Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Sitat fra artikkelen "Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset? "

Jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde lest artikelen, deprimerende saker. Den handler stort sett om at folk har en alt for høy terskel om å melde fra om mulig vannskjøtsel.

Skrevet

Er vel samme sak som dette? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/minst-70-kuer-og-kalver-doede-paa-gaard-i-namdalen/a/23418990/

I såfall, hvordan det kan skje? Somregel er det en personlig tragedie hos bonden. Bønder jobber ofte alene og veldig isolert, slik at det er vanskelig å fange opp faresignaler i forhold til depresjoner og psykiske sykdommer. I tillegg til ofte svært presset økonomi og krav om levering, så er det et ganske utsatt yrke. Ingen unskyldning eller ufarliggjøring, bare en mulig forklaring. Det er rett og slett somregel bare fryktelig trist når sånt skjer, og somregel ligger det ikke intensjon om dyremishandling bak det.

  • Like 5
Skrevet

Er vel samme sak som dette? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/minst-70-kuer-og-kalver-doede-paa-gaard-i-namdalen/a/23418990/

I såfall, hvordan det kan skje? Somregel er det en personlig tragedie hos bonden. Bønder jobber ofte alene og veldig isolert, slik at det er vanskelig å fange opp faresignaler i forhold til depresjoner og psykiske sykdommer. I tillegg til ofte svært presset økonomi og krav om levering, så er det et ganske utsatt yrke. Ingen unskyldning eller ufarliggjøring, bare en mulig forklaring. Det er rett og slett somregel bare fryktelig trist når sånt skjer, og somregel ligger det ikke intensjon om dyremishandling bak det.

Fikk ikke opp din artikkel heller nå, men tror det er samme sak ja.

Artikkelen i adressa var veldig god, for den lurte ikke på hvordan bonden kunne gjøre noe slikt, den lurte mer på hvordan det knøttlille lokalsamfunnet ikke har merket det. Sammtidig som den påpekte at bønder ikke melder fra om de mistenker at en annen bonde sliter.

Det sammenlignes med barnevernet, som har jobbet hardt for å få ned terskelen til å melde om problemer, mens det samme ikke har skjedd for dyr.

  • Like 3
Skrevet

Artikkelen i Adressa (legger i spoiler fordi den er nokså lang):

Én av fem bønder har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på en nabogård
Det viser en undersøkelse fra Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU.


Fredag ble rundt 70 storfe funnet døde i et fjøs i Namdal.

– Det var et grusomt syn som møtte oss. Alle dyrene i fjøset var døde, sier lensmann i Namsos og Fosnes Stein Erik Granli.

Årsaken til at de ennå ikke vet eksakt hvor mange dyr som døde er at Mattilsynet ikke hadde utstyr av tilstrekkelig kvalitet for å kunne gå inn og sjekke identiteten til dyrene.

Mange mistenker mishandling

Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU avsluttet i 2010 et forskningsprosjekt hvor de skulle se på vanskjøtsel av husdyr. Prosjektet stoppet opp da de ikke fikk noen av dem det gjaldt i tale.

– Regelverket for forskningsetikk gjør at vi må ta kontakt med bønder som har vanskjøttet dyr anonymt gjennom Mattilsynet. De tok kontakt med dem, men ingen svarte oss, sier seniorforsker Oddveig Storstad. Likevel rakk de å få et godt bilde på at dette kan forekomme på mange gårder.

Spurte 1500 bønder

– Å komme bak fjøsdøra er ikke så lett, men i 2010 spurte vi drøyt 1500 bønder i en spørreundersøkelse om de hadde hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på noen av nabogårdene. 4,9 prosent av alle spurte svarte at de har hatt mistanke om alvorlig vanskjøtsel, mens 17,7 prosent sa de har hatt mistanke, men at vanskjøtselen ikke er alvorlig. Det er ganske høye tall, det betyr at nesten én av fem bønder har hatt mistanke om at dyr har blitt mishandlet, sier Storstad.

Videre fant de at det var flest yngre bønder som rapporterte at de har hatt mistanke om alvorlig vanskjøtsel. Det er også flest kvinner som har slike mistanker, og flere at dem som meldte om mistanke kommer opprinnelig fra miljøer utenfor gården.

