Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering - for lav terskel?


Superbikkja
 Share

Recommended Posts

  • Svar 288
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Problemet er vel at alt for mange inkompetente mennesker skaffer seg hannhunder .

Da er hunden din i puberteten, og jeg ser faktisk ingen grunn til å ikke jobbe seg gjennom det. Ja, han har forandret seg, men det går over. Med at han er dominant, mener du at han prøver å ri på alt

Hopper kan styre sin egen brunstsyklus og kan bedekkes/parres omtrent hele året, men de velger som oftest sommer/våren å la hingsten bedekke grunnet egnet tid å ha føll, men en hingst vil alltid ønske

Jeg mener soleklart at de med blandingshunder og hunder med alvorlige sykdommer/adferdsvansker burde få kastrere hunden sin. Hvorfor? Fordi vi har kanskje ikke kommet dit ennå der det kastes valper til alle å enhver, der det er fullt på alle gårder og kenneler. Men det tar ikke mange årene før vi er der. Vanlige middels interesserte hundefolk parrer familiehunden med hvemsomhelst sin hund fordi de vil ha et avkom av hunden sin siden den er så forbanna snill og god. De sitter igjen med 4 valper etter de har valgt sin, og gir resten vekk til en billig slant bare for å bli kvitt valpene. Noen som har allergi, vil teste om de vil ha hund, kjøper hund siden barna vil ha, vil ha en kosehund osv kjøper disse, tenker ikke på at "Oi.. hund er jo et ansvar, dette gidder vi ikke!" Og gir hunden til dyrebeskyttelsen, kenneler eller finn.no.

Jeg mener at dette burde bli sett på med litt bredere perspektiv enn bare oss som faktisk har hund med forbehold om alt det innebærer og som faktisk ikke bare har hund for andres del eller av andre årsaker enn egen interesse.

Det er disse som skulle fått kastrert hunden sin, så man slipper at det blir for mange hunder av ymse blandinger og at det blir fullt, rett å slett. Det begynner alltid i det små, til det eskalerer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annet aspekt som jeg synes hører inn under denne diskusjonen - preventiv kastrering av tisper.

Jeg har diskutert dette opp og i mente med flere. Det har kommet meg for øret at flere veterinærer faktisk anbefaler kastrering av tisper fordi man fjerner faren for livmorhalskreft og andre typer hormonrelaterte sykdommer - rent preventivt. Jeg er så motstander av det! For meg blir det litt som å leke Gud. Man skal ha kontroll på alt. Sikre seg mot potensielle farer. Jeg kjenner jeg til og med har følt meg som en dårlig hundeeier fordi mine tisper er intakte - for jeg utsetter jo hundene mine for sykdommer de ikke ville fått hvis de ble kastrert. Det blir helt feil..

Hva synes dere?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den holdninga jeg ser, er at flesteparten er imot kastrering. Slik som i denne tråden (og andre steder). Og at kastrering er fy fy. *flire* her ser vi virkelig med motsatte briller. :)

Jeg har ikke sett noen som er i mot kastrering i denne tråden, men mange som er i mot kastrering uten medisinsk grunn.

En annet aspekt som jeg synes hører inn under denne diskusjonen - preventiv kastrering av tisper.

Jeg har diskutert dette opp og i mente med flere. Det har kommet meg for øret at flere veterinærer faktisk anbefaler kastrering av tisper fordi man fjerner faren for livmorhalskreft og andre typer hormonrelaterte sykdommer - rent preventivt. Jeg er så motstander av det! For meg blir det litt som å leke Gud. Man skal ha kontroll på alt. Sikre seg mot potensielle farer. Jeg kjenner jeg til og med har følt meg som en dårlig hundeeier fordi mine tisper er intakte - for jeg utsetter jo hundene mine for sykdommer de ikke ville fått hvis de ble kastrert. Det blir helt feil..

Hva synes dere?

Horribelt! Nå er jeg farget av å ha mistet en ung hund til en rutineoperasjon med lav risiko, men dette synes jeg er tullete. I tillegg til å påføre hunden smerte for å unngå noe som kanskje muligens kan skje senere, så risikerer man faktisk livet til hunden.

