Gå til innhold
Hundesonen.no

Kan man ha dårlig kjemi med en hund? - splittet fra "Vurderer å ompl.."


Huldra
 Share

Recommended Posts

Jeg har pt 4 barn. Ingen favorittbarn, men to enkle og to veldig krevende. Derav ett ekstremt krevende, som har tatt det meste av livet mitt de siste 10 år, og nesten tatt knekken på resten av familien, inkludert sine søsken. Voldelig, utagerende, regnet som farlig. Artig hva. Så den sammenligningen din er tullete. Du aner ikke engang hva det vil si å ha barn. Spesielt ikke krevende barn. Men det jeg lurer på når jeg leser innlegg som dine er hva som ligger under den ideen din om at dine oppfatninger er de moralsk overlegne....? Hvem gjorde deg til fasit, for å si det slik.
Ro litt ned da. Jeg hadde ingen problem med å lese humoren i kangers innlegg :P (Og jeg har egne barn, så regner med jeg har lov å uttale meg da? :) )
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 134
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har litt vanskelig for å skjønne hvorfor dere som aldri har opplevd "dårlig kjemi" (la oss si at det er de rette ordene å bruke) med en hund og ikke forstår at det finnes stiller spørsmålstegn ved

Jeg tenker slik: 1. gang: Greit 2. gang: skikkelig skikkelig uflaks! 3. gang: ikke bra, og en må se seg selv i speilet å tenke litt over hvorfor i all verden det blir slik gang på gang.

For det første så får folk gjøre som dem selv vil, jeg skal ikke sitte å dømme folk som gjør ting anderledes enn det jeg gjør. Men jeg ville nok aldri omplassert en hund pga dårlig/manglende kjemi, je

Man kommer aldri til å bli enige om hva den enkelte legger i ordet kjemi. Mitt hodet tolker en slik beskrivelse som at hunden ikke tilsvarer forventningene man hadde. Disse vil variere til alt fra at hunden ikke funker i konkurranse, til at den ikke funker på vanlig hverdagslydighet. Kanskje den har en adferd man ikke ønsker, eller ikke føler at man har kontroll på hunden etc etc.

Uansett hvordan man definerer det, så er utfallet det samme: man ønsker ikke å beholde hunden.

Og da beholder man ikke.

Og som @Margrete sier: skjer dette gjentatte ganger så må man begynne å stille kritiske spørsmål til seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ro litt ned da. Jeg hadde ingen problem med å lese humoren i kangers innlegg :P (Og jeg har egne barn, så regner med jeg har lov å uttale meg da? :) )

KJære deg. Jeg er helt rolig. Personlig kunne jeg ikke bry meg mindre om hva kanger eller andre mener. Men jeg er nysgjerrig på hva som foregår mellom ørene på en person som har så sterke og spesielle meninger om andres liv og levnet.

Hvem som helst kan uttale seg om hva de vil, barn eller ikke. Om jeg illegger det troverdighet er en annen sak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

KJære deg. Jeg er helt rolig. Personlig kunne jeg ikke bry meg mindre om hva kanger eller andre mener. Men jeg er nysgjerrig på hva som foregår mellom ørene på en person som har så sterke og spesielle meninger om andres liv og levnet. 

Hvem som helst kan uttale seg om hva de vil, barn eller ikke. Om jeg illegger det troverdighet er en annen sak. 

;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så får folk gjøre som dem selv vil, jeg skal ikke sitte å dømme folk som gjør ting anderledes enn det jeg gjør. Men jeg ville nok aldri omplassert en hund pga dårlig/manglende kjemi, jeg er litt sånn at har man først tatt til seg en hund så skal man gjøre det man kan for at den hunden får det fint hos deg. Og ja, jeg skjønner hva kjemi er, Bodil var både C og jeg "forelsket" i, fra første bildet vi så av henne så var det bestemt at hun skulle til oss, en hund med fryktelig mange issues og helseplager, Tuva er hjertebarnet mitt og Vigdis krysper seg lengre og lengre inn i hjerterota mi dag for dag, Trym kræsja jeg fullstendig med etterhvert, null kjemi og mer eller mindre null følelser, helt til jeg tok meg selv i nakken og gjorde ting på hans premisser, det er jo ikke hans feil at han ikke lever opp til ideal hunden min, Nå digger jeg han, han er så sær og spesiell så man må jo bare elske han! Jeg måtte bare åpne øya mine og se forbi det "irriterende" ved han. Og det synes jeg man skylder hunden å gjøre, det er ikke hunden som valgte å komme til deg, du valgte det helt fint selv.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så får folk gjøre som dem selv vil, jeg skal ikke sitte å dømme folk som gjør ting anderledes enn det jeg gjør. Men jeg ville nok aldri omplassert en hund pga dårlig/manglende kjemi, jeg er litt sånn at har man først tatt til seg en hund så skal man gjøre det man kan for at den hunden får det fint hos deg. Og ja, jeg skjønner hva kjemi er, Bodil var både C og jeg "forelsket" i, fra første bildet vi så av henne så var det bestemt at hun skulle til oss, en hund med fryktelig mange issues og helseplager, Tuva er hjertebarnet mitt og Vigdis krysper seg lengre og lengre inn i hjerterota mi dag for dag, Trym kræsja jeg fullstendig med etterhvert, null kjemi og mer eller mindre null følelser, helt til jeg tok meg selv i nakken og gjorde ting på hans premisser, det er jo ikke hans feil at han ikke lever opp til ideal hunden min, Nå digger jeg han, han er så sær og spesiell  så man må jo bare elske han! Jeg måtte bare åpne øya mine og se forbi det "irriterende" ved han. Og det synes jeg man skylder hunden å gjøre, det er ikke hunden som valgte å komme til deg, du valgte det helt fint selv.

