Gå til innhold
Hundesonen.no

Når er blandingsavl seriøst?


Sprettballen
 Share

Recommended Posts

Det finnes evig mange diskusjoner om blandingsavl, og gjengangeren er at blandingsavl i det store og hele er unødvendig og useriøst. Men når er blandingsavl seriøst eller nødvendig?

Er det f.eks. seriøs blandingsavl om man prøver å lage en bedre jakthund? Altså at man bevisst blander jakthundraser for å etter hvert lage bedre jakthunder. Er det nødvendig med bedre jakthunder, eller er de rasene vi alt har gode nok?

Er det seriøs blandingsavl om man vil lage bedre brukshunder? Hvis man prøver å ta det beste fra to eller flere raser for å lage en mer ultimat brukshund? Det har man prøvd tidligere ved å blande schäfer og ulv, det gikk vel ikke helt sånn som planlagt. Er brukshundrasene vi har i dag gode nok til den jobben vi krever av de? Nå tenker jeg ikke som sportshunder, men som tjenestehunder. Både helsemessig og egenskapsmessig.

Er det seriøs blandingsavl om man parer inn en annen type hund for å utvide genpoolen på en rase, sånn som man nå gjør med lundehund og buhund?

Er det seriøst å pare inn nye raser for å forbedre helse og/eller anatomiproblemer hos raser, for å få fortgang i prosessen?

Hva skal til for at du dere mener blandingsavl skal være seriøst? Er det noen raser man med hell kan krysse, for å lage bedre hunder på sikt? Hvem kan begynne med slik kryssingsavl og hvem skal være med på "laget" for at du synes det er OK? Nkk, raseklubben osv.

Jeg tar det jo da som en selvfølge i denne diskusjonen at man tar utgangspunkt i at oppdretter setter helse og mentalitet først på samme måte som denne ville gjort i en "normal paring". Ikke typisk designhund-oppdrett hvor man avler for å få søte hunder. Men blandingsavl som (kan?) føre noe bra med seg for rasen eller bruksområdet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du stilte ett meget godt spørsmål her. Jeg vet at i Sverige (hundskolan i Sollefteå) på 70 og 80 tallet avlet blandinger mellom labrador og schæfer for å få bedre tjenstehunder. De lyktes i første generasjon, men andre generasjon ble en fiasko i så måte. Dette er hva jeg er fortalt av en svenske, så ta det med litt klype salt.
Alt hva du ramser opp i spørsmålet ditt vil jeg anse som seriøs avl. Men det kan vel ikke kalles blandingsavl da de ikke avles i flere generasjoner men krysses tilbake til den renrasede. Drøbak Hundehotell driver blandingsavl og det vil jeg ikke si er seriøst.

Alaska Husky avlen anser jeg som seriøst, selv om det finnes useriøse aktører der som alle andre plasser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes evig mange diskusjoner om blandingsavl, og gjengangeren er at blandingsavl i det store og hele er unødvendig og useriøst. Men når er blandingsavl seriøst eller nødvendig?

Er det f.eks. seriøs blandingsavl om man prøver å lage en bedre jakthund? Altså at man bevisst blander jakthundraser for å etter hvert lage bedre jakthunder. Er det nødvendig med bedre jakthunder, eller er de rasene vi alt har gode nok?

Er det seriøs blandingsavl om man vil lage bedre brukshunder? Hvis man prøver å ta det beste fra to eller flere raser for å lage en mer ultimat brukshund? Det har man prøvd tidligere ved å blande schäfer og ulv, det gikk vel ikke helt sånn som planlagt. Er brukshundrasene vi har i dag gode nok til den jobben vi krever av de? Nå tenker jeg ikke som sportshunder, men som tjenestehunder. Både helsemessig og egenskapsmessig.

Er det seriøs blandingsavl om man parer inn en annen type hund for å utvide genpoolen på en rase, sånn som man nå gjør med lundehund og buhund?

Er det seriøst å pare inn nye raser for å forbedre helse og/eller anatomiproblemer hos raser, for å få fortgang i prosessen?

Hva skal til for at du dere mener blandingsavl skal være seriøst? Er det noen raser man med hell kan krysse, for å lage bedre hunder på sikt? Hvem kan begynne med slik kryssingsavl og hvem skal være med på "laget" for at du synes det er OK? Nkk, raseklubben osv.

