Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan valgte dere rasen dere endte opp med ?


Lissi123
 Share

Recommended Posts

Skulle i utgangspunktet ha en rottweiler. Det har alltid vært min drømmerase etter min steonkel tok den med på besøk, masse pass etc i 10 år av livet mitt. Men etterhvert som jeg ble eldre, leste mer om raser, hundesporter etc, ville jeg ha en hund som fungerte bedre til spor, lp og agility, en som er lett å trene, og en personlig klegg.

Fant ut om belgeren, leste og gravde, spurte spørsmål, tok kontakt med oppdrettere. Møtte oppdretteren vår på utstilling i fjor, fikk plutselig en groenendael i hånden og "pass den litt er du snill" etter 5 min snakking med oppdretter første gang vi møttes i en utstillingshall. Elsket belgeren fra første stund, men det var noe med disse tervene som snek seg inn i hjertet mitt. Et halvt år senere kom Khal hjem til oss fra samme oppdretter, og det må være et av de beste valgene jeg har tatt. Han er en fantastisk hund på alle måter, selvom han bare er 5 mnd. Han er vår første hund, har bare hatt han i 3 mnd'en men føles ut som vi har kjent han i mange år! Terv er definitivt min rase, og har nå blitt min mann sin yndlingsrase, passer oss perfekt, så kommer garantert flere etterhvert!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ville ha en hund som gjorde at jeg fikk respekt. Og 5 år senere ble det en til (tro kopi) for å bli enda tøffere.

Jeg flyttet til Sollefteå og hadde border collier . Jeg hadde en Sacco vogn å hadde lyst til å ha en hund som kunne trekke den. Siberian huskyer er den rasen som har ligget nærmest hjerte mitt utenom

Skulle ha rottweiler. Den tispa jeg ville ha fra passa det aldri med/hun fikk aldri nok tisper/valper kom på feil tidspunkt. Så min daværende samboer lagde prospekter over aktuelle raser sommeren 2009

Jeg skulle ha en rase som kunne være med på det meste, samtidig som den var praktisk å ha med når jeg leide leilighet, derfor burde den også være liten. Jeg foretrekker egentlig store hunder, så om jeg først skulle ha en liten en, så burde det være en hund med mye energi :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tittet på diverse omplasseringshunder og fant etterhvert en liten (8 kilos) blandingshund som virket mindre skadd enn gjennomsnittet. Ikke nødvendigvis den beste avgjørelsen jeg har tatt, men veldig lærerik (og tenk så mange karmapoeng jeg har fått, skal man tro enkelte).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forøvrig flere raser som er "mine" raser - men jeg vet ikke om/når jeg får meg slike igjen. Rasen over alle er og blir riesen. Men både pga rasemiljø/avlsmentalitet/helse osv. og at jeg nå er i en fase av livet der det ikke passer med en stor krevende hund, så er riesendrømmen lagt på is. Møtte riesenschnauzer (som jeg kan huske) første gang rundt 95. Da var jeg 11 år og så en stoor svart hund med skjegg på avstand, og falt pladask. Fikk schnauzer noen år senere, men den var ikke helt det jeg drømte om likevel. :lol:

Den andre er cavalier - en rase hjertet mitt blør for. En rase som har "alt" jeg drømmer om i en familiehund, med untak av helsa. Jeg vet ikke om jeg orker å prøve igjen, om jeg har det i meg å være ildsjel nok til å risikere flere syke hunder før jeg kaaanskje treffer blink og får en som er frisk og lever lenge. Vi får se hva tiden bringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Terven lå som nr to etter schäfer. Mye rart på den gamle lista jeg aldri ville hatt i dag, men schaffis og belger var jo ikke helt feil. Ettersom jeg ikke turte satste på nummer en, så ble det nr to. :P Ville ha en kul allrounder jeg kunne trene og bruke mye tid på, og resultatet ble en dustebikkje på impuls. :lol: Aldri angret, han ble gull - og terv er helt perfekt for meg.