Betyr det at det er greit å omplassere grunnet manglende kjemi om man virkelig har forsøkt ordentlig å få det til å fungere?

---------

Ellers har jeg tenkt mye på hunden jeg omplasserte grunnet dårlig kjemi. Og kommer jo frem til at det var hennes manglende trivsel som utløste tanken om nytt hjem. Hun mistrivdes med nytt hjem og den nye hunden.

Jeg kunne såklart levert tilbake/omplassert det nyeste flokkmedlemmet, det hadde nok vært mer akseptabelt for mange, men når det dukket opp et perfekt hjem for Tinka så gjorde jeg et valg jeg tror var best for alle parter og står fortsatt 100% bak det valget.

Hadde Tinka hatt det fint, så er det nok stor sannsynlighet for at hun hadde blitt værende tror jeg. Og hadde noe skjedd i nåværende hjem som gjorde at de ikke kunne hatt henne så hadde jeg åpnet dørene umiddelbart (det mye fordi jeg har et liv jeg er ganske sikker på at hun hadde trivdes i, i motsetning til tidligere). Så det er ihvertfall ikke det at jeg ikke tåler/takler henne, men omplasseringsvalget ble tatt for hennes beste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Betyr det at det er greit å omplassere grunnet manglende kjemi om man virkelig har forsøkt ordentlig å få det til å fungere?

---------

Ellers har jeg tenkt mye på hunden jeg omplasserte grunnet dårlig kjemi. Og kommer jo frem til at det var hennes manglende trivsel som utløste tanken om nytt hjem. Hun mistrivdes med nytt hjem og den nye hunden.

Jeg kunne såklart levert tilbake/omplassert det nyeste flokkmedlemmet, det hadde nok vært mer akseptabelt for mange, men når det dukket opp et perfekt hjem for Tinka så gjorde jeg et valg jeg tror var best for alle parter og står fortsatt 100% bak det valget.

Hadde Tinka hatt det fint, så er det nok stor sannsynlighet for at hun hadde blitt værende tror jeg. Og hadde noe skjedd i nåværende hjem som gjorde at de ikke kunne hatt henne så hadde jeg åpnet dørene umiddelbart (det mye fordi jeg har et liv jeg er ganske sikker på at hun hadde trivdes i, i motsetning til tidligere). Så det er ihvertfall ikke det at jeg ikke tåler/takler henne, men omplasseringsvalget ble tatt for hennes beste.

Som sagt så legger jeg meg ikke oppi hva andre gjør, hva som føles ugreit ut for meg kan føles greit for andre, og jeg er ikke interresert i å sitte her å moralisere. Men jeg tror at jeg aldri kommer til å få et så dårlig forhold til en hund at jeg omplasserer den pga dårlig kjemi.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt så legger jeg meg ikke oppi hva andre gjør, hva som føles ugreit ut for meg kan føles greit for andre, og jeg er ikke interresert i å sitte her å moralisere.  Men jeg tror at jeg aldri kommer til å få et så dårlig forhold til en hund at jeg omplasserer den pga dårlig kjemi.

Dette er vel gjenganger i tråden, man har ikke opplevd så dårlig kjemi at man har måttet omplassere og tror dermed ikke det er mulig.

Men da er man ihvertfall enig om at dårlig kjemi finnes.