Jeg tar det jo da som en selvfølge i denne diskusjonen at man tar utgangspunkt i at oppdretter setter helse og mentalitet først på samme måte som denne ville gjort i en "normal paring". Ikke typisk designhund-oppdrett hvor man avler for å få søte hunder. Men blandingsavl som (kan?) føre noe bra med seg for rasen eller bruksområdet.

Man bør vel helst ha inngående kunskap om genetikk om man skal komme sånn noenlunde helskinnet ut av et slikt prosjekt. Iflg den svenske genetikeren Per Jensen er det fortsatt mange ukjente momenter i avlsarbeid og man jobber med litt for mange variabler. Jeg antar at et vellykket resultat er avhengig av bredden og homogeniteten i genpoolen og at avlen med inn- og utkryssing foregår over et tilstrekkelig antall generasjoner? Plusss en god del flaks?

Å trekke inn blandinger mellom ulv og schäferhund blir vel litt feil? Ulv er ikke hund og det finns flere varianter av ulv. Det amerikanske forsvaret gjorde i sin tid et lite vellykket forsøk med ulv/hundblandinger mens det russiske etter sigende har hatt bedre suksess.

En ny "rase" behøver ikke være FCI eller tilsvarende registrert. Det finns jo eksempler i bl a trekkhundmiljøet at blanding/blanding-avl kan gi gode trekkhunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingenting imot blandingshunder, men jeg liker ikke at kreti og pleti mikses, rett og slett fordi man ikke "vet hva man får". Her tenker jeg på de som blander, la oss si, en schæfer og en irsk ulvehund, fordi de eier begge hundene og så gjerne vil ha valper etter dem. Eller de som avler chi og dachs for å få en søt veskehund. You get the point.

Samtidig skulle jeg ønske det var (litt mer?) åpent for å ta inn andre raser i raser som sliter med helseproblemer. Feks mops som jeg pdd ikke kan forstå at noen har samvittighet til å avle på uten å ta inn en rase som kan bedre det deformerte nese/snute/ansikt/hode/puste-området på rasen. Det var en tråd om en mops-blandings"rase" her på Sonen, men jeg husker ikke hva prosjektet het, men det skulle i alle fall gå ut på å lage en sunnere mops. Jeg vet ikke hva slags rase man skulle tatt inn, men noe burde virkelig gjøres. Slik "blandingsavl" ser jeg ikke noe galt i, jeg har ikke lyst til å kalle det blandingsavl engang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, i bunn og grunn så er det seriøst nok for meg når det sjekkes helse(helst også på andre slektninger enn foreldredyr), når man har oversikt over linjer og parer friske med friske, har et mål med avlen utover å skape en designhund man kan selge for 20.000, er ærlig om hva det er, ting er gjennomtenkt og man tar hensyn til markedet (etterspørsel og behov) ifht å kunne drive forsvarlig.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det ok med AH og ikke andre blandingsprosjekter?

Det skjønner jeg ikke.

Fordi det er en plan bak avlen, utover å lage hunder som ser sånn eller slik ut. Det er ei heller tilfeldige blandinger, men nøye gjennomtenkte kombinasjoner valgt ut fra de egenskapene disse hundene bør ha for å gjøre det bra foran sleden. AH-avl er det nærmeste vi kommer raseavl av blandingshunder vil jeg påstå.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi det er en plan bak avlen, utover å lage hunder som ser sånn eller slik ut. Det er ei heller tilfeldige blandinger, men nøye gjennomtenkte kombinasjoner valgt ut fra de egenskapene disse hundene bør ha for å gjøre det bra foran sleden. AH-avl er det nærmeste vi kommer raseavl av blandingshunder vil jeg påstå.

men med uregistrerte blandingshunder er det å holde tunga rett i munnen ved avl, og ikke bruke for mange beslektede individer i avlen litt vanskeligere. Det er ingen steder en kan slå opp og få totalt antall avkom etter fmye brukte hannhunder, for alt er ikke inne på stamtavla.no. Og hva med AHE-status? feks. Mye seriøs AH-avl, men langt fra all.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man har et langsiktig mål, og en god plan, samt de kunnskapene om genetikk som skal til så ser jeg på det som seriøst.