Neste terv skal planlegges litt bedre, og handles med tanke på lp og bruks. Jeg må også innrømme at jeg egentlig har litt lyst på lakke...

Jeg mener, det er en belger - med krøller. Det er jo bare helt absurd kult.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg ville ha ein schæfer, men fant ut at med ein rase som treng mykje arbeid så måtte eg ha litt meir erfaring først. Primært ville eg ha ein hund som eg kunne ha som turkamerat, men eg er veldig interessert i å begynne med lydigheit, så hunden måtte ha litt arbeidsvilje også. I tillegg hadde eg eit litt sært krav, og det var at den skulle ha store øyrer, slik som Schæferen. :P Så då var jo ikkje Cardigan Corgien vanskelig å velge akkurat. Dei er så sjarmerande og har mange av kvalitetane eg setter pris på i ein Schæfer. Eg ser ikkje vekk frå at det kjem fleire Corgiar heim til meg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 9 år gammel, og ønsket meg hund over alt på jord... Helst en stor og "flott" en.. Schäfer eller Vorsteher eller Riesen...

Men 9 år gammel har man ikke alt å si :P Mutter'n var vokst opp med Riesen, og alle andre i hennes tyske slekt jaktet med Strihåret Dachshund. Hun nektet å ha en stor hund i hus. Og den eneste lille hunden hun kunne gå med på at var en hund (og vi dermed kunne ha) var Strihåren. Jeg hadde aldri sett en slik en gang, men en slags hund var bedre enn ingen hund. Så sånn ble det. Julepresangen min det året ble en 7 ukers Strihårsvalp... Lite visste jeg hva jeg fikk, og hva det skulle føre til...

Traff en bekjent av meg i dag som hadde med seg tre stk strihårsvalper (hun er oppdretter)….To fantastisk vakre hannvalper og en tispevalp som hadde vært litt uheldig med pelsen (den veldig arbeidskrevende sorten, ifølge oppdretteren). Hadde tispevalpen vært like flott som brødrene hadde jeg blitt sterkt fristet til å ta henne med hjem. :innocent:

Jeg har forøvrig flere raser som er "mine" raser - men jeg vet ikke om/når jeg får meg slike igjen. Rasen over alle er og blir riesen. Men både pga rasemiljø/avlsmentalitet/helse osv. og at jeg nå er i en fase av livet der det ikke passer med en stor krevende hund, så er riesendrømmen lagt på is. Møtte riesenschnauzer (som jeg kan huske) første gang rundt 95. Da var jeg 11 år og så en stoor svart hund med skjegg på avstand, og falt pladask. Fikk schnauzer noen år senere, men den var ikke helt det jeg drømte om likevel. :lol:

I nabolaget mitt er det nå 3 − 4 store og flotte risen. Hannhunder. Fra samme linjer alle sammen tror jeg. Godt gemytt på alle, trivelige hunder. Jeg er bare redd de blir litt vel tunge for min del. Men absolutt en rase jeg har hemmelige fantasier om (som jeg aldri kommer til å realisere) :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville ha en allround familiehund til å lære sammen med og falt pladask for utseende og det glade gemyttet på welshen.

Neste hund ville jeg ha en sosial brukshund i passe størrelse og falt for kelpien via venner og sonen.

Disse rasene utfyller behovet vårt veldig bra, da to brukshunder blir litt mye, det holder med en konkurransehund av gangen merker jeg, og vi kan ikke leve uten en welsh i livet heller. Så det kan godt hende det blir de samme to rasene igjen neste gang, da vi er veldig fornøyd med dem begge. :wub: Hvis vi fremdeles har små barn holder det med welsh som familiehund også kommer kelpie nr to hvis jeg har samme interesse for og ikke minst tid til å drive med hundesport og aktivisering.

Eller hvis det blir småbruk med sau :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cavalieren valgte jeg ikke. Han fikk jeg fordi jeg hadde passet han i mange år og han nesten bodde her allerede, så cavalier er en rase jeg har veldig lyst på igjen :wub:

Flaten forelsket jeg meg i for mange år siden.

