Gå til innhold
Hundesonen.no

Cavalier tispen har navlebrokk - kan hun brukes i avl?


Recommended Posts

Skrevet

Cavalieren min på 4 år har innbilt svangerskap etter hver eneste løpetid. Jeg kunne godt fått et kull på henne, da jeg har hørt dette hjelper, men hun har navlebrokk på str med en vanlig drue ca. Ellers er hun veldig frisk og fin.

Slik jeg har skjønt det gjør navlebrokket at det er en svakhet i buken, noe som gjør svangerskap vanskelig? Men på en annen side har jeg hørt ca halvparten av cavalierer har navlebrokk og dette er veldig vanlig. Derfor skulle man jo tro at dette ikke "er så farlig"?

Er det noen som har fått valper på hunden sin med navlebrokk?

Skrevet

Tispen jeg har valper på nå har ett lite brokk, på str med en liten drue ca.

Men om dette hjelper på innbildt svangerskap har jeg ikke hørt om før. Eneste jeg vet garantert hjelper er å kastrere tispen.

Skrevet

Valpekull hjelper ikke nødvendigvis på innbildt. Navlebrokk pleier ikke være noen hindring for valpekull på rasen, som du selv sier så er det mange cavalierer som har dette, og det er somregel helt uproblematisk.

Men det bør være HELT andre grunner til valpekull enn innbildt svangerskap. Det kan forøvrig forverres etter valpekull.

  • Like 8
Skrevet

Innbilt (som andre hormonforstyrrelser) er i stor grad arvelig, å sette kull på tispen bare for å (kanskje) få bukt med innbilt er veldig lite ok. Forøvrig er innbilt ganske naturlig og ifht ulver og ville hunder så har det jo en funksjon, så at det går over ved å få kull ser jeg ikke for meg. De har jo innbilt for å kunne hjelpe de andre tispene i flokken med deres valper når de er vekke, det har ingenting med om de har hatt kull selv eller ikke å gjøre. Brokk kan også være arvelig, så det er jo egentlig bare enda en grunn til å ikke avle, selv om det ikke er farlig stort sett.

Det beste i slike fall er å enten leve med det om problemet ikke er for ille, er det for ille så er kastrering en grei løsning.

  • Like 8
Skrevet

Ja, ok, godt å høre det ikke er en stor risiko. Men jeg forventer ikke helt at innbilt svangerskap skal gå over heller, men veterinæren forklarte meg at de som ofte får innbilt er ofte bra "mamma-materiale" og at hun rett og slett har innbilt fordi hun lengter etter å bli drektig. Og at derfor å få et kull vil kunne være godt for henne.

Hun sliter ikke mye når hun er innbilt, man skal bare styre unna avl på tisper som virkelig er helt tullete med atferden sin. Litt rar oppførsel er helt normalt etter løpetid. Jeg spurte om folk med erfaring med drektige hunder og navlebrokk, ikke om hva folk syns om alv på tispen min av andre grunner :)

Skrevet

Innbildthet har ingen ting med hvor gode morsegenskaper tispen vil ha. Hunder lengter ikke etter å bli mamma/pappa. De har ingen forståelse for den slags.

  • Like 12
Skrevet

 Noen veterinærer er liksom ikke så innmari flinke med alt som gjelder hund :ahappy:

Alternativt så kan man kanskje la vær å ta alt man leser for god fisk, for jeg sliter oppriktig med å tro at en veterinær faktisk har sagt noe sånt. Erfaringsmessig så hører folk det de selv vil høre.
Skrevet

Ja, ok, godt å høre det ikke er en stor risiko. Men jeg forventer ikke helt at innbilt svangerskap skal gå over heller, men veterinæren forklarte meg at de som ofte får innbilt er ofte bra "mamma-materiale" og at hun rett og slett har innbilt fordi hun lengter etter å bli drektig. Og at derfor å få et kull vil kunne være godt for henne.

For å si det sånn - jeg ville byttet veterinær om min hadde sagt dette :lol:

Men navlebrokk på størrelse med en drue synes jeg faktisk hørtes ganske stort ut på en såpass liten hund, og det er jo en svakhet.

  • Like 3
Skrevet

Tispa mi hadde litt innbildt etter løpetid, etter kull så fikk hun fryktelig mye innbildt etter løpetid! Så at det skal hjelpe med kull er etter min personlige erfaring noe stort tull.

Skrevet

En hund som plages av innbilt svangerskap bør ikke brukes i avl, det er arvelig og ikke ønskelig å videreføre. Dessverre er det svært mange (også noen veterinærer) som tror at en hund som plages av innbilt vil bli bedre av å ha et kull. Dette er direkte feil, og har ingen bakgrunn i virkeligheten.

Navlebrokk er vel også tildels arvelig, men for meg ikke en avgjørende faktor for om hunden skal gå i avl eller ikke.

  • Like 2
Skrevet

Tispa mi hadde litt innbildt etter løpetid, etter kull så fikk hun fryktelig mye innbildt etter løpetid! Så at det skal hjelpe med kull er etter min personlige erfaring noe stort tull.

Samme erfaring har jeg. Min var ikke påvirket av innbildt i det heletatt før hun fikk kull, etter så fikk hun melk og ble mer påvirket - aldri plaget, men man merket det.

  • Like 1
Skrevet

Angående navlebrokk, jeg vet det ikke er ekskluderende fra avl i hundeverden, men i katteverden er det faktisk det. Jeg tror neppe jeg personlig hadde brukt en hund med navlebrokk i avl (med annet det var beviselig en skade), men så har jeg heller ikke en rase hvor dette er vanlig. Jeg har full forståelse for at man må selektere litt annerledes om det er et vanlig fenomen på rasen, og tape alt avsmateriale med navlebrokk er da antagelig langt verre enn å la gode eksemplarer med brokk gå i avl.

Skrevet

Om cavalier tispa har fått tatt mr for å utelukke problemer på den fronten, og har fått sjekket at hjertet er bra, så er hun jo faktisk bedre stilt enn resten av rasen.

Cavalieren sliter såpass med de helseproblemene (og andre?) at jeg nok ikke ville eksludert ei tispe pga navlebrokk om alt annet faktisk var på stell.

Skrevet

Ja, ok, godt å høre det ikke er en stor risiko. Men jeg forventer ikke helt at innbilt svangerskap skal gå over heller, men veterinæren forklarte meg at de som ofte får innbilt er ofte bra "mamma-materiale" og at hun rett og slett har innbilt fordi hun lengter etter å bli drektig. Og at derfor å få et kull vil kunne være godt for henne.

Den veterinæren ville jeg bytta ut raskest mulig. Makan til vrøvel og vås.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...