Gammel hund. Hva skjer nå? Bør jeg være på vakt?

[Orca]

Til dere med gamle hunder eller som har hatt hund som ble gammel. Hvordan var det de siste årene? Jeg har hjertet i halsen med en gang jeg merker noe jeg syns er unormalt, jeg går rundt og frykter det verste hele tiden. Jeg vet jo at en dag vil jo dagen hun sovner komme, men så frisk og rask som hun er fysisk (så langt jeg kan se), er jeg ikke helt forberedt på å ta farvel enda. Hun er som hun alltid har vært, sær men i god form. Det går så bra med henne om dagen her på nytt bosted, går rundt og gleder meg over hvor fint det har gått, men så er jeg alltid på vakt i tilfelle noe skal skje.

Mamma syns jeg er hysterisk, men nå er jo ikke mamma noe hundemenneske.

Det har vært noen hendelser det siste året hvor jeg har trodd noe var galt, og så var det ikke det;
Ifjor mistenkte jeg noe da hun oppførte seg masete og pesete så mye på kveldene, jeg var overbevist om at nå kom slutten. Så for meg nyresvikt, dyrlegen hadde en kort stund tidligere pushet veldig på meg om å ta blodprøve, for som han sa, "mange hunder viser ikke symptomer før 90% av nyrene er ødelagt". Jeg dro til dyrlege og tok blodprøver, og de var helt fine.

Tidligere i vår da søsteren min gikk tur med henne kunne hun plutselig ikke gå. Min første mistanke var alvorlige ting med nervesystemet,hjertet eller andre ting, og vi hastet oss avgårde til dyrlegen. Der fant vi ut at noen skarpe barnåler hadde floket seg fast i pelsen under labbene. Vi hadde sjekket labbene hennes før vi dro, men tydeligvis ikke godt nok.

For et par uker siden fant vi en flekk på sofaen der hun hadde ligget. Jeg og venninnen min tenkte på livmorbetennelse, og dro til dyrlegen neste dag. Dyrlegen tok celleprøver og fant ingenting unormalt.

Idag tidlig hostet hun litt. Så nå isted begynte hun med noe som lignet hikking, bare litt kraftigere. Jeg er kjempebekymret igjen, for hos dyrlegen forrige gang hørte de en liten suselyd på hjertet (men de virket ikke videre bekymret og sa behandling ikke blir startet før man merker symptomer, noe jeg ikke har gjort før), og de sa at hosting kunne være et symtom på det. Så nå ser jeg for meg at hjerteproblemene har startet, nå nærmer slutten seg. Skulle bare mangle liksom, så frisk som hun har vært hele livet...

Jeg var så glad da jeg kom hjem idag, hun hadde vært alene hjemme mens jeg var på skolen og følte meg som en normal hundeeier, sep.angsten er nesten borte, da jeg kom hjem kjente jeg at det var varmt i sofaen, der hadde hun nettopp ligget og slappet av, jeg var så fornøyd. Så denne merkelige hikkingen. Jeg prøvde å kjenne litt på hjertet mitt og følte jeg kjente uregelmessig rytme. Vurderer å dra til dyrlegen og høre, hjertelidelser kan jo dempes med medisiner. Og typisk at dette skjer på en fredag, skjer noe i helgen er det jo så dyrt. Vurderer å dra idag, klinikken åpner igjen kl 6.

Jeg er liksom så usikker på om jeg er hysterisk eller normal... Tenker jo avogtil at jeg bare er nødt til å slappe av, den dagen kommer før eller siden, og jeg bør legge alt i å nyte den siste tiden jeg har med henne istedenfor å trippe rundt og være redd for alt. Den dagen er uunngåelig, og jeg vil ikke at den siste tiden med henne skal være preget av redsel og leting etter problemer. Det blir jo også litt dyrt for meg om jeg skal fly til dyrlegen for hver minste ting som viser seg å ikke være noe.

Hvordan er/var dere da hunden deres ble gammel? Dixie blir 11 år om 2 uker. Hun er så frisk og fin i formen at jeg ser sånn for meg at hun kunne blitt rundt 14 år.

[puddellover]

Når bestemor sin storpuddel begynte å bli litt eldre (rundt 12-13 år) så begynte hun å gå regelmessig til dyrlegen med bikkja, dette for å sjekke at ting er som det skal og at hun ikke led med noen vondter som ikke kunne fikses med smertestillende.

