Gå til innhold
Hundesonen.no

70 storfe sultet i hjel - hvordan kan det skje?


Pringlen
 Share

Recommended Posts

Sitat fra artikkelen "Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset? "

Jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde lest artikelen, deprimerende saker. Den handler stort sett om at folk har en alt for høy terskel om å melde fra om mulig vannskjøtsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel samme sak som dette? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/minst-70-kuer-og-kalver-doede-paa-gaard-i-namdalen/a/23418990/

I såfall, hvordan det kan skje? Somregel er det en personlig tragedie hos bonden. Bønder jobber ofte alene og veldig isolert, slik at det er vanskelig å fange opp faresignaler i forhold til depresjoner og psykiske sykdommer. I tillegg til ofte svært presset økonomi og krav om levering, så er det et ganske utsatt yrke. Ingen unskyldning eller ufarliggjøring, bare en mulig forklaring. Det er rett og slett somregel bare fryktelig trist når sånt skjer, og somregel ligger det ikke intensjon om dyremishandling bak det.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel samme sak som dette? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/minst-70-kuer-og-kalver-doede-paa-gaard-i-namdalen/a/23418990/

I såfall, hvordan det kan skje? Somregel er det en personlig tragedie hos bonden. Bønder jobber ofte alene og veldig isolert, slik at det er vanskelig å fange opp faresignaler i forhold til depresjoner og psykiske sykdommer. I tillegg til ofte svært presset økonomi og krav om levering, så er det et ganske utsatt yrke. Ingen unskyldning eller ufarliggjøring, bare en mulig forklaring. Det er rett og slett somregel bare fryktelig trist når sånt skjer, og somregel ligger det ikke intensjon om dyremishandling bak det.

Fikk ikke opp din artikkel heller nå, men tror det er samme sak ja.

Artikkelen i adressa var veldig god, for den lurte ikke på hvordan bonden kunne gjøre noe slikt, den lurte mer på hvordan det knøttlille lokalsamfunnet ikke har merket det. Sammtidig som den påpekte at bønder ikke melder fra om de mistenker at en annen bonde sliter.

Det sammenlignes med barnevernet, som har jobbet hardt for å få ned terskelen til å melde om problemer, mens det samme ikke har skjedd for dyr.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Artikkelen i Adressa (legger i spoiler fordi den er nokså lang):

Én av fem bønder har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på en nabogård
Det viser en undersøkelse fra Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU.


Fredag ble rundt 70 storfe funnet døde i et fjøs i Namdal.

– Det var et grusomt syn som møtte oss. Alle dyrene i fjøset var døde, sier lensmann i Namsos og Fosnes Stein Erik Granli.

Årsaken til at de ennå ikke vet eksakt hvor mange dyr som døde er at Mattilsynet ikke hadde utstyr av tilstrekkelig kvalitet for å kunne gå inn og sjekke identiteten til dyrene.

Mange mistenker mishandling

Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU avsluttet i 2010 et forskningsprosjekt hvor de skulle se på vanskjøtsel av husdyr. Prosjektet stoppet opp da de ikke fikk noen av dem det gjaldt i tale.

– Regelverket for forskningsetikk gjør at vi må ta kontakt med bønder som har vanskjøttet dyr anonymt gjennom Mattilsynet. De tok kontakt med dem, men ingen svarte oss, sier seniorforsker Oddveig Storstad. Likevel rakk de å få et godt bilde på at dette kan forekomme på mange gårder.

Spurte 1500 bønder

– Å komme bak fjøsdøra er ikke så lett, men i 2010 spurte vi drøyt 1500 bønder i en spørreundersøkelse om de hadde hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på noen av nabogårdene. 4,9 prosent av alle spurte svarte at de har hatt mistanke om alvorlig vanskjøtsel, mens 17,7 prosent sa de har hatt mistanke, men at vanskjøtselen ikke er alvorlig. Det er ganske høye tall, det betyr at nesten én av fem bønder har hatt mistanke om at dyr har blitt mishandlet, sier Storstad.

