Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Chako
 Share

Recommended Posts

Jeg kaller meg ikke noe spesielt egentlig, men moren min kaller seg for bestemor for Nemi, og andre kaller meg mor, så da blir jeg vel det da :P Er ingen erstatning for barn for min del, for det er ikke noe å erstatte. Jeg velger hund over å få barn any day. for min hund er jeg "matmor", men blir vel gjerne forkortet til "mor" :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Kallenavnet til hunden er "bebbi", som blir flittig brukt av meg. :aww:

Men nei, jeg sier "mamma" til min mor fordi det jo er det jeg kaller henne, så hunden forstår det godt, og "bestemor" og "bestefar" til mine besteforeldre som hunden også forstår hvem er når jeg sier det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gjør det. Skal jeg koble ham av på tur sier jeg f.eks: "Kom så skal mor ta av båndet...". Samboer og jeg gjør også det til kattene. "Må du gå til mor/far". Noen av mine mest hundekjære venninner kaller seg også for "tante" ovenfor ham. Alt er gjort med et glimt i øyet.

Men jeg er den siste som menneskeliggjør dyrene, antropomorfisme er en av mine pet peeves.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakker ikke om meg selv som "mamma" blant folk, men når jeg snakker "med" Ani sier jeg ofte ting som ".. det er jo hans mamma", "mamman sin" etc han er ekstremt avhengig av meg. Vi hundevenninnene i mellom kaller oss for tanter og også bestemor når det gjelder avkom etter min hund. Jeg har ikke barn, men mine hunder er ikke erstatning for barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaller ikke meg selv mor iforhold til hundene men mammaen min kalles "ho mor" og pappaen min "han far" . Når de skal til søstra mi så skal de til tante Tina. Og mormoren min er "gamlemor". Vet ikke hvorfor det er blitt sånn men jeg synes ikke det er unormalt ;) og skulle noen titulere meg som mor til hundene mine blir jeg ikke fornærmet ;) og de er ikke erstatning for barn nei.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Men det er fordi jeg er Emilie og mine foreldre igjen er "mamma" og "pappa". Men det stopper meg ikke fra å kalle dem for ungene, eller å kalle @Alvira for mamma nr to :P Så lenge man møter og respekterer hundenes behov og grenser så kan man jo menneskeliggjøre dem så mye man vil. Jeg ser ikke noe galt i det.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 12/22/2014 at 3:31 PM, Kangerlussuaq skrev:

Haha, kult at noen faktisk kan bli IRRITERT av at jeg bruker betegnelsen "mor" rundt hund :lol:

Da vet jeg hva jeg skal si ekstra høyt ved siden av artemis/bones og margrete når jeg er i nærheten av de :devilbanana:

Ka moooor di sir.... :D

Hva andre kaller seg ovenfor sine hunder bryr jeg meg ikke, men ovenfor meg og min hund blir jeg irritert :P
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mammsen, og mannen er Roger´n. Mine foreldre er matmormor og matmorfar :P Min manns far kaller seg selv farfar til hundene.

Det faller ikke naturlig for meg å kalle meg selv mamma overfor hundene, de er jo ikke mennesker.. Men mammsen synes jeg er greit, for det er ikke noe jeg ville kalt en menneskemamma til et menneskebarn, liksom..

Det er ikke så mange som kaller meg mamman til hundene mine, men niesen min på 2 1/2 er så herlig! I går var vi hos foreldrene mine på middag, og så skulle jeg ut med søpla, og da satt Robert og peip ved døra etter meg. Sanne (niesen) hadde stått og trøstet ham og sagt han ikke måtte gråte, og da jeg kom inn igjen sa hun "deeeeer er mamman din, nå ble du nok glad!" Det var litt koselig, da. Men det var nok mest omtanken hun viste for den sutrete bikkja mi mer enn at hun kalte meg mamman hans som var koselig :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er jo matmor, men går som "Ho mor". Folk sier ofte til Keiron "Nu må du gå til ho mor om du vil gå ut" og slikt. Ho mor sjøl :) Han er ikke barnet mitt, det bare er sånn. Jeg har ikke noe i mot å være ho mor. Jeg liker ikke at folk påpeker at han er ungen min for den grunn. Mor er liksom bare knyttet til matmor i min verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo fordi det koselig, nært og personlig at jeg gjør det. Akkurat som jeg kaller dem for jentene mine, skattungene, elsklinger, mine livs lys *insert brekningsframkallende kjælenavn* :teehe: Om vi som samfunn hadde hatt et annet kosenavn for omsorgsperson, så kunne jeg like fint brukt det. Men mamma ville jeg aldri brukt om meg sjøl. Det blir for drøyt. :P Hadde "humom" funka på norsk, ville jeg brukt det også andre steder enn på Instagram.

