Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan trene henne til å hilse roligere/mer normalt?


Recommended Posts

Skrevet

Min portis på 1 1/2 år har helt siden jeg fikk henne som 10 uker vært av "den energiske" typen når det kommer til hilsing. Hun har sterke apporterende instinkter i seg, og må alltid ha noe i munnen når hun blir glad. Før tok hun alltid tak i armen vår eller klær, men har med tiden blitt flink til å velge andre alternativer. Er det derimot ingenting tilgjengelig, tar hun fortsatt tak i armer og klær - som virker skremmende på de som ikke er vant til sånt. Hun har også lettere for å hoppe når hun ikke har noe i munnen som "demper" henne.

Hun går rundt og rundt folk og gjenstander i nærheten (f.eks. stuebord hvis vi er inne) mens hun er i hilsemodus, det er umulig å kose med henne og sjelden noen får klappe henne uten at hun går unna før hun kommer tilbake. Hun er rett og slett litt koko når man hilser på henne, og hun er vanskelig å få "kontakt" med som min andre hund; hun overøser deg med kyss og elsker fysisk kontakt i hilsesituasjoner.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal trene henne til å hilse mer normalt. Hun blir også enormt ivrig hvis jeg har henne i bånd og hun ser noen hun vil hilse på, og hun går veldig raskt opp i stress med lyd deretter. Så å vente til hun er rolig og belønne for det er vanskelig tror jeg. Noen idéer, kanskje flere har hunder som hilser på denne måten?

Oppdretter hadde 7 portiser hjemme hos seg første gang jeg besøkte henne, og INGEN av hundene hilste på den måten min gjør, inkl. moren hennes som er veldig rolig med alle folk. Tror ikke hun har trent noen av sine til å hilse sånn de gjorde på oss når vi besøkte henne.

Hadde vært superkjekt å komme dit at hun kan stå iro og bli klødd uten å måtte løpe rundt som en tulling og konstant ha noe i munnen :icon_redface:

Skrevet

Hadde en flat og en strihåret vorsteh som var san når det kom folk hjem på besøk.

der måtte ejg gå in og forlange at dem var på plassen sin helt til besøkende hadde kommet inn og satt seg i sofaen. Da ble ikke besøket så interresnt. ellers så har jeg vært med på møtesituasjon hvr hunden kunn fikk belønning med å hilse på møtende menneske når den hadde alle fire fotene nede i bakken og den fremede forsvant hvis det ikke skjede

Skrevet

Vil bare si at det er nøyaktig slik min portis oppfører seg ved hilsing! Her er det blitt standard å si "bamse" idet vi kommer inn døra, eller noen kommer. Da løper han bort i lekekassen sin og henter noe han kan ha i munnen. Skulle nok ha trent mer på ro i hilsing, men han er jo så søt når han spinner rundt:) Roer seg vel med tiden tenker jeg ( min er også 1.5 år).

Skrevet

Slutt å hilse på henne en stund, det siste hun trenger når hun allerede er så stresset/oppgiret er jo enda mer forventninger til at dere kommer hjem/andre kommer på besøk. Om du på død å liv må/vil "hilse" så kan du forsøke det etterhvert, etter at hun er kvitt en del av forventningene og stresset hun har nå, å får å få til det må du først slutte å hilse på henne. Ta hilsinga en god stund etter at dere har kommet inn døra, fått satt seg ned og alle slår seg til ro.

Skrevet

Oppdretter er i en vanskelig livssituasjon og jeg ønsker ikke å mase på henne om dette sånn som ting er for henne nå.

Kan prøve å overse mer ja, men nå er problemet mer med andre enn med oss føler jeg. Vi er jo vant til henne, men kan godt prøve å overse henne mer enn vi gjør nå. Tingen er at hun er egentlig reservert ovenfor fremmede, og ikke videre interessert i dem annet enn at hun er glad generelt og glad i oppmerksomhet uten å ville ha noe særlig fysisk kontakt.

Hvis jeg skal lære henne å ligge iro til jeg gir henne klarsignal tror jeg hun blir enda mer stressa av det, eventuelt vil hun skyte opp som en rakett på frisignalet.. :|

edit: ja, hun er sånn om vi overser henne også. Går rundt i sin egen lykkerus, og setter vi oss ned kan hun finne på å slå poter på oss eller stikke nesen i ansiktet vårt mens hun holder noe i kjeften :P

Skrevet

Om hun er reservert for fremmede så er det jo bare flott om de bare overser henne, også når hun vil "hilse". Antagelig er dette noe som ligger godt forankret i henne og vanskelig å få bort. Jeg hadde en som var ille til å bjeffe i glede, det skremte vettet av folk så der omgjorde jeg bjeffing til bæring. Han fikk alltid lommeboka mi når jeg kom hjem som han fikk gå å bære på. Du kan prøve å ha med en gjenstand som blir hilsegjenstanden hennes og så kan hun bære den det hun orker. Folk trenge rikke hverken se på eller klappe henne for det.