Så blir det jo litt opptil hver enkelt situasjon hva som er beste valget å ta. Og personlig mener ihvertfall jeg at hundens trivsel skal settes først, men man skylder jo alle parter å virkelig gjøre et realt forsøk på å få ting til å fungere før evt omplassering blir et tema :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vel gjenganger i tråden, man har ikke opplevd så dårlig kjemi at man har måttet omplassere og tror dermed ikke det er mulig.

Men da er man ihvertfall enig om at dårlig kjemi finnes.

Så blir det jo litt opptil hver enkelt situasjon hva som er beste valget å ta. Og personlig mener ihvertfall jeg at hundens trivsel skal settes først, men man skylder jo alle parter å virkelig gjøre et realt forsøk på å få ting til å fungere før evt omplassering blir et tema :)

Det er jo fint at du vet hva jeg har opplevd og ikke da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leser bare det du skriver:

Men jeg tror at jeg aldri kommer til å få et så dårlig forhold til en hund at jeg omplasserer den pga dårlig kjemi.

Fordi jeg mener at om jeg har tatt til meg en hund så er det mitt ansvar å gjøre så den har det bra hos meg, med litt egeninnsats så klarer jeg som regel det jeg har sett meg fore :) Jeg er tilpasningsdyktig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi jeg mener at om jeg har tatt til meg en hund så er det mitt ansvar å gjøre så den har det bra hos meg, med litt egeninnsats så klarer jeg som regel det jeg har sett meg fore :) Jeg er tilpasningsdyktig.

Ja jeg leser da at du aldri har vært i en situasjon der omplassering har vært eneste fornuftige utvei.

Jeg skriver jo også at man selvfølgelig skylder alle parter å gjøre en real innsats før evt. valget faller på omplassering. Det at man kommer til det stadiet betyr ikke at man ikke er tilpasningsdyktig, og det er nok vanskelig å se for en som aldri har opplevd den situasjonen. Og det er det jeg sier at er en gjenganger i denne tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg leser da at du aldri har vært i en situasjon der omplassering har vært eneste fornuftige utvei.

Jeg skriver jo også at man selvfølgelig skylder alle parter å gjøre en real innsats før evt. valget faller på omplassering. Det at man kommer til det stadiet betyr ikke at man ikke er tilpasningsdyktig, og det er nok vanskelig å se for en som aldri har opplevd den situasjonen. Og det er det jeg sier at er en gjenganger i denne tråden.

Men da sier vi det sånn da, at det kun er de som har omplassert som virkelig har hatt dårlig kjemi, vi andre er bare dårlige eterligninger :) Og bare så du forstår så prater jeg om meg selv, ikke om andre. Jeg aner ikke hvor tilpasningsdyktige andre er eller hvor mye jobb de har lagt i det, akkurat som du ikke aner det om meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri hatt dårlig kjemi med noen av mine egne hunder ( jeg har derimot hatt uforklarlig dårlig kjemi med mennesker , det er ufattelig slitsomt når man må omgåes mennesket jevnlig og dette mennesket helst vil være bestevennen din ), men jeg ser ikke problemet.

Flesteparten av mine hunder har vært omplasseringshunder og de takler det veldig bra altså.

Jeg tror også hunder flest merker om de har en eier som irriterer seg over den, så for hundens del er det vel like greit å få en ny sjanse i et nytt hjem hvis man ikke klarer å løse det ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hver debatt man ikke klarer å forholde seg saklig og ikke følelesesmessig biased i er en god debatt. Derfor ser jeg vekk fra nesevis og håper vi kan ha en mer rasjonell og saklig diskusjon om fenomenet.

Ja -for det er rasjonelt og saklig å sammenligne hunder og barn :sheldon: - spesielt når man ikke engang har erfart - og dermed ikke kan vite - hvordan man rent biologisk forholder seg til sine egne barn versus hunder.

Jeg reagerer på det du skriver fordi jeg syns du er ganske usaklig.

Og hva jeg tenker utover det som ikke omhandler SAKEN skal jeg holde for meg selv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jo ikke hans feil at han ikke lever opp til ideal hunden min, ...... Jeg måtte bare åpne øya mine og se forbi det "irriterende" ved han. Og det synes jeg man skylder hunden å gjøre, det er ikke hunden som valgte å komme til deg, du valgte det helt fint selv.

Madammen klipper i vei..

Godt skrevet!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke noe problem med å forstå mange grunner til omplassering , men det at man ikke klarer å gi hunden et ordentlig godt liv fordi man ikke har bra kjemi ? Den sliter jeg litt med å forstå. Om det er for hundens beste å bli omplassert så er det fordi den ikke har det greit der den er ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt, moralsk sett bør man jo heller leve med en hund man ikke går helt overens med i 10-15 år fremfor å omplassere den. Det er viktigere enn å finne en løsning som kanskje er bedre for både hund og menneske. Moralsk sett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke noe problem med å forstå mange grunner til omplassering , men det at man ikke klarer å gi hunden et ordentlig godt liv fordi man ikke har bra kjemi ? Den sliter jeg litt med å forstå. Om det er for hundens beste å bli omplassert så er det fordi den ikke har det greit der den er ?