Videre fant de at det var flest yngre bønder som rapporterte at de har hatt mistanke om alvorlig vanskjøtsel. Det er også flest kvinner som har slike mistanker, og flere at dem som meldte om mistanke kommer opprinnelig fra miljøer utenfor gården.

Ikke lett å varsle

– Det er helt klart at dette er et ikke ubetydelig fenomen. Å varsle er heller ikke så lett, her mener jeg det er paralleller til barnevernssaker. Det kan nok være lang vei fra å ha en mistanke til å varsle, og det er ikke sikkert det er så enkelt å oppdage for andre heller. Det å være bonde har blitt et ensomt yrke, og det er stadig færre som slippes bak fjøsdøra, sier Storstad.

Forskerne spurte også hvor mange som ville ha varslet.

–34,9 svarer at det er svært sannsynlig at de ville ha varslet, mens 42,8 sier det er ganske sannsynlig. 6,8 sier det er ganske usannsynlig, mens fire prosent sier det er svært usannsynlig. Elleve prosent vet ikke, sier Storstad.

Norsk senter for bygdeforskning fant at det i perioden fra 2005 til 2007 var 90 tilfeller av vanskjøtsel som skyldtes sviktende stell, fôring eller ulykke som ble varslet til Mattilsynet.

- En lettelse å bli oppdaget

Det beste som har skjedd, mente Ola Simen Hjellum da han ble dømt for vanskjøtsel av sine 42 storfe.

Saken ble i 2008 omtalt som en av Trøndelags største dyretragedier.

Ørland-bonden ble fradømt retten til å eie, ha, handle med og bruke dyr i ti år. Han fikk også 60 dagers fengselsstraff, 30 av dem betinget.

Mistet kontrollen

Tragedien i Namdalen får ham til å tenke tilbake på sin egen situasjon.

– Jeg hadde det forferdelig helt til det ble oppdaget. Da ble jeg faktisk lettet, sier Hjellum.

– Hvordan kunne det gå så galt?

– Jeg følte at jeg mistet styringen på gården. Jeg var jo i fjøset og prøvde det jeg kunne når dette pågikk, men det å spørre om hjelp ble for vanskelig. Spesielt når situasjonen ble trasig for dyrene. Det jeg opplevde da må jeg leve med resten av livet.

– Et nederlag

Han torde ikke fortelle noen om marerittet i fjøset, der noen av dyrene lå døde. Andre hadde han gravd ned utenfor fjøset. Å be om hjelp følte han som et nederlag. –Det å ikke få det til selv føltes vanskelig, sier han.

Dyretragedien ble avdekket da Mattilsynet og politiet besøkte gården hans etter en bekymringsmelding. Selv skulle 41-åringen ønske at naboer og andre kunne tatt direkte kontakt med ham.

– Det er synd de ikke kom direkte til meg. Da ville det vært lettere å be om hjelp.

– Bekymringene baller på seg

Retten påpekte at Mattilsynet burde ha grepet inn tidligere. Hjellum mener de burde kurses av folk med hans egen erfaring for å vite hva de skal se etter under tilsyn.

– De bør se på hvordan personen er, hvordan bonden har det og spørre om de økonomiske forholdene. Er økonomien vanskelig, blir hverdagen tyngre. Bekymringene baller på seg, og du føler at du ikke er god nok, sier han.

Hjellum mistet ikke retten til å stelle andres dyr, og fikk kort tid etter dommen jobb som avløser. Han hadde da en dialog med Mattilsynet som kunne besøke fjøset når de ville.

Langt til naboen

– Det som skjedde i Namdalen er en ufattelig tragedie. Jeg spør meg hvordan dette kunne skje, hvorfor var det ingen som hadde mistanke?

Det sier leder i Nord-Trøndelag Bondelag Asbjørn Helland. Det samme har han måtte spørre seg før også.