Skrevet

flat som var over super sosial på ca 30 kg og en vorsteh på ca 30 kg som var sosial dem klarte det og dem var sosiale med hele kropppen. JA jeg å trodde at dem ikke skulle klare det , og det var en jobb å få dem til å holde seg der. men når jeg om oer det så ble hilsing rolig

Skrevet

Jeg tror det er en lur idè som er nevnt lenger opp; dette med å gi en gjenstand, en fast hilse-gjenstand, i munnen konsekvent HVER gang hunden kommer i hilse-modus. Gi en kommando på det, så kan hunden selv hente og plukke opp hilsegjenstanden i de hjemme-situasjonene. Ute må du nesten bære den med deg og gi den til hunden hver gang det dukker opp folk du lar henne hilse på.

Jeg tror passeringstrening, om igjen og om igjen, er noe du også bør satse på. Jeg har selv en hund som var helt forrykt når det gjaldt ellevill glede over å se folk på tur, han sprintet mot dem og kastet seg frem og opp, og plantet forlabbene i skrittet eller brystet på dem. Ikke ALLE mennesker setter pris på det, kan jeg si deg... så jeg måtte lære han fra dette med å stikke bort til alle fremmede vi møtte, og rett og slett venne han til å passere dem uanfektet. Jeg trodde i starten at det ville være umulig, men langt i fra. Det gikk mye fortere enn jeg trodde, og jeg overførte en kommando vi har hjemmefra, nemlig kommandoen "Være her".

Hjemme er det vanlig at hundene stimler sammen med døra når en av oss mennesker gjør mine til å skulle gå ut. For at hundene skulle forstå det de gangene de IKKE skulle være med ut men holde seg hjemme, så sa vi "Være her" og gikk og lukket døra bak oss. Jeg vet at hunder ikke er så flinke til generalisering og overføring til andre situasjoner, men det fungerte faktisk her. Kommandoen betyr noe sånt som "nei, du skal ikke gå noen steder, hold deg der du er". Dette ser hundene ut til å forstå helt utmerket.

Jeg begynte å passere fremmede folk raskt og effektivt med hunden i bånd mens jeg sa "Være her". Hvis han glimret til med å passere uten å henge i båndet for å få hilst, fikk han belønning og masse ros. Han elsker ros. Etter en stund med dette, slapp jeg han løs igjen, og når vi møtte fremmede på tur, sa jeg raskt "Være her" og han kikket da på meg, fikk en belønning (fôr-kule) og vi gikk videre. Det gikk overraskende fort å lære han dette, og at folk skal passeres uten styr.

Det er litt verre når de har hund med seg da, men det har gått stort sett greit, det også... men noen glipper om den andre hunden ser spesielt forlokkende ut.(dette kunne sikkert vært fikset, det og, om jeg bare utstyrte meg med noen spesielt interessante matbiter som belønning, f.eks. kyllingkjøttbiter, men jeg har ikke stresset med det)

Men finn ut (om du ikke allerede vet det) hva hunden din synes er den aller beste belønningen, og sats på det under treningen i å passere fremmede på gata. Allier deg med noen kjentfolk først og gå forbi hverandre en rekke ganger. Er det noe å bære på som er mest attraktivt for din hund, så bruker du det. Er det en saftig pølsebit, så bruk det.

Skrevet

Passering av mennesker er aldri noe problem :) Jeg kan ha henne løs og hun går frivillig fot og er ikke videre interessert i å hilse på noen sånn sett. Det er når noen vil hilse på henne jeg synes det oppstår problemer med at hun går opp i stress fordi hun blir så glad. Da tar hun tak i armen på folk - når folk prater lyst og klapper på henne. Det er ikke sånn at hun er usikker til folk på noen måte, men det er tydelig at det skal veldig lite til før hun har behov for å bære noe. Vi har faste leker liggende på gulvet til enhver tid, og jeg har fast kommando der jeg sier "ta leken" når noen kommer på døra.

Utifra svarene så kanskje jeg har uttrykt litt dårlig hva jeg egentlig ønsker hun skal gjøre; nemlig hilse uten å måtte gå vekk og komme tilbake med noe i munnen. At hun kan stå rolig og bli klødd uten å ta rundt armen til folk. Men kanskje dette er noe som bare kommer med tiden, kanskje ikke. Skal i hvert fall be alle om å overse henne, og PRØVE å nå gjennom om at hunden faktisk er under trening. Kommer langt bare ved å få henne til å slutte å hoppe på folk i første omgang... Likevel har jeg fra tidligere erfaringer opplevd at mennesker har store vanskeligheter med å høre etter når det kommer til sånt.

Skrevet

Hvor viktig er det for deg at hunden hilser slik som du ønsker? Hvis din hund ikke ønsker å bli klødd så skal du kanskje lempe litt på ønsket ditt. Du kan prøve deg frem men jeg ser ikke bort i fra at du ikke får ønsket ditt oppfylt når det gjelder hilsesituasjonen. Og hvis hun roer seg raskere hvis folk ikke klør henne så trur jeg at jeg hadde prøvd å unngå at de skal klø henne.

Skrevet

Jeg trur at "lykkerus" er helt feil begrep å bruke i denne sammenhengen, da det høres ut som rein, skjær stressatferd. Signerer alle kloke hoder tidligere i tråden ang rotrening og det å ikke nøre oppunder stresset.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...