Rett og galt - er jeg egoistisk?

[Petra]

Jeg setter veldig stor pris på svaret ditt. Det er bra at noen drar i "den andre enden" også, sånn sett. Det er ikke sånn at jeg akkurat nå har funnet ut hvordan vi egentlig har det, jeg tror det var da hun bikket 2 år, jeg egentlig forstod at dette aldri vil ordne seg. Og siden da har jeg fra tid til annen prøvd å sett for meg en hverdag uten henne. Men det var når jeg fikk den andre, og når jeg gikk på turer med bare henne, at jeg så hva jeg går glipp av. Frykten i meg av å treffe på møtende hund, sitter så dypt i meg at jeg kan skvette om jeg går alene uten hunder. Hvis jeg går med den store alene, skvetter jeg kanskje de første hundene vi møter, etter det er det gøy å møte hunder. Fordi jeg kan gå forbi med en hund som går fot, gjerne uten bånd (men har på bånd for å vise hensyn), og bare har øyne for meg. Ingen frykt, og hun gir meg tonnevis med betaling for alt arbeidet jeg har lagt ned i henne. Det har da jeg virkelig kjenner hvordan det burde være å ha hund.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her. Den jeg skrev om som jeg til slutt avlivet begynte også å utagere mot folk etterhvert, og det satte skikkelige spor i meg. Jeg kunne også gå alene uten hund og bli skikkelig stressa om det kom folk i mot på et trangt sted. Jeg gikk helt ubevisst med en ekkel følelse i magen og speidet rundt meg etter potensielle problemer selv når jeg var alene. Selvsagt reagerte jeg sånn også sammen med den nye hunden, noe som gjorde at han også lurte fælt på hva som var i veien med disse folkene, og kunne finne på å murre litt bare for sikkerhets skyld. Denne nye er egentlig stødigheten selv, men jeg har greid å fremprovosere en viss usikkerhet i ham ved å bli så anspent selv, dermed har han begynt å murre litt, noe som selvsagt forsterker min usikkerhet, og så har vi den onde sirkelen der. Så om du velger å avlive tispa tenker jeg det kan være lurt å ha bare den andre en stund til din egen usikkerhet og vaktsomhet er helt ute av systemet, så du ikke overfører dette på en ny hund. Det kan jo være fort gjort at en valp gjør noe som egentlig er uproblematisk, men som vi overtolker fordi vi får flashback til den forrige hunden, og dermed overreagerer på situasjonen.

Det hjelper jo heller ikke på at hun kan flykte i redsel om hun er løs og kjenner lukten av en annen hund. Det blir jo enda en ting som du med god grunn går rundt og frykter, og som dermed forsterker hennes usikkerhet. Så selv om jeg mener at utagering fra en bitteliten hund isolert sett ikke er noen big deal, er det jo såpass mye i situasjonen rundt som gjør livet utrivelig både for deg og hundene. Så uansett hva du velger her er det helt greit.

Endret 23. Januar 2015 av Petra

[Illiya]

Jeg har vært gjennom det samme selv, men i mitt tilfelle var hunden 55 kilo, så han var i tillegg vanskelig å holde igjen. Han ville heller ikke ha noe med fremmede mennesker å gjøre, og måtte f.eks være på et annet rom eller i bånd om vi hadde besøk. Selv om min hund var mye større, så ser jeg du har akkurat de samme følelsene som jeg hadde. Og de er ikke gode.

Jeg visste at vår hund ikke ville bli gammel, det var til slutt bare et spørsmål om NÅR vi skulle avlive. Det utsatte vi hele tiden, for vi var så glad i han, og 23 timer i døgnet fungerte han jo veldig bra. Det var kun ute på tur vi måtte ha øyne alle steder, og forhindre møter med andre osv. Og når vi hadde besøk. Jeg hadde akkurat de følelsene du beskriver.

Vi utsatte også avliving fordi vi gruet oss til øyeblikket det skulle skje, og vi gruet oss til sorgen. Jeg fant faktisk trøst i uttrykket "en død hund lider ikke". Hunden visste ikke at den skulle dø, og levde lykkelig helt til det øyeblikket den ikke var mer. Vi mennesker vet at vi skal dø, det gjør ikke en hund. Hunden lever i nuet, akkurat her og nå, og har ingen tanker om framtiden, annet enn at den får forventning når vi f.eks gjør oss i stand til å å tur osv.

Selvfølgelig skulle vi ønske at hunden fikk bli gammel, og døde av alderdom. Da hadde han også fått flere lykkelige dager og år. Men noen ganger går det ikke, og da kan man heller prøve å tenke at hunden hadde et godt liv hos deg så lenge den kunne.

Sorgen var jo stor og vanskelig, særlig ettersom man har avlivet en fysisk frisk hund. Det gikk jo bedre ettersom dagene og ukene gikk, men dette er nok noe av det tyngste jeg har vært igjennom. Likevel var det jo en lettelse på mange vis. Jeg kunne igjen gå turer med den andre hunden overalt. Jeg merket at det tok lang tid før angsten for å møte andre slapp, man har jo hatt den i kroppen så lenge at den går på autopilot. Men som du beskriver, var det deilig å kunne gå tur uten å være redd, og at passeringer ikke lenger var noe jeg måtte bekymre meg for.

Jeg savner hunden enda, men nå er sorgen kommet på avstand. Det gjorde veldig vondt både å tenke på han og snakke om han det første året. Samtidig visste vi at avgjørelsen var rett, og at vi egentlig ikke hadde noe valg, i og med at vår hund kunne bite både barn og voksne om de kom nært nok.

Nå er din hund liten, og til lite fare for andre sånn sett. Likevel setter den begrensninger på livet ditt i stor grad, og du har også dette med ressursforvar hjemme, noe som går utover den andre hunden.