Ikke lett å varsle

– Det er helt klart at dette er et ikke ubetydelig fenomen. Å varsle er heller ikke så lett, her mener jeg det er paralleller til barnevernssaker. Det kan nok være lang vei fra å ha en mistanke til å varsle, og det er ikke sikkert det er så enkelt å oppdage for andre heller. Det å være bonde har blitt et ensomt yrke, og det er stadig færre som slippes bak fjøsdøra, sier Storstad.

Forskerne spurte også hvor mange som ville ha varslet.

–34,9 svarer at det er svært sannsynlig at de ville ha varslet, mens 42,8 sier det er ganske sannsynlig. 6,8 sier det er ganske usannsynlig, mens fire prosent sier det er svært usannsynlig. Elleve prosent vet ikke, sier Storstad.

Norsk senter for bygdeforskning fant at det i perioden fra 2005 til 2007 var 90 tilfeller av vanskjøtsel som skyldtes sviktende stell, fôring eller ulykke som ble varslet til Mattilsynet.

- En lettelse å bli oppdaget

Det beste som har skjedd, mente Ola Simen Hjellum da han ble dømt for vanskjøtsel av sine 42 storfe.

Saken ble i 2008 omtalt som en av Trøndelags største dyretragedier.

Ørland-bonden ble fradømt retten til å eie, ha, handle med og bruke dyr i ti år. Han fikk også 60 dagers fengselsstraff, 30 av dem betinget.

Mistet kontrollen

Tragedien i Namdalen får ham til å tenke tilbake på sin egen situasjon.

– Jeg hadde det forferdelig helt til det ble oppdaget. Da ble jeg faktisk lettet, sier Hjellum.

– Hvordan kunne det gå så galt?

– Jeg følte at jeg mistet styringen på gården. Jeg var jo i fjøset og prøvde det jeg kunne når dette pågikk, men det å spørre om hjelp ble for vanskelig. Spesielt når situasjonen ble trasig for dyrene. Det jeg opplevde da må jeg leve med resten av livet.

– Et nederlag

Han torde ikke fortelle noen om marerittet i fjøset, der noen av dyrene lå døde. Andre hadde han gravd ned utenfor fjøset. Å be om hjelp følte han som et nederlag. –Det å ikke få det til selv føltes vanskelig, sier han.

Dyretragedien ble avdekket da Mattilsynet og politiet besøkte gården hans etter en bekymringsmelding. Selv skulle 41-åringen ønske at naboer og andre kunne tatt direkte kontakt med ham.

– Det er synd de ikke kom direkte til meg. Da ville det vært lettere å be om hjelp.

– Bekymringene baller på seg

Retten påpekte at Mattilsynet burde ha grepet inn tidligere. Hjellum mener de burde kurses av folk med hans egen erfaring for å vite hva de skal se etter under tilsyn.

– De bør se på hvordan personen er, hvordan bonden har det og spørre om de økonomiske forholdene. Er økonomien vanskelig, blir hverdagen tyngre. Bekymringene baller på seg, og du føler at du ikke er god nok, sier han.

Hjellum mistet ikke retten til å stelle andres dyr, og fikk kort tid etter dommen jobb som avløser. Han hadde da en dialog med Mattilsynet som kunne besøke fjøset når de ville.

Langt til naboen

– Det som skjedde i Namdalen er en ufattelig tragedie. Jeg spør meg hvordan dette kunne skje, hvorfor var det ingen som hadde mistanke?

Det sier leder i Nord-Trøndelag Bondelag Asbjørn Helland. Det samme har han måtte spørre seg før også.

– Det er ikke første gang dette skjer, og i 90 prosent av tilfellene er det psykiske lidelser som ligger bak. Men noen må fange det opp. Har du melkekyr kommer det tankbil og veterinær ganske ofte, men når du driver med kjøttproduksjon kan det gå lenge imellom at fjøset besøkes. Vi må ha et sikkerhetsnett, slik at vi fanger opp dem det gjelder før det går så galt. Men dersom du er for deg selv og sjelden har besøk, så er det en fare for at dette skjer. Det kan være langt mellom gårdene, det blir færre av oss og også selve produsentmiljøet blir mindre, sier Helland, og legger til at Bondelaget stadig diskuterer hvordan mishandling skal unngås.