Jeg skal ikke snakke for alle andre, men i mitt tilfelle er det jo ikke snakk om at hunden ikke har det bra. Luna har det het fint hos meg, hun. Får litt triksetrening, er med på lange skogsturer og er med på det meste jeg gjør i hverdagen. Hun har det absolutt bra, men det er ikke optimalt. Der ligger problemet for meg. Man kan jo begynne å diskutere hvilke hunder som faktisk lever optimalt, men selv om min får sine fysiske behov dekket så skulle hun optimalt sett hatt en eier som ikke går og irriterer seg over henne. Jeg gir henne alt hun trenger i form av aktivitet, utstyr, mat o.l., men jeg kan ikke gi henne alt hun trenger mtp det emosjonelle. Der stopper det litt for meg.

Min er jo lille Tjukkeboll. Jeg har hatt henne siden hun var syv uker, og når man har hatt en hund såpass lenge, og lagt ned så mange timer som jeg har, da blir man jo knyttet til dem. Jeg er uendelig glad i henne, og jeg vil bare hennes beste. Derfor har jeg tenkt på omplassering. Fordi HUN hadde hatt det bedre hos noen som ga henne alt hun får hos meg, PLUSS det emosjonelle båndet, den "kjemien" som mangler oss i mellom. Å få det fysiske dekket er liksom ikke nok i mitt hode. De skal ha en eier som "loves them unconditionally" (for å si det på godt norsk), på samme måte som hunder elsker oss. De skal ha en eier som blir sjarmert og som får sommerfugler i magen av alt det ekle og irriterende de gjør. DA har de optimalt. I mitt hode.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi snakker jo ganske forskjellig språk når det kommer til kjemi. For meg har det ingenting med om hunden svarer til forventningene eller ikke, eller om den er for krevende/har problematferd eller lignende. Det er mer udefinerbar enn det, det handler om bølgelengde, som @raksha sier, eller kommunikasjon, eller rett og slett kontakt. For meg er det det som gjør hundehold morsomt og bra, en gjensidig kontakt, at vi "forstår" hverandre, og har en relasjon. Det handler ikke om lydighetsøvelser eller utstillingsresultater. Om hunden ikke møter forventningene til eier der handler det mer om at den ikke passer til eiers bruk (noe som også er en legitim grunn til å omplassere i min verden). De fleste hunder takler en omplassering veldig, veldig fint. Da er det bedre at den kommer til noen som digger bikkja fullt og helt, enn en som bare "misforstår" den hele tiden.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså, i forhold til det å ha hunden fra den er valp; han som jeg kaller "hunden i mitt liv" tok jeg over da han var tre år gammel, så jeg hadde jo ingen mulighet til å forme han som valp. Det var liksom bare oss to. Nå har jeg bare hatt en valp selv, men det er jo sikkert lettere å få god kjemi med en man har hatt fra den var åtte uker enn en omplasseringshund som er omplassert i voksen alder?

Svarte visst på det her nede, men for meg er det ingen nødvendig sammenheng mellom å ha hunden fra den er valp og "god kjemi"

Betyr det at det er greit å omplassere grunnet manglende kjemi om man virkelig har forsøkt ordentlig å få det til å fungere?

---------

Ellers har jeg tenkt mye på hunden jeg omplasserte grunnet dårlig kjemi. Og kommer jo frem til at det var hennes manglende trivsel som utløste tanken om nytt hjem. Hun mistrivdes med nytt hjem og den nye hunden.

Jeg kunne såklart levert tilbake/omplassert det nyeste flokkmedlemmet, det hadde nok vært mer akseptabelt for mange, men når det dukket opp et perfekt hjem for Tinka så gjorde jeg et valg jeg tror var best for alle parter og står fortsatt 100% bak det valget.

Hadde Tinka hatt det fint, så er det nok stor sannsynlighet for at hun hadde blitt værende tror jeg. Og hadde noe skjedd i nåværende hjem som gjorde at de ikke kunne hatt henne så hadde jeg åpnet dørene umiddelbart (det mye fordi jeg har et liv jeg er ganske sikker på at hun hadde trivdes i, i motsetning til tidligere). Så det er ihvertfall ikke det at jeg ikke tåler/takler henne, men omplasseringsvalget ble tatt for hennes beste.