Disse turene til dyrlegen avdekket riktignok dårligere syn, ytterligere forkalkninger i hoftene, dårlig hørsel, bilyd på hjertet osv. osv. men det er liksom sånne ting som følger med når man blir gammel.

Slå deg til ro med at hunden din blir gammel, men skjer det noe særlig spesielt som eks. skjedde med storpuddelen (anfall som man aldri klarte å avdekke hva var annet enn at det antakeligvis var noen blodpropper som stoppet tilførsel av oksygen til hjernen men som kunne kureres med medisiner helt til hun ble så dårlig at hun ikke orket noen ting og det var på tide å si hadet) så tar du en ekstra tur til dyrlegen og sjekker om det kan medisineres. Du burde også ta stilling til hvor dårlig hunden kan bli eller hvor mye du ønsker å gjøre for å forlenge livet hennes så du slipper å ta stilling til det når det virkelig gjelder.

Bestemor utredet aldri bikkja for noe fordi hun uansett var for gammel til at det ville være vits i å gjøre noe og hun ble 14 år og 3 måneder, hun fikk lov til å bli gammel med verdighet og fikk lov til å slippe når det var på tide.

[Malamuten]

Hunder blir jo gamle og for både din og hennes del så er det nok best og ikke tenke for mye på det, for du får ikke gjort noe mer om du er hysterisk heller, det kommer bare til å bli mer stress. Det finnes jo ingen fasit på det, mange er akkurat som når de var unge, noen er friske, men begynner å merke små ting som hørsel, syn og litt mindre futt og fart, og noen blir dårlige, men de aller fleste er jo ikke sjuke hele tiden som gamle. Ta det med ro, ta evt hensyn til lengde på turer, hvor hardt hunden "jobber", vær mer nøye med oppvarming og nedgåing osv, og ellers som vanlig, dra til dyrlegen om det er noe galt, ellers slapp av å kos deg med hunden

Edit: Yngre hunder kan jo også bli sjuke eller skade seg, noen ganger også veldig alvorlig, men man går jo ikke rundt å tenker på det hele tiden, man tar det evt når det kommer

[Guest Yellow]

Med mindre hunden har det tydelig vondt, har fått i seg noe farlig (evt. har et tydelig symptom som kan være noe alvorlig uten smerter, selv aldri opplevd), så ser jeg det an før jeg drar til veterinær. En gang (da var han forøvrig ikke en eldre hund, men i sin beste alder) haltet han litt flere timer etter å ha hoppet rart ut av bilen, ringte forøvrig dyrlegen da, og min vet. er heldigvis slik som bare vil dyrets beste og aldri prakker på noe, sa også da at så lenge hunden ikke viser smerte så bør man bare se an om det går over av seg selv (og gjerne gi litt ekstra olje), og det ble helt fint igjen fort.

En annen gang hostet han fryktelig mye, men var ellers i topp form og god matlyst, da brukte jeg selv et kjerringråd og dobbeltsjekket det var trygt (var en urt jeg ikke husker navnet på i farten), og hunden ble bra, som han nok hadde blitt helt av seg selv også uten vet.besøk.

Det sagt bør eldre hunder få litt ekstra stell, sjekk og oppmerksomhet. Men når man ikke er noen ny hundeeier, kjenner hunden sin godt og har en del kunnskap som det du har, mener jeg man som regel klarer å se godt om hunden endrer allmentilstand, og eventuelt bare ta en telefon til dyrlegen først om man er usikker (så lenge man ikke har en slik som ber deg undersøke alt mulig uten stor grunn...)

Gjør ikke noe særlig annerledes enn da hunden var yngre annet enn at jeg gir kosttilskudd og går enda lange turer, men tar det ganske rolig (gåtempo) og legger gjerne til et stopp på lang tur, som vi egentlig alltid har pleid å gjøre uansett.

Når det kommer til hikking, har hunden din slukt maten eller vann veldig fort i dag? Isåfall kan det være så enkelt.

