Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det enklere å være negativ enn positiv?


Mirai
 Share

Recommended Posts

Har tenkt litt i det siste på dette. Det er jo ofte sånn at venner forteller om hvor teit samboeren har vært i det siste, at det var slitsomt på skolen eller han dusten som skumpet borti en på toget.

Hvorfor forteller vi så ofte om de negative tingene? Er det rett og slett sånn at vi bruker mindre energi på det, hvorfor føles det så deilig å klage litt? :P

Hvorfor lagrer vi så enkelt de dårlige minnene, det må jo ofte i overkant mye positivt til for å overskygge det negative?

PS: Jeg er ikke en gjennomsyra negativ person, bare så det er sagt, men jeg syns det er interessant! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan virke som man er veldig positiv på facebook, og mer negativ (eller forteller om en annen del av virkeligheten) i virkeligheten. Men dette varierer jo, mye surving på facebook og. Men... det var litt på siden.

Jeg tror ikke jeg er mer negativ enn positiv, jeg er ganske nøytral og avstumpet tror jeg (neida), men når man forteller om negative ting til venner er det kanskje gjerne fordi man har et problem som man gjerne vil lufte og ha hjelp til, det er noe som går og "gnager", og dermed kommer det lettere til overflaten. Jeg for min del synes det kan være litt vanskelig å fortelle om bra ting jeg har gjort... skrev f.eks litt her inne om at jeg hadde fått sinnsykt gode tilbakemeldinger i praksis, men dette er noe jeg ikke har fortalt til mange i "virkeligheten", fordi jeg blir litt flau av selvskryt. Måtte ta meg skikkelig sammen for å fortelle det til mamma, fordi jeg visste det ville gjøre henne stolt... ellers hadde jeg bare holdt det for meg selv. Hadde vært lettere å fortelle til flere om jeg dreit meg ut (altså om det hadde skjedd noe negativt), for det blir det artige samtaler ut av :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok litt motsatt som person - jeg foretrekker å snakke om de hyggelige tingene. Det har nok mye med personlighet å gjøre - jeg gjør meg raskt ferdig med det som ikke er så hyggelig og legger det bak meg. Og så har jeg en veldig god og fast venninne som "får møkka" de dagene der ting er litt trasig, og hun har en egen evne til å være både empatisk OG samtidig få meg til å se lyst på tilværelsen igjen. Å eksponere ektemannen min gjør jeg ikke, de dagene vi ikke er "bestevenner" (heldigvis få og sjeldne). Jeg syns personlig det er en uting å eksponere andre som ikke har bedt om det selv, ovenfor venner og bekjente, ev i verste fall, offentlig. Problemer tar man med de man har problemer med. Ikke alle andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig å si altså... Kanskje janteloven har en liten finger med?

Personlig så mener jeg det er viktig å finne positive ting hver dag. Trenger ikke være så mye, alt fra noen som sier hei til at man ser en fugl som sitter på en grein. Tror at man får det litt bedre inni seg ved å prøve aktivt hver dag å finne noe fint :)

Selv har jeg måtte gjort det for å ikke gå i veggen med alt det negative rundt det å være syk i mange år.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig å si altså... Kanskje janteloven har en liten finger med?

Personlig så mener jeg det er viktig å finne positive ting hver dag. Trenger ikke være så mye, alt fra noen som sier hei til at man ser en fugl som sitter på en grein. Tror at man får det litt bedre inni seg ved å prøve aktivt hver dag å finne noe fint :)

Selv har jeg måtte gjort det for å ikke gå i veggen med alt det negative rundt det å være syk i mange år.

Det pleier jeg å gjøre :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg ikke helt igjen egentlig. Jeg og mine venner snakker om det som opptar oss og preger hverdagen vår, og det er vel så mye positive som negative ting. Vi kan like gjerne diskutere en veldig bra og inspirerende forelesning som klage over en foreleser som vi ikke skjønner bæret av. Noen er kanskje litt mer negativt innstilt til livet enn andre, men det tror jeg er en personlighetsgreie. Jeg lar være å dvele ved negative ting, og gidder sjelden å bry meg noe særlig dersom venner klager over bagateller. Jeg syns det er viktigere å støtte dem når det faktisk er noe ordentlig som er galt. Selv er jeg egentlig en ganske positiv person tror jeg. Jeg trives bedre når jeg ikke pakker meg selv inn i negative tanker, så derfor fokuserer jeg heller på alt det som er bra her i livet. :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En teori jeg har hørt: vi er genetisk disponert for å fokusere på negative opplevelser. Da en negativ/ekkel/skummel opplevelse i naturen var noe våre forfedre måtte lære noe av for å overleve. De som ikke fokuserte på ubehaglige opplevelser, hadde en tendens til å stryke med.

