Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Chako
 Share

Recommended Posts

Jeg har aldri kalt meg selv for hundenes mor/mamma, og jeg synes ikke noe om ordet matmor heller. Om det er fordi jeg var seks-syv måneder da den første kom i hus, om det er fordi mine egne foreldre aldri brukte det, eller hva vet jeg ikke.

Jeg er eieren deres, og jeg har et navn. Og om jeg snakker til dem, så ber jeg dem jo om å "kom hit til meg"/"gjør som jeg sier" og ikke "kom hit til SFX"/"gjør som mamazita sier". Men så er ikke jeg noen tilhenger av å spørre min niese på to år om "skal tante SFX hjelpe til med skoen til lille niese?" Jeg liker pronomen, jeg, og det kan godt barn lære før de kommer på ungdomsskolen... :P

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

Mamma sender julekort til hundene fra besta, dog, og de får jule- og bursdagsgave fra besta. Hun om det, her i huset er det X'en som er bæssmor :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

*Hoster noe om at de er vel strengt tatt VALPER og ikke babyer :P*

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mamma og de er "mamma si".. også har vi tanter og bestemor/bessefar og hele pakka! Jeg har ingen barn og det er mye mulig hundene er blitt mine moderne barn :) Edit: men så er jeg fullt klar over at de er hunder, og jeg går ikke rundt ute å roper kom til mamma osv :P Det er bare en måte å si det på her hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Formulerte en setning til sambo angående hunden, der jeg plutselig omtalte meg som mamma. Frysningene for nedover ryggen og både jeg og sambo stirret på hverandre. Før han konkluderte med at jeg hadde brukt for mye tid med naboen og hennes småhunder.... Nei la hunder være hunder, og folk være folk! Hva andre gjør bryr meg katten, men for meg er det feil.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det føles litt rart for meg også, så kaller ikke meg selv for "mamma". Men kjæresten min er definitivt blitt "papsen" :P Dette skjedde etter at vi hentet valp sammen, ikke med hunden jeg hentet før jeg traff han. Merkelige greier.

De er jo ikke barna våre, men jeg liker å tenke på de som "pelsbarna". Så har man en forskjell, men likevel ikke.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er noe av det kleineste jeg vet. Mora til bikkja mi er et tispeskinn som ønsker null kontakt med datteren, og faren er en hårete svenske. Det føles naturlig å omtale de biologiske foreldrene som mor/far, men ikke meg selv. Bikkja er riktignok bebisen (og trollet/alligatoren/søppelkverna/bajsfabrikken), jeg er eier/undersått/kelner/bajsplukker. Ikke nevner jeg meg selv når jeg snakker til hunden heller så det er ikke noe behov.

Jeg synes for øvrig "mamma" og "pappa" (samt avarter) er usannsynlig stygge ord og omtaler ikke mine egne foreldre som det en gang, jeg bruker navn. Det gjør jeg også når jeg skal dirigere hunden mot et familiemedlem.

Men mamma/pappa er ikke på langt nær like ille som på amerikanske fora hvor man bruker benevnelsen "pet parent". :x

Jeg liker ikke barn og vil ikke ha barn, og skulle da kanskje teoretisk sett kalt meg mamsen/papsen? nei jeg tror ikke det har noen sammenheng med å erstatte barn med hund altså, og om så folk gjør det ser jeg ikke at det er noe problem.

Bikkja mi får for øvrig julegave og bursdagsgave, og innimellom en minipizza når vi lager pizza til oss selv... :icon_redface: Julegave får også bikkjene som kommer på besøk. Som regel av spiselig eller praktisk sort. Den spiselige er jo helt og holdent fordi jeg synes det er koselig at de har noe ekstra godt på store dager, og jeg synes det er gøy å ta bilder av bikkja med bursdagskaka si (en muffinsform med noe kjøtt oppi og kremost på toppen, men jeg vet om folk som lager vaffelkake til bursdagsbernere :teehe:). Jeg synes også det er veldig greit at hun og besøkshundene kan ligge og gomle på hvert sitt bein på dager hvor det gjerne ikke er tid til langtur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt kleint, men andre får gjøre som de vil.

Husker jeg var på hundekurs med en instruktør som kalte alle eierne mamma når hun snakket til hundene. Hun ble veldig usikker når hun skulle gjøre det samme mot meg, fordi jeg var 14/15. :lol: "Mamma.. ehm.. søster?"

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det gjør jeg, og jeg klarer ikke å slutte med det!

Som mange andre her så syntes jeg sånt var helt ufattelig teit. Fikk min første egne hund da jeg var 20, og da føltes det helt feil. Jeg var for ung til å være mamma, selv til en liten hund. Og det var jo nettopp det hun var! En hund!

I slutten av 20-årene ble jeg mer aktiv i hundemiljøet i området, og som dere sikkert kjenner dere igjen i: folk lærer seg sjelden eierne sitt navn. Man husker hundens navn, og man gjenkjenner eier, men navnet blir gjerne litt uviktig. Så jeg ble, som alle andre damer, omtalt som mamma. "Gå til mamma," "du er bra glad i mammaen din!," "har mamma glemt godbitene i dag?" Jeg var blitt mamma!

Nå har det satt seg, det høres ikke rart ut i mine ører lengre. Jeg omtaler meg selv som mamma når jeg kosesnakker med hundene, og jeg blir fremdeles omtalt som mammaen til hunden min av andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Takk! I denne tråden skulle man jo tro at folk faktisk tenker at de som bruker mamsen, mamma etc faktisk tror de er biologisk mor til hundene med tanke på hvor kleint det er :P Creds til de som klarer å la være å bry seg om hva andre gjør ;)

T blir jo ofte kalt lillegutt/guttebass eller gutten min, men jeg regner han allikevel ikke som min sønn!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Jeg bor alene med hunden min, så det er aldri noen som kaller meg verken "mamma" eller ved navn, så den stakkars hunden har jo ikke peiling på hva jeg heter. Jeg sier ikke "kom til mamma da, snusken min" - sier jo bare "kom". Hunden har en "pappa", men det er bare fordi jeg kaller min far pappa, og det har a snappet opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikkjene har også gitt gave til mormor og morfar, farmor og farfar og oldemor. Så jah :P Noen ganger er det full forvirring i heimen siden Tuva tross alt er mammaen til Vigdis, men Vigdis er så heldig å bo sammen med to mødre, Trym og Tuva er jo også søsken, det er Vigdis og Trym også. Så vi har et merkelig familieforhold her på bygda, men det pleier det vel å være og? :lol:

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei!

Andre må gjøre som de vil, men jeg er IKKE mor til mine hunder, og blir irritert hvis andre omtaler meg som mor til hundene mine.

Jeg signerer også denne. Hundene mine er HUNDER og selv om jeg er veldig glad i dem så er jeg IKKE mora deres.

Jeg kaller meg eieren deres.

Når andre nevner meg til hundene brukes det mitt fornavn. "Mamma" er min mamma, fordi det er slik jeg nevner henne, ikke at hun på noen måte anser seg som mor til mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Ja, det er jo kun når vi suller rundt her hjemme det blir sånn. Jeg OMTALER ikke meg selv om mamma'n til bikkjene liksom - selv om jeg kaller Willy for guttungen så har det bare blitt et begrep :D.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...