om hvorfor man ikke skal kastrere. Spørsmålet er "hvorfor kastrere?"

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...