Gå til innhold
Hundesonen.no

Behandle en hund som en hund


Avani
 Share

Recommended Posts

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Veldig enkelt i min verden - hundene er hunder, ikke barn. De er familiemedlemmer, skal ha sine behov oppfyllt, skal ha gleder i livet, skal få utfolde seg, de har følelser og "meninger" som skal resp

Jeg tenker at det betyr å ta hunden på alvor og la den være hund, ikke erstatning for barn, ikke erstatning for sosialt liv, ikke et tilbehør, statussymbol eller leketøy. Jeg har ingen problemer me

Lever gjør jeg fordi noen hadde et uhell for mange år siden.. Min verdi får andre definere,men uten dyrene så lever jeg ikke. Menneskeliggjøring av dem skjer ikke,mennesker vil aldri kunne måle se

For meg innebærer det å forholde meg til hundens språk og atferd fra hundens perspektiv, og ikke menneskeliggjøre den på noen måte. Verken med "han har dårlig samvittghet" eller "han viser meg fingeren". Jeg forholder meg til hunder fra et etologisk og læringsteoretisk perspektiv uten å ilegge dem masse diffuse motivasjoner som jeg ikke kan se er reelt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det betyr å ta hunden på alvor og la den være hund, ikke erstatning for barn, ikke erstatning for sosialt liv, ikke et tilbehør, statussymbol eller leketøy.

Jeg har ingen problemer med å snakke på vegne av hundene mine, tillegge dem meninger eller fakter eller late som de forstår mer enn de gjør, for det er sånn jeg er ("alt" har et liv eller en stemme for meg). Men det betyr ikke at jeg ikke forstår at jeg lever med to hunder som er svært nært ulven genetisk og som er svært selvgående med høy integritet. :)

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder tar ikke skade av at vi duller med dem og tillegger dem mange menneskelige følelser i seg selv, for mange følelser er også like og behandles på samme måte som med f.eks barn, og det gjør jo ofte slik at eiere faktisk tar mer hensyn til at hundene har det godt.

Samtidig går det helt klart en grense her, og man må forstå at de har egne behov og følelser som skal bli dekket, at glede (i likhet med barn forøvrig) ikke blir målt av fancy gjenstander, men at de har behov for utfoldelse, mosjon og må få lov til å leke og bli skitne.

Selvom det er en økende trend blant folk som skaffer seg hunder som et slags statussymbol og at enkelte klart drar det for langt, er ikke jeg i tvil om at hunder bare får det bedre og bedre av den grunn.

Selv kjenner jeg til enkelte som har småhunder som jeg også mener gjør veldig mye som bare er tull, bruker unødvendig pynt og klær (snakker om det som ikke hemmer bevegelse og plager hunden), bærer de litt for mye, snakker med babystemme etc., samtidig så får disse hundene god oppfølging av vet., de får være mye sammen med eierene sine som jo vel er det de setter aller mest pris på, får oppleve mye og også gått på beina sine og være sammen med andre småhunder. De lider ingen nød, og selvom jeg ville gjort ting litt annerledes, så har de aller fleste (hvertfall i Norge) av disse hundene det ikke så galt allikevel, kanskje faktisk et riktig godt liv av den grunn.

Bare noen tanker fra min side. Går det til det ekstreme er delt såklart ikke bra det heller, som forøvrig gjelder det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Jeg tenker at det betyr å ta hunden på alvor og la den være hund, ikke erstatning for barn, ikke erstatning for sosialt liv, ikke et tilbehør, statussymbol eller leketøy.

Jeg har ingen problemer med å snakke på vegne av hundene mine, tillegge dem meninger eller fakter eller late som de forstår mer enn de gjør, for det er sånn jeg er ("alt" har et liv eller en stemme for meg). Men det betyr ikke at jeg ikke forstår at jeg lever med to hunder som er svært nært ulven genetisk og som er svært selvgående med høy integritet. :)

Enig med deg.