Det er vanskelig å finne ut hvor grensa går for avliving, og hva en kan leve med og ikke. Det er liksom en slags gråsone dette med å avlive hunder som ikke fungerer i hverdagen. Derfor utsetter man det. Det er vanskelig å gjøre det, og samtidig må en se på både eget liv og hva slags liv den andre hunden har. Om den andre hunden mistrives/blir påvirket fordi den til stadighet blir utsatt for aggressivitet i sitt eget hjem, er det også noe du bør legge vekt på.

Etter at jeg avlivet min hund, er jeg også blitt litt kynisk. Jeg orker ikke gå gjennom slike ting flere ganger, fordi det var så tungt hele veien. Kommer til å levere valper/unghunder tilbake til oppdretter hvis de ikke er gode nok psykisk til å ha et normalt hverdagsliv.

[Kine88]

Selvfølgelig skulle vi ønske at hunden fikk bli gammel, og døde av alderdom. Da hadde han også fått flere lykkelige dager og år. Men noen ganger går det ikke, og da kan man heller prøve å tenke at hunden hadde et godt liv hos deg så lenge den kunne.

Sorgen var jo stor og vanskelig, særlig ettersom man har avlivet en fysisk frisk hund. Det gikk jo bedre ettersom dagene og ukene gikk, men dette er nok noe av det tyngste jeg har vært igjennom. Likevel var det jo en lettelse på mange vis. Jeg kunne igjen gå turer med den andre hunden overalt. Jeg merket at det tok lang tid før angsten for å møte andre slapp, man har jo hatt den i kroppen så lenge at den går på autopilot. Men som du beskriver, var det deilig å kunne gå tur uten å være redd, og at passeringer ikke lenger var noe jeg måtte bekymre meg for.

Det er vanskelig å finne ut hvor grensa går for avliving, og hva en kan leve med og ikke. Det er liksom en slags gråsone dette med å avlive hunder som ikke fungerer i hverdagen. Derfor utsetter man det. Det er vanskelig å gjøre det, og samtidig må en se på både eget liv og hva slags liv den andre hunden har. Om den andre hunden mistrives/blir påvirket fordi den til stadighet blir utsatt for aggressivitet i sitt eget hjem, er det også noe du bør legge vekt på.

Det er dette jeg også kjenner på. Å avlive en helt fysisk frisk hund, går veldig mot prinsippet mitt om at en hund skal få leve så lenge den har et bra liv. Det er jo derfor jeg spør spørsmålet i overskriften her - er jeg egoistisk? Jeg synes det er veldig vanskelig å måtte velge at hun skal dø, fordi jeg er den som har det fælt. For det er nok mest jeg som lider, selv om hun ikke har det bra i passeringssituasjoner, og det også påvirker den yngste i stress. Hun stresser nok mye mer enn hun egentlig hadde gjort, hvis den lille ikke var her. Selv om stresset er mulig å leve med, fordi hun er stabil og frisk mentalt.

Kjæresten min stilte seg også spørrende til hvorfor vi mennesker skal bestemme hvem som skal dø og hvem som skal leve, selv om han støtter meg og kjenner på de samme følelsene som meg. Å anskaffe seg hund er jo ikke noe som bare påvirker ditt eget liv, du får makt over et annet liv også. Det ansvaret gnager meg, det var ikke hun som valgte meg, hun har et bra liv, og jeg burde ta ansvaret for at hun forsatt har et bra liv til hun dør av naturlige årsaker. Samtidig burde jeg også prioritere mitt eget liv, om man ser bort fra følelsene, og prøver å være fornuftig. For jeg har det ikke bra.

Til info hadde vi akkurat en ny episode, det er nesten så de begge merker at jeg er veldig lei meg, og gjør at ting som dette skjer nå og bare gjør alt mye sterkere. Jeg satt i sofaen med pcen på fanget, så kommer den yngste og legger seg ved siden av meg, som hun alltid gjør. Den lille er på gulvet, og hopper opp i sofaen ved den store som ligger ved meg. Dette gjør de stadig vekk, den lille kan ofte tråkke på den store for å komme bort til meg, uten at hun bryr seg. De sover også ofte sammen på sofaen, tett inntil hverandre.

Den lille står nå ved den store som ligger, for å prøve å komme seg på andre siden av meg. Da knurrer den store ordentlig, og advarer den lille. Den lille svarer, og jeg kaster pcen unna og får avbrutt dem. Den lille er amper og oppgira, og knurrer når den store nærmer seg på gulvet. Den store oppfører seg veldig "barnslig", går rundt og logrer og ser på meg, men er tydelig stressa. Vi setter oss i sofaen igjen, der jeg har de på hver sin side, den store stirrer og knurrer på den lille når de får øyekontakt, og ser ikke ut til å ville ha den lille i nærheten i det hele tatt. Den lille knurrer og flekker tenner tilbake, jeg avbryter dem igjen og får roa dem ned. De unngå så hverandre helt med blikket, den lille legger seg i et hjørne, og skjelver (av stress regner jeg med). Nå sover de rolig på hver sin side av meg.

Dette har ALDRI skjedd før. Er det fordi jeg er så full av følelser? Det virker som forholdet mellom dem bare blir verre, og den store har aldri startet noe sånt før. Det virket som hun advarte den lille (var bare knurring, ikke noe annet enn det og stirring, stivt kroppsspråk), og den lille ikke ville høre.

Jeg har også fått en veldig god venninne til å passe den lille en stund, sånn at vi får se hvordan det er uten henne over mer enn noen timer. Så ser vi også hvordan den store oppfører seg uten henne, om hun har det bedre. Vi håper det hjelper å se hvordan det vil føles å være uten henne, om vi savner henne mer enn vi er lettet. Eller om det er omvendt.

[Kine88]

De demper hverandre veldig i sofaen her nå, den lille snur seg vekk og unngår blikkontakt, men knurret ista når den store så på henne. Den store virker normal og rolig.

[Tekopp]

Kine, jeg er ikke der, og kan ikke uttale meg for hardt rundt situasjonen, men... jeg hadde ikke orket å leve med en hund som hadde en slik adferd, spesielt ikke siden det eskalerer. Både i hundens adferd men også i hvordan det går inn på deg.