Derfor er det (vistnok) ti ganger mer sannsynelig at vi husker en negativ opplevelse enn en nøytral/positiv opplevelse.

Det er selvsagt noen unntak, som f.eks fødsel, men der er det egne hormoner som jobber for å aktivt få oss (levende skapninger) til å fortrenge hvor pyton det er, så det er mer sannsynelig at vi gjenntar handlingen.

----

mener jeg at denne teorien er god nok grunn til å være ei sur megge? Nope.

Men den forklarer litt hvorfor man husker han ene fyren som kjefta på deg på jobb, men ikke de ti andre som oppførte seg helt normalt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi lærte en "tommelregel" da jeg gikk på videregående(salg, service og samferdsel), som gikk ut på det samme utsagnet, bare snudd over til å gjelde butikk. "En misfornøyd kunde sier det gjerne til 10, men en fornøyd sier det kanskje til 2". Vi diskuterte også mye om hvorfor det var slik, og da kom vi fram til at janteloven har en sterk betydning for veldig mange :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mennesker har faktisk lettere for å huske negative erfaringer, og legger merke til mer negative ting enn positive - teite som vi er :P

Det har delvis en sammenheng med at situasjoner som vekker sterke følelser/emosjoner huskes eller legges merke til lettere (fordi de aktiverer flere områder i hjernen)- og for mange er sinne/irritasjon gjerne en sterkere følelse enn velvære/glede.

I tillegg er hukommelsen vår "følelsesavhengig" i at vi lettere husker ting som stemmer overens med de nåværende følelsene våre eller humøret vårt. Det vil si at er du sur så husker du lettere på ting som gjorde/gjør deg sur - også blir du gjerne enda surere, og sånn går spiralen :P Og omvendt selvfølgelig! :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ofte at det negative er ting som opptar en på en annen måte enn det positive, det er de tingene som irriterer og forsurer hverdagen folk ofte lufter, fordi de trenger at noen nikker gjenkjennende eller bare er et lutter øre. Og dermed tror jeg kanskje at det positive faller litt i bakre rekke. For det virker mindre altoppslukende i folks hverdag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange har større behov for å ventilere om negative ting, og veldig mange positive ting gir man direkte respons til avsender . Og hvertfall for min del så er det litt flaut å bli veldig glad for ting som forandre er helt hverdagslige. Føler meg rett og slett litt teit og redd for at noen skal påpeke hvor ubetydelig det faktisk er. Rettferdig harme er liksom "alle " enig i.

Mens min mestringsfølelse når jeg tør utfordre meg selv til noe jeg ikke er helt sikker på om går er mer skummel og skjør, den tåler ikke nødvendigvis en sleivete kommentar tilbake.

Ga det mening?

Synes ikke jeg er så negativ heller jeg da. Men jeg husker definitivt mer frustrasjonsutbrudd folk kommer med enn gledesutbruddene. Så da virker det sterkere på en måte.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig negativ har jeg hørt, selv om det ikke oppfattes negativt av meg selv. F.eks har jeg et ganske misantropisk syn på verden og jeg syns positivitet kan være splitter pine heslig. Spesielt i konteksten "se positivt på det" når noe skikkelig drit har skjedd.

Nå innser jeg jo at den tidvis mørke sinnsstemning min ofte er mer ødeleggende en hva den fysiske hendelsen tilsier, men det er rett og slett sånn jeg er skrudd sammen. Lista for hva jeg kan se positivt på og glede meg over ligger vesentlig høyere enn den negative. Tror kanskje det har noe med perfeksjonismen min å gjøre. Ingenting jeg gjør er bra nok med mindre det er perfekt. Smitter nok over i andre scenarioer også. Hvis ikke folk behandler meg på en god måte er det min feil for å ikke ha gjort det bedre i forkant. Hvis bussen er sen er det min skyld at jeg ikke så den komme. Problemet er at det er vanskelig å uttrykke det korrekt. (Finnes unntak, men de har ikke godt av å se offentlighetens lys)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk er forskjellige, og noen er bare litt mer negative enn andre :-)

Jeg tror kanskje jeg ligger i kategorien mer positiv, og kan vel noen ganger overkompensere min positivitet når andre er negative (hvertfall mot venner som jeg vet dette hjelper på :-) ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er negativ på en positiv måte :aww:

Verden min kan rase og jeg svarer med beksvart humor.

Jeg får lyst til å slå mennesker som er påtatt positive , og når folk sutrer får jeg lyst til å gi de noe å sutre for.

Jeg hadde blitt en historisk dårlig psykolog, for jeg skjønner ikke hvorfor folk bryter sammen av "småting" , samtidig som jeg spyr av folk som maser om å tenke positivt :lol:

Livet er teit for alle noen ganger, trikset er å ikke bruke tid på å tenke på det.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er negativ på en positiv måte :aww:

Verden min kan rase og jeg svarer med beksvart humor.

