Gå til innhold
Hundesonen.no

Mitt navn er Tabris og jeg har en hund med skrapmentalitet


Tabris
 Share

Recommended Posts

Litt på siden, men jeg ser @TonjeM nevner: Dette her med at har man ikke det i seg å få til timingen av straff (og det kjenner jeg meg så veldig igjen i...) så er det simpelthen dødfødt å fikse et problem i de baner. Da må man tenke "hvilke andre måter er det?" Hvis det er andre måter da.

Mener man seriøst at det ikke finnes andre måter å fikse en hund på, hvis man selv ikke fikser fysisk korreks - at man heller bør avlive hunden? Every now and then får jeg veldig sterkt inntrykk av at man har ekstremt forskjellige livssyn. For min del betyr hunden min så mye for meg at om det så var at jeg måtte banke henne en gang for å ha et videre liv i flere år så hadde jeg gjort det. Men det er jo ikke snakk lm bank engang..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 139
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg trur også det er kjekt med litt realitetsorientering her, altså. Selvsagt er det "skuffende" og pinlig når bikkja er teit, men det er jo bare det han er, dust og usikker. Hadde det vært min hund,

Tusen takk @2ne, det var gode ord. Vi tok den vanlige runden på tur i dag. Traff en håndfull joggere og syklister som vi pleier (men ingen barnevogner), og Ozu kunne ikke brydd seg mindre. Han va

Så rart. Jeg overtok en skrapbikkje hvor de hadde prøvd å få av den skrapet ved hjelp av straff. Denne hadde opprykk Elite Lp og kom fra et erfarent treningsmiljø. Det eneste de oppnådde var å g

Jeg har skummet tråden via telefonen i flere dager, og har lyst til å komme med noen generelle spørsmål i forbindelse med noen konklusjoner som har blitt gjort her.

1) Ganske tidlig i tråden ble det foreslått å "korrigere hunden"/bruke positiv straff . Jeg tolket det som at de som foreslo det mener at det har bedre effekt på utageringsproblemer. Det ble også antydet at TS har forsøkt positiv trening uten av det har funket, så kanskje det er på tide å åpne øynene for straffebaserte metoder. (Nå diskuterer jeg ikke hvilke resultater TS faktisk har fått med sin trening, men derimot diskuterer jeg folks generelle syn på "metoder")

Det jeg synes er pussig i denne diskusjonen er at ingen før side 4 eller noe spør TS om hva hun faktisk gjør/hvordan hun legger opp treningen, før de kasserer "positive metoder" som metodevalg. Det finnes ganske mange måter å legge opp treningen på, ulike metoder som alle kan karakteriseres som "positive", men her i diskusjonen så skjæres alle metodene over samme kam uten at det i det hele tatt er stilt spørsmål om, og gjort forsøk på å forbedre, teknikk eller treningen. For meg blir dette rett og slett amatørmessig, noe som er naturlig all den tid de fleste her er amatører. Men jeg forventer allikevel en viss grundighet når man tross alt kommer med råd og anmodninger i forbindelse med uønsket atferd som man ikke ønsker å forverre (og aller helst forbedre).

2) En annen ting jeg har hengt meg opp i er hvor enkelt det er å anbefale å "korrigere hunden" eller "bruke positiv straff", uten å utdype hvordan man ville gå frem selv. I tillegg så presterer mange å si at det ikke er snakk om smertefulle ubehag eller ubehag i det hele tatt. Da lurer jeg på hva slags hunder disse egentlig har. Positiv straff defineres som et ubehag som påføres og som hunden aktivt vil søke å unngå. Da ligger det i sakens natur at positiv straff er noe hunden oppfatter som ubehagelig på en eller annen måte, enten noe som er ubehagelig, direkte smertefullt eller skremmende. Det sier seg selv at dersom man skal klare å korrigere en hund ut av den utagerende atferden som TS beskrev i startinnlegget så må det ganske hard skyts til - OM det i det hele tatt kommer til å funke.

3) "Alle" antar (tror jeg iallfall, jeg har som sagt ikke lest tråden helt grundig) slik jeg oppfatter det, at TS prinsippielt velger å la være å bruke straff/korrigering i forbindelse med utagerende atferd, fordi hun ikke liker å være slem mot hunden sin. For alt jeg vet så er det også en prinsippiell avgjørelse, men det er vel så sannsynlig at hun velger å ikke korrigere/straffe fordi hun ikke har tro på at det kommer til å virke. Dersom dette er tilfelle så har hun mer å tape på å forsøke å straffe enn hun har å vinne på å la være. Jeg synes det er rart at så få forstår dette - dette handler ikke om at TS er en "softie" som ikke vil ta i hunden sin, det handler om å bruke treningsmetoder som hun har tro på at virker - helhetlig på hundeholdet.