Om det nå eskalerer til å innkludere enda flere situasjoner enn tidligere, så har du i realiteten ikke fri fra trusselen om at hunden skal klikke. Og resultatet er at dere holdes fange av hundens humør mer eller mindre kontinuerlig.

Om ett menneske du var glad i satte deg emosjonelt i den situasjonen denne hunden setter deg i, ville du nok (forhåpentligvis) kuttet all kontakt med personen, for det hadde vært ett giftig forhold som gav deg vesentlig mer negative opplevelser enn positive.

Man skal ikke gi noen opp for fort, men du gjør ikke deg selv og familien din en tjeneste ved å holde på ett individ som så tydelig ikke har det godt med seg selv og verden rundt seg.

[Kaja]

En psysisk syk hund har det nødvendigvis ikke bra heller. Jeg har avlivet en hund (2 år) og angrer ikke.

[Kine88]

Kine, jeg er ikke der, og kan ikke uttale meg for hardt rundt situasjonen, men... jeg hadde ikke orket å leve med en hund som hadde en slik adferd, spesielt ikke siden det eskalerer. Både i hundens adferd men også i hvordan det går inn på deg.

Om det nå eskalerer til å innkludere enda flere situasjoner enn tidligere, så har du i realiteten ikke fri fra trusselen om at hunden skal klikke. Og resultatet er at dere holdes fange av hundens humør mer eller mindre kontinuerlig.

Om ett menneske du var glad i satte deg emosjonelt i den situasjonen denne hunden setter deg i, ville du nok (forhåpentligvis) kuttet all kontakt med personen, for det hadde vært ett giftig forhold som gav deg vesentlig mer negative opplevelser enn positive.

Man skal ikke gi noen opp for fort, men du gjør ikke deg selv og familien din en tjeneste ved å holde på ett individ som så tydelig ikke har det godt med seg selv og verden rundt seg.

Nei, hvis det fortsetter som det gjør nå, så går det jo ikke an å ha dem i samme rom. Jeg synes det er rart at det plutselig skjer så mye nå, selv om det har vært alvorlige episoder den siste måneden. Om de ikke fungerer så bra som de har gjort tidligere, og som jeg har forsvart med at er mye av grunnen til at hun fortsatt er her og burde være her (fordi det går fint store deler av døgnet), så er jo dette håpløst, selv om det er vanskelig å virkelig innse det.

Jeg vil takke for alle som har svart meg i tråden og kommet med sine historier, og som har kommet med råd og fornuftige ord i en svært følelsesladet situasjon. Det har hjulpet meg mye. Som jeg sa i forrige svar, så vil jeg vente å se hvordan vi føler oss etter hun har vært bortreist, og vi har fått nok tid med bare den yngste, til å se hvordan hverdagen vår evt. vil bli uten den lille.

Alternativet hvis jeg ikke greier å avlive, er jo å tilrettelegge mer. Om det er mulig, når ting eskalerer sånn de gjør, er jo ikke sikkert engang. Og jeg ønsker ikke å vente til dagen da det virkelig smeller, og de evt. skader hverandre. Eller den lille blir angrepet ute av en løshund. Så vi får se...

[Kine88]

En psysisk syk hund har det nødvendigvis ikke bra heller. Jeg har avlivet en hund (2 år) og angrer ikke.

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

[laikamor]

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Jeg hadde det i bakhode en god stund, men aldri noe jeg seriøst vurderte. En dag snakket meg og mamma litt sammen og kom frem til at det var det beste. Bestilte avliving samme uka. Litt fordi jeg ville få det overstått, når det uansett var bestemt. Mest fordi jeg den helga fikk besøk av min forlovede (vi bodde 8 timer fra hverandre det året pga skole og jobb), så jeg kunne ha en å gråte på skuldra til. Aldri vist særlig følelser for noen andre.

Tida før var helt forferdelig. Dagen hun skulle avlives lå jeg på sofaen med henne og gråt hele dagen. En kort skogstur, men jeg ville helst ikke vise meg ute..

Jeg satt lenge med henne hos veterinæren etter sprøyta var satt. Tiden etter var helt forferdelig. Gråter nå mens jeg skriver dette også.. Det blir lettere etter hvert, men savnet og tomrommet vil alltid være der. Kun 1mnd etter Laika ble avlivet hentet jeg meg ny valp. Det hjalp selvfølgelig mye. Men samtidig ble det litt frustrasjon fordi valpen var så annerledes enn Laika var.

Jeg var veldig redd for at folk skulle dømme meg, for å avlive en frisk hund. Men, hun var jo ikke frisk, hun var psykisk syk. I ettertid har jeg kun fått positiv respons, alle har forstått valget mitt. Og mange sier at hun aldri hadde fått et så langt liv hos dem. Det var overhode ikke egoistisk, for det er det jeg har gjort noengang som har gjort mest vondt. Nå har jeg en tatovering til ære for henne, fordi hun har lært meg så og si alt jeg kan om hund idag.

Ikke tenk på hva andre mener, tenk på hva som er best for deg. Det er ikke en egoistisk handling, om du velger å avlive. Det har de aller fleste forståelse for!

[marjea]

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Jeg har avlivet en hund som slet med separasjonsangst. Bestilte timen et par uker i forveien, for jeg ville at det skulle skje på en klinikk på hjemstedet mitt istedet for her i Oslo. Kontaktet veterinæren på mail, hvor jeg forklarte situasjonen - og gjorde alle avtaler i forveien. Fikk ingen spørsmål den dagen vi møtte opp, bare god støtte og forståelse fra alle på klinikken. Betalte ved ankomst, og fikk være hos hunden så lenge jeg ville. Han var aldri redd for å være på klinikken, og var superrolig hele veien - det var selvfølgelig veldig beroligende for meg.