Jeg synes det er festlig å tillegge dem meninger, navngi atferder på en menneskelig måte for moro skyld jeg :P Betyr ikke at jeg faktisk gjør det i hodet mitt eller ikke ser hva det er de egentlig sier, men det bare føles mer.. morsomt, på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo antagelig litt difust uansett hvor mye man prøver og forklare det, men for meg så betyr det akkurat det som blir sagt, behandle hunden som en hund. Dvs at man ikke tillegger dem menneskelige følelser, tanker og handlinger som de faktisk ikke har, men det betyr heller ikke at man skal glemme at en hund også er et levende vesen med grunnleggende behov både mentalt og fysisk.

Edit: Med og ikke tillegge menneskelige følelser så mener jeg selvsagt ikke at man ikke kan tulle med det eller slikt, men at man husker på at en hund er en hund der det trengs.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det har det. Jeg så for ikke lenge siden en dokumentar hvor hundene var trent til å ligge våkne i MR-maskin, også var de trent med håndsignal hva som betydde "belønning" eller "ikke belønning".

Hunder brukte da det samme stedet i hjernen for belønning som vi bruker for velbehag (høre på den musikken vi liker, få ting vi liker, spise noe vi liker osv.). Men jeg husker ikke på farten om følelsen av "ikke belønning" hadde noe tilsvarende i menneskers hjerne, men jeg er 90% sikker på det.

Med tanke på at forskningen viste hvor likt dette var. Det var utrolig morsomt å se hvordan de var trent til å gå inn i maskinen (positivt og tror de brukte klikker).

Husker ikke hva dokumentaren het, men det her var hvertfall et av innslagene. Den gikk hvertfall på NRK. (Den handlet hovedsaklig om dyrenes sanser)

Edit: den het "I hodet på et dyr"

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje litt på siden av diskusjonen, men en formulering jeg ofte ser i media og som jeg misliker er "de ble behandlet som dyr". Det impliserer jo at det er normen at dyr blir behandlet dårlig.

Ellers så betyr det å behandle en hund som en hund for meg at man ikke behandler dem som et leketøy eller et menneske, men som en hund. Med det mener jeg at hunden skal få lov til å være en hund og få mulighet til å utøve sin naturlige atferd, samtidig som den ikke tillegges (unødige) menneskelige egenskaper.

Jada, vi tuller og menneskeliggjør hundene hjemme, men jeg mener fremdeles at det er en forskjell på det og å tillegge hunder menneskelige egenskaper i en slik grad at det går utover hunden (og/eller eier).

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere har sagt over her, så tenker jeg at det å behandle en hund som en hund, er å godta at de reagerer som hunder med alle de instinktene de har osv.

Hjemme oss meg menneskeligjør vi også hundene veldig. De snakker med egne stemmer som vi lager, vi sier at de blir langtidssure om de går å legger seg bort fra oss og vi har hatt en "diskusjon" og vi tillegger dem meninger de absolutt ikke har :P

Men, når de faktisk bruker språket sitt og kommuniserer med oss så må vi lese dem og skjønne hva de mener og vil. Og å godta at de kanskje ikke alltid reagerer som vi har planlagt i forskjellge situasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å behandle hund som hund, er å ta hensyn til dyrets naturlige instinkter, drifter og adferd. Som f.eks at de er opportunister og vil gjøre det som gagner dem, uten å nødvendigvis ta hensyn til folks ideer om rett/galt.

Hunder er ikke barne våre, ei heller livløse gjennstander/teddybjørner eller prøvebabyer. De er sin egen greie.

En hund er også mer enn bare mekanikk, handling og konsekvens, de har personlighet, følelser og alt annet som gjør de til individer.

Respekterer man en hund for den de faktisk er, har man nok også med seg ideen om at en del ting gjør man for seg selv, ikke for hunden. F.eks er fargen på utstyret likgyldig for hunden, men viktig for folk. En hund bryr seg ikke om det jul eller bursdag, de blir ikke lei seg om man glemmer den (men blir fortsatt glad for ekstra snop disse dagen).

En hund er en hund, verken mer eller mindre :)

---

@Poter ja, det forskes noe på følelser hos hund. Vet patricia mcconnell skriver en del om sånt i bøkene sine og på bloggen, mener alexandra horowitz tok opp det (og mye annen nyere forskning) i Inside of a dog.