[Tuvane]

Jeg synes det virker litt i overkant å bekymre seg over alt mulig. Gamle hunder er som gamle mennesker, de har som regel litt vondter og litt skader, uten at det nødvendigvis er noe farlig. Så lenge hunden har grei allmenntilstand, spiser og drikker som normalt, har normalt aktivitetsnivå og ikke viser tegn på smerter utenom det vanlige, så hadde jeg latt hund være hund, og gjort akkurat som før. Kos deg med hunden din, gjør ting sammen med henne som dere begge liker, og ikke tenk så mye på at hun er gammel og en eller annen dag blir syk.

Som Malamuten sier, så kan unge hunder også bli syke og dø, og de kan bli påkjørt på tur eller spist av ulv. Men det er jo ikke det jeg går rundt og tenker på. Skjer det, så skjer det, men jeg tar ikke sorgene forskudd og tenker katastrofetanker med mindre det faktisk er grunn til det.

Vår gamle schäfer ble nesten ti år, hun var en gammel dame på slutten; stiv i ryggen og beina, tønneformet (hun gikk på kortison pga allergi, hudproblemer osv), grå på snuten osv, men hun var full av livslyst og energi fram til det siste. En morgen våknet vi av at hun hadde kastet opp galletilblandet oppkast over hele huset. Jeg kastet på meg klærne og dro sporenstreks til nærmeste veterinær, der vi etter røntgen og blodprøver ble sendt videre til Jeløya for videre utredning (alternativet var å avlive der og da). På Jeløya fikk hun diagnostisert akutt pankreatitt, noe hun ble bedre av, men pga feilbehandling og diverse andre ting måtte vi la henne slippe en uke etter at diagnosen ble stilt. I ettertid tenkte jeg at hun hadde vært litt slapp dagen før hun ble klinisk syk; litt tregere enn vanlig, men det er aldri noe jeg ville ha dratt til veterinæren for.

Det du kan gjøre (i stedet for å bekymre deg), er jo å gå til jevnlige seniorsjekker hos veterinæren, hvor de tar en klinisk undersøkelse og evt tar prøver ved behov. Da vil de normalt sett fange opp om det skulle være noe.

[ida]

Jeg elsker gamle hunder. Min første hund (fikk henne i 1982) ble gammel, min andre hund (fikk ham i 1991) ble gammel, vår tredje hund, som nå for det meste bor hos min datter (født i 2001) er gammel. Gamle hunder vet hvordan det skal være. De lunter rundt og gidder ikke å bry seg med bagateller. Andre hunder lar dem være i fred og de blir sånn passe dauhørte og egne

Men har de ikke livsglede, eller tydelige fysiske plager, ville jeg ikke nølt med å dra til dyrlegen. Sjansen for at det blir siste tur er jo alltid tilstede når det er en gammel hund, men det er prisen for å ha mange gode år med en firbeint kompis!

[Gjest]

Med alderdom følger ofte gradvis (ev plutselig) tap av funksjoner, økt forekomst av kreft og ander sykdommer (inkl hjertekar) mm. Det har lite for seg å bekymre seg, man må bare håndtere de ulike tingene etterhvert som de dukker opp. Mye kan behandles lenge rent symptomatisk: dvs smerter kan ofte behandles med smertestillende (gitt av hunden tåler medisinene). Kreft går ofte langsomt hos eldre. Tap av funksjoner medfører kortere turer, lavere intensitet av fysisk aktivitet, og at man ellers tar nødvendige hensyn.
Jeg har bla hatt en labrador med HD grad C. Han ble 11 - 12 år. Siste året hadde han store problemer med å bevege seg pga artrosen, og til slutt ble han avlivet av den grunn (samt økende smerter). Men frem til siste året hadde han det veldig bra og var en aktiv og potent kar på evig jakt etter løpetisper
To av mine vorstehtisper har hatt kreft på eldre dager, med økende fysisk besvær, men tilsynelatende lite smerter. De ble avlivet da det ble et problem for dem å spise. Men frem til da hadde de det greit.
En venninne mistet nettopp en svært gammel engelsk setter, Han døde om natten, mens han (og eier) sov.

Så slutt å bekymre deg. Ta ting som de kommer, og håndter dem etterhvert.

[SandyEyeCandy]

Ja. Du er hysterisk. Det er fint og hyggelig å være påkobla hundens behov og tilstand, men dette høres ikke bra ut verken for deg eller henne. Ta ting som de kommer og les førsteavsnittet ditt på nytt. Hun er glad og i storform.

[Aussieglis]

Kjenner meg igjen, og eldstehunden er bare såvidt over 8 år..