Tiden fra jeg bestemte meg, til dagen han ble borte, var preget av vekslende følelser. Jeg kan ikke si at jeg noengang har angret på valget jeg gjorde, men selvfølgelig har det vært dager hvor det var så vondt at man tenker "søren heller, jeg burde aldri gjort det". Da hjelper det å tenke på alt det som gjorde at man i utgangspunktet vurderte avliving, og hos meg gjorde det til at jeg bare ble mer sikker på at det var det rette valget - for begge parter.

Dette var første gangen jeg har tatt en slik avgjørelse, og første gangen jeg har måttet gå igjennom det selv. Det er selvfølgelig forferdelig trist, men jeg ble overrasket over hvor fort jeg gikk fra å gråte hver gang jeg tenkte på ham - til at det å tenke på ham bare er fine tanker.

Det jeg egentlig prøver å si her er - ja, det er usannsynlig trist å ta den avgjørelsen. Det er forferdelig den dagen man skal dra til klinikken, og det kjennes ut som om hjertet rives ut. Men, man kommer seg igjennom det. Det er vanskelig her og nå å tenke at "død hund lider ikke", men det er faktisk sannheten. Og etter en stund vil du kjenne at du kan si det selv, og faktisk mene det.

Valget er helt og holdent ditt, og uansett hva du gjør så vil du få støtte. Om du velger å beholde henne vil folk hjelpe deg, men hvis du velger den andre veien så vil du møte minst like mye støtte og forståelse. Jeg tror du innerst inne vet hva som er rett for dere, det er bare usannsynlig vanskelig å si det høyt. Vi er mange som har vært der, og kjent på akkurat det. Vil bare ønske deg lykke til!

[Kaja]

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Tanken hadde vel streifet meg noen uker, men selve avgjørelsen kom veldig brått (ny vetrinær som satt ting i perspektiv). Hadde en hund til, hun var ikke med og hun sørget/lette ikke etter han.

[Malamuten]

@Kine88 Det kan være mange grunner til at ting forverrer seg. Det kan være fordi du er mer anspent, selvsagt, eller fordi den yngste begynner og bli skikkelig voksen, det kan (kanskje) være løpetid på gang? det kan være at den eldste har blitt verre mentalt eller at det er noe annet galt som har kommet i det siste (vondt i ryggen, tannpine, magesår eller hva som helst egentlig).

Men et spm, mulig jeg har oversett eller glemt at du har sagt noe om det tidligere, men er ikke omplassering et alternativ om du mener at hunden ikke plages, bare du og samboeren din? Nå er det jo litt delte meninger om å omplassere vanskelige hunder og det er jo forsåvidt greit, men en liten hund som er grei med det meste bortsett fra andre hunder er jo ikke verdens største problem, ikke for alle ihvertfall. Finner du noen som ikke har problem med å holde hunden i bånd hele tiden og som er "hardhudet" nok til å ikke bry seg om utagering og hva andre folk tenker og mener så burde det jo kunne bli riktig så bra? Evt noen som bor landlig og rett og slett ikke har så mye hunder rundt seg.

[Čeahppi]

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Adferdsproblemene var egentlig ikke utslagsgivende her, når jeg tenker med om. De var en del av pakken, og en tung sten på vektskålen da jeg vurderte å ha hunden oppstallet i en annen del av huset, pga kraftig allergisk barn i familien. Men hundens aktiviseringsbehov, sosiale behov og adferdsproblemer gjorde at den krevde konstant tilsyn og aktivisering, og det gikk jo ikke om jeg ikke kunne ha den med inn i boligen. Den syntes det var grusomt å bli forlatt ute eller i en annen del av huset, selv om det var andre hunder der.

Prøvde å gi bort hunden gratis, med alt av utstyr, i et halvt års tid, mens (de tre) hunden(e) bodde adskilt fra menneskene. Men med de underliggende adferdsproblemene, og den genetiske ballasten, så kunne jeg ikke bare omplassere til hvem som helst. Var dønn ærlig om dette i annonsetekstene, og etterspurte noen som ville trene aktivt med hunden. Tilbød meg å betale et kurs og årsmedlemskap i brukshundklubb, men fikk kun henvendelser fra to interessenter på et halvt år, som dessverre ikke hadde forutsetninger for å følge opp akkurat den hunden i den livssituasjonen de var i.

Da jeg tilslutt måtte innrømme at det beste for hunden var avliving, tok det knapt noen dager fra avgjørelsen var tatt til sprøytene ble satt. Jeg ringte veterinæren en dag og møtte opp dagen etter.

Jeg har angret en del, og forbannet mengdene med arbeid jeg la ned i hunden, til ingen nytte. Det hender jeg tenker han fortjente mer av meg, og jeg synes det er pinlig å ha avlivet en knappe fem år gammel kvikk, oppvakt og frisk hund. Det er ofte jeg tenker at jeg aldri får en like artig hund igjen. Har en tendens til å glorifisere ham nå, og må minne meg selv på alle de dårlige stundene vi også hadde. Hunden var helt unik, men han var også et par håndfuller for mye. Ganske malle i temparementet, og fordi vi kom så skeivt ut i starten (jeg var vant til å loffe rundt med veltrent familieshäfer og en blid utstillingsgolden, og ble veldig tatt på sengen av en BC/JRT-mix), så ble det rett og slett litt i overkant vanskelig for meg med å rette opp alle begynnerfeilene mine i tillegg til å håndtere hverdagen med hunden i et bysamfunn. Det gikk til en viss grad, men jeg var rett og slett ikke erfaren nok med en sånn type hund til å klare det, under de forutsetningene jeg da hadde (ikke ta hunden inn i boligen).

Som du ser: jeg sliter fortsatt ganske mye med det. Så mye at jeg har behov for å brette ut om det til ukjente mennesker på et internettforum Sorgen går nok aldri over. Den går bare over i nye faser.

Jeg liker forøvrig å kunne glorifisere hunden litt nå. Alle de gode minnene er bedre å bære på enn de stressende hverdagsproblemene. Og det hjelper veldig å få en ny hund som allergikeren tåler. Om jeg ikke hadde kunnet ha ny hund, så hadde jeg nok aldri kommet meg ut av sorgen og selvbebreidelsen.