@Poter

Fant denne i dag!

http://www.iflscience.com/brain/brain-scans-reveal-truth-puppy-love

Kort oppsummert så aktiveres samme senter i hjernen til hunder når de lukter eierne sine, som det som aktiveres i mennesker når vi er forelsket. :heart:

Man vet jo også at hunder produserer oxytocin ("kjærlighetshormonet") når man klapper de, og at mennesker produserer det samme hormonet av å klappe hund. Det kan være en av grunnene til at vi "bonder" med hunden. Det hormonet får mye av skylden for mor-barn bånd og partnerbånd også :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktig at alle dyr har en egenverdi. Hunder (og andre dyr) er egne individer med behov, lyster og preferanser, akkurat som oss selv.

Jeg bruker ikke dyr til "min egen vinning", og jeg bruker ikke dyr (eller barn for den saks skyld) for å fremme mitt eget navn. Det kunne aldri falt meg inn å stille et dyr opp på et bord og blåse det "pent" i 4 timer før hver helg, og andre dumheter man kan finner på. Jeg synes hunder skal få mulighet til å løpe fritt, sosialisere med artsfrender og andre dyr, jeg respekterer at de har ulike behov for nærhet og omsorg og jeg forsøker alltid å se hva som er de iboende egenskapene i en hund, jeg har ingen behov for å endre på et dyr, akkurat som at jeg har ingen interesser av å forsøke å endre på andre mennesker (i fullvoksen alder). Vil jeg skinne selv så får jeg vise hva jeg duger til, og ikke bruke en hund eller et barn som en forlengende faktor for mitt eget behov for oppmerksomhet og anerkjennelse.

Jeg skaffer meg ikke en gjeterhund fordi jeg synes det er gøy å se en hund tenne på sau, og jeg skyter ikke fugler for at hunder skal få noe å trene på. Alle dyr har egenverdi, og skal man benytte seg av noe så er det fordi det er behov der, ikke fordi man synes det er gøy og fordi det gir anerkjennelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktig at alle dyr har en egenverdi. Hunder (og andre dyr) er egne individer med behov, lyster og preferanser, akkurat som oss selv.

Jeg bruker ikke dyr til "min egen vinning", og jeg bruker ikke dyr (eller barn for den saks skyld) for å fremme mitt eget navn. Det kunne aldri falt meg inn å stille et dyr opp på et bord og blåse det "pent" i 4 timer før hver helg, og andre dumheter man kan finner på. Jeg synes hunder skal få mulighet til å løpe fritt, sosialisere med artsfrender og andre dyr, jeg respekterer at de har ulike behov for nærhet og omsorg og jeg forsøker alltid å se hva som er de iboende egenskapene i en hund, jeg har ingen behov for å endre på et dyr, akkurat som at jeg har ingen interesser av å forsøke å endre på andre mennesker (i fullvoksen alder). Vil jeg skinne selv så får jeg vise hva jeg duger til, og ikke bruke en hund eller et barn som en forlengende faktor for mitt eget behov for oppmerksomhet og anerkjennelse.

Jeg skaffer meg ikke en gjeterhund fordi jeg synes det er gøy å se en hund tenne på sau, og jeg skyter ikke fugler for at hunder skal få noe å trene på. Alle dyr har egenverdi, og skal man benytte seg av noe så er det fordi det er behov der, ikke fordi man synes det er gøy og fordi det gir anerkjennelse.

Så om man konkurrerer med hund, så behandler man ikke hund som en hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så om man konkurrerer med hund, så behandler man ikke hund som en hund?

Det sa jeg vel ikke, men dersom man definerer hundeholdet og indirekte hunden etter slike aktiviteter så ser man også bort fra hundens egenverdi som individ. Det er veldig mange mennesker som bruker både hunder og barn for å markere seg selv, og det tar jeg sterk avstand fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktig at alle dyr har en egenverdi. Hunder (og andre dyr) er egne individer med behov, lyster og preferanser, akkurat som oss selv.

Jeg bruker ikke dyr til "min egen vinning", og jeg bruker ikke dyr (eller barn for den saks skyld) for å fremme mitt eget navn. Det kunne aldri falt meg inn å stille et dyr opp på et bord og blåse det "pent" i 4 timer før hver helg, og andre dumheter man kan finner på. Jeg synes hunder skal få mulighet til å løpe fritt, sosialisere med artsfrender og andre dyr, jeg respekterer at de har ulike behov for nærhet og omsorg og jeg forsøker alltid å se hva som er de iboende egenskapene i en hund, jeg har ingen behov for å endre på et dyr, akkurat som at jeg har ingen interesser av å forsøke å endre på andre mennesker (i fullvoksen alder). Vil jeg skinne selv så får jeg vise hva jeg duger til, og ikke bruke en hund eller et barn som en forlengende faktor for mitt eget behov for oppmerksomhet og anerkjennelse.

