Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva syntes dere er ok alder for avl?


Belgerdama
 Share

Recommended Posts

Syns en fin alder er rundt 2,5 år- 3 år på tispa og det samme på hannhunden. Det er fordi da har man fått sett hvordan hunden har utviklet seg og modnet seg, man får tid til å tatt de testene man trenger og vist hunden litt. Det er i hvert fall min mening :)

Vet at andre gjør det tidligere. Særlig hannhunder. Vet om oppdrettere som har brukt en hannhund valp i avel, det liker jeg ikke. Man skal ikke ha dårlig tid når man skal avle.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2,5-3 år for tisper, hanner på en måte litt yngre fordi det ikke er helt den samme påkjenningen for dem som for tispa, men alikevell så synes jeg det er kjekt at hundene er helt voksne både i kropp og sinn, så man vet hva man faktisk avler på. De fleste er jo greie som unghunder, men det kan skje mye i overgangen fra ung til voksen og hos noen så kommer dette sent.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg også er av meningen rundt 3 år på tisper og 2+ på hanner.

De bør være litt mer voksne i hodet enn når de er unghunder.

Dog varierer det veldig fra hund til hund.

Vet om noen som ikke har blitt "voksne" før de er 4 år.

Også vet man litt mer om hva hunden kan og hvordan den er når den blir litt eldre.

Å bruke en valp i avl høres fælt ut.

Vet at noen parret før 2 år og det syntes jeg er reint for tidlig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine hunder (tisper) ble voksne før de bikket 3 år. Jeg mener størrelsen på rasen er helt irrelevant, da svært unge hunder ofte et kapable til å bære frem kull rent fysisk. Men det mentale er ikke nødvendig vis ferdig utviklet. Min lille papillon har utviklet seg masse fra 2 til 3 år, både fysisk og psykisk. Så generelt ville jeg sagt at jeg foretrekker å vente til en tispe er 3 år +. Første kullet bør dog komme før den nærmer seg kanskje 5?! Synes ikke man bør vente for lenge heller med kull.

Hanner er vanskeligere. Kommer sånn an på. Men ideelt sett bør de være i alle fall 2 år synes jeg. Aller helst 3 de også. De viser gjerne ikke sitt "sanne jeg" før de er voksne oppi hodene sine de heller.

Men altså.. Alt med skjønn. Uansett mener jeg 2 år er helt minimum for tisper uansett rase, og at hanner under 2 også er i overkant unge.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes tispa skal være minimum 2 år, gjerne 3-3 1/2 år også. :-) Man må selvsagt vurdere individet også, noen tisper er sikkert ikke klare før de er 4 år. men synes kull 1 bør skje før 5 år.

Hannhunder mener jeg også bør være minst 2 år, gjerne 3-4 år :-) Min hannhund var nesten 3 år når han fikk sitt første kull, han utviklet seg mye fra han var 18 mnd til han ble 2 1/2 år gammel, både mentalt og psykisk. Synes alt for mange unge hannhunder blir brukt og må si at jeg grøsser og blir rett og slett forbanna når jeg ser hannhunder på 1 år blir brukt i avl... Er hannhunden veldig lovende så er den forhåpentligvis like lovende om ikke bedre om 1-2 år. Hett tema for meg...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanner virker ofte å være senere ferdig med den mentale biten enn tisper (min erfaring ihvertfall), men samtidig så har man det jo helst ikke så voldsomt travelt heller med hannene. Man trenger jo egentlig ikke å tenke på at de må ha kull før en viss alder, så da kan man jo like gjerne ta seg god tid, se hvordan de utvikler seg og det samme med øvrige søsken, gjør unna alt av tester, titler og prestasjoner også kan man avle. Her kan jo sperm tappes og lagres så ingen hast med noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanner er vanskeligere. Kommer sånn an på. Men ideelt sett bør de være i alle fall 2 år synes jeg. Aller helst 3 de også. De viser gjerne ikke sitt "sanne jeg" før de er voksne oppi hodene sine de heller.

