Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min er ikke i form


Recommended Posts

Begynner med kalde fakta, stryk det som ikke er interessant:

Hannhund, kastrert, 9 år, rase Lhasa Apso, aldri vært syk, en glad, stødig og omgjengelig hund på alle måter. Han har greit temperament, übersosial med folk, veldig glad i andre hunder, kan ikke gå i bånd og er "formann i trekkhundklubben." Han har blitt foret med Vom og hundemat i "alle år," er godt muskelsatt, har god kondis og er i generelt god form og glad i å gå turer. Han er ikke lynkjapp og veldig glad i de små repotasjene i avisa, men tøffer i vei når jeg bestemmer at nå går vi. NÅ! Aldri blitt båret, mestrer verden på sine egne ben, aldri vært i klammeri med andre hunder, det eneste han er redd for er lyn&torden og raketter. Bor sammen med meg og en hund av samme rase og kjønn. 100% fred og fordragelighet i heimen og alt funker som bare det. Alltid vært glad i å tygge tyggebein og matlysten har vært upåklagelig, men har aldri vært matvrak.

Så skjedde det noe:

Vanskelig å si akkurat når "det" begynte, men la oss si for sånn ca fire uker siden. Matt i pelsen, blitt et matvrak (men får ikke mer mat enn vanlig), veldig "tam," og temperamentet er borte, har lagt på seg en del, men ikke sånn feit og valkete, mer sprengt/tønnefasong. Virker som noe av muskelmassen er borte. Begynt å sikle som en st. bernhardshund (skikkelige tråder) når vi er ute. Når vi går tur i bånd og har gått sånn omtrent 10 minutter eller noe sånt så henger han bak i båndet både i byen og på gangveier. Når han går løs i skogen så går det bedre, han tusler etter. Som regel et stykke etter. Jeg må lokke og lure og han kommer jo, men det er liksom som om han har mistet energi. Det virker som om han ikke vil være med ut å gå tur. Han er jo litt sprekere også, men det holder ikke lenge. Gjør det han skal med det samme vi kommer ut og har lyst til å gå inn igjen. Ofte må jeg bære ham også når vi er ute på båndtur og sånn har det aldri vært før. Men han peser ikke og han blir ikke andpusten verken når vi er på turer i skogen eller på båndtur.

Halen som før alltid har ligget kjekt oppå ryggen hans henger nå slapt ned. Han drikker normalt, har normal avføring og normal urin. Aldri oppkast, aldri diare.

Bikkja er jo ikke "sjuksjuk" og det er ikke sånn at han har dårlig livskvalitet og at jeg maler fanden på veggen, men noe gæernt er det så vi var hos veterinær for en uke siden og tok blodprøve og i dag tok vi røntgen.

Han har ikke vondt noen steder. Han halter ikke. Det er ingenting galt med stoffskiftet, ikke cushing, ingen fremmedlegemer og ingen svulster. Har startet opp med en kur med Rimadyl nå i kveld sånn i tilfelle han har smerter og/eller betennelse. Han har aldri tidligere fått smertestillende tabletter. For å uttrykke meg litt rævva så har han litt trege reflekser og han virker litt stein

Såehhh.... Janeidaså. Hva kan dette være, mon tro?

Muskler/nerver i klem? Noe med nakken? Bør jeg oppsøke kiropraktor? Fysiterapeut?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Har ikke noe annet å komme med jeg heller enn god bedring, håper dere finner ut av det og at han blir mindre stein etterhvert! (hvis ikke så får du kjøpe noe sånt:

Livets store mysterier eller noe sånt og det er skikkelig fint at dere deler tanker og ideer! Nå har monsteret fått tre rimadyl. I går ettermiddag, i dag morges og i ettermiddag, og så gikk vi en

Det er veldig ålreit med veterinærer som faktisk følger opp! Høres ut som du er i gode hender.

Hatt et lite hjerneslag/drypp ev en cardial hendelse (infarkt - lite) el. Ville jeg ha tenkt. Han er 9 år. Gammel. Det er alderen da "ting skjer", også de ting som har med alder å gjøre og som man ikke kan påvise med blodprøver. (hos tobente vil CT av hodet, stress-ekko av hjertet osv gi diagnose, men de færreste vetrinærer tilbyr denslags utredning/undersøkelser).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hatt et lite hjerneslag/drypp ev en cardial hendelse (infarkt - lite) el. Ville jeg ha tenkt. Han er 9 år. Gammel. Det er alderen da "ting skjer", også de ting som har med alder å gjøre og som man ikke kan påvise med blodprøver. (hos tobente vil CT av hodet, stress-ekko av hjertet osv gi diagnose, men de færreste vetrinærer tilbyr denslags utredning/undersøkelser).

Ah, det var jomen en tanke. Nå ble jeg glad! :) Selv om 9 år på en Lhasa bare er litt over middelaldreren (de blir kjapt 14-15-16 år de små krapylene). Tusen takk, det skal jeg nevne for veteriæren.

Men du, er det noe som han "kommer seg" etter bare det får gått en tid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hatt et lite hjerneslag/drypp ev en cardial hendelse (infarkt - lite) el. Ville jeg ha tenkt. Han er 9 år. Gammel. Det er alderen da "ting skjer", også de ting som har med alder å gjøre og som man ikke kan påvise med blodprøver. (hos tobente vil CT av hodet, stress-ekko av hjertet osv gi diagnose, men de færreste vetrinærer tilbyr denslags utredning/undersøkelser).