Jeg tror mange glemmer av risikoen det faktisk er med operasjon, fordi de vet at den er lav. Når man står der over sin døde unghund, så virker den risikoen ganske mye større. Jeg har vært der, og det var et sjokk. "Det kan ikke skje oss, dette kan ikke være virkelig," tenkte jeg. Nå var den operasjonen nødvendig, men hadde det vært en kastrering uten medisinsk grunn, så hadde jeg aldri klart å tilgi meg selv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annet aspekt som jeg synes hører inn under denne diskusjonen - preventiv kastrering av tisper.

Jeg har diskutert dette opp og i mente med flere. Det har kommet meg for øret at flere veterinærer faktisk anbefaler kastrering av tisper fordi man fjerner faren for livmorhalskreft og andre typer hormonrelaterte sykdommer - rent preventivt. Jeg er så motstander av det! For meg blir det litt som å leke Gud. Man skal ha kontroll på alt. Sikre seg mot potensielle farer. Jeg kjenner jeg til og med har følt meg som en dårlig hundeeier fordi mine tisper er intakte - for jeg utsetter jo hundene mine for sykdommer de ikke ville fått hvis de ble kastrert. Det blir helt feil..

Hva synes dere?

Da håper jeg de samme veterinærene informerer om den økte faren for andre krefttyper og sykdommer ved kastrering også, for det er ingen rein helsegevinst ved å kastrere.

Jeg syns forøvrig det er hårreisende at profesjonelle oppfordrer til lovbrudd, og jeg antar at den eneste motivasjonen de har for det, er pengene de tjener på sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri eid en hannhund, men har nå to tisper, hvorav den ene er kastrert og den andre intakt.

Jeg har aldri angra på kastreringa, sjøl ikke etter at jeg tilfeldigvis leste epikrisen og så at Aiko hadde slutta å puste under operasjonen og måtte "bagges" resten av tida. Natta etter operasjonen ulte og gråt hun både av forvirring og smerte, og det var helt grusomt, men så våkna hun til lunsj dagen etter og var seg sjøl igjen. Jeg fikk tilbake min glade, miljøsterke og sosiale hund, og hun er fullstendig fri for de hormonelle marene som rei henne og gjorde at hun var vanskelig å ha i hus mtp atferd overfor lillesøster, og som gjorde at hun syntes det var en påkjenning å forholde seg til verden.

Ifølge TS så burde du da med nok trening kunne dempe og trene bort dette.

Jeg mener soleklart at de med blandingshunder og hunder med alvorlige sykdommer/adferdsvansker burde få kastrere hunden sin. Hvorfor? Fordi vi har kanskje ikke kommet dit ennå der det kastes valper til alle å enhver, der det er fullt på alle gårder og kenneler. Men det tar ikke mange årene før vi er der. Vanlige middels interesserte hundefolk parrer familiehunden med hvemsomhelst sin hund fordi de vil ha et avkom av hunden sin siden den er så forbanna snill og god. De sitter igjen med 4 valper etter de har valgt sin, og gir resten vekk til en billig slant bare for å bli kvitt valpene. Noen som har allergi, vil teste om de vil ha hund, kjøper hund siden barna vil ha, vil ha en kosehund osv kjøper disse, tenker ikke på at "Oi.. hund er jo et ansvar, dette gidder vi ikke!" Og gir hunden til dyrebeskyttelsen, kenneler eller finn.no.

Jeg mener at dette burde bli sett på med litt bredere perspektiv enn bare oss som faktisk har hund med forbehold om alt det innebærer og som faktisk ikke bare har hund for andres del eller av andre årsaker enn egen interesse.

Det er disse som skulle fått kastrert hunden sin, så man slipper at det blir for mange hunder av ymse blandinger og at det blir fullt, rett å slett. Det begynner alltid i det små, til det eskalerer.