Jeg ser alle skriver dette - de viser ikke sitt sanne jeg før de er voksne. Det er faktisk ikke min erfaring over hodet med min hannhund. Allerede da han gikk MH 12 mnd gammel, så kjente jeg godt igjen hunden min og jeg fikk ingen overraskelser. Han var en hormonell dust en periode, men han endret seg ikke mht egenskaper eller adferd ellers, selv om han selvsagt har modnet med årene, men det har hatt lite med temperamentet å gjøre. Jeg var veldig skeptisk til å la ham parre ei tispe da han var 18 mnd gammel nettopp fordi jeg var usikker på om han ville fortsette å være den greie hannhunden han hadde vært fram til da (ja, bortsett fra at han hadde grøt i hodet når han var som verst hormonell). Han har vært seg selv hele tida i grunnen, og ikke endret seg til noe som helst annet enn det han var som ung hund.

Jeg tror det at noen får seg "overraskelser" når hunden blir voksen kan være at de IKKE har sett hvordan hunden faktisk har vært under oppveksten og kanskje ikke tolket de små tingene som kan ha ligget der hele tiden, men som da blomstrer når bikkja blir voksen og kanskje TØR mer enn den gjorde som ung.

Jeg har selvsagt ikke noe belegg for å si dette altså - det er bare tanker jeg har gjort meg opp gjennom årene :).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser alle skriver dette - de viser ikke sitt sanne jeg før de er voksne. Det er faktisk ikke min erfaring over hodet med min hannhund. Allerede da han gikk MH 12 mnd gammel, så kjente jeg godt igjen hunden min og jeg fikk ingen overraskelser. Han var en hormonell dust en periode, men han endret seg ikke mht egenskaper eller adferd ellers, selv om han selvsagt har modnet med årene, men det har hatt lite med temperamentet å gjøre. Jeg var veldig skeptisk til å la ham parre ei tispe da han var 18 mnd gammel nettopp fordi jeg var usikker på om han ville fortsette å være den greie hannhunden han hadde vært fram til da (ja, bortsett fra at han hadde grøt i hodet når han var som verst hormonell). Han har vært seg selv hele tida i grunnen, og ikke endret seg til noe som helst annet enn det han var som ung hund.

Jeg tror det at noen får seg "overraskelser" når hunden blir voksen kan være at de IKKE har sett hvordan hunden faktisk har vært under oppveksten og kanskje ikke tolket de små tingene som kan ha ligget der hele tiden, men som da blomstrer når bikkja blir voksen og kanskje TØR mer enn den gjorde som ung.

Jeg har selvsagt ikke noe belegg for å si dette altså - det er bare tanker jeg har gjort meg opp gjennom årene :).

Alle blir jo ikke drittbikkjer, tvert imot så er jo de fleste ok bikkjer, men ting knyttet til kjønnsdrift osv vises ofte ikke før hunden er helt voksen. Noen ser man det tidlig på, men noen kan forandre seg mye, selv om de er helt fine kanskje så lenge som til de har passert 2 år eller mer også plutselig endrer det seg. Og kjønnsdrift er jo noe som ihvertfall etter min mening bør taes hensyn til i avl. Andre ting som går på generell oppførsel (om hunden er redd, tøff osv) det ser man jo gjerne tegn på tidligere, selv om det også kan utarte seg forskjellig hos unge og voksne, så ser man at det er der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg finner svært få grunner til å sette kull på både tisper og hanner før fylte 3 år, uansett størrelse. Helst enda eldre. Kommer litt an på rase også, på raser som cavalier som har hjerteproblem og syringomyelia som de to største og styggeste, så er det fordel å bruke eldst mulig avlsdyr, der ser jeg ingen grunn i verden til å bruke yngre hanner enn 4 år. Mener også cavalierklubben har en anbefaling om at minst en av partene skal være fylt 4 år. Dette fordi det er sykdommer som viser seg sent. Jo lengre hunden er fri for symptomer jo større sjanse er det for at den er fri eller at en eventuel diagnose aldri vil bli et reelt problem.

Jeg ser argumentene til endel om å bruke yngre dyr, og de er i og for seg greie nok, men jeg personlig, ville ikke satt kull på noe under 3 år. Ikke dermed sagt at alder på avlsdyr er det som definerer om en oppdretter er seriøs eller ikke i min verden. Nå har ikke alder på foreldredyr spilt noen rolle når jeg har kjøpt hund før, men det kommer garantert til å bli en faktor ved neste valpekjøp. Hvor avgjørende den vil være vil jo vise seg. Det er skrekkelig lett å være teoretisk oppdretter som aldri svelger kameler eller må velge prioriteringer :lol:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig interessant å lese svarene her.

Hvis jeg ser på min hann som nå er 19 mnder og lovlig å bruke i følge NBFK så har han forandret seg en del oppigjennom, men han er seg selv lik.