Jeg får lyst til å slå mennesker som er påtatt positive , og når folk sutrer får jeg lyst til å gi de noe å sutre for.

Jeg hadde blitt en historisk dårlig psykolog, for jeg skjønner ikke hvorfor folk bryter sammen av "småting" , samtidig som jeg spyr av folk som maser om å tenke positivt :lol:

Livet er teit for alle noen ganger, trikset er å ikke bruke tid på å tenke på det.

What she said :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er negativ på en positiv måte :aww:

Verden min kan rase og jeg svarer med beksvart humor.

Jeg får lyst til å slå mennesker som er påtatt positive , og når folk sutrer får jeg lyst til å gi de noe å sutre for.

Jeg hadde blitt en historisk dårlig psykolog, for jeg skjønner ikke hvorfor folk bryter sammen av "småting" , samtidig som jeg spyr av folk som maser om å tenke positivt :lol:

Livet er teit for alle noen ganger, trikset er å ikke bruke tid på å tenke på det.

Det blir litt "damn if you do and damn if you don't"....

"Påtatt" er vel lite sjarmerende uansett hva.

Like lite som det er å gjøre tilværelsen til en konkurranse om hvem som har størst grunn til å sutre og syte.

Det jeg måtte erkjenne undervegs, siden jeg jobber mye med mennesker og kommer nært innpå dem i ymse situasjoner, er at vi er utrustet ulikt if det å takle "småting" og "større ting". Og at det ikke er mulig alltid å forstå hva som ligger bak den forskjellige utrustningen. Noen takler alt - om de så kjøres ned av et godtog. Mens andre bryter sammen om ytterdøren går i vranglås. Noen ganger må jeg jobbe med meg selv for ikke å miste tolmodigheten med folk som høylydt er på sammenbruddets rand av tilstander som ikke på noen måte er livstruende, men som trenger litt tid - dvs noen måneder - å bli bra av. Og de klager og gråter nonstop -Mens det i nabosengen ligger yngre alvorlig kreftsyke som vet de aldri mer blir friske. Men som ikke klager....

Det er likevel ikke min rett å moralisere ovenfor dem som ikke takler de små tingene. Eller som føler at livet går i stykker av det som for andre er banaliteter.

Psykologene takler dette for de kan mye om bla sårbarhet for belastninger. Vi er ulike, også inni.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har tenkt litt i det siste på dette. Det er jo ofte sånn at venner forteller om hvor teit samboeren har vært i det siste, at det var slitsomt på skolen eller han dusten som skumpet borti en på toget.

Hvorfor forteller vi så ofte om de negative tingene? Er det rett og slett sånn at vi bruker mindre energi på det, hvorfor føles det så deilig å klage litt? :P

Hvorfor lagrer vi så enkelt de dårlige minnene, det må jo ofte i overkant mye positivt til for å overskygge det negative?

PS: Jeg er ikke en gjennomsyra negativ person, bare så det er sagt, men jeg syns det er interessant! :D

Jeg har lett for å henge meg opp i det negative, men jeg ser ikke på meg selv som en negativ person. Jeg anser meg for å være en realist. Det er mye dritt i verden - kudos til de som klarer å fokusere på det positive/ignorere alt grusomme som skjer. Jeg jobber daglig med tragiske menneskeskjebner, jeg har det helt innpå meg. Det er så mange som har det fælt. Men jeg klarer og se positivt på livet mitt, jeg prøver å finne glede i små ting. Men det blir mye morsommere diskusjoner ut av negative ting da :lol: Positivitet er mer samtykkefremkallende, mens negative erfaringer kan det bli spennende diskusjoner av er min erfaring.

Og så går det en hårfin grense til syting da. Hvis noen alltid klager over ditten eller datten så sier jeg ifra jeg. Eller prøver å snu det til noe positivt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir litt "damn if you do and damn if you don't"...

"Påtatt" er vel lite sjarmerende uansett hva.

Like lite som det er å gjøre tilværelsen til en konkurranse om hvem som har størst grunn til å sutre og syte.

Det jeg måtte erkjenne undervegs, siden jeg jobber mye med mennesker og kommer nært innpå dem i ymse situasjoner, er at vi er utrustet ulikt if det å takle "småting" og "større ting". Og at det ikke er mulig alltid å forstå hva som ligger bak den forskjellige utrustningen. Noen takler alt - om de så kjøres ned av et godtog. Mens andre bryter sammen om ytterdøren går i vranglås. Noen ganger må jeg jobbe med meg selv for ikke å miste tolmodigheten med folk som høylydt er på sammenbruddets rand av tilstander som ikke på noen måte er livstruende, men som trenger litt tid - dvs noen måneder - å bli bra av. Og de klager og gråter nonstop -Mens det i nabosengen ligger yngre alvorlig kreftsyke som vet de aldri mer blir friske. Men som ikke klager....