Jeg ville ha en litt større hund med masse energi også liker jeg veldig godt utseende på rasen.

Jeg er veldig fornøyd med flaten iallefall og det kommer til å bli mange fler i løpet av årene :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tiko er en omplasseringshund. Jeg falt for ham som individ, ikke han som eksemplar av Cavalier. Jeg skulle jo aldri ha en liten hund, har jo hatt Flat i alle år og ville ha en middels/stor hund denne gangen også.

Tilfeldigheter gjorde at det ikke ble slik, og jeg er veldig glad for at ting ble som de ble. Tiko er vennligheten selv, både mot folk og dyr. Lettvint på alle måter, kvikk, oppmerksom og treningsvillig, og ikke minst enkel å håndtere for en 8-åring som har blitt kraftig angrepet av interessen for hundehold og hundetrening.

Minuset med rasen (bortsett fra helsen) syns jeg er pelsen. Silkemyk, lang og flott å se på, men totalt ubrukelig når en er masse i marka. Når hunden løper med pinner plassert i pelsen under brystkassen istedet for i kjeften, er det noe som skurrer for meg. Så jeg har tatt saksene fatt og gitt Tiko en mer bruksvennlig frisyre, selv om de i følge rasestandarden ikke skal klippes.

Nå har jeg jo foreløpig kort erfaring med Cavalier, men ser ikke bort fra at det kan dukke opp flere eksemplarer i flokken vår i framtiden. Gemyttmessig og treningsmessig er jo Tiko alt jeg har ønsket meg i en hund, selv om størrelsen hans er noe mindre enn hva jeg forestilte meg jeg skulle ende opp med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tiko er en omplasseringshund. Jeg falt for ham som individ, ikke han som eksemplar av Cavalier. Jeg skulle jo aldri ha en liten hund, har jo hatt Flat i alle år og ville ha en middels/stor hund denne gangen også.

Tilfeldigheter gjorde at det ikke ble slik, og jeg er veldig glad for at ting ble som de ble. Tiko er vennligheten selv, både mot folk og dyr. Lettvint på alle måter, kvikk, oppmerksom og treningsvillig, og ikke minst enkel å håndtere for en 8-åring som har blitt kraftig angrepet av interessen for hundehold og hundetrening.

Minuset med rasen (bortsett fra helsen) syns jeg er pelsen. Silkemyk, lang og flott å se på, men totalt ubrukelig når en er masse i marka. Når hunden løper med pinner plassert i pelsen under brystkassen istedet for i kjeften, er det noe som skurrer for meg. Så jeg har tatt saksene fatt og gitt Tiko en mer bruksvennlig frisyre, selv om de i følge rasestandarden ikke skal klippes.

Nå har jeg jo foreløpig kort erfaring med Cavalier, men ser ikke bort fra at det kan dukke opp flere eksemplarer i flokken vår i framtiden. Gemyttmessig og treningsmessig er jo Tiko alt jeg har ønsket meg i en hund, selv om størrelsen hans er noe mindre enn hva jeg forestilte meg jeg skulle ende opp med.

Jeg synes de er nydelige når de er klippet jeg. Vi hadde inne en Cavalier på pensjonatet jeg jobber på, som var klippet kort på hele kroppen, bortsett fra halen og han var kjempeflott og nydelig å se på :wub: Og jeg skal driste meg til å si at jeg synes de er mye penere, når de er klippet :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Praktisk størrelse men likevel en "brukshund", lite hundelukt, lite pelsstell, spisshund-utseende, glad/smilende utseende, sosial, kosete, potensiale for jaktbruk. Så på shiba først, men endte på norsk buhund. Ekstra kult at rasen er norsk og sånt sett viktig å ta vare på. Tror kanskje jeg kunne funnet mye mer kosete shibaer enn buhunden min, og buhunden min drar sjelden frem smilet, så der bommet jeg også litt :) Er uansett svært fornøyd med valget...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid ønsket meg en hund som kunne brukes til alt, og som alltid var klar for nye utfordringer. Jeg ble godt kjent med både toller og aussien, og vippet veldig fram og tilbake. Til slutt konkluderte jeg med at aussien var nok rasen som passet best for meg både i personlighet, utseendet og helse. De spretter og er bare generelt veldig synlige både med utseendet, væremåte og sine høylytte, intense bjeff :teehe: Og ikke minst at de er lærevillige, og blir med på alt jeg enn måtte ønske at de skal ta del i :)