4) Hunder er forskjellige (og det er jammen trenere også). Korrigering mot gjeting av biler ble feks. brukt som argument for bruk av positiv straff/korrigering av uønsket atferd tidligere i denne tråden. Jeg har vært borti hunder som har gjett biler og som har blitt kraftig korrigert (les: tatt i nakkeskinnet og lest lekser for og det som verre er) med god timing, uten at det har resultert i noe annet enn en enda mer krypende hund som gjette enda mer intenst. Det som funket til slutt i ett tilfelle var å slippe opp båndet så det ikke var stramt idet bilene passerte. På slike hunder er det tåpelig å korrigere utagering. Du kan straffe en slik hund til du ser mannen med ljåen uten resultater (utover et temmelig utrivelig hundehold og sannsynligvis forverre hundens atferd markant). Men det som garantert akdri kommer til å ødelegge, og som er effektivt dersom man får trent effektivt, er positiv trening. I situasjonen som TS beskrev så skjønner jeg at det blir en utfordring å få trent direkte på lignende situasjoner (siden reaksjonen kom ut av det blå), og da får man gjøre det beste ut av situasjonen ved å trene på lignende situasjoner, legge om strategien om nødvendig eller evt. bare innse at enkelte kamper ikke er verdt bryet og bære bikkja forbi eller noe... Å anbefale straffebaserte metoder for en slik hund - og i tillegg bruke hersketeknikkargumenter som at eier ikke bryr seg om resultatet, bare metodevalgene, er ufint og ødeleggende.

5) :wub::wub::wub: @2ne :wub::wub::wub::D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De av dere som mener det er enkelt å bare gi bikkja et spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, må gjerne ta en sykkeltur med tervefrøkna her, og gi henne et spark i ræva hver gang hun skaper seg, så vi får se hvor effektivt det er. I dare you to ;)

Jeg kunne invitert dere til å gå en tur med oss ved skytebanene når det skytes også, men da er hun redd, ikke bare usikker, og da trenger hun ikke å være forsøkskanin for folk som tror løsningen på alt er å fortelle bikkja hvor skapet skal stå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså; lenken går til et blogginnlegg som forfekter bruk av fysisk ubehag og mener ar det redder hundeliv der positiv trening (eller "cookie training", som han kaller det) ikke strekker til. Dette er selvsagt bologna, men tar seg fint ut på trykk når han kan "bevise" det ved å vise til hunden "Nachos", som ser ut som en skikkelig "skumling av en kamphund" [min beskrivelse]. I teksten er en lenke til et videoklipp som viser (visstnok hele seansen) hvordan de kurerte Nachos fra sin aggressivitet ved hjelp av .henging og rykk i et pigghalsbånd. Den hunden kommer nok til å oppføre seg helt fint så lenge han er rykket eller hengingen er rett rundt hjørnet ... men jeg vil ikke tenke på hva som skjer om han skulle komme til noen til noen som ikke er beredt til å ta i bruk disse midlene.... Og jeg tør ikke tenke på hva som kan skje dersom lignende fremgangsmetode ble brukt mot utagering overfor barn eller andre mennesker (inkl. syklister og barnevogner). Bikkja blir jo en tikkende bombe!

En annen ting er at med rett trening så ville det ikke være noen sak å trene denne hunden positiv, men det krever at man går systematisk til verks. Og, faktisk, så lenge hunden ikke er tvunget til å oppføre seg pent, så bobler det heller ingenting under overflaten. Da tør hunden å oppføre seg akkurat som den har lyst til, og det er faktisk en forutsetning for å vite hva som bor i hunden.

Kathy Sdao har forresten en artikkel om en lignende sak, hvor hun beskriver hvordan hun ga en og dødsdømt hund en ny sjanse vha positiv trening ;-)

Men spørsmålet mitt:

Dere som gidder å se videoen, spesielt begynnelsen, virker dette som en uhelbredelig, hundeaggressiv hund? Jeg synes den ser ut som en helt vanlig utagerende hund som er en blanding av ivrig og i angrep er beste forsvar .. men jeg ser kanskje helt feil?

Kanskje de rett og slett har så strenge krav til omplasseringshunder i USA fordi de vil være på den sikre siden i forhold til at hunden skal være 100% trygg for hvem som helst? At det ikke handler om hva som virker, men at noe (straffebaserte metoder) har en lei tendens til å tilsynelatende virker fordi det skremmer hunden fra å oppføre seg som den har lyst?

