Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg kaller meg ikke noe spesielt egentlig, men moren min kaller seg for bestemor for Nemi, og andre kaller meg mor, så da blir jeg vel det da :P Er ingen erstatning for barn for min del, for det er ikke noe å erstatte. Jeg velger hund over å få barn any day. for min hund er jeg "matmor", men blir vel gjerne forkortet til "mor" :P

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Skrevet

Kallenavnet til hunden er "bebbi", som blir flittig brukt av meg. :aww:

Men nei, jeg sier "mamma" til min mor fordi det jo er det jeg kaller henne, så hunden forstår det godt, og "bestemor" og "bestefar" til mine besteforeldre som hunden også forstår hvem er når jeg sier det.

Skrevet

Jeg gjør det. Skal jeg koble ham av på tur sier jeg f.eks: "Kom så skal mor ta av båndet...". Samboer og jeg gjør også det til kattene. "Må du gå til mor/far". Noen av mine mest hundekjære venninner kaller seg også for "tante" ovenfor ham. Alt er gjort med et glimt i øyet.

Men jeg er den siste som menneskeliggjør dyrene, antropomorfisme er en av mine pet peeves.

  • Like 1
Skrevet

Jeg snakker ikke om meg selv som "mamma" blant folk, men når jeg snakker "med" Ani sier jeg ofte ting som ".. det er jo hans mamma", "mamman sin" etc han er ekstremt avhengig av meg. Vi hundevenninnene i mellom kaller oss for tanter og også bestemor når det gjelder avkom etter min hund. Jeg har ikke barn, men mine hunder er ikke erstatning for barn.

Skrevet

Kaller ikke meg selv mor iforhold til hundene men mammaen min kalles "ho mor" og pappaen min "han far" . Når de skal til søstra mi så skal de til tante Tina. Og mormoren min er "gamlemor". Vet ikke hvorfor det er blitt sånn men jeg synes ikke det er unormalt ;) og skulle noen titulere meg som mor til hundene mine blir jeg ikke fornærmet ;) og de er ikke erstatning for barn nei.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Nei. Men det er fordi jeg er Emilie og mine foreldre igjen er "mamma" og "pappa". Men det stopper meg ikke fra å kalle dem for ungene, eller å kalle @Alvira for mamma nr to :P Så lenge man møter og respekterer hundenes behov og grenser så kan man jo menneskeliggjøre dem så mye man vil. Jeg ser ikke noe galt i det.

  • Like 4
Skrevet

Haha, kult at noen faktisk kan bli IRRITERT av at jeg bruker betegnelsen "mor" rundt hund :lol:

Da vet jeg hva jeg skal si ekstra høyt ved siden av artemis/bones og margrete når jeg er i nærheten av de :devilbanana:

Ka moooor di sir.... :D

Hva andre kaller seg ovenfor sine hunder bryr jeg meg ikke, men ovenfor meg og min hund blir jeg irritert :P
  • Like 2
Skrevet

Jeg er mammsen, og mannen er Roger´n. Mine foreldre er matmormor og matmorfar :P Min manns far kaller seg selv farfar til hundene.

Det faller ikke naturlig for meg å kalle meg selv mamma overfor hundene, de er jo ikke mennesker.. Men mammsen synes jeg er greit, for det er ikke noe jeg ville kalt en menneskemamma til et menneskebarn, liksom..

Det er ikke så mange som kaller meg mamman til hundene mine, men niesen min på 2 1/2 er så herlig! I går var vi hos foreldrene mine på middag, og så skulle jeg ut med søpla, og da satt Robert og peip ved døra etter meg. Sanne (niesen) hadde stått og trøstet ham og sagt han ikke måtte gråte, og da jeg kom inn igjen sa hun "deeeeer er mamman din, nå ble du nok glad!" Det var litt koselig, da. Men det var nok mest omtanken hun viste for den sutrete bikkja mi mer enn at hun kalte meg mamman hans som var koselig :)

  • Like 1
Skrevet

Ja, jeg er jo matmor, men går som "Ho mor". Folk sier ofte til Keiron "Nu må du gå til ho mor om du vil gå ut" og slikt. Ho mor sjøl :) Han er ikke barnet mitt, det bare er sånn. Jeg har ikke noe i mot å være ho mor. Jeg liker ikke at folk påpeker at han er ungen min for den grunn. Mor er liksom bare knyttet til matmor i min verden.

Skrevet

Det er jo fordi det koselig, nært og personlig at jeg gjør det. Akkurat som jeg kaller dem for jentene mine, skattungene, elsklinger, mine livs lys *insert brekningsframkallende kjælenavn* :teehe: Om vi som samfunn hadde hatt et annet kosenavn for omsorgsperson, så kunne jeg like fint brukt det. Men mamma ville jeg aldri brukt om meg sjøl. Det blir for drøyt. :P Hadde "humom" funka på norsk, ville jeg brukt det også andre steder enn på Instagram.

Men jeg synes det er kjempekoselig at foreldrene mine kaller seg "mommo" og bestefar, da. :innocent:

  • Like 4
Skrevet

Nei, absolutt ikke. For å være ærlig syns jeg det er skikkelig kleint :P

Likevel er hun "bebissen" min, eller gojenta. Men jeg er ikke noe "mor" eller "mamsen" altså. Ikke søren.

Skrevet

Selvfølgelig. Menneskebarna derimot må kalle meg Tone :aww:

Jeg er matmor, så i den grad jeg kaller meg noe, hvorfor ikke mor/mamma? De har drøssevis av tanter også de, men det er vel like ille som mor/mamma, så vi må vel kutte litt i tante-bunken, ser jeg :P

Det har forøvrig ikke så innmari mye med at jeg tror de er barna mine eller at jeg tror de er mennesker å gjøre, det har noe med omsorgs- og ansvarsrollen å gjøre.

Skrevet

At man ikke faller naturlig å kalles eg selv det, betyr jo ikke at andre må slutte liksom :P

Tante-bunken er ganske stor her selv om jeg ikke kaller meg selv for mamma til hundene mine. (kaller meg også tante til flere barn som jeg ikke er tante til i blodsbånd overhode)

Skrevet

At man ikke faller naturlig å kalles eg selv det, betyr jo ikke at andre må slutte liksom :P

Tante-bunken er ganske stor her selv om jeg ikke kaller meg selv for mamma til hundene mine.

Det er ikke mer naturlig å være tante enn mamma, vel? :P Tante-begrepet strekker seg jo langt utenfor slektsforhold og husholdning, det er jo nesten hvilken som helst dameperson man turer eller trener med med ujevne mellomrom :lol:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...