Man skal være litt hønemor, men man må jo prøve å holde det i sjakk, tenker jeg.

[Orca]

Takk for gode svar alle sammen Jeg tenker jo at dersom det ER noe som kan behandles om det oppdages tidlig nok, så må jeg ta symptomer seriøst... Men det har jo ingenting for seg å gå rundt og være nervøs hele tiden. Jeg frykter avogtil når jeg har disse øyeblikkene at tiden fremover, kanskje om det er flere år, kommer til å bli helt forferdelige fordi jeg hele tiden går rundt og venter på det uungåelige, venter på en akutt fæl situasjon og ser for meg skrekkscenarioer osv. Men som dere sier, må bare nyte tiden. Setter pris på hvert eneste øyeblikk jeg har med henne alle turene, og kosestundene spesielt.

[Tuvane]

Takk for gode svar alle sammen Jeg tenker jo at dersom det ER noe som kan behandles om det oppdages tidlig nok, så må jeg ta symptomer seriøst... Men det har jo ingenting for seg å gå rundt og være nervøs hele tiden. Jeg frykter avogtil når jeg har disse øyeblikkene at tiden fremover, kanskje om det er flere år, kommer til å bli helt forferdelige fordi jeg hele tiden går rundt og venter på det uungåelige, venter på en akutt fæl situasjon og ser for meg skrekkscenarioer osv. Men som dere sier, må bare nyte tiden. Setter pris på hvert eneste øyeblikk jeg har med henne alle turene, og kosestundene spesielt.

Du kan jo tenke sånn at uansett om det er fem år eller fem dager igjen, så bør du kose deg med hunden din og nyte alle gode stunder, og så får det som skal skje skje. Du kan ikke gjøre noe fra eller til, annet enn å ta med hunden til veterinær dersom det skulle skje noe.

Det er ikke sånn at man går og venter på det uungåelige når man har en gammel hund, men man setter ekstra pris på alle de gode stundene. Jeg og gamlebikkja "bondet" faktisk endel under de siste ukene før hun ble syk, og vi hadde en helt fantastisk tid med fine turer, masse lek og masse kosetrening. Jeg husker ennå at det kom snø en dag i mars, rett før hun døde, og vi storkoste oss ute i kramsnøen.

[PrimaDonna]

Jeg passet en gammel dame noen ganger over et par års tid. Hun ble hele 15 år. Det var en blanding, halvstor. Hun var inkontinent, og nærmest døv. Synet var dårlig også. Tuslet rundt i huset med hundene våre. De lot henne helt i fred. Hun kom inn på kjøkkenet om kvelden, og så etter kveldsmat. Fikk ekstraservise i form av egen fredet liggeplass på et teppe under skrivebordet. Og helt fred fra ungene. Gikk noen ganger bort og snuste. Tigget ved bordet, var nok vant å få litt. I grunnen luntet rundt. Tydelig fornøyd og glad over livet.

Spiste, drakk, vi gikk rolige snuseturer. Fredelig hund. Jeg fikk høre av eier at hun en dag la seg ned, kom ikke på kjøkkenet om kvelden for å spise. Fra da, beveget seg mindre. Drakk vann, men spiste lite. Siden hun hadde hatt et langt, godt liv, lot de henne slippe. Feilte ingenting akutt. Var bare gammel og slitt.

Hun hadde fast allmennsjekk hver tredje måned, siste to årene. Hun var en herlig personlighet. Bestemt. Min egen hund var vel gammel han også. 11 år. Men sprek som en ungdom og tullete som valp i lek, helt til det siste. Han fikk en skade i ryggen, skiveutglidning, uhell. Gikk en tid på medisiner, var veldig glad. Etter et par mnd med mindre fysisk aktivitet ble det verre. Vanskelig valg. Han var frisk. Hadde sett for meg i hvert fall et par år til, hvis vi var heldig. Men det var operasjon, eller avliving. Det går bare ikke, på såpass tilårskommen hund. Likevel varte vaklingen noen uker. Trengte tid å si farvel. Hvis han hadde likt å svømme, mente både veterinær, og følte vi, det kunne vært verdt et forsøk. Han hadde generelt god fysisk helse. Glad. Vet det er prinsipelt galt å operere såpass gammel hund, og særlig følelsene mine, men.