Jeg skaffer meg ikke en gjeterhund fordi jeg synes det er gøy å se en hund tenne på sau, og jeg skyter ikke fugler for at hunder skal få noe å trene på. Alle dyr har egenverdi, og skal man benytte seg av noe så er det fordi det er behov der, ikke fordi man synes det er gøy og fordi det gir anerkjennelse.

Så hvorfor har du hund? Kun for at hunden skal ha en hyggelig eier, siden du ikke har noe igjen for det selv tydeligvis??

Det går fint an å ha to tanker i hode på en gang: å ha hund for sin egen del (koselig, selskap, jakt-partner, konkurranse-makker og mye mer), og samtidig se hundens egenverdi.

Og hvorfor har du ev barn? (om du har). For å befolke verden? Eller fordi "noe" i deg hadde LYST på barn? For din egen del.

Vi drives alle av NOE. Uansett hva det er, til både å få barn og skaffe oss kjæledyr. Og den drivkraften ligger i oss selv et eller annet sted: vi gjør det for våre gen del - enten bevisst eller ubevísst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg går det på å ikke ilegge hunden menneskelige egenskaper som å bli trist fordi den ikke får mat fra bordet eller ligge oppi senga. Stemoren til ei venninne av meg har leggetid på katten sin - klokka 10 bærer hun den opp på sitt eget soverom med kasse og mat og vann, og så får den stå opp igjen neste morgen. :lol: Det er det motsatte av å behandle et dyr som et dyr.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det å gi det en hund trenger. Huske på at det er et rovdyr med instinkter og behov av ulike slag. At det er flokkdyr som tilpasser seg et rangsystem. Men jeg bruker ofte menneskelige ord på beskrivelser av adferd og oppførsel, fordi det er lettere å relatere seg til. Og jeg er ikke i tvil om at hunder er spesielle dyr i forhold til andre husdyr, fordi de har et veldig spesielt forhold til mennesker og forstår oss i større grad. Derfor blir de noe "for seg selv" syns jeg, uten at det trenger å behøve at man skal menneskeliggjøre dem av den grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det første som poppet opp i hodet mitt når jeg leste overskriften var å la den gå selv, den har 4 ben og er ikke skapt for å bli bært rundt eller trillet i en tralle. Ellers veldig enig med de fleste over.

Jeg skjønner egentlig godt at små bikkjer bæres og trilles, det er sinnsykt lett å tråkke på eller sparke til dem! Hadde jeg hatt en sånn hadde den vært dau i løpet av ei uke :| Skjønner ikke at folk tør å la hunder i str. xxs tusle rundt på dogs4all. Jeg vil jo håpe trille- og bærehundene får løpe på egne bein i feks. skogen, men hva vet jeg.