La oss ta innblanding av andre raser for å forbedre helsen til en rase. Hvis dette prosjektet blir offesielt, altså at klubben i hjemlandet går god for dette, så legges det jo konkrete planer, og det blir jobbet grundig med det. Det er seriøst.

Noen ganger skjer ikke dette, men så finnes likevel oppdrettere som ønsker å gjøre noe med avlen på "deres" rase, som planlegger å få frem en friskere mops, f.eks., og legger mye arbeid og planer i dette prosjektet. Hundene de avler frem er likevel regnet som blandingshunder, men jeg ser på det som et seriøst prosjekt, og jeg tror at disse prosjektene er en viktig del i å vise verden at det går an å "fikse" en del raser som sliter.

Også har vi dagens doodleavl, hvor mange påstår at de avler seriøst, men så har de ingen planer engang. Ingen tanke om hvor dette skal ende, de har kanskje ikke tenkt å ha mer en et kull eller to uansett. De vil bare oppleve å få valper, eller tjene noen penger, eller få seg en liten valp etter tispa de allerede er så glad i. det er ikke seriøst i mine øyne, uansett hvor nøye de er med helsesjekking osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, i bunn og grunn så er det seriøst nok for meg når det sjekkes helse(helst også på andre slektninger enn foreldredyr), når man har oversikt over linjer og parer friske med friske, har et mål med avlen utover å skape en designhund man kan selge for 20.000, er ærlig om hva det er, ting er gjennomtenkt og man tar hensyn til markedet (etterspørsel og behov) ifht å kunne drive forsvarlig.

Det er jo en grunn for at det anbefales at hele kull skal testet i MH og at interesserte kjøpere også kan studere resultater for bruksprøver osv. Så kan man jo selvfølgelig mene at eksteriør- og funksjonsbedømmelse slik man ser på utstillinger har liten verdi, men det er svært mange raser som ikke er rettet mot bruksrelaterte oppgaver. Hvordan skal man kunne mene noe kvaliteten på avlen for disse dersom denne typen av bedømming faller bort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde ikke hatt rasehunder i dag om det ikke var for blandingsavl, jeg er blandingsavlen evig takknemlig :wub:

Når det er sagt så mener jeg flere kriterier bør være tilstede for at noe skal kunne merkelappes som seriøst;

- det må være et klart mål bruksmessig; finnes det ingen andre hunder som evner å gjøre det samme (blant nå over 400 (!) raser? (retorisk spørsmål...). Ting som størrelse og utseende er ikke legitime mål.

- alle obligatoriske helsetester må være foretatt, og da går jeg lengre enn hva raseklubber skisserer; finnes det PRA i rasen tester man for PRA, finnes det OCD eller epilepsi er man også åpen om det og legger avlen deretter. Dyrene har samme krav til mentalitet og generell helse som andre

- All avl med tilhørende resultater registreres og stambokføres på samme måte som vanlig.

Generelt så bør det åpnes for mer innkrysninger og sammenslåinger av raser, og enkeltland bør kunne gi slipp på "sine" hunder. Jeg tror ikke verden hadde blitt et så mye fattigere sted om vi hadde 150 rasehunder fremfor antallet vi ser i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Generelt så bør det åpnes for mer innkrysninger og sammenslåinger av raser, og enkeltland bør kunne gi slipp på "sine" hunder. Jeg tror ikke verden hadde blitt et så mye fattigere sted om vi hadde 150 rasehunder fremfor antallet vi ser i dag.

Jeg er usikker på om innkryssing/sammenslåing vil gi ønsket effekt for mange raser. Skaperen av en kjent brukshundrase skrev engang noe slikt som at om man blander andre raser inn i "min" rase vil de mentale og fysiske egenskapene som er nødvendig for rasen forsvinne. I løpet av de vel 100 årene som rasen har eksistert har man pr idag til tross for ulike "forbedringstiltak" ikke oppnådd å forbedre rasen eller blandinger av den på noe vis..

Jeg er enig i at det neppe hadde skadet med færre raser og en bredere genpool men det er også et faktum at her i Norge er det raser uten noen "bruksmessig" verdi som topper listen m h t aggressivitet og kanskje også frykt. Det er kanskje også slike raser som sliter mest med arvelige sykdommer av ulik slag. Både fordi det ikke finns mentaltester for disse rasene og fordi de sjelden benyttes i noen form for hundesport.