Edit: jeg står forresten ovenfor å måtte avlive enda en hund, pga sykdom. Hunden er ikke så syk at jeg MÅ avlive ennå, men det er åpenbart at hun plages en del, og jeg vet det kan komme til å forverre seg. Jeg sliter med å skulle avgjøre på hvilket punkt sykdommen er så ille at hun plages mer enn hun trives. Det vrenger seg i meg bare ved tanken på avliving, så jeg forstår godt hvordan du har det.

[Pringlen]

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Når du har bestemt deg,så vet du om det er rett Da synes jeg det er greit å få det unnagjort. Uansett årsak. Jeg fikser ikke å ha hunder på "den grønne mil"... Og når det er gjort, er det trist, men også en lettelse. De andre bikkjene bryr seg normalt ikke. Jeg har aldri tenkt tanken å la dem lukte på en avdød venn, og ser virkelig ikke hensikten...

[Čeahppi]

Min andre hund har nok sørget litt, men de gikk da også veldig godt overens. Ordentlige bestevenner. Hun virker dog også veldig fornøyd med å ha fått min fulle og hele oppmerksomhet. Før var hun bare i skyggen av den krevende hunden. Om han hadde plaget henne tror jeg hun bare hadde vært glad til.

[Malamuten]

Noe jeg lurer på, men som jeg ikke har spurt dere som har avlivet hund før om; hvor lang tid tok det fra du begynte å tenke på avliving, til du gjennomførte det? Og hvordan var tiden rett før, når du bestilte dato, da dagen var der, og rett etterpå? Hvor lang tid gikk det før du greide å fungere skikkelig igjen?

Og om du har flere hunder, hvordan tok de del i prosessen? Jeg vil gjerne at den yngste får se og lukte på henne etterpå, hvis vi bestemmer oss for det, så hun vet hva som har skjedd. Sørget de andre hundene etterpå?

Andre må også gjerne svare på spørsmålene jeg stiller her, om de vil.

Jeg hadde ikke villet la de andre gå inn å lukte på henne etterpå. De skjønner jo ikke hva som har skjedd, bare at hun er død, tenk deg for en ekkel opplevelse for dem og potensielt skremmende. Hunder sørger og har følelser og alt det der, men de tenker ikke som oss, så det å se vennen sin død tviler jeg på at hjelper på situasjonen..

[Kine88]

Tusen takk for overveldende svar fra alle sammen! Når det gjelder å la den andre hunden evt. snuse på den døde, så har jeg sånne tanker fordi jeg har lest om hunder som leter etter den avdøde lenge etterpå. Og at det er bedre å la dem selv se hva som har skjedd, for å gi dem "fred" sånn sett. Vet ikke om det stemmer. Det enkleste er jo å la være, selvfølgelig. Så om det ikke har noe for seg, så vil jeg helst slippe.

@Kine88 Det kan være mange grunner til at ting forverrer seg. Det kan være fordi du er mer anspent, selvsagt, eller fordi den yngste begynner og bli skikkelig voksen, det kan (kanskje) være løpetid på gang? det kan være at den eldste har blitt verre mentalt eller at det er noe annet galt som har kommet i det siste (vondt i ryggen, tannpine, magesår eller hva som helst egentlig).

Men et spm, mulig jeg har oversett eller glemt at du har sagt noe om det tidligere, men er ikke omplassering et alternativ om du mener at hunden ikke plages, bare du og samboeren din? Nå er det jo litt delte meninger om å omplassere vanskelige hunder og det er jo forsåvidt greit, men en liten hund som er grei med det meste bortsett fra andre hunder er jo ikke verdens største problem, ikke for alle ihvertfall. Finner du noen som ikke har problem med å holde hunden i bånd hele tiden og som er "hardhudet" nok til å ikke bry seg om utagering og hva andre folk tenker og mener så burde det jo kunne bli riktig så bra? Evt noen som bor landlig og rett og slett ikke har så mye hunder rundt seg.

Hun var ferdig med løpetid i tidlig desember, så det er nok ikke det nei.

Jeg skrev litt om hvorfor jeg ikke ser på omplassering som et alternativ. For det første så vet jeg at hun ikke vil bli bedre hos noen andre. For det andre så ønsker jeg ikke at andre skal måtte bli glad i henne og samtidig leve med det jeg gjør, om jeg så finner "de riktige menneskene", så er det ikke sikkert de er det etter ett år med hunden. Og jeg tør rett og slett ikke ta sjansen på muligheten for at hun blir en kasteball.

Hun elsker meg, og meg alene, ikke tvil. Hun skal alltid vite hvor jeg, hva jeg gjør, og gjerne sitte oppå meg bestandig. Hun er en "en-mannshund", og er i tillegg veldig redd for unger. Så en familie med barn eller barn i slekten, er uaktuelt. Om jeg skulle omplassere, måtte det ha innebært at de har henne på prøveperiode, og kanskje besøk senere, for å vite at hun har det bra. Tanken på å måtte se henne igjen, hos noen andre, også dra igjen... Det går bare ikke. Hun savner meg bestandig om hun blir passet av noen andre over lengre perioder. Hun lytter etter bilen min, hun er ute i gangen og ser etter meg. Det blir jeg i hver fall fortalt hver gang av de som passer henne. Og selv om det sikkert hadde avtatt etter en stund, så måtte jeg ha besøkt henne for å vite at hun har det bra, om hun levde og var et annet sted. Det går ikke an å kjenne mennesker godt nok, deres hverdag og måten de håndterer de situasjonene, utifra et møte eller to på forhånd. Og om jeg så hadde skrevet en kontrakt på at jeg er den som skal ha henne tilbake om de ikke vil ha henne mer, så er ikke en sånn kontrakt bindene når hunden er deres. Folk gjør det de vil, og du har ingenting du skulle sagt.