  • Like 2
Skrevet

Her er teksten, i hvert fall, syntes det var litt fint skrevet. Kanskje minus det om dyrepoliti på slutten. Får MT beskjed, gjør de vel jobben..

«Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset?»

Det er ikke til å fatte. 70 okser og kalver sultet i hjel i et fjøs i Namdalen. Lidelsene som har pågått i fjøset i dager, uker og måneder er nesten umulig å ta inn. Men vi må. Vi hører altfor ofte om dyretragedier i landbruket. Dyr som vanskjøttes, som trår rundt i møkk og døde dyr, på desperat leting etter mat.

LES OGSÅ: Fant 70 døde storfe

Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset?

Det er et fortvilt lokalsamfunn som nå tumler med de samme spørsmålene. Dyretragedier i landbruket skyldes oftest psykiatri og personlige tragedier. Bønder opplever livskriser, som oss andre. Forskjellen er at konsekvensene er så fatale. Med seg ned i det sorte hullet drar de et fjøs fullt av hjelpeløse dyr. Bønder som selv har vanskjøttet dyrene sine har fortalt om hvordan oppgavene tårner seg opp. Til slutt blir alt uoverkommelig. De klarer ikke be om hjelp, de orker ikke møte marerittet som venter i fjøset.

Bøndene må bry seg mer om hverandre, er et av svarene fra Bondelaget. En del av virkeligheten er at det blir stadig færre igjen til å bry seg. Det blir færre gårder, det blir lengre mellom naboene. Ikke besøker vi hverandre lenger heller. Det er vanskelig å se på Facebook at noe er riv, ruskende galt hos naboen. – Bøndene blir mer og mer ensomme, økonomien blir tøffere og nettverket har blitt mindre. Derfor er også risikoen for dårlig husdyrhold større enn tidligere, uttalte avdelingssjef John Bjarne Falch ved Mattilsynet Namdal etter tragedien.

Landbruket har en jobb å gjøre med egne holdninger. Det er lite kultur for å be om hjelp, vise svakhet og innrømme nederlag. Barnevernet har jobbet knallhardt med å normalisere bekymringsmeldinger. Det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite. Slik er det neppe i landbruket. Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU har gjennomført en spørreundersøkelse blant 1500 bønder, hvor én av fem svarte at de har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på en nabogård. Det er et skremmende høyt tall. Men hvor mange har faktisk varslet sin bekymring? Likegyldighet, frykt eller en tradisjon for ikke å blande seg i andres saker – uansett årsak så er det drepende for landbrukets troverdighet.

Det blinker ikke en varsellampe i Mattilsynets registre når noe begynner å gå galt. De er helt avhengig av tips. De mange dyretragediene viser at det ikke holder å stole på «nabokjerringa». Når de uoffisielle kanalene bryter sammen, må de offisielle styrkes. Det må på plass nye ordninger, et sikkerhetsnett. Kommuner, bondelagene, Mattilsynet og andre må finne systemer som kan avverge de verste dyretragediene. Kanskje vil vi aldri forstå det som har skjedd i Namdalen, men vi må gjøre det vi kan for at det aldri skal skje igjen. Fire måneder med ensomhet, fortielse og smerte burde ikke være mulig.

Mange har latterliggjort forslaget om dyrepoliti og andre ordninger som skal forebygge dyretragedier og vold mot dyr. Latteren bør stilne i møtet med 70 utpinte dyr i et fjøs i Namdalen.

Skrevet

Her er teksten, i hvert fall, syntes det var litt fint skrevet. Kanskje minus det om dyrepoliti på slutten. Får MT beskjed, gjør de vel jobben..

*klipp*

Mange har latterliggjort forslaget om dyrepoliti og andre ordninger som skal forebygge dyretragedier og vold mot dyr. Latteren bør stilne i møtet med 70 utpinte dyr i et fjøs i Namdalen.