Det er et stykke igjen til vi har de samme problemene som en del andre land med overproduksjon av valper. Norge har ikke et løshundproblem på samme måte som mange andre land, blant annet fordi løshunder neppe vil overleve vinteren.

Når det gjelder overproduksjon av "morsomme" blandingshunder så vil nok ikke kastrering hindre dette, de som vil ha søte små etter hunden sin og naboens parrer de likevel, og kastrerer eventuelt etterpå om de ser behovet for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ifølge TS så burde du da med nok trening kunne dempe og trene bort dette.

Det er et stykke igjen til vi har de samme problemene som en del andre land med overproduksjon av valper. Norge har ikke et løshundproblem på samme måte som mange andre land, blant annet fordi løshunder neppe vil overleve vinteren.

Når det gjelder overproduksjon av "morsomme" blandingshunder så vil nok ikke kastrering hindre dette, de som vil ha søte små etter hunden sin og naboens parrer de likevel, og kastrerer eventuelt etterpå om de ser behovet for det.

Ja det stemmer, men som sagt så begynner det en plass. Det kommer ikke som ett bombenedslag med hunder, det øker gradvis jo flere hunder som blir satt til livs.

Det med at de parrer hundene sine er korrekt, men det skulle vært mer opplyst som med katter av alle slag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig litt av problemet er avl - at det premieres "kjønnspreg" i stadig større grad - maskuline hannhunder - som igjen gir maskuline sønner med mye testosteron.
Og noe kan skyldes at man for en generasjon tilbake hadde lovmessig og "etisk" frihet til å ha kontroll på hundene med feks pigghalsbånd osv.

Det man vel egentlig "vet" fra studier i dag er vel at de færreste problemer lar seg løse ved kastrering. Og at noen flere oppstår ved kastrering.

Selv har jeg kastrert en hanne, av medisinsk grunn. Men etter at han ble kastrert ble han mye mer ressurs-aggressiv. Så adferdsmeesig fikk jeg problemer med han først etter kastrering. Før han ble kastrert var han en drøm adferdsmessig (men syk fysisk).

For min egen del tviler jeg på at kastrering løser adferd overhodet. Og jeg tror også at en del afderdsproblemer egentlig er gemyttproblemer, genetisk betingede. Vanskelig også å trene bort. Og jeg liker ikke at man uten grunn fjerner kroppsdeler og kjertler og hormonproduserende organer på levende vesener som er friske. For det gjør garantert noe negativt med individet, på ene eller andre måten. (Har sett altfor mange overvektige eller kjønnsløse kastrater, med endret pelskvalitet og endret fysikk).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig litt av problemet er avl - at det premieres "kjønnspreg" i stadig større grad - maskuline hannhunder - som igjen gir maskuline sønner med mye testosteron.

Og noe kan skyldes at man for en generasjon tilbake hadde lovmessig og "etisk" frihet til å ha kontroll på hundene med feks pigghalsbånd osv.

Det man vel egentlig "vet" fra studier i dag er vel at de færreste problemer lar seg løse ved kastrering. Og at noen flere oppstår ved kastrering.

Selv har jeg kastrert en hanne, av medisinsk grunn. Men etter at han ble kastrert ble han mye mer ressurs-aggressiv. Så adferdsmeesig fikk jeg problemer med han først etter kastrering. Før han ble kastrert var han en drøm adferdsmessig (men syk fysisk).

For min egen del tviler jeg på at kastrering løser adferd overhodet. Og jeg tror også at en del afderdsproblemer egentlig er gemyttproblemer, genetisk betingede. Vanskelig også å trene bort. Og jeg liker ikke at man uten grunn fjerner kroppsdeler og kjertler og hormonproduserende organer på levende vesener som er friske. For det gjør garantert noe negativt med individet, på ene eller andre måten. (Har sett altfor mange overvektige eller kjønnsløse kastrater, med endret pelskvalitet og endret fysikk).