Det er rett og slett sånn at jeg ikke klarer å leve med usikkerheten om hun har det godt eller ikke. For alt kan skje, jeg kan være superheldig og finne snille, herlige mennesker som tar seg av henne til hun dør. Og som alltid holder henne i bånd, og aldri lar andre hunder hilse på henne, som ikke bryr seg om utaggeringen. Men sannsynligheten er like stor (om ikke mye større) for at jeg finner noen som virker bra, og at det går bra en stund, før ting ikke går så bra, kanskje endrer livssituasjonen seg hos de nye eierne, eller så skjer det et uhell og hun blir angrepet på tur. Eller at de virkelig ikke tar hensyn til den hunden hun er. Jeg tar ikke den sjansen. Enten har hun det bra hos meg, eller så vet jeg at hun hviler trygt og aldri har det vondt mer.

Det er også sånn at hun ikke trives med å være alene hjemme, med mindre det er en annen hund der. Hun uler masse, og jeg vil tro det er verre nå som hun er blitt vant med å være alene hjemme med en annen hund når de må det. Da sover de begge to som engler. Og da har man jo fortsatt et kjempeproblem med ressursforsvaret, og det som skjer med mine to nå.

[Castella]

Det er dette jeg også kjenner på. Å avlive en helt fysisk frisk hund, går veldig mot prinsippet mitt om at en hund skal få leve så lenge den har et bra liv. Det er jo derfor jeg spør spørsmålet i overskriften her - er jeg egoistisk? Jeg synes det er veldig vanskelig å måtte velge at hun skal dø, fordi jeg er den som har det fælt. For det er nok mest jeg som lider, selv om hun ikke har det bra i passeringssituasjoner, og det også påvirker den yngste i stress. Hun stresser nok mye mer enn hun egentlig hadde gjort, hvis den lille ikke var her. Selv om stresset er mulig å leve med, fordi hun er stabil og frisk mentalt.

Kjæresten min stilte seg også spørrende til hvorfor vi mennesker skal bestemme hvem som skal dø og hvem som skal leve, selv om han støtter meg og kjenner på de samme følelsene som meg. Å anskaffe seg hund er jo ikke noe som bare påvirker ditt eget liv, du får makt over et annet liv også. Det ansvaret gnager meg, det var ikke hun som valgte meg, hun har et bra liv, og jeg burde ta ansvaret for at hun forsatt har et bra liv til hun dør av naturlige årsaker. Samtidig burde jeg også prioritere mitt eget liv, om man ser bort fra følelsene, og prøver å være fornuftig. For jeg har det ikke bra.

Til info hadde vi akkurat en ny episode, det er nesten så de begge merker at jeg er veldig lei meg, og gjør at ting som dette skjer nå og bare gjør alt mye sterkere. Jeg satt i sofaen med pcen på fanget, så kommer den yngste og legger seg ved siden av meg, som hun alltid gjør. Den lille er på gulvet, og hopper opp i sofaen ved den store som ligger ved meg. Dette gjør de stadig vekk, den lille kan ofte tråkke på den store for å komme bort til meg, uten at hun bryr seg. De sover også ofte sammen på sofaen, tett inntil hverandre.

Den lille står nå ved den store som ligger, for å prøve å komme seg på andre siden av meg. Da knurrer den store ordentlig, og advarer den lille. Den lille svarer, og jeg kaster pcen unna og får avbrutt dem. Den lille er amper og oppgira, og knurrer når den store nærmer seg på gulvet. Den store oppfører seg veldig "barnslig", går rundt og logrer og ser på meg, men er tydelig stressa. Vi setter oss i sofaen igjen, der jeg har de på hver sin side, den store stirrer og knurrer på den lille når de får øyekontakt, og ser ikke ut til å ville ha den lille i nærheten i det hele tatt. Den lille knurrer og flekker tenner tilbake, jeg avbryter dem igjen og får roa dem ned. De unngå så hverandre helt med blikket, den lille legger seg i et hjørne, og skjelver (av stress regner jeg med). Nå sover de rolig på hver sin side av meg.

Dette har ALDRI skjedd før. Er det fordi jeg er så full av følelser? Det virker som forholdet mellom dem bare blir verre, og den store har aldri startet noe sånt før. Det virket som hun advarte den lille (var bare knurring, ikke noe annet enn det og stirring, stivt kroppsspråk), og den lille ikke ville høre.

Jeg har også fått en veldig god venninne til å passe den lille en stund, sånn at vi får se hvordan det er uten henne over mer enn noen timer. Så ser vi også hvordan den store oppfører seg uten henne, om hun har det bedre. Vi håper det hjelper å se hvordan det vil føles å være uten henne, om vi savner henne mer enn vi er lettet. Eller om det er omvendt.

Jeg har ikke orket å lese hele tråden din, så beklager hvis jeg har misforstått noe.

Men Jeg ville bare si ag jeg er veldig enig i tankegangen til kjæresten din. For meg er det totalt uforståelig å se kynisk på sin hund. Nei en død hun lider ikke, men de aller aller fleste ledende skapninger vil gjerne fortsette å leve! Overlevelsesinnstinktet er sterkt,det skal mye til før man ønsker å dø.

Når jeg anskaffer meg en hund så er min tankegang at jeg påtar meg ansvaret for et liv, ikke en ting. jeg skaffer meg hunden, ikke omvendt. Jeg påtar meg da hundens negative og positive sider og alt det medfører.

Jeg har selv en psykisk svak hund med seperasjonsangst som krever masse tilrettelegging. Javel! Jeg tilrettelegger... MYE! Og det er hun verdt. Aldri i verden om jeg kunne tenkt, jeg går å avliver henne for det er så mye enklere for meg selv! Dette strider så imot mine verdier. Jeg elsker henne dypt og inderlig, og så lenge jeg vet at hun er lykkelig, så skal jeg jaggu ta ansvaret jeg påtok meg da jeg kjøpte henne.

Jeg sier ikke at jeg vet hva som er det rette å gjøre for deg og ditt tilfelle. Hvis hunden din ikke har det bra så blir det jo en helt annen ting. En hund som er nervøs 23 timer i døgnet og aldri klarer å slappe av så har den det jo ikke godt

Men jeg vil jaggu være en motvekt til noen av de andre svarene du har fått her.