Hvis jeg skulle gi et råd, gjør mye av det hun elsker mest, og nyt hvert sekund, og hver lykkestund!

[Renate A]

Chicka er snart 13år og jeg har pleid å ta den store blodprøven en gang i året, nå tenkte jeg at jeg skal være litt hysterisk og ta det hver 1/2år, prøvene har faktisk ikke hatt noen utslag til tross for alderen hennes.

Jeg må si jeg var mer hysterisk for at hun skulle bli syk eller skadet da hun var yngre, nå så lever vi dagene så godt vi kan, finner jeg feks en kul, så løper jeg ikke til dyrlegen med en gang, jeg kjenner på den og med litt kunnskap så kan man kjenne hvordan kul det er pga konsistens og hvordan den sitter. Det er NORMALT at gamle hunder får flere fettkuler

Hadde ikke orket å holde på med det styret du driver med, slapp heller litt mer av og nyt dagene sammen hun

Man kan vel kanskje kalle meg litt kynisk, men nå som Chicka er så gammel så kommer jeg ikke til å la henne gjennomgå store behandlinger pga eventuelle sykdommer som skulle komme.

Hun har vært frisk og rask hele livet og ikke søren om jeg skal plage hunden min med å tyne ut litt lenger tid sammen med hun bare fordi JEG VIL det, jeg hadde ikke orket å se hun gå rundt syk bare fordi jeg vil ha lenger tid sammen hun.

Som sagt når man har en gammel hund så må man se realitetene i øynene og heller ha veldig gode dager sammen hele tiden.

Dette gjør jeg med Chicka, hun får gjøre litt mer som hun vil, vi går flere ganger til hennes favorittsted (andedammen, for der ligger det brødsmuler...) selv om jeg syntes det ikke akkurat der kjempe kult der, men det er så stille og rolig der, det er det perfekte stedet for bare å sitte og kose, når hun er ferdig med å renske stedet for brødsmuler

[Tabris]

Ja, du er hysterisk. Men jeg kjenner meg igjen, for jeg kan være temmelig lik.

Angående erfaring med eldre hunder, så var min forrige hund frisk som en fisk frem til de siste timene av sitt liv. Det eneste alderdomstegnet var at hun begynte å roe seg litt ned, men nesten til det siste fikk jeg høre "Hun kan vel ikke være særlig gammel!" av forbipasserende på tur, ford hun var så glad, livlig og energisk. Men hun fikk akutt bukhinnebetennelse midt på natten. Var helt fin og frisk helt til de siste timene da symptomene kom.

MIn samboer, som er nordlending, sa alltid "Hun der må stompe i lufta!". Og det gjorde hun nesten.

Men jeg har hatt en gammel katt som ble gradvis verre, så jeg vet hvordan det er å ha et gammelt dyr som blir gradvis verre. Selv om man da blir litt mer vant med tanken og får forberdt seg, så er det nesten verre likevel.

Men jeg er helt enig i det du skriver om ikke å gjøre de siste årene fulle av bekymringer. En dag vil hun gå bort, det kan være i morgen, det kan være om tre år. Nyt den siste tiden med henne til det fulle, ikke la de siste årene med henne bli ødelagt av bekymringer. Det vil komme når det kommer, og da vet du i hvert fall at du har kost deg med henne til det fulle og har masse gode minner.

[Gjest]

Takk for gode svar alle sammen Jeg tenker jo at dersom det ER noe som kan behandles om det oppdages tidlig nok, så må jeg ta symptomer seriøst... Men det har jo ingenting for seg å gå rundt og være nervøs hele tiden. Jeg frykter avogtil når jeg har disse øyeblikkene at tiden fremover, kanskje om det er flere år, kommer til å bli helt forferdelige fordi jeg hele tiden går rundt og venter på det uungåelige, venter på en akutt fæl situasjon og ser for meg skrekkscenarioer osv. Men som dere sier, må bare nyte tiden. Setter pris på hvert eneste øyeblikk jeg har med henne alle turene, og kosestundene spesielt.

En Sommer passet jeg en gammel gordonsetter-dame på 18 år. Hun feilet mye, og jeg forventet hver dag at hun kom til å falle død om på tur...

Hun ble påkjørt 6 mnd senere..... så hun rakk aldri å dø av "naturlige årsaker".....