Veldig enig i at avl er en viktig del av "problemet". Det ser man kanskje aller best hos små, hyperseksuelle selskapsbikkjer. Pluss hos enkelte "machoraser". Sånn sett er det kanskje like greit at verstingene blir snippet? Så får de i hvert fall ikke formert seg :P

Hos de fleste jakthunder er slike kjønnsfrosker ikke eksisterende. Fordi det ikke er brukbart, og ergo ikke blir avlet på... (unntaket er div terrierraser...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg skulle ønske det kunne dokumenteres at det er en økende trend med kastrering. At det faktisk statistisk viser om det er antagelser eller fakta som diskuteres. Jeg ferdes tydeligvis i helt andre miljøer enn de fleste andre, slik jeg leser innleggene her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ønske det kunne dokumenteres at det er en økende trend med kastrering. At det faktisk statistisk viser om det er antagelser eller fakta som diskuteres. Jeg ferdes tydeligvis i helt andre miljøer enn de fleste andre, slik jeg leser innleggene her.

Men sånn jeg har oppfattet deg opp igjennom årene (korriger meg om jeg tar feil) så vanker du kanskje med mange flinke hundefolk som trener hundene sine aktivt, eller, om ikke annet, folk som går på kurs med hunden sin. Min høyst uformelle gjetning er at mange av dem som kastrerer fordi det er praktisk - de har helt vanlige familiehunder som ikke brukes til noe spesielt, og henger ei heller i hundemiljøet. De bekjentskapene jeg har som tenker at kastrering er løsningen på alt er stort sett slike folk som har fått preken fra andre eller fra en veterinær. Ofte fordi de ikke vet bedre..

Men igjen - bare spekulasjon fra min side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enig i at avl er en viktig del av "problemet". Det ser man kanskje aller best hos små, hyperseksuelle selskapsbikkjer. Pluss hos enkelte "machoraser". Sånn sett er det kanskje like greit at verstingene blir snippet? Så får de i hvert fall ikke formert seg :P

Ja, nesten heller det enn å kjemisk kastrere pga slitsom seksualatferd i unghundtida og avle på kjønnsfrosken når chippen har gått ut.. Jepp, har skjedd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, nesten heller det enn å kjemisk kastrere pga slitsom seksualatferd i unghundtida og avle på kjønnsfrosken når chippen har gått ut.. Jepp, har skjedd.

Jepp - det har skjedd. Og jeg er ikke så sikker på om jeg synes det har vært gjort med spesielt godt resultat, dessverre. Det er jo egentlig å lyve for seg selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp - det har skjedd. Og jeg er ikke så sikker på om jeg synes det har vært gjort med spesielt godt resultat, dessverre. Det er jo egentlig å lyve for seg selv?

Ja, helt enig. Altså, det må jo ikke gå galt, men jeg syns det er en merkelig vurdering. Hunden var så atal/idiot/frustrerende i unghundperioden at man måtte medisinere den, MEN, er god nok til å avle på? Veldig spesielt.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp - det har skjedd. Og jeg er ikke så sikker på om jeg synes det har vært gjort med spesielt godt resultat, dessverre. Det er jo egentlig å lyve for seg selv?

Lyve for seg selv er nå en sak, men de viderefører jo bare et eventuelt problem til uvitende valpekjøpere.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ifølge TS så burde du da med nok trening kunne dempe og trene bort dette.

Ja, det gjorde jeg jo også, med stålkontroll inne og begrensa liv for begge hundene. :P Den ene kunne ikke være sitt sedvanlige lykkelige, dansende seg uten at den andre spratt opp for å legge den første i bakken, så det endte med at den glade ikke fikk være glad, sånn at den hormonelle slapp å bli kontrollerende. Drithyggelig å ha to bikkjer som bare fikk ligge og trykke i sengene sine eller vandre rooolig rundt. :rolleyes:

Jeg hadde kanskje opplevd situasjonen annerledes om jeg hadde håndheva strikt kontroll innendørs i utgangspunktet, men jeg er vant med og ønsker et hundehold hvor det er litt fritt fram for at hundene sjøl kan få vurdere om de skal leke, be om kos, hvor de skal ligge, når de skal drikke osv, så det føltes ikke spesielt ålreit å innføre militærdisiplin, spesielt ikke når det var så åpenbart hvordan det tæra på begge hundene, og spesielt den som ikke forsto hvorfor hun plutselig hadde slik trang til å være ei ku. Aiko var jo helt utmatta av seg sjøl, stakkars.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg møtte en kastrert ettåring her om dagen, jeg. Eieren skulle ha hund, hadde fått seg en blanding mellom vorsteher og puddel eller noe sånt, og så kommet frem til at hun nok hadde tatt seg litt vann over hodet med å skaffe seg hannhund. Så da kom hun frem til at siden førerhunder kastreres før de er 6 mnd, så var det ikke skadelig, så da gjorde hun det også. Så slapp hun å få en vanskelig hannhund.

:huh: Jeg visste ikke hva jeg skulle si engang, jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal sette inn hormonchip på min hannhund neste uke, altså kjemisk kastrering.

Jeg har tenkt en stund på dette, og har følt at dette er en for lettvin løsning og er redd for hva folk skal tenke. Har hørt så mye fordommer og føler at folk tenker "ho der vil bare ha en lat hund som ho ikke trenger gjøre så mye med" eller "ho gidder ikke å trene med hunden så velger heller den lette løsningen"...

Jeg har en hund som er fantastisk på alle måter. Veldig bedagelig fyr som elsker mennesker, og som er veldig rolig og flink med andre dyr. Men, han har veldig mye hormoner og er veldig dominant. Han markerer hver femte meter, dominerer alle hunder han møter, og bjeffer noe VOLDSOMT når han møter hunder i bånd på tur. Han har også dager (spesielt om det er løpetid i nærheten) hvor han er veldig rastløs, piper, sutrer og varsler veldig mye. Jeg ser hvor frustrert han er, og jeg syns det er synd at dette skal ødelegge så mye for han. Han blir også fort distrahert og det er veldig vanskelig å trene han med andre spennende hunder i nærheten. Og han stikker når han er løs og får ferten av noe. Derfor har jeg han heller ikke løs. (nå er det jo båndtvang uansett da)

Jeg har virkelig prøvd å trene på passering av hunder på tur. Jeg har med leker, godbiter, pølser osv, men han blokker helt ut og reagerer ikke. Før bjeffet han aldri på andre hunder, passerte rolig og var mye mer oppmerksom på meg. Dette skjedde nesten over natten når han var rundt 6-7mnd.. så derfor er jeg nesten helt sikker på at det er hormonene. Han har aldri fått lov å hilse på alle hunder han ser, og har heller ingen negative opplevelser.

Så derfor skal jeg nå prøve å sette inn denne chipen for å se om det hjelper. Jo, jeg gjør det jo også for min egen del da jeg synes det er frustrerende når treningen ikke gir resultater, men også for at hunden skal slippe å være så stresset og frustrert, og jeg ser ikke noe galt i det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg møtte en kastrert ettåring her om dagen, jeg. Eieren skulle ha hund, hadde fått seg en blanding mellom vorsteher og puddel eller noe sånt, og så kommet frem til at hun nok hadde tatt seg litt vann over hodet med å skaffe seg hannhund. Så da kom hun frem til at siden førerhunder kastreres før de er 6 mnd, så var det ikke skadelig, så da gjorde hun det også. Så slapp hun å få en vanskelig hannhund.

:huh: Jeg visste ikke hva jeg skulle si engang, jeg...

Da jeg bodde i sentrum møtte vi stadig vekk på ei som hadde en blanding av shiba og rottweiler. Hun hadde kastrert han før han var 6 mnd gammel. Eller, dvs, en veterinær hadde gjort det. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg bodde i sentrum møtte vi stadig vekk på ei som hadde en blanding av shiba og rottweiler. Hun hadde kastrert han før han var 6 mnd gammel. Eller, dvs, en veterinær hadde gjort det. :blink:

Jeg skjønner ikke at de finner noen som er villige til å gjøre det engang, jeg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...