Det er likevel ikke min rett å moralisere ovenfor dem som ikke takler de små tingene. Eller som føler at livet går i stykker av det som for andre er banaliteter.

Psykologene takler dette for de kan mye om bla sårbarhet for belastninger. Vi er ulike, også inni.

Jeg vet alt dette, det er derfor jeg ikke jobber med mennesker :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Brukte jo klagigen i grunnen da jeg jobet i hjemmetjenesten. Var brukere som ikke var noe lett å få forståelse av dagsformen, men klage kune dem. JA så var det å se ble dem stilelre elle sluttet med å klage så var det noe galt fatt der.

KAn jo klage jeg å men er en potimistisk person da

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok lettere å sutre, da man faktisk får mer oppmerksomhet. Klart, det enkel læringsteori i grunn, det som blir forsterket får man tilbake. Det ser vi jo veldig godt i AN tråden. De som er lei seg får masse klemmer og koser og det ene med det andre. De som prøver å komme med noe positivt, får knapt 10 liker og ferdig snakka (litt overdrevet). Sier man noe positivt blir folk litt ubekvemme virker det som, da er det lettere å appellere til sympatien i dem. Det blir lett oppfattet som skryt om man er positiv, eller som @Mud sier det virker påtatt. Det samme gjelder egentlig de som prøver å være sterke, mens det skinner igjennom at det er bare bitterhet og sinne over sin egen situasjon.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok lettere å sutre, da man faktisk får mer oppmerksomhet. Klart, det enkel læringsteori i grunn, det som blir forsterket får man tilbake. Det ser vi jo veldig godt i AN tråden. De som er lei seg får masse klemmer og koser og det ene med det andre. De som prøver å komme med noe positivt, får knapt 10 liker og ferdig snakka (litt overdrevet). Sier man noe positivt blir folk litt ubekvemme virker det som, da er det lettere å appellere til sympatien i dem. Det blir lett oppfattet som skryt om man er positiv, eller som @Mud sier det virker påtatt. Det samme gjelder egentlig de som prøver å være sterke, mens det skinner igjennom at det er bare bitterhet og sinne over sin egen situasjon.

Fet var det jeg prøvde å skrive med litt andre ord :)
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan godt være at oppmerksomhet kan være grunn til at folk syter mer.

Jeg syns folk som er 100 % happy , fantastisk- glade- positive mennesker som aldri ser mørkt på noe, kan være slitsomme som de som konstant er sure og grinete og klager på alt. Men det negative suger mer ut av meg enn overdrevent positivt.

Jeg mener at jeg generelt sett er mest positiv. Prøver hele tiden å tenke positivt og få tanker som gjør at de negative kreftene ikke skal ta over. Det tror jeg de fleste faktisk må gjøre. Jeg må minne meg selv på hvor fantastisk heldig jeg er som ble født i dette landet på denne tiden, jeg har mat tilgjengelig hele tiden, klær, hus, bil, mange ser på dette som helt selvfølgelig, men jeg tenker at jeg er heldig som har dette. Jeg trenger ikke reise til Afrika for å få en reality sjekk, jeg vet veldig godt hvor bra jeg har det og jeg er veldig takknemmelig. Mens andre igjen hadde hatt godt av å se verden slik den egentlig er.

Litt fascinerende å tenke på. Hvorfor noen ikke klarer å se dette, de klager fordi de ikke har den seneste utgaven av Iphone, (bare ett eksempel i farta) Men igjen, så blir man preget av det livet man lever i, og det er ikke lett å være fattig i Norge, selv om man på verdensbasis ikke er det.

Men ett interessant tema er det! Er det personlighet, arv, erfaringer, oppvekst? Tja ikke godt å si :) Har i hvert fall inntrykk av at unger fra sure foreldre gjerne blir slik selv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste jeg vet er at når det skjer noe dritt så er det innimellom godt å få det ut, det har ikke noe med responsen man får eller å snakke dritt om andre, bare at man trenger å lufte litt så man kan få det ut av systemet for å igjen fokusere på det som er bra :) Dessuten så kan det vell i perioder skje mye mer negativt enn positivt og da er det kanskje ikke så rart at det er det som stjeler fokus. Ellers kan jeg bare snakke for meg selv, men skjer det noe bra så snakker jeg minst like mye om det som jeg snakker om det som er kjipt.

Litt er jo individuelt, men mye med tankesett kan forandres, om man har behov for det :) Hvordan man tenker kan jo påvirke mye med hvordan man har det selv også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...