Han går overens med alle, men har nå vokst til å si ifra når noen blir for pågående. Det holder med et knurr og vise tenner før han rusler videre med de andre.

skal ta MH neste år så det blir spennende.

Ser klare fordeler med å vente til de er mer voksne ja. Også for å se kullet som en helhet.

Men der finner man også de som blir "ødelagt" av eier og dermed drar kullet ned.

De som er flinke ser helt sikkert dette an.

Det som jeg føler, ihvertfall på belgeren, er at folk henger seg mer opp i at hunden har 1 på skudd enn resten av det mentale.

Har sett skuddfaste belgere som er agressive mot både andre hunder og eiere/dommere i ringen og jeg har sett kull etter mor med 5 på skudd gi stødige og flotte valper som alle ligger på 1-2 på skudd.

Men allikevel virker det som at det fokuseres utrolig på skudd delen i testen og for meg så syntes jeg det er like viktig å se på den sosiale og tilgjengelige delen.

Men så er det bare min mening da?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sånn superrelevant for tråden kanskje, men jeg møtte en miniaussie som var importert fra USA, den var 2,5 år og hadde hatt tre kull..... Den ble importert fordi de skulle avle på den (ikke hun som har den nå, den er omplassert i Norge også, stakkar), men det ble (heldigvis!!) ikke noe av. Den virket veldig passiv og kunne ikke leke eller noe, virket som den hadde gått glipp av veldig mye av sin egen utvikling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispe over 3, under 7 på de største rasene. Hannhund ser jeg helst er 7-9 år, da vet man mye mer om hva han gir og ikke, og da tenker jeg spesielt på sykdommer. Som kjøper er dette iallfall mine kriterier

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser alle skriver dette - de viser ikke sitt sanne jeg før de er voksne. Det er faktisk ikke min erfaring over hodet med min hannhund. Allerede da han gikk MH 12 mnd gammel, så kjente jeg godt igjen hunden min og jeg fikk ingen overraskelser. Han var en hormonell dust en periode, men han endret seg ikke mht egenskaper eller adferd ellers, selv om han selvsagt har modnet med årene, men det har hatt lite med temperamentet å gjøre. Jeg var veldig skeptisk til å la ham parre ei tispe da han var 18 mnd gammel nettopp fordi jeg var usikker på om han ville fortsette å være den greie hannhunden han hadde vært fram til da (ja, bortsett fra at han hadde grøt i hodet når han var som verst hormonell). Han har vært seg selv hele tida i grunnen, og ikke endret seg til noe som helst annet enn det han var som ung hund.

Jeg tror det at noen får seg "overraskelser" når hunden blir voksen kan være at de IKKE har sett hvordan hunden faktisk har vært under oppveksten og kanskje ikke tolket de små tingene som kan ha ligget der hele tiden, men som da blomstrer når bikkja blir voksen og kanskje TØR mer enn den gjorde som ung.

Jeg har selvsagt ikke noe belegg for å si dette altså - det er bare tanker jeg har gjort meg opp gjennom årene :).

Mitt inntrykk er at de fortsetter å være "seg selv", men at noen trekk forsterkes. Feks voktinstinkter, jakt osv. På en del av hundene jeg har hatt har jaktinstinktene blitt forsterket etter 2-3-års-alder. Og enkelte har blitt mer "territoriale" av seg ift hus og hage, uten å ha vist dette veldig tydelig som valper/unghunder.

ift startinnlegg; Selv syns jeg tisper bør være minst 3 år gamle, og ikke eldre enn 7 år, litt raseavhengig sett ift kondisjon og helse osv. Og hannhunder bør væe minst 3 de også, og gjerne godt voksne/eldre, slik at man kan ha en formening om helse gjennom et liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har flere ganger hatt kull på 2 års gamle tisper. Basenjien er jo litt spesiell med løpetid kun en gang i året, så da har man gjerne første kull ved enten 2- eller 3 års alder.
Når jeg opererer med del-eiere, og flere faktorer på når det passer for både oss og dem blir dette ofte utløsende for når vi setter første kull.
Basenjien er mer enn klar nok for oppgaven ved 2 år, og alle helseresultater er på plass.