Men jeg synes det er kjempekoselig at foreldrene mine kaller seg "mommo" og bestefar, da. :innocent:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig. Menneskebarna derimot må kalle meg Tone :aww:

Jeg er matmor, så i den grad jeg kaller meg noe, hvorfor ikke mor/mamma? De har drøssevis av tanter også de, men det er vel like ille som mor/mamma, så vi må vel kutte litt i tante-bunken, ser jeg :P

Det har forøvrig ikke så innmari mye med at jeg tror de er barna mine eller at jeg tror de er mennesker å gjøre, det har noe med omsorgs- og ansvarsrollen å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man ikke faller naturlig å kalles eg selv det, betyr jo ikke at andre må slutte liksom :P

Tante-bunken er ganske stor her selv om jeg ikke kaller meg selv for mamma til hundene mine. (kaller meg også tante til flere barn som jeg ikke er tante til i blodsbånd overhode)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 12/22/2014 at 4:41 PM, JeanetteH skrev:

At man ikke faller naturlig å kalles eg selv det, betyr jo ikke at andre må slutte liksom :P

Tante-bunken er ganske stor her selv om jeg ikke kaller meg selv for mamma til hundene mine.

Det er ikke mer naturlig å være tante enn mamma, vel? :P Tante-begrepet strekker seg jo langt utenfor slektsforhold og husholdning, det er jo nesten hvilken som helst dameperson man turer eller trener med med ujevne mellomrom :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
    • Er hun ikke i den alderen? Jeg har noe liknende problemer selv, også 5 mnd. Bjeffet plutselig på en dame på bussholdeplassen i dag, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis bare sosial bjeffing, som han gjør når han vil noe, men hun ble dessverre ukomfortabel, så måtte fortelle henne at det var vennlig kommunikasjon for å få oppmerksomhet, ikke noen trussel eller advarsel. De høres veldig annerledes ut og serveres mot "inntrengere" på "eget territorium". Kanskje sammenlignbart med hva din gjør? Fordi min er avlet for å vokte, så belønner jeg ham for å være flink gutt og gjøre jobben sin tilfredsstillende når han serverer advarselbjeff på fremmede "inntrengere". Hadde han truet og ikke latt seg avlede hadde jeg kjøpt profesjonell hjelp, men foreløpig er han tilfreds med å få respons på varselet og tar min vurdering av situasjonen som god fisk.  Kjenner du til begrepet sladretrening? 
    • Det er vanskelig å si uten å se hunden. Går dere på noe valpekurs? Isåfall er det et godt sted å spørre. Jeg tenker også at det er veldig viktig med god sosialisering med trygge hunder og folk, og på trygg avstand til "skumle" ting i ulike miljøer generelt, så ikke alt ukjent blir skummelt.
    • Hei! Har en 5 mnd gammel bc valp som knurrer og bjeffer på ting som kommer på avstand, samme om det er kjentsfolk eller fremmede.. hun syntes det er greit når de kommer nærme nok, da vil hun mer enn gjerne hilse og er fornøyd.   idag når faren min kom inn med caps knurret hun og bjeffet her inne, noe hun aldri har gjort før.. noe jeg bør gjøre for å forebygge? hun er dog lett å avbryte enkelte ganger, men mååå liksom bjeffe.. takk for alle svar
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...