Red:

Når du skriver at "- det må være et klart mål bruksmessig; finnes det ingen andre hunder som evner å gjøre det samme (blant nå over 400 (!) raser? (retorisk spørsmål...). Ting som størrelse og utseende er ikke legitime mål." lurer jeg på hva du egentlig mener? At denne omleggingen bare skal gjennomføres hos brukshunder? - at at størrelse og utseende ikke er relevante for den bruken som hundene er ment for? Det kunne vært fint med en avklaring :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er særiøs hunde avl, når man tar helsa og lynnet på alvor. Sånn sett synes jeg ikke rase har noe å si. Jeg er ikke noe for planlagt blandings avl, fordi denne avlen sjelden har noe spesielt mål.

Når hundene man avler er mentalt sunne og fysisk friske, så ser jeg ikke problemet sånn sett.

Men da skal de være sjekket med bånd rønken, DNA og øye lysning - jeg synes ikke det skal komme an på blandingsforholdet, fordi er det blanding, så kan alt dukke opp.

Disse helseresultatene må det føres statistikk over, og noen burde følge opp avlen, registrere resultatene, og også pålegge valpe kjøperene å gjennomfører helse og mental prøver.

Hundene burde ha f.eks ferdselsprøve som avlskrav i tillegg til helsen. Deretter er det kommer bruks egenskaper (hva skal man med en leddsyk agility hund liksom?) og stil sist utseende.

Man bør jo avle på en type hund med samme konstruksjon, for å kunne ha noe mål. Hva skal man med en 50 kg broiler agilityhund, når man trenger lette, nestte sunne og friske hunder til det bruket?

For meg er dette særiøs hundeavl, om man skal legge raser til side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo en grunn for at det anbefales at hele kull skal testet i MH og at interesserte kjøpere også kan studere resultater for bruksprøver osv. Så kan man jo selvfølgelig mene at eksteriør- og funksjonsbedømmelse slik man ser på utstillinger har liten verdi, men det er svært mange raser som ikke er rettet mot bruksrelaterte oppgaver. Hvordan skal man kunne mene noe kvaliteten på avlen for disse dersom denne typen av bedømming faller bort?

Jeg skjønner ikke helt hva du mener eller hvorfor du siterer meg?

Men generelt, hvorfor er eksteriørbedømming viktig på hunder som ikke er bruksrettet? Og hvorfor er det isåfall viktigere på ikke bruksrettede raser enn de som er avlet mot bruks? Og hvorfor skal man ikke kunne basere avlen på andre ting? Jeg er i utgangspunktet for en eksteriørbedømming, men det forutsetter jo at det fungerer, det gjør det ikke per i dag å da ser jeg ikke grunnen til å mene at det er et relevant avlsverktøy eller noe man bør ha på papiret bare for syns skyld... Dessuten finnes det ikke noe slikt for blandingshunder pr i dag så vidt jeg vet, men jeg synes ikke det er et sterkt argument mot blandingsavl... Og er det noen tvil så kan vi jo alle ta en liten titt på rasehunder i dag, fortrinnsvis de som er populære show hunder også kan vi se hva godt eksteriørbedømming har ført med seg og så kan jo alle sammen gjøre seg opp en egen mening om hvorvidt det er noe man går glipp av med en blandingshund eller om det kanskje like gjerne er en god ting..

Hvordan skal man mene noe om kvaliteten på avlen til hunder som ikke har bruks eller andre prøver å vise til, tja man kan jo starte med å se på hundene, god gammeldags research som ihvertfall jeg legger til grunn for mine hundevalg, alltid, samme hvor mange prøver, utstillinger og tester de har å vise til.. De fleste kan oppnå en tittel, den tittelen sier ikke nødvendigvis så mye om hvordan hunden faktisk er. Det er gjerne stor forskjell på å akkurat bestå å det å få "top score", men begge de to vil gi den samme tittelen, på samme måte kan en hund uten titler være prima vare. Avler man en ikke bruksrettet hund så bruker man vell den målestokken man selv har når man leter etter hund, feks en snill, ukomplisert hund og da er det jo slike egenskaper man ser etter, helse og andre ting kan også dokumenteres om man ønsker, selv om det ikke ligger på dogweb e.l.