Jeg syns også det ble litt flåsete når jeg leste det først. Men mattilsynet har jobbet med å synliggjøre seg selv og hvilke behov de mener dyr har. Det er en økt fokus på det hos politi og rettsvesen også, så man ikke bare henger seg opp i argumentet for dyrepoliti.

  • Like 2
Skrevet

Hva kunne et dyrepoliti ha gjort i denne saken? De ville vel også vært avhengig av å få tips om at noe er galt. Det hadde vel ikke vært slik at et dyrepoliti ville reist rundt på rutinemessige inspeksjonsrunder på gårdene rundt omkring heller.

Jeg kan faktisk skjønne at sånt kan gå an, jeg, for det ER en høy terskel for å melde fra om uregelmessigheter i slike små samfunn. Alle kjenner alle, kanskje har denne fyren vært en sånn som INGEN ville trodd det kunne skje med? Man vil vel heller ikke ødelegge naboforholdene, noe man er redd man kan gjøre ved å melde fra, spesielt dersom meldingen er feil?

Jeg tror man må få til rutinemessige kontroller hos bønder som driver med dyr. Ansette folk som bare reiser rundt på inspeksjon - minst hver 14. dag - slik at tragedier som dette kan fanges opp.

  • Like 6
Skrevet

Jeg tenker at det handler vel mer om å bry seg, enn å melde folk. Om man har mistanke om vanskjøtsel, så bør første bud være å spørre om alt går bra. Ta en tur på besøk, hjelpe til, om man kan. Nytter ikke det, SÅ får man melde, da...

  • Like 1
Skrevet

Det er allerede satt igang tiltak for å forebygge sånt. Men de er fremdeles avhengige av enten tips eller at folk selv klarer å be om hjelp.

http://www.bondebladet.no/midten/nettverk-skal-forebygge-kriser/

Kjempefint tiltak, men gjelder ikke dette kun en liten geografisk gruppe bønder, ikke hele landet?

Dekker denne ordninga gården hvor de 70-80 storfeene sultet i hjel?

Skrevet

Har tenkt litt på det der. Hva med en slags kompis-/fadderordning? Nå tenker jeg bare høyt altså. Men at alle bønder har en slags kontaktperson eller flere fra lokalmiljøet, kanskje andre bønder selv, som har som oppgave å besøke hverandre og rett og slett ta en kopp kaffe, snakke om planer for gården, hvordan det går med dyra, hvordan det står til med avlingen i år osv, hvordan en har det.

For å løse litt opp i ensomheten og isolasjonen og gi folk noen å snakke med, dele planer og ideer med, og som kan fange opp tegn på at ting ikke er som de burde.

Kanskje burde de også kurses litt i å oppfatte faresignaler for depresjon o.l. Kan kanskje organiseres gjennom de/den lokale bondeorganisasjonen(e) i samarbeid med kommunen. Det er ikke snakk om å "ta" folk, men å forebygge, og å sørge for at de som trenger det får hjelp.

Mange trenger kanskje ikke en sånn ordning og mange lokalmiljøer har dette på plass som "gode naboer" allerede. Men det er jo tydelig at for en del er isolasjon og ensomhet et problem, og dette kan føre til depresjoner og slike tragedier som vi ser i denne saken.

Skrevet

Kjempefint tiltak, men gjelder ikke dette kun en liten geografisk gruppe bønder, ikke hele landet?

Dekker denne ordninga gården hvor de 70-80 storfeene sultet i hjel?

Det er bare et prøveprosjekt som dekker østerdalen pr i dag. Er et annet opplegg i steinkjer, men om det dekker området hvor denne gården ligger tror jeg ikke. Men det er hvertfall i gang.

Skrevet

Bondelaget holder årlige kurs med forskjellige temaer for oss regnskapsførere, og de to siste årene har et av temaene vært hvordan vi kan fange opp faresignaler (og hvordan vi skal forholde oss til det) hos våre kunder.

Skrevet

Jeg tenker at det handler vel mer om å bry seg, enn å melde folk. Om man har mistanke om vanskjøtsel, så bør første bud være å spørre om alt går bra. Ta en tur på besøk, hjelpe til, om man kan. Nytter ikke det, SÅ får man melde, da...