Jeg har flere basenjier på del-eie som jeg aldri har- eller kommer til å bruke i avl- og dette vet jeg som regel lenge før de er to.
Det er ikke stort man ikke ser ved 2 år som er tydelig ved 3 år.
Enkelte sykdomer (slik som PRA og Fanconi) ser man ikke før ved 6-9 års alder, men det blir jo av hensyn til avsldyrene også vel langt å vente. Nå har vi heldigvis DNA test for fanconi- og for en av PRA typene som gjør at man også kan forebygge dette.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle blir jo ikke drittbikkjer, tvert imot så er jo de fleste ok bikkjer, men ting knyttet til kjønnsdrift osv vises ofte ikke før hunden er helt voksen. Noen ser man det tidlig på, men noen kan forandre seg mye, selv om de er helt fine kanskje så lenge som til de har passert 2 år eller mer også plutselig endrer det seg. Og kjønnsdrift er jo noe som ihvertfall etter min mening bør taes hensyn til i avl. Andre ting som går på generell oppførsel (om hunden er redd, tøff osv) det ser man jo gjerne tegn på tidligere, selv om det også kan utarte seg forskjellig hos unge og voksne, så ser man at det er der.

Nei, jeg synes ikke jeg har sett særlig mange hunder som har forandret seg særlig mye fra de var unge hunder til de blir voksne faktisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kjenner til noen hunder jeg kan si har hatt noen negativ utvikling mot voksen aldrer som jeg ikke har sett det på fra de var unge (men som kanskje ikke eierne har lagt så godt merke til - og dermed får seg en overraskelse).

Mitt inntrykk er at de fortsetter å være "seg selv", men at noen trekk forsterkes. Feks voktinstinkter, jakt osv. På en del av hundene jeg har hatt har jaktinstinktene blitt forsterket etter 2-3-års-alder. Og enkelte har blitt mer "territoriale" av seg ift hus og hage, uten å ha vist dette veldig tydelig som valper/unghunder.

Ja, det var vel det jeg forsøkte å skrive - litt klønete - også. Enkelte trekk forsterkes når de blir voksne, men de ER der fra hunden er ung, man bare legger ikke så merke til det om man ikke er observant :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil heller bruke en hannhund på 18 måneder, der jeg vet mye om levealder og helse på hans foreldre, besteforeldre og oldeforeldre - enn å bruke en niåring der alle besteforeldrene døde før de var fem av sykdom. Det er ikke bare de to hundene involvert i parringen som teller for meg når jeg gjør en kombinasjon.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På tisper synes jeg 2,5 år er en fin alder. Men de kan godt være eldre også.

På hanner fra 2år, men jeg liker ikke at unge hanner blir mye brukt. Et par kull for så og evaluere disse før hannen blir brukt noe særlig mer synes jeg er fint.

Eldre hanner (over 7år) er fint, men for noen individer kan fertiliteten gå nedover allerede på denne alderen, så jeg ser ingen grunn til å vente så lenge før første kull.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personligen kan jag ju tycka att det är synd att det inte finns någon satt minimum ålder på hanen som skall användas i avel.
Så sent som i somras annonserades på en uppfödares sida att en då 9 mån VALP skulle vara far till en kull. Förhoppningsvis en tjuvparning och så vit jag vet tog det sig aldrig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg synes ikke jeg har sett særlig mange hunder som har forandret seg særlig mye fra de var unge hunder til de blir voksne faktisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kjenner til noen hunder jeg kan si har hatt noen negativ utvikling mot voksen aldrer som jeg ikke har sett det på fra de var unge (men som kanskje ikke eierne har lagt så godt merke til - og dermed får seg en overraskelse).

Ja, det var vel det jeg forsøkte å skrive - litt klønete - også. Enkelte trekk forsterkes når de blir voksne, men de ER der fra hunden er ung, man bare legger ikke så merke til det om man ikke er observant :).

Som sagt, de fleste har jo ikke problemer med hormoner og styr og da er det jo ikke noe å se heller, for alt det andre er jo der hele tiden, men det er jo ganske imponerende og se overdriven kjønnsdrift FØR hunden har utviklet kjønnsdrift.. Det går jo ikke på egenskaper, men på hormoner, og før hormonene er på plass så er jo ikke problemet der. Noen får jo driftene sine tidlig andre senere, og de fleste ikke i det hele tatt, men det vet man jo liksom ikke før de er voksne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt, de fleste har jo ikke problemer med hormoner og styr og da er det jo ikke noe å se heller, for alt det andre er jo der hele tiden, men det er jo ganske imponerende og se overdriven kjønnsdrift FØR hunden har utviklet kjønnsdrift.. Det går jo ikke på egenskaper, men på hormoner, og før hormonene er på plass så er jo ikke problemet der. Noen får jo driftene sine tidlig andre senere, og de fleste ikke i det hele tatt, men det vet man jo liksom ikke før de er voksne.

Jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener... Selvsagt ser man ikke overdreven kjønnsdrift før hunden er kjønnsmoden - men det blir de fleste hannhunder ganske så tidlig, og det er neppe et problem å identifisere akkurat DET rimelig tidlig? Det er kanskje det enkleste å se, spør du meg. Det er vel nok av folk her inne som klager på kjønnsfroskene sine, og slik har de jo vært fra ganske ung alder - det har neppe kommet overraskende i 3-årsalderen liksom? De aller aller fleste hannhunder begynner jo å få sine kjønnsdrifter fra de er rundt 6 -9 mnd, vil jeg si, men det varierer jo hvor sterke disse er. De ER jo der selv om man ikke legger så mye merke til dem (noen jukker på alt, andre tisser fortsatt sittende liksom - men de er jo i kjønnsmodning).

Det er sjelden sånn at en enkel og snill unghund plutselig blir et kjønnsmonster når den er 3 år liksom.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting jeg synes er et undervurdert tema i avl er samkjønnsaggresjon.

Det er mulig enkelte klarer å se det fra bikkja er ung, men jeg vet om flere hannhunder som plutselig har begynt å mene litt for mye om andre hanner når de bikker 2-3 år.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting jeg synes er et undervurdert tema i avl er samkjønnsaggresjon.

Det er mulig enkelte klarer å se det fra bikkja er ung, men jeg vet om flere hannhunder som plutselig har begynt å mene litt for mye om andre hanner når de bikker 2-3 år.

Dette interesserer meg også.

Er samkjønnsagressjon noe folk ser på før de parrer??

Noen raser er jo mer "utsatt" for dett enn andre, men tenker dere over om hannen er sosial med andre i tillegg til helse og det mentale??

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så mye overraskende eksemplarisk adferd i dag, jeg har lyst til å ignorere alt som ikke var eksemplarisk, fordi fremgangen er så tydelig. Ingen byks i iver for å hilse på forbipasserende, ikke noen stressende impulser om å jage etter syklister. Med unntak av en close call, med snuten faretruende nær å berøre midt på skinkesprekken til en som stod med ryggen til, så forsøkte han heller ikke sniffe busspassasjerer. Rolig og behersket og tålmodig for det meste. Ny fase i utviklingen og sladretreningen har fått effekt.  Hva jeg trenger bli flinkere til å forutse er Edewards ønske om sosial inkludering ved kassen i butikker, for å unngå at han planter labbene på disken. Det har skjedd så mange ganger nå, det er pinlig overfor meg selv å ikke forutse og forebygge det der. Inne i dyrebutikken er det ingen krise, men å LA ham få sjansen til å plante labbene på disken i kaffebaren er FLAUT. Virkelig flaut. Trenger huske at det å interaktere med andre mennesker sammen med Edeward er reell multitasking. Hovedvekten av oppmerksomhet må være på ham, og det er ikke rom for å ikke ha ham som universets midtpunkt i flere sekunder, ellers bryter han sitt-bli for å gjenvinne status som center of attention. Han er dramaqueen og skjørtejeger. Flørter med alt på to bein som sender ham vibber av gjensidig interesse. Vibber. Blikk. Følelser. Det er en kommunikasjonsform Edeward forstår, og der det vibber potensiell kos og kjærlighet, der er ikke han sen om å prøve innkassere.  Nuvel. Han ville endelig posere for fotografen i dag: Enten så har han forstått at sitt-bli gjelder selv om mamsen tar opp den flate, svart magi dingsen, eller.. ..så ble en vindel gittertrapp bare too much to ask. Det var ikke det at han ikke hadde lyst på den bollen.    Det var dumt av meg å sette oss i den situasjonen der med sekken full av råfor. Ventet tålmodig og nonchalant noen trinn lenger ned, uten å gi ham mer oppmerksomhet, og tenkte jeg ikke ville gå derfra før vi mestret den trappen, men så gikk det kuldegys nedover ryggen min og påminnet meg om at vi hadde en real klimakrise på gang, og vi måtte avbryte for å reise hjem til fryseren. Bedre planlegging neste gang.
    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...