Så min mening i kortversjon er fortsatt det første innlegget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hva du mener eller hvorfor du siterer meg?

Men generelt, hvorfor er eksteriørbedømming viktig på hunder som ikke er bruksrettet?

Altså, min mening var ikke et motsvar til deg men at jeg kommenterte noe jeg er enig i :)

M h t det siste så lurer jeg på hvorfor det ikke skal stilles krav hunder som ikke "klassifiseres" som brukshunder? Sålenge vi har en standard på ulike raser og folk avler, tar betalt for eller kjøper rasehunder er det vel en fordel for alle parter at dyret holder visse minimumskrav både til utseende, funksjonalitet og mentalitet. Noen raser - også de som ikke klassifiseres som bruksraser har arvbare sykdommer som angår fysisk dyrevelferd i sin alminnelighet og også mentalt. En eksteriørbedømming handler jo ikke å se om hunden har pels eller mangel på det, det handler også i en viss grad håndtering og bevegelser. Nå kan man jo si at for noen raser har man avlet hunder bort fra opprinnelig standard og funksjonalitet men det er raseproblem som det evt kan rettes på om det er mulig og ønskelig. Men å la være å bedømme hunder fordi de ikke tilhører en bruksorientert rase mener jeg er feil vei å gå bl a av hensyn til dyrenes velferd.

Red.

En annen sak m h t "bruksraser" eller "opprinnelige bruksraser" er at det finns et utall individer som ikke benyttes til sitt opprinnelige formål eller i bruksrelatert sport overhode. Skal man la være å bedømme disse fordi de ikke blir brukt til det de er ment for?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blandingsavl med stambok kunne vært seriøst. Om det var forbedringspotensiale i de rasene vi har i forhold til hundesportene. Men det er vel en gang gjort? Den gangen rasene ble laget? I og med at mange av dem er så spesialiserte som de er.

Sportshesteavlen er mere åpen enn hundeavlen,de samme hingstene er tillatt brukt (og selvsagt hoppene:) i de forskjellige stambøkene,allikevel er det de samme linjene som går igjen overalt der også,så det er ikke alltid at muligheten for flere individer i avl gir større variasjon. Ihvertfall ikke om det finnes et spesiellt formål med avlen,enten det er eksteriør eller bruks...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først litt OT: Jeg merker at jeg misliker å bruke ordet "blandingsavl" om AHer uten større fordypninger rundt emnet, rett og slett fordi folk ofte overser/ikke vet hva som legges i trekkhundavlen.

Man ser ofte en tendens til at AH'er trekkes fram som ett argument mot raseavl, (Ikke i denne tråden altså, men som husky-entusiast opplever man dette titt og ofte.) og jeg synes ikke det hører hjemme noen steder. Mange som driver med AH'er prater som om de er "bedre" enn raseavl basert på at bikkjene deres ikke kan stilles ut, akkurat som at mange med godkjente raser prater andre veien.

Til syvende og sist er det er større likheter mellom AH-avl (og sikkert annen blandingsavl) og raseavl enn veldig mange ønsker å vedkjenne seg.


Som Meg nevner, det er mye stygt i avlen her også, både i forhold til matadoravl, linjeavling, sykdomsbilder osv. Folk henger seg opp i resultater fra gode hundekjørere og emulerer deres avl/type hund, glemmer den sosiale biten i jakten etter råere trekkdyr, osv.
Som Jim Welch ("The Speed Mushing Manual") skreiv - de fleste er for opptatt av å avle seg bedre dyr enn å perfeksjonere egne kunnskaper om trening, næring, osv. Han oppfordret også veldig til at man som ny i gamet skulle kjøpe seg hunder enn å hive seg på avlen med en gang, noe jeg synes var ett godt tips. Det er jo en grunn til at facebook og finn.no flommer over av husky-kull hver jækla høst, og det fører lite godt med seg at "alle" nybegynnere insisterer på å avle i vei på det første og beste.

(Dette ble forøvrig forsøkt diskutert på en FB-gruppe for hundekjørere, med til dels deprimerende svar. OT igjen, men det er mye struts-tendenser ute å går her.)