– Det er ikke første gang dette skjer, og i 90 prosent av tilfellene er det psykiske lidelser som ligger bak. Men noen må fange det opp. Har du melkekyr kommer det tankbil og veterinær ganske ofte, men når du driver med kjøttproduksjon kan det gå lenge imellom at fjøset besøkes. Vi må ha et sikkerhetsnett, slik at vi fanger opp dem det gjelder før det går så galt. Men dersom du er for deg selv og sjelden har besøk, så er det en fare for at dette skjer. Det kan være langt mellom gårdene, det blir færre av oss og også selve produsentmiljøet blir mindre, sier Helland, og legger til at Bondelaget stadig diskuterer hvordan mishandling skal unngås.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er teksten, i hvert fall, syntes det var litt fint skrevet. Kanskje minus det om dyrepoliti på slutten. Får MT beskjed, gjør de vel jobben..

«Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset?»

Det er ikke til å fatte. 70 okser og kalver sultet i hjel i et fjøs i Namdalen. Lidelsene som har pågått i fjøset i dager, uker og måneder er nesten umulig å ta inn. Men vi må. Vi hører altfor ofte om dyretragedier i landbruket. Dyr som vanskjøttes, som trår rundt i møkk og døde dyr, på desperat leting etter mat.

LES OGSÅ: Fant 70 døde storfe

Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset?

Det er et fortvilt lokalsamfunn som nå tumler med de samme spørsmålene. Dyretragedier i landbruket skyldes oftest psykiatri og personlige tragedier. Bønder opplever livskriser, som oss andre. Forskjellen er at konsekvensene er så fatale. Med seg ned i det sorte hullet drar de et fjøs fullt av hjelpeløse dyr. Bønder som selv har vanskjøttet dyrene sine har fortalt om hvordan oppgavene tårner seg opp. Til slutt blir alt uoverkommelig. De klarer ikke be om hjelp, de orker ikke møte marerittet som venter i fjøset.

Bøndene må bry seg mer om hverandre, er et av svarene fra Bondelaget. En del av virkeligheten er at det blir stadig færre igjen til å bry seg. Det blir færre gårder, det blir lengre mellom naboene. Ikke besøker vi hverandre lenger heller. Det er vanskelig å se på Facebook at noe er riv, ruskende galt hos naboen. – Bøndene blir mer og mer ensomme, økonomien blir tøffere og nettverket har blitt mindre. Derfor er også risikoen for dårlig husdyrhold større enn tidligere, uttalte avdelingssjef John Bjarne Falch ved Mattilsynet Namdal etter tragedien.

Landbruket har en jobb å gjøre med egne holdninger. Det er lite kultur for å be om hjelp, vise svakhet og innrømme nederlag. Barnevernet har jobbet knallhardt med å normalisere bekymringsmeldinger. Det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite. Slik er det neppe i landbruket. Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU har gjennomført en spørreundersøkelse blant 1500 bønder, hvor én av fem svarte at de har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på en nabogård. Det er et skremmende høyt tall. Men hvor mange har faktisk varslet sin bekymring? Likegyldighet, frykt eller en tradisjon for ikke å blande seg i andres saker – uansett årsak så er det drepende for landbrukets troverdighet.

Det blinker ikke en varsellampe i Mattilsynets registre når noe begynner å gå galt. De er helt avhengig av tips. De mange dyretragediene viser at det ikke holder å stole på «nabokjerringa». Når de uoffisielle kanalene bryter sammen, må de offisielle styrkes. Det må på plass nye ordninger, et sikkerhetsnett. Kommuner, bondelagene, Mattilsynet og andre må finne systemer som kan avverge de verste dyretragediene. Kanskje vil vi aldri forstå det som har skjedd i Namdalen, men vi må gjøre det vi kan for at det aldri skal skje igjen. Fire måneder med ensomhet, fortielse og smerte burde ikke være mulig.

Mange har latterliggjort forslaget om dyrepoliti og andre ordninger som skal forebygge dyretragedier og vold mot dyr. Latteren bør stilne i møtet med 70 utpinte dyr i et fjøs i Namdalen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er teksten, i hvert fall, syntes det var litt fint skrevet. Kanskje minus det om dyrepoliti på slutten. Får MT beskjed, gjør de vel jobben..

