Gå til innhold
Hundesonen.no

Når er det nok?


MegaMarie
 Share

Recommended Posts

Vi har en pus på 18,5 år hjemme. Han har vært skrekkelig tynn de siste årene, men spist godt, og likevel levd godt. Han er blitt sjekket for alt som kan sjekkes, og nå er han uansett så gammel at hva enn det er så skal han ikke gjennom noe stor veterinærbehandling.

Nå har han ikke spist siden lørdag, han har vært ute en eller to turer i det minste, men ellers bare lagt inne og sovet hele tiden. Han klarer ikke å vaske seg selv lengre, så han er full i floker. Jeg har prøvd å klippe og barbere bort endel, men barbermaskinen er veldig sløv. Jeg passer han bare for mamma og pappa som kommer hjem på fredag. Jeg har fått beskjed at den dagen han bare ligger og ser ut som han har det vondt skal jeg ta han med til sin siste tur til veterinæren. Men dette er ikke første gangen han virker veldig dårlig, vi drar til veterinæren, og plutselig er han helt normal hos veterinæren. Spiser og ser frisk og fin ut. Noen tips til noe mat han kanskje ikke motstår og spiser? Jeg har prøvd leverpostei, kylling, vom og hundemat.

Og tilslutt, når er det nok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil si at det er nok når det er flere dårlige dager en gode.

Du kan jo ta ham til veterinæren igjen? Hvis han har vondt noe sted, og dere forståelig nok ikke ønsker store behandlinger, kan det være et alternativ å høre med vet om å få Metacam? Det kan gjøre hans siste tid til gode dager hvis det er slik at han går med smerter. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil si at det er nok når det er flere dårlige dager en gode.

Du kan jo ta ham til veterinæren igjen? Hvis han har vondt noe sted, og dere forståelig nok ikke ønsker store behandlinger, kan det være et alternativ å høre med vet om å få Metacam? Det kan gjøre hans siste tid til gode dager hvis det er slik at han går med smerter. :)

Vi var hos veterinæren for litt over 1 måned siden da han var veldig dårlig igjen. De fant ingenting nytt annet enn en ørebetennelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi var hos veterinæren for litt over 1 måned siden da han var veldig dårlig igjen. De fant ingenting nytt annet enn en ørebetennelse.

Jeg skal ikke uttale meg så voldsomt, jeg er jo ingen dyrlege og har ikke sett katten, men kan det være generell aldersting? Kroppen begynner å gi opp, han begynner å bli sliten?

Du kan høre med vet om Metacam er et alternativ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke uttale meg så voldsomt, jeg er jo ingen dyrlege og har ikke sett katten, men kan det være generell aldersting? Kroppen begynner å gi opp, han begynner å bli sliten?

Du kan høre med vet om Metacam er et alternativ.

Det er vel det. Jeg kan jo muligens høre med veterinæren om det, men jeg bør kanskje høre med mamma og pappa også. Men jeg er veldig bekymret for det at han ikke har spist på 3 dager. Da går det ikke fremover i det hele tatt, ihvetfall ikke når han allerede er så tynn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil si meg enig med Line, uten å være bombesikker. Når en katt ikke vasker seg er det ganske alvorlig, når han ikke utviser tegn på glede over noe som helst i hverdagen er det veldig alvorlig. Spesielt når det er som en del av en trend, hvor det stadig går nedover.

Jeg kan skjønne at det er vondt og vanskelig for deg å ta den avgjørelsen, spesielt siden det ikke er (bare) din katt, men at moren din kanskje også ønsker at noen andre skal bestemme oppi dette.

Erfaringsmessig, om han ikke vil spise nytrukket torsk, har han mistet viljen til å leve.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Josse blei 15-16 år, og fikk slippe når han begynte å lukte rart, mista store dotter med går og blei fullstendig senil. Huska ikke når han hadde spist, når han hadde gått ut eller at det ikke var noe særlig å tisse i senga mens han lå og fikk kos. :( Jeg tenker at et dyr må få slippe når det ute i naturen ville gått og gjemt seg for å dø i fred. Og når våre kjæledyr blir mindre og mindre kontaktbare og ikke klarer ta vare på seg sjøl, da er det ikke særlig glede verken for dyret eller vi som skal leve med dem å se dem sånn. :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når bestemor sin storpuddel nærmet seg slutten, så dro bestemor så ofte som en gang i måneden til dyrlegen fordi allmentilstanden til et gammelt dyr kan endre seg over natten. Selv om dere var hos dyrlegen for en måned siden, så er det "lenge" siden. Ellers er det jo sånn at når et dyr slutter å spise, virker mindre interessert i omgivelsene også videre også videre, så forbereder det seg på å dø. Ta en tur til dyrlegen i hvertfall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ut i fra hva du beskriver så er grensen nådd. Når en katt ikke spiser eller klarer å vaske seg, ikke vil ut mer enn nødvendig osv så kan man vel si at den bare eksisterer?

Vil si meg enig med Line, uten å være bombesikker. Når en katt ikke vasker seg er det ganske alvorlig, når han ikke utviser tegn på glede over noe som helst i hverdagen er det veldig alvorlig. Spesielt når det er som en del av en trend, hvor det stadig går nedover.

Jeg kan skjønne at det er vondt og vanskelig for deg å ta den avgjørelsen, spesielt siden det ikke er (bare) din katt, men at moren din kanskje også ønsker at noen andre skal bestemme oppi dette.

Erfaringsmessig, om han ikke vil spise nytrukket torsk, har han mistet viljen til å leve.

Min Josse blei 15-16 år, og fikk slippe når han begynte å lukte rart, mista store dotter med går og blei fullstendig senil. Huska ikke når han hadde spist, når han hadde gått ut eller at det ikke var noe særlig å tisse i senga mens han lå og fikk kos. :( Jeg tenker at et dyr må få slippe når det ute i naturen ville gått og gjemt seg for å dø i fred. Og når våre kjæledyr blir mindre og mindre kontaktbare og ikke klarer ta vare på seg sjøl, da er det ikke særlig glede verken for dyret eller vi som skal leve med dem å se dem sånn. :heart:

Når bestemor sin storpuddel nærmet seg slutten, så dro bestemor så ofte som en gang i måneden til dyrlegen fordi allmentilstanden til et gammelt dyr kan endre seg over natten. Selv om dere var hos dyrlegen for en måned siden, så er det "lenge" siden. Ellers er det jo sånn at når et dyr slutter å spise, virker mindre interessert i omgivelsene også videre også videre, så forbereder det seg på å dø. Ta en tur til dyrlegen i hvertfall :)

Takk for masse svar :) Jeg er egentlig veldig enig. Spesielt i det utsagnet om at han egentlig bare eksisterer. Men det som er vanskelig er at dette svinger så veldig. For noen dager siden stod han på kjøkkenet og stod på to bein og tigget etter mat. Noen uker før der igjen trodde vi han skulle bli avlivet. Jeg har ringt mamma og forklart situasjonen og hun mener at så lenge han ikke ser ut til å ha smerter, så skulle jeg vente til de kom hjem. Jeg skal prøve å friste han med all verdens mat, laks, reker og krabbe. Mamma sa han likte veldig godt krabbe. Så får han kanskje et skikkelig herremåltid på sine siste dager :heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...