De færreste veterinærer har CT/MR på klinikken ja, men de fleste veterinærer henviser deg og hunden din til noen som har, hvis det er indikasjoner på at det er nødvendig med et slikt røntgen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et lite slag som nesevis sier. Eller noe magetrøbbel? Sikkel kan jo værr tegn på kvalme. Er han kvalm så er det naturlig at han også blir litt puslette i oppførsel. Mage/fordøyelsestrøbbel kan jo også ha innvirkning på både pels og om de blir oppblåste e.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, det var jomen en tanke. Nå ble jeg glad! :) Selv om 9 år på en Lhasa bare er litt over middelaldreren (de blir kjapt 14-15-16 år de små krapylene). Tusen takk, det skal jeg nevne for veteriæren.

Men du, er det noe som han "kommer seg" etter bare det får gått en tid?

Er det TIA/slag, så vil ofte dette med trettbarhet vedvare. Lite infarkt - da vil han kunne komme seg en del så sant han ikke utvikler hjertesvikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg tenker ører/svelg jeg - i og med at han sikler og tydelig synes det er ubehagelig å gå tur. Det der med å være stappa i kroppen tror jeg har mer med alderen å gjøre. Alderstillegg - min groenendael ble sånn "stappa" når hun rundet 7, og hun fikk ikke mer mat da *ler* - ikke fleskete men tettpakka.

Det kan for øvrig kanskje være at han har fått mer mavesyre, sånn at han har halsbrann når han beveger seg og dermed synes ting er ubehagelig (i så fall er rimadyhl ikke så bra kanskje). Prøv et par dager med kokt kylling og ris i flere små porsjoner?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sikkelet starter når vi har vært ute og gått sånn ca 20 minutter og kun når vi er ute og går. Aldri inne.

Han har ikke kvalme og oppkast og har ikke spist gress siden *ja hvor lenge siden? I vår?* Men det med rimadyl skal jeg ta opp med vetten.

Jeg er veldig glad for svar og innspill! :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg hatt en lengre samtale med den veldig hyggelige veterinæren (Monica på Romsås) og la fram teorien til @. Og den ble ikke utelukket. :)

Hun har også lagt fram problemstillingen på "veterinærforum" og vil sjekke med andre veterinærer når hun skal på seminar om et par dager. :ahappy:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke ha hatt noe epileptisk anfall eller noe slik? Rottisen vi hadde oppførte seg også rart både før anfall og i en periode etter. Noe av det samme som du beskriver.

Det virker uansett som både du og veterinæren gjør det dere kan! :)


Lenke til kommentar
Del på andre sider

Livets store mysterier eller noe sånt og det er skikkelig fint at dere deler tanker og ideer! :)

Nå har monsteret fått tre rimadyl. I går ettermiddag, i dag morges og i ettermiddag, og så gikk vi en tur og var ute i 1.5 time. Han gikk/løp stort sett foran meg hele tiden på stier og i kratt i skogen. Etter skogsturen ville han ikke rett hjem, men vi måtte ta en liten runde til i siviliserte asfaltstrøk for at de skulle få med seg siste nytt i sladderpressen i nabolaget. Jeg så kun bittelittegranne sikkel da jeg skulle tørke kropp og bein før de fikk gå inn i kåken.

Det er fart og energi i dag og om det skyldes rimadyl eller ei har jeg ikke snøring på, men det er veldig fint åkkesom. :cheerleader:

Edit:

Kan ikke ha hatt noe epileptisk anfall eller noe slik? Rottisen vi hadde oppførte seg også rart både før anfall og i en periode etter. Noe av det samme som du beskriver.

Det er mulig og jeg skal si det til veterinæren. :) Men jeg kan ikke huske konkret om eller når "noe ett eller annet" har skjedd.

Og Lola - det der var jo skikkelig passende da. :lol:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Jeg hopper i det og skriver mens flokken enda teller like mange. Sånn er det ikke i morgen formiddag.

Han har blitt slappere og slappere, men det har jo gått på et vis da. Man venner seg til det mest utrolige for livslysten har han jo hatt. Og matlyst. Og han har tygd tyggebein til den store gullmedalje. Jeg har båret han når han har blitt ordentlig sliten, tatt turen i hans tempo, lokket han med meg når det har vært nødvendig. Heldigvis er yngstemann en utrolig fysisk og selvmosjonerende hund, tålmodig til tusen og og løper som **** på egen hånd når vi er på skogstur så dette har gått. På et vis. Men jeg ser det på den måten at nå har vi tatt trappa steg for steg ned i kjelleren og der er vi nå for på fredag kveld oppdaget jeg at synet hans var, om ikke borte så ihvertfall veldig redusert. Han fulgte ikke finger frem og tilbake foran øynene og måtte lete seg fram til godbit som jeg holdt 15 cm foran snuta hans. Og iløpet av helga ble det verre og nå ser han virkelig så og si ingenting og dulter inni alt mulig og jeg tør ikke å ha han løs. Og han tygger ikke tyggebein. Da er det tid for å si hade etter 9 års samliv.

Så jeg brukte helga til å forberede meg, dro til veterinæren i går med den gamle, skrantne hunden uten syn og som jeg måtte bære, men opplevde faktisk at veterinæren ikke ville :huh: . Hun tok blodprøve (som hun fikk svar på i dag og som ikke viser noen verdens ting) og jeg bar bikkja ut igjen... tja, jeg tenker at det får være kortversjonen av gårsdagens og dagens samtaler mellom Madam Mim og veterinæren.... :mad:

Det eneste som ikke er sjekket ut er hodet. Tenker da på evt svulst som trykker på vitale deler og som nå trykker på synsnerven (som leseren kan observere så er jeg ikke veterinær og dette er virkelig ikke mitt bord).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...