*klipp*

Mange har latterliggjort forslaget om dyrepoliti og andre ordninger som skal forebygge dyretragedier og vold mot dyr. Latteren bør stilne i møtet med 70 utpinte dyr i et fjøs i Namdalen.

Jeg syns også det ble litt flåsete når jeg leste det først. Men mattilsynet har jobbet med å synliggjøre seg selv og hvilke behov de mener dyr har. Det er en økt fokus på det hos politi og rettsvesen også, så man ikke bare henger seg opp i argumentet for dyrepoliti.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva kunne et dyrepoliti ha gjort i denne saken? De ville vel også vært avhengig av å få tips om at noe er galt. Det hadde vel ikke vært slik at et dyrepoliti ville reist rundt på rutinemessige inspeksjonsrunder på gårdene rundt omkring heller.

Jeg kan faktisk skjønne at sånt kan gå an, jeg, for det ER en høy terskel for å melde fra om uregelmessigheter i slike små samfunn. Alle kjenner alle, kanskje har denne fyren vært en sånn som INGEN ville trodd det kunne skje med? Man vil vel heller ikke ødelegge naboforholdene, noe man er redd man kan gjøre ved å melde fra, spesielt dersom meldingen er feil?

Jeg tror man må få til rutinemessige kontroller hos bønder som driver med dyr. Ansette folk som bare reiser rundt på inspeksjon - minst hver 14. dag - slik at tragedier som dette kan fanges opp.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det handler vel mer om å bry seg, enn å melde folk. Om man har mistanke om vanskjøtsel, så bør første bud være å spørre om alt går bra. Ta en tur på besøk, hjelpe til, om man kan. Nytter ikke det, SÅ får man melde, da...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er allerede satt igang tiltak for å forebygge sånt. Men de er fremdeles avhengige av enten tips eller at folk selv klarer å be om hjelp.

http://www.bondebladet.no/midten/nettverk-skal-forebygge-kriser/

Kjempefint tiltak, men gjelder ikke dette kun en liten geografisk gruppe bønder, ikke hele landet?

Dekker denne ordninga gården hvor de 70-80 storfeene sultet i hjel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har tenkt litt på det der. Hva med en slags kompis-/fadderordning? Nå tenker jeg bare høyt altså. Men at alle bønder har en slags kontaktperson eller flere fra lokalmiljøet, kanskje andre bønder selv, som har som oppgave å besøke hverandre og rett og slett ta en kopp kaffe, snakke om planer for gården, hvordan det går med dyra, hvordan det står til med avlingen i år osv, hvordan en har det.

For å løse litt opp i ensomheten og isolasjonen og gi folk noen å snakke med, dele planer og ideer med, og som kan fange opp tegn på at ting ikke er som de burde.

Kanskje burde de også kurses litt i å oppfatte faresignaler for depresjon o.l. Kan kanskje organiseres gjennom de/den lokale bondeorganisasjonen(e) i samarbeid med kommunen. Det er ikke snakk om å "ta" folk, men å forebygge, og å sørge for at de som trenger det får hjelp.

Mange trenger kanskje ikke en sånn ordning og mange lokalmiljøer har dette på plass som "gode naboer" allerede. Men det er jo tydelig at for en del er isolasjon og ensomhet et problem, og dette kan føre til depresjoner og slike tragedier som vi ser i denne saken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempefint tiltak, men gjelder ikke dette kun en liten geografisk gruppe bønder, ikke hele landet?

Dekker denne ordninga gården hvor de 70-80 storfeene sultet i hjel?

Det er bare et prøveprosjekt som dekker østerdalen pr i dag. Er et annet opplegg i steinkjer, men om det dekker området hvor denne gården ligger tror jeg ikke. Men det er hvertfall i gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bondelaget holder årlige kurs med forskjellige temaer for oss regnskapsførere, og de to siste årene har et av temaene vært hvordan vi kan fange opp faresignaler (og hvordan vi skal forholde oss til det) hos våre kunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det handler vel mer om å bry seg, enn å melde folk. Om man har mistanke om vanskjøtsel, så bør første bud være å spørre om alt går bra. Ta en tur på besøk, hjelpe til, om man kan. Nytter ikke det, SÅ får man melde, da...