Jeg ønsker deg ihvertfall lykke til, du må gjøre det du føler er best for dere i deres situasjon.

[laikamor]

Jeg har ikke orket å lese hele tråden din, så beklager hvis jeg har misforstått noe.

Men Jeg ville bare si ag jeg er veldig enig i tankegangen til kjæresten din. For meg er det totalt uforståelig å se kynisk på sin hund. Nei en død hun lider ikke, men de aller aller fleste ledende skapninger vil gjerne fortsette å leve! Overlevelsesinnstinktet er sterkt,det skal mye til før man ønsker å dø.

Når jeg anskaffer meg en hund så er min tankegang at jeg påtar meg ansvaret for et liv, ikke en ting. jeg skaffer meg hunden, ikke omvendt. Jeg påtar meg da hundens negative og positive sider og alt det medfører.

Jeg har selv en psykisk svak hund med seperasjonsangst som krever masse tilrettelegging. Javel! Jeg tilrettelegger... MYE! Og det er hun verdt. Aldri i verden om jeg kunne tenkt, jeg går å avliver henne for det er så mye enklere for meg selv! Dette strider så imot mine verdier. Jeg elsker henne dypt og inderlig, og så lenge jeg vet at hun er lykkelig, så skal jeg jaggu ta ansvaret jeg påtok meg da jeg kjøpte henne.

Jeg sier ikke at jeg vet hva som er det rette å gjøre for deg og ditt tilfelle. Hvis hunden din ikke har det bra så blir det jo en helt annen ting. En hund som er nervøs 23 timer i døgnet og aldri klarer å slappe av så har den det jo ikke godt

Men jeg vil jaggu være en motvekt til noen av de andre svarene du har fått her.

Jeg ønsker deg ihvertfall lykke til, du må gjøre det du føler er best for dere i deres situasjon.

Jeg må bare si: å avlive en hund man elsker over alt, det vil aldri være enklere for seg selv. Det er hvertfall det vanskeligste valget jeg noen gang har tatt.

Men nå var mi veldig ekstrem da, hun var på vakt med en gang hun hørte noen utenfor. Gikk vi til byen ble det for mye, da utagerte hun ikke,men hun satt og skalv i sin egen lille boble. Prøvde til og med medisinering (clomicalm) sammen med trening, men det ga null effekt. Så hun var ekstrem. Men etter henne har jeg stor forståelse for at man avliver hunder med atferdsproblemer. Så lenge det går utover livskvaliteten til hund og eier. Om det er mulig å omplassere så er jo det førstevalget selvfølgelig. Men om man (som meg) ikke tør å omplassere, så synes jeg faktisk det er OK å avlive.

[Kine88]

Jeg har ikke orket å lese hele tråden din, så beklager hvis jeg har misforstått noe.

Men Jeg ville bare si ag jeg er veldig enig i tankegangen til kjæresten din. For meg er det totalt uforståelig å se kynisk på sin hund. Nei en død hun lider ikke, men de aller aller fleste ledende skapninger vil gjerne fortsette å leve! Overlevelsesinnstinktet er sterkt,det skal mye til før man ønsker å dø.

Når jeg anskaffer meg en hund så er min tankegang at jeg påtar meg ansvaret for et liv, ikke en ting. jeg skaffer meg hunden, ikke omvendt. Jeg påtar meg da hundens negative og positive sider og alt det medfører.

Jeg har selv en psykisk svak hund med seperasjonsangst som krever masse tilrettelegging. Javel! Jeg tilrettelegger... MYE! Og det er hun verdt. Aldri i verden om jeg kunne tenkt, jeg går å avliver henne for det er så mye enklere for meg selv! Dette strider så imot mine verdier. Jeg elsker henne dypt og inderlig, og så lenge jeg vet at hun er lykkelig, så skal jeg jaggu ta ansvaret jeg påtok meg da jeg kjøpte henne.

Jeg sier ikke at jeg vet hva som er det rette å gjøre for deg og ditt tilfelle. Hvis hunden din ikke har det bra så blir det jo en helt annen ting. En hund som er nervøs 23 timer i døgnet og aldri klarer å slappe av så har den det jo ikke godt

Men jeg vil jaggu være en motvekt til noen av de andre svarene du har fått her.

Jeg ønsker deg ihvertfall lykke til, du må gjøre det du føler er best for dere i deres situasjon.

Jeg, og kjæresten min, har mange av de samme verdiene som deg. At det ikke er en ting vi snakker om, og det ikke er enkelt å være kynisk, når det er et annet liv jeg har ansvaret for. Og jeg vet jo at hun ikke ønsker å dø. Jeg ønsker heller ikke at hun skal dø. Og det er derfor valget er så sinnsykt vanskelig, når man skal finne en middelvei mellom følelser og fornuft.

Jeg fant litt trøst i noe noen skrev tidligere i tråden, at hun "skal dø uansett en gang", som jeg, du og alle andre også skal. Jeg sammenlignet det litt med om jeg selv skulle dø brått, uten å rekke å ha det vondt eller bli redd først. Jeg vil heller dø sånn, enn å ha kreft i mange måneder først, og få vite datoen når jeg skal dø. Hun vet jo ikke hva vi snakker om, og vil heller ikke ha det vondt om vi avliver henne. Hun vil sovne hjemme i fanget mitt, her i stua, og vil ha levd et bra liv frem til da.

Jeg har vanskeligheter for å velge mitt eget liv, fremfor hennes, jeg. Om hun hadde falt i havet en dag det var masse bølger og kraftig vind, og jeg hadde sett hun ikke hadde greid å komme seg på land selv, hadde jeg hoppet etter henne. All fornuft om at jeg kanskje kunne drukne selv, ville gått rett ut av vinduet. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig å tenke sånn. For hun er jo "bare en hund", i fornuften - men mitt aller kjæreste, innerste, mest kostbare i hele verden, i følelsene.