Det sagt: det finnes mye god avl også, akkurat som hos alle andre raser, og de som vet hva de holder på med har oversikt over stamtavlene til sine avlsdyr uavhengig av stamtavla.no og racedogs.org.

Generelt sett er jeg lite interessert i avl hvor oppdretteren ikke ønsker å beholde noen fra kullet selv eller på andre måter har en klar plan for avkommet. Å avle bare for å avle, spesielt innafor en type hund hvor markedet er såpass mettet, er fryktelig ulogisk i min mening, og ett av tegnene på useriøs avl.

En del av problematikken rundt blandingsavl, iallefall innenfor husky-avlen, er at "AH" en veldig løs definisjon på en hund, og hva en person mener telles som AH-avl vil andre være helt uenig i, i og med at man ikke har klare kriterier satt et høyere organ.

I tillegg er det mange forskjellige typer trekkhunder etterhvert. Greystere, Eurohounds og to tusen andre definisjonsnavn - noen mer lokale enn andre.

Innimella dukker det opp en ny kar som vil finne opp kruttet på nytt, og avler inn feks saluki på nytt igjen, i håp om å finne det lille ekstra i avkommet. Er dette seriøst? Useriøst? Hvem skal avgjøre? Mannen har jo et klart formål med avlen, selv om man også kan argumentere at dette har blitt gjort før flere ganger, og man kan hente seg avkom fra tidligere forsøk og jobbe videre med dem.

Hvis du kjøper en AH i morra fra finn.no og parrer den med naboens blandingshund er det fryktelig mange "hvermannsen" som fortsatt omtaler avkommet som AH. (Noe jeg er grovt uenig i.) På lik linje synes jeg ikke at noen som parer to AH'er som bruker livet til å vandre rundt på båndturer i en by resulterer i skikkelige AH'er - ikke når foreldrene ikke har fått vist at de innehar de egenskapene en trekkhund skal ha. Men det er jo en huskyblanding...?

Men hva så med avkommet til den huskyen og labradoren oppi gata om han plutselig funker i ett spann? Er det godt nok til at man kan avle videre på han? Blir det seriøst?


Jeg har en rimelig grei definisjon av hva som regnes som en AH, som funker for meg. "Fungerer skikkelig i ett hundespann over tid og oppfyller kravene til pels, labber, matlyst, hode og helse, og slekta viser de samme kvalitetene i større og mindre grad." Det er kanskje noe diffust, sier lite om nøyaktig høyde, vekt, osv, men for meg er det eneste kvalitetsstempelet som virkelig trengs. Du kan ikke sende inn en hvilken som helst blandingsrase her, eller avle på hva som helst, men det åpner også for plutselige "nye" navn i stamtavlene.


...noen putta visst på meg en femmer. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Blandingsavlen er seriøst når oppdretter har:

-Utfyllende kunnskap og erfaring med praktisk bruk av rasene som blandes.

-En plan med blandingen(*)

-Kunnskap om genetikk.

-Kunnskap om avl. Kan ta vare på tispa og valpene.

-Ikke har til intensjon å tjene penger, men er nøye med hvor valpene ender opp. Har kjøperne klare på forhånd. eller har anledning til å selv beholde valpene.

*) Hva planen med blandingen angår, så vil det jo være delte meninger om dette. Jeg er ikke motstander av flatdoodle eller golden cocker. Jeg synes en setterpointer er helt ok. En maremmapyrineer, Shetland corgie eller borderaussie fungerer sikkert også helt fint til sitt bruk. Hva med en labralander?

Om jeg selv skulle blandet noe, så måtte formålet egentlig være genetisk variasjon. Der tror jeg det er litt å hente på blandingsavlen. Problemet er jo stambokføringen. En _MÅ_ føre stambøker, og hundene må da typegodkjennes etter bruksområde. Videre synes jeg alle hunder som skal ha kull bør gjennom FA og MH.

Når det er sagt, så får jeg mark av all den useriøse bakårdsavlen. Vi svømmer i dårlige og ubrukelige blandingshunder som havner i hendene på uerfarne og kunnskapsløse eiere, fordi folk vil tjene penger noen kroner på å selge valpene på finn.no. Hvorfor blande husky og BC, rottweiler og staff, staff og JRT, ....? Det er bare tragisk!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...