Dette har vell mange også vanskeligheter med, for når de får mistanker så ser de heller på personen som en grusom dyremishandler fremfor en potensielt psykisk syk, dermed vil de heller ikke oppsøke dem.

Én ting er at man absolutt burde melde om man har mistanke om vanskjøtsel, én annen ting er at det faktisk kanskje ikke er så lett å oppsøke bonden selv, enda mer så kan det være om det er noen man kjenner.

Jeg syntes det er bra at et slikt syn kommer frem, og ikke bare historiene om bønder som forlater husdyrene til fordel for Thailand!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitat fra artikkelen "Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset? "

Jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde lest artikelen, deprimerende saker. Den handler stort sett om at folk har en alt for høy terskel om å melde fra om mulig vannskjøtsel.

Var det ikke nye regler fra i år nå at man ikke kan melde fra annonymt lengre? Det er jo iallefall et steg i feil retning på et allerede utbredt problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Saken er tragisk.

Men, det er vanskelig å varsle om man ikke vet. Tre dyr døde i en fjøs en halv kilometer unna der jeg vokste opp, vi gikk forbi fjøset på vei til skolen hver dag, men ingen hadde hørt verken rauting eller kjent lukta av dem. Så ingen visste noe før de tilfeldigvis ble funnet. Der var det psykisk sykdom inne i bildet (men jeg vet egentlig ikke hva som var sant og hva som var sladder). Dyra skulle egentlig ikke vært i den fjøsen en gang, de andre dyra til bonden var i bedre stand på gården hans et par km unna (men det var en del ting mattilsynet kommenterte). Kanskje noen visste og ikke klarte å komme over terskelen for å varsle mattilsynet, men for oss som ikke kjente bonden og bare gikk forbi, vi oppdaget ingenting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang dette med at ingen hørte rauting er det ikke så rart, visstnok bråker de bare i noen dager etter at de har sluttet å få mat og så blir det helt stille :(

Grusom grusom sak, stakkars dyr.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen unnskyldninger for noe slikt :( Hvordan glemmer man at man har dyr? Kan en frisk person blir så psykisk syk at han glemmer alt rundt seg ? Er det en helt ensom person uten folk rundt seg? Jeg syns det bare er så rart at dette kan skje.

Syns det burde vært fast tilsyn av alle gårder som har dyrehold, for eksempel en gang i måneden, for å unngå noe slikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen unnskyldninger for noe slikt :( Hvordan glemmer man at man har dyr? Kan en frisk person blir så psykisk syk at han glemmer alt rundt seg ? Er det en helt ensom person uten folk rundt seg? Jeg syns det bare er så rart at dette kan skje.

Syns det burde vært fast tilsyn av alle gårder som har dyrehold, for eksempel en gang i måneden, for å unngå noe slikt.

Man glemmer det ikke, men psykisk sykdom kan være altoppslukende i hverdagen. Og jeg kan glatt se for meg hvordan det kan gå for en bonde med uskyldige dyr om h*n ikke får rett hjelp tidlig nok. Og det er ikke sånn at man sitter der og tror at situasjonen er ok, man VET at situasjonen er så fæl som den er. Og det gjør hullet man sitter i både dypere, og sortere og ****** mye vanskeligere å komme seg ut av. Man føler seg så sinnsykt mindreverdig ifht resten av befolkning at du aner det ikke, fordi man ikke får til enkle ting som er selvsakt for andre. Som bonden i artikkelen sier, han ble lettet når hans vanskjøtsel av dyra ble oppdaget. Han mente vel også at han fikk en altfor mild straff såvidt jeg husker fra artikler etter saken hans.

Og det er vel ingen som unnskylder det? Det viser bare hvor viktig det er å ha et sikkerhetsnett rundt enhver bonde (og rundt psykisk sykdom generelt) Det kan få veldig, veldig alvorlige konsekvenser når det går uoppdaget eller ubehandlet for lenge. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...