Det eneste jeg vet er at jeg har to hunder, der den lille har en mørk sky rundt seg i mitt mentale bilde, som er preget av stress og bekymring, for den minste ting. Jeg er alltid redd for hva som kan skje, jeg bekymrer meg hele tiden, og blir gal av å tenke på alle situasjoner som kan skje. Den store hunden har en lys, gulaktig sky rundt seg, som er stressfri og alt er så enkelt og behagelig og fri for bekymring. Jeg er ikke redd for noe som kan skje på tur med henne, fordi jeg vet hun er så sterk mentalt og god i hodet, at hun fikser det. Og om hun så skulle trenge hjelp av meg, så vil det være sikkert at vi kommer oss gjennom det. Den lille vil bli enda mer ødelagt enn hun allerede er, det går på mange måter an å gjøre henne MYE verre enn hva hun er i dag.

Så selv om hun, sånn jeg ser det, har et bra liv og det går bra store deler av døgnet, så må jeg alltid være bekymret og være stressa for at hun skal slippe å oppleve noe fælt. Som at jeg alltid ser etter ande hunder, spesielt løshunder (da LØPER jeg og gjemmer meg), eller at unger ikke kommer for nært henne hvis vi møter på foreldre med småbarn som virker interessert i å klappe henne. At hun aldri er løs på tur med mindre det er så kontrollert som mulig, plass og tidspunkt eller inngjerdet, og at ingen som passer henne har henne løs heller. Jeg må beskytte henne fra alt jeg vet hun ikke takler.

Så det er mitt liv for hennes, sånn som det er nå.

[Busann]

Så selv om hun, sånn jeg ser det, har et bra liv og det går bra store deler av døgnet.

Men med den oppførselen som har eskalert i det siste, hvor lenge vil dette stemme?

Du skriver jo lenger opp at å gå separate turer ikke er ett alternativ, da hun ikke kan være alene hjemme uten den store. Og nå som oppførselen har eskalert, hvor lenge kan de være i samme rom når de er alene hjemme?

Eller går det greit om den store er i samme hus, men ikke samme rom?

[Kine88]

Men med den oppførselen som har eskalert i det siste, hvor lenge vil dette stemme?

Du skriver jo lenger opp at å gå separate turer ikke er ett alternativ, da hun ikke kan være alene hjemme uten den store. Og nå som oppførselen har eskalert, hvor lenge kan de være i samme rom når de er alene hjemme?

Eller går det greit om den store er i samme hus, men ikke samme rom?

Nei, det er jo det da. Om det blir sånn at vi må passe på dem mye inne, og jeg ikke kan slappe av inne med henne heller, så blir det jo ikke at det går bra store deler av døgnet. Og da vil det bidra til at jeg heller mer mot avliving.

De er adskilt når de er alene hjemme, men de kan likevel se hverandre og er i samme rom. De kan bare ikke nå hverandre. Jeg har alltid vært til stede når det har skjedd ting som i går, og fått avverget det som kunne ha skjedd om de var alene uten noen til å bryte inn. Om jeg hadde vært i et annet rom og konflikten mellom dem hadde skjedd uten meg tilstede, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Godt mulig de hadde endt opp med å slåss, eller i hvert fall gått kraftigere til verks. Eneste grunnen til at de sluttet, var jo fordi jeg avbrøt dem. De unngikk hverandre i hele går kveld, og var lenge preget av det som skjedde på ettermiddagen. I dag er de helt normale med hverandre, men at det skjer igjen er jo ikke usannsynlig.

[Kine88]

I dag på turen møtte vi løs hund, mens vi var oppe i skogen. Den lille i bånd, den store løs. De kom så brått på, så jeg plukka opp den lille og begynte å gå motsatt vei, da jeg så at den løse hunden ikke kom på innkalling. Jeg lot være å kalle inn den store, så hun heller kun møte den og oppholde den, så jeg fikk litt mer avstand med den lille som var helt rabiat i armene mine. Jeg kalte inn den store når jeg hadde kommet meg litt unna, og hun kom og fikk belønning.

Det endte i et stresskaos, da den løse hunden kom etter oss, og min store løp mellom den og meg, og var selv veldig stressa. Ikke noe drama med den andre, den var faktisk redd min store og skreik og løp unna når hun gikk bort til den. Min store begynte å bjeffe i frustrasjon på meg, fordi den lille og jeg var så stressa der vi prøvde å komme oss vekk. Jeg greide å forholde meg rolig da, og belønne den store masse for å høre på meg, og oppføre seg som hun gjorde. Hun var veldig flink.

Da jeg innså at vi hadde kommet oss unna og var trygge igjen, og kunne sette ned den lille, var jeg så skjelven i beina at jeg nesten ikke greide å gå ned stien Og jeg var jo rasende på dem, for å ha hunden løs, når de ikke hadde kontroll på den. Jeg bannet etter dem og var bare kjempelei meg. Den lille var ganske stressa resten av turen, på vokt ovenfor alt, til og med folk uten hund måtte hun se etter to ganger. Dro masse i båndet og snusa fanatisk etter der andre hunder hadde gått før oss.

Vet ikke hvorfor jeg forteller dette, for det er jo ikke ulikt andre ganger vi møter løs hund.

[Grim]

Fordi det hjelper å ventilere. Spessielt til noen som forstår. Det er fryktelig slitsomt å ha en hund med utfordringer, nettopp fordi man møter på så mange hundeeiere som ikke tenker lengre enn sin egen nese, og ikke skjønner at de er en belastning.

[ingvildoline]

@Kine88 Jeg har dessverre ingen råd til deg, jeg vil bare gi deg en stor klem Jeg har min første hund nå og det har ikke vært noen dans på roser (utagering, destruering, ekstreme hormon-"anfall" etc.), så jeg kjenner igjen noen av følelsene du skildrer, uten at jeg helt kan sette meg i din situasjon. Hva enn du kommer frem til, håper jeg du finner roen og gleden i hundeholdet ditt igjen.