In your dreams :D

Jeg har bare hatt to hunder fra de var valper, jeg. Resten har kommet mer eller mindre tilfeldig som relativt unge voksne hunder. Vel, min første valp kom også bare på døra en dag. Min første hund og min beste venn i tretten år.

Valp nummer to ble kjøpt etter nøye planlegging og vurdering, men han ble liksom aldri så nær meg. Jeg forsto ham på en måte aldri helt. Nå viste det seg at mamma syns Bimbo bedlington var verdens åttende underverk, så hun hadde han på hytta hele sommeren og i perioder når Ia lå mye på sykehus etc. Bevares, han var da elsket av oss alle, men litt sånn ubrukelig til noe annet enn det :P Han ble vel bortimot 14.

Så hopper jeg over tollerlivet, grekergutten (masse kjemi over hele fjøla) og rett til Tinka. Hun er jo veldig Ia sin. Jeg tror jeg distanserte meg litt fra henne, fordi hun var Ias store kjærlighet (og er det enda), men særlig det siste året der det bare har vært Tinka og meg, har hun blitt en liten drømmehund. Når Ia en gang får mulighet til å ha henne hos seg, er jeg så heldig at jeg har en hund til jeg kan hente når jeg måtte ønske. Det er også den eneste hunden det er aktuellt å ha boende med Tinka. Scilos er hennes store helt og beskytter. Andre hunder vi har hatt her, får henne til å dø bittelitt. Sikkert barnslig av meg, men hun skal få ha armkroken sin i fred, hun :heart:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svarte visst på det her nede, men for meg er det ingen nødvendig sammenheng mellom å ha hunden fra den er valp og "god kjemi"

In your dreams :D

Jeg har bare hatt to hunder fra de var valper, jeg. Resten har kommet mer eller mindre tilfeldig som relativt unge voksne hunder. Vel, min første valp kom også bare på døra en dag. Min første hund og min beste venn i tretten år.

Valp nummer to ble kjøpt etter nøye planlegging og vurdering, men han ble liksom aldri så nær meg. Jeg forsto ham på en måte aldri helt. Nå viste det seg at mamma syns Bimbo bedlington var verdens åttende underverk, så hun hadde han på hytta hele sommeren og i perioder når Ia lå mye på sykehus etc. Bevares, han var da elsket av oss alle, men litt sånn ubrukelig til noe annet enn det :P Han ble vel bortimot 14.

Så hopper jeg over tollerlivet, grekergutten (masse kjemi over hele fjøla) og rett til Tinka. Hun er jo veldig Ia sin. Jeg tror jeg distanserte meg litt fra henne, fordi hun var Ias store kjærlighet (og er det enda), men særlig det siste året der det bare har vært Tinka og meg, har hun blitt en liten drømmehund. Når Ia en gang får mulighet til å ha henne hos seg, er jeg så heldig at jeg har en hund til jeg kan hente når jeg måtte ønske. Det er også den eneste hunden det er aktuellt å ha boende med Tinka. Scilos er hennes store helt og beskytter. Andre hunder vi har hatt her, får henne til å dø bittelitt. Sikkert barnslig av meg, men hun skal få ha armkroken sin i fred, hun :heart:

Jeg synes det er så fint med disse hundene som bare kommer tilfeldig inn i livet ditt og hjertet ditt og bare blir der! Sånn som Pea også, helt helt tilfeldig - men den beste hunden jeg har hatt, og den eneste som har kunnet måle seg med Knott i "hjertebarn"-kategorien. Jeg håper folk aldri slutter å omplassere hunder, for hvor skal jeg få hunder fra da? :P:lol:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne skjønt det moralsk forkastelige i å avlive en hund pga manglende kjemi, men jeg forstår som sagt ikke problemet med å gi den et nytt (godt) hjem hvor den trives. De aller, aller fleste hunder trives når de bor i et godt hjem og ender ikke opp som lengtende hunder på togperrongen..

Når jeg tenker tilbake på Siri (aussie, ga bort til familiemedlem etter samlivsbrudd) så var det kanskje hennes manglende interesse for å "være sammen" som gjorde det for min del. Hun kom sjelden på eget initiativ til meg annet enn for å bite i klærne mine. Selv om vi trente masse, hun var på en måte ikke "her", vanskelig å forklare. Livlig hund for all del, men.

Det ligger for min del veldig egoistiske grunner bak det å ha hund. Hovedgrunnen er selskap og et vesen å være sammen med. Det har de tre andre gitt meg på forskjellige måter, men aussien gjorde ikke det. Jeg var glad i henne da, men ikke nok :) .

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...