Og som de fleste som har aussie sier "Det er aldri nok med bare én aussie." Dermed kom det trillende inn en til :) Jeg kan ærlig si at det ikke går en dag hvor jeg angrer på rasevalget mitt, og tror egentlig at jeg har funnet hjerterasen min :wub: Riktig nok finnes det andre raser som jeg kunne ha tenkt meg og en gang i framtiden, men at det alltid kommer til å være et par aussier i hjemmet har jeg ingen problem med å se for meg! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha vokst opp med basenji, to chihuahuas og en bedlington, ønsket jeg meg en stor og real hund når jeg skulle skaffe meg min helt egne hund som voksen. Jeg skulle egentlig ha riesen - og det skulle bare være en turkamerat og kløvhund (etter å ha blitt påvirket av ei jeg studerte sammen med som hadde tre stk), men så var det ei anna venninne som hadde kjøpt seg hund hos noen som hadde noen slike langhåra, dritkule hunder som het briard :lol:. Så da måtte jeg jo sjekke ut hvordan de så ut og hvilken type hund det var - og kom fram til at sånn skulle jeg ha :lol:

Jeg bestilte meg valp helt uten å ha hilst på et eksemplar av rasen en gang, men falt helt og fullstendig for rasen etter første møte - og har bare fortsatt med dem opp gjennom årene. Jeg er nå på min 5. og 6. hund av rasen og greier liksom ikke helt å finne noen andre raser jeg har lyst på pr i dag :).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har, siden jeg var liten jentunge på 70-tallet, alltid ønsket meg en colllie. Jeg eeeeelsket filmene om Lassie. Hadde også en collie-tispe en periode i barndommen, men dessverre måtte vi avlive henne tidlig da hun var en volds-traumatisert omplasseringshund som aldri ble helt bra igjen. Vi trodde vi skulle klare å kurere henne, men nei... :( Barnslig som jeg var, ga jeg henne navnet Lassie, og jeg husker fremdeles bursdagen hennes flere ti-år etterpå: 11. februar.

Uansett har jeg elsket collier siden den gangen, hele livet. Og alle som liker colliens utseende, liker naturlig nok også den lille shetland sheepdogen:-) En eldre dame pleide å gå tur forbi skolegården min med sin sheltie da jeg vokste opp, og hver gang jeg så henne, løp jeg bort til dem for å klappe og kose Sheila, som hunden het. Hun var sobel av farge, og utrolig nydelig. Jeg glemte aldri den rasen heller.... :)

Som voksen gikk jeg i mange år uten hund. Men en dag føltes tiden moden for å få en hund i livet vårt. Men, dessverre, siden jeg i voksen alder ble rammet av kroniske senebetennelser i begge overarmer og skuldrene, utgikk en såpass stor hunderase som collien av logiske grunner. Jeg ville ikke være i stand til å håndtere en så stor hund like godt som en mindre, så da kikket jeg på andre raser. Det mest naturlige valget var sheltien, selv om jeg pliktskyldigst kikket på raser som papillon osv også. Men jeg vendte hele tiden tilbake til sheltien, så valget var til syvende og sist enkelt, jeg måtte følge magefølelsen. Sheltie ble det, to stykker til slutt.

Rasen er alt jeg håpet på. Utrolig gløgge og oppmerksomme på sin eier. Eneste ulempen med rasen er den evinnelige gneldringen. Behøver ikke engang skje noe før de bjeffer løs, det holder at en av dem TROR de hørte noe eller så noe, så fyrer de løs. Men de er elskelige hunder, uansett :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...