Dette har vell mange også vanskeligheter med, for når de får mistanker så ser de heller på personen som en grusom dyremishandler fremfor en potensielt psykisk syk, dermed vil de heller ikke oppsøke dem.

Én ting er at man absolutt burde melde om man har mistanke om vanskjøtsel, én annen ting er at det faktisk kanskje ikke er så lett å oppsøke bonden selv, enda mer så kan det være om det er noen man kjenner.

Jeg syntes det er bra at et slikt syn kommer frem, og ikke bare historiene om bønder som forlater husdyrene til fordel for Thailand!

Skrevet

Sitat fra artikkelen "Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset? "

Jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde lest artikelen, deprimerende saker. Den handler stort sett om at folk har en alt for høy terskel om å melde fra om mulig vannskjøtsel.

Var det ikke nye regler fra i år nå at man ikke kan melde fra annonymt lengre? Det er jo iallefall et steg i feil retning på et allerede utbredt problem.

Skrevet

Saken er tragisk.

Men, det er vanskelig å varsle om man ikke vet. Tre dyr døde i en fjøs en halv kilometer unna der jeg vokste opp, vi gikk forbi fjøset på vei til skolen hver dag, men ingen hadde hørt verken rauting eller kjent lukta av dem. Så ingen visste noe før de tilfeldigvis ble funnet. Der var det psykisk sykdom inne i bildet (men jeg vet egentlig ikke hva som var sant og hva som var sladder). Dyra skulle egentlig ikke vært i den fjøsen en gang, de andre dyra til bonden var i bedre stand på gården hans et par km unna (men det var en del ting mattilsynet kommenterte). Kanskje noen visste og ikke klarte å komme over terskelen for å varsle mattilsynet, men for oss som ikke kjente bonden og bare gikk forbi, vi oppdaget ingenting.

Skrevet

Ang dette med at ingen hørte rauting er det ikke så rart, visstnok bråker de bare i noen dager etter at de har sluttet å få mat og så blir det helt stille :(

Grusom grusom sak, stakkars dyr.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Ingen unnskyldninger for noe slikt :( Hvordan glemmer man at man har dyr? Kan en frisk person blir så psykisk syk at han glemmer alt rundt seg ? Er det en helt ensom person uten folk rundt seg? Jeg syns det bare er så rart at dette kan skje.

Syns det burde vært fast tilsyn av alle gårder som har dyrehold, for eksempel en gang i måneden, for å unngå noe slikt.

Skrevet

Ingen unnskyldninger for noe slikt :( Hvordan glemmer man at man har dyr? Kan en frisk person blir så psykisk syk at han glemmer alt rundt seg ? Er det en helt ensom person uten folk rundt seg? Jeg syns det bare er så rart at dette kan skje.

Syns det burde vært fast tilsyn av alle gårder som har dyrehold, for eksempel en gang i måneden, for å unngå noe slikt.

Man glemmer det ikke, men psykisk sykdom kan være altoppslukende i hverdagen. Og jeg kan glatt se for meg hvordan det kan gå for en bonde med uskyldige dyr om h*n ikke får rett hjelp tidlig nok. Og det er ikke sånn at man sitter der og tror at situasjonen er ok, man VET at situasjonen er så fæl som den er. Og det gjør hullet man sitter i både dypere, og sortere og ****** mye vanskeligere å komme seg ut av. Man føler seg så sinnsykt mindreverdig ifht resten av befolkning at du aner det ikke, fordi man ikke får til enkle ting som er selvsakt for andre. Som bonden i artikkelen sier, han ble lettet når hans vanskjøtsel av dyra ble oppdaget. Han mente vel også at han fikk en altfor mild straff såvidt jeg husker fra artikler etter saken hans.

Og det er vel ingen som unnskylder det? Det viser bare hvor viktig det er å ha et sikkerhetsnett rundt enhver bonde (og rundt psykisk sykdom generelt) Det kan få veldig, veldig alvorlige konsekvenser når det går uoppdaget eller ubehandlet for lenge. :(

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...