Å behandle en hund som en hund synes jeg for øvrig er et ullent og unyttig begrep. I motsetning til hva da liksom, hvor utbredt er det strengt tatt å behandle hunder så fryktelig menneskelig? Jeg er enig i at det er teit å tillegge dyr sofistikerte meninger i sjangeren "må få ha et kull for å kjenne på gleden ved å være forelder" eller hva, at hanndyr blir flaue av å bli kastrert osv, at bikkja blir flau over den nye frisyren (i stedet for det mer sannsynlige, at hunden oppfører seg rart fordi det er løse hår som stikker og klør, som alltid etter frisørbesøk..). Men det er jo ting som potensielt kan gå utover dyrevelferd, med tisper som ikke burde vært mødre og/eller som får lite planlagte kull og hannbikkjer som burde vært kastrert men ikke blir det... Jeg tror ikke hunder har vondt av å få feiret bursdagen sin, få på seg teite klær uten værmessige grunner, få farget eller klipt pels (på dyrevennlig vis), få klørne sine lakket med hurtig-tørkende ugiftig hundeneglelakk, og diverse andre ting som gjerne brukes som argument om hundeeieres (hovedsaklig kvinnelige, bare en observasjon) vanvidd. Hvis det går utover hundens velferd - fysisk eller psykisk - kan vi snakke om et behov for å behandle hund som hund, sånn i stedet for et kunstprosjekt eller ei dokke. Ellers ser jeg det ikke helt. :icon_confused:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet egentlig ikke helt. Jeg har jo hund for MIN del, jeg steller og bader dem fordi jeg vil at de skal se ordentlig ut og lukte godt og jeg tar dem med meg på utstilling fordi det gir MEG noe. Jeg behandler også hundene mine som "mennesker" ved å sette trivielle begreper på atferdene de utøver. Jeg gidder ikke å gjøre det mer komplisert enn det trenger å være. Jeg lar dem gå i møblene som de vil og de sover under dynen med meg. Jeg kler på dem teite kostymer innimellom og jeg lager "stemmer" på hele gjengen. Men samtidig er jeg veldig opptatt av at de har det bra og får være hunder. Det gir også MEG noe at hundene har det bra, at de får leke i skogen og bade i sjøen, at de herjer på med hverandre og lekene sine, at de får det de trenger av stell, tilsyn, mat og aktivitet. Og ikke minst sosial tilhørighet.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hvorfor har du hund? Kun for at hunden skal ha en hyggelig eier, siden du ikke har noe igjen for det selv tydeligvis??

Det går fint an å ha to tanker i hode på en gang: å ha hund for sin egen del (koselig, selskap, jakt-partner, konkurranse-makker og mye mer), og samtidig se hundens egenverdi.

Og hvorfor har du ev barn? (om du har). For å befolke verden? Eller fordi "noe" i deg hadde LYST på barn? For din egen del.

Vi drives alle av NOE. Uansett hva det er, til både å få barn og skaffe oss kjæledyr. Og den drivkraften ligger i oss selv et eller annet sted: vi gjør det for våre gen del - enten bevisst eller ubevísst.

Selvfølgelig har jeg noe igjen for det, det er jo en symbiose som gagner begge arter. Jeg har levd med dyr hele mitt liv og jeg kommer aldri til å leve uten dyr (av forskjellige arter). Dyr gir meg en dimensjon som mennesker ikke kan erstatte og de har mange verdifulle egenskaper. Jeg kommer aldri til å mene at mennesker er overlegne andre arter, vi har alle vår plass på jorden og jeg ville ikke vært noen foruten.

Barn har jeg fordi jeg møtte en mann som jeg virkelig ønsket å skape noe sammen med. Hadde jeg gjort det kun for min egen del hadde jeg fått barn 10-12 år før den tid. Forskjellen ligger i at jeg verken definerer min egen verdi eller eksistens gjennom hunder eller barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig har jeg noe igjen for det, det er jo en symbiose som gagner begge arter. Jeg har levd med dyr hele mitt liv og jeg kommer aldri til å leve uten dyr (av forskjellige arter). Dyr gir meg en dimensjon som mennesker ikke kan erstatte og de har mange verdifulle egenskaper. Jeg kommer aldri til å mene at mennesker er overlegne andre arter, vi har alle vår plass på jorden og jeg ville ikke vært noen foruten.

Barn har jeg fordi jeg møtte en mann som jeg virkelig ønsket å skape noe sammen med. Hadde jeg gjort det kun for min egen del hadde jeg fått barn 10-12 år før den tid. Forskjellen ligger i at jeg verken definerer min egen verdi eller eksistens gjennom hunder eller barn.

Forskjellen til hvem? De som velger å konkurrere med hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskjellen til hvem? De som velger å konkurrere med hund?

Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid, var det ikke?

Når et hundeliv defineres utelukkende av hvilke aktiviteter mor eller far finner det for godt å delta på så er det klart at man har stor påvirkningskraft. Jeg synes det er veldig store forskjeller i hvor god dyrevelferd enkelte utviser ja, men det baseres jo utelukkende på mine forutsetninger og ståsteder.

Veldig mange mennesker som går "dørstokkmilen" når det gjelder hundehold er ensomme mennesker som kanskje ikke har så mye annet i livet å vise til, dyrene blir deres lille platinaplate og mulighet til å skinne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...