(Jeg ser ikke bort fra at det også kan lære hunden at den overlever selv om den ikke dreper alle møtende hunder, men i utgangspunktet så ser jeg en hund som har resignert...)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De av dere som mener det er enkelt å bare gi bikkja et spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, må gjerne ta en sykkeltur med tervefrøkna her, og gi henne et spark i ræva hver gang hun skaper seg, så vi får se hvor effektivt det er. I dare you to ;)

Jeg kunne invitert dere til å gå en tur med oss ved skytebanene når det skytes også, men da er hun redd, ikke bare usikker, og da trenger hun ikke å være forsøkskanin for folk som tror løsningen på alt er å fortelle bikkja hvor skapet skal stå :)

sukk, nope, det er ikke det som er sagt og dette handler (for nte gang) ikke om dine hunder. det går direkte på uttalelser i denne tråden, hvor bla jeg har spurt - men ikke fått svar - på det jeg leste som at man i klartekst heller ville avlivet enn å straffet hunden. det er ingen som sier at det er garantert å fungere, men i stedet for å avlive bør man kanskje prøve ALT er budskapet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sukk, nope, det er ikke det som er sagt og dette handler (for nte gang) ikke om dine hunder. det går direkte på uttalelser i denne tråden, hvor bla jeg har spurt - men ikke fått svar - på det jeg leste som at man i klartekst heller ville avlivet enn å straffet hunden. det er ingen som sier at det er garantert å fungere, men i stedet for å avlive bør man kanskje prøve ALT er budskapet.

Jeg har aldri nevnt med et ord noen sted at jeg heller vil avlive enn og straffe hunden. Når det er sagt så har jeg for min del liten tro på at straff kan hjelpe i denne situasjonen.

Dvs, det skjedde en gang da han utagerte kraftig mot en annen hund (før både chip og trening, så han var på sitt verste), og mens han hoppet og sprellet i båndet så kom jeg uforvarende til og tråkke ham på labben. Han hylte - og gikk som en prins etter det. Så du kan si at det funket - der og da. For ved neste passering var han like ille igjen. Så skulle jeg brukt den type straff så måtte jeg tråkket ham på labben ved hver passering til han koblet og ble passiv.

Så det er litt som Helianthus sier - utfra det jeg vet om læringsteori og utfra hvordan jeg har erfart og kjenner Ozu, så kan jeg ikke se for meg at det ville fungere. Bortsett fra at hvis man som sagt ga Ozu juling (evt tråkket ham på labben) hver gang han utagerte, og dermed gjorde ham så passiv at han ikke turde noe.

Ellers høres en del av metodene jeg har fått tips om i denne tråden (som går på straff/ubehag) som noe man gjør som brannslukking, dvs noe man gjør for og bryte hunden der og da. Og jeg har noe som funker i åtte av ti tilfeller når Ozu utagerer. Det viktigste for meg er og trene FØR han utagerer. For det er stress og usikkerhet som gjør at han utagerer, og det er ingenting som kan få meg til og tro at hvis en hund (eller et menneske, for den saks skyld) er i en situasjon som de selv oppfatter som så truende at de sliter med voldsomt stress, så vil det stresset og den usikkerheten forsvinne om man tilfører et ubehag.

Jeg er livredd stankelbein. En irrasjonell fobi da de ikke er en reell trussel i det hele tatt. Og det vet jeg, rasjonelt sett. Likevel er jeg livredd. Hvis jeg hoppet unna og hylte i redsel når en kom for nær, og min samboer svarte med og holde meg fast i håret/armen/klærne og strengt be meg om å kutte ut og skjerpe meg - tror dere jeg hadde blitt mindre redd og stresset av den grunn?

Men nå er dette på vei til og bli en diskusjon om metoder, og jeg tror ikke jeg orker og gå den runden igjen. Innlegget mitt over er mer ment som en utdyping av hva jeg tenker om straff i denne situasjonen og hvorfor jeg ikke vil bruke det.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det trenger ikke å være brannslukking, man kan bestemme seg for at i dag skal jeg straffe Ozu hver gang han tenker på å utaggere, f.eks, da er det et metodevalg. Jeg har gjort det på en hund som brøla og reiste seg på bakbeina hver gang vi møtte noen, men han var bare stressa og dårlig miljøtrent, han var ikke engstelig eller usikker. Det funket fint på ham :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De av dere som mener det er enkelt å bare gi bikkja et spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, må gjerne ta en sykkeltur med tervefrøkna her, og gi henne et spark i ræva hver gang hun skaper seg, så vi får se hvor effektivt det er. I dare you to ;)

Jeg kunne invitert dere til å gå en tur med oss ved skytebanene når det skytes også, men da er hun redd, ikke bare usikker, og da trenger hun ikke å være forsøkskanin for folk som tror løsningen på alt er å fortelle bikkja hvor skapet skal stå :)

Hvem har sagt noe om spark i ræva? Hva får deg til å tro at "folk" her mener at straff er løsningen for en hver situasjon hvor hunden er usikker? Du må gjerne sitere meg!

Og jeg tør ikke tenke på hva som kan skje dersom lignende fremgangsmetode ble brukt mot utagering overfor barn eller andre mennesker (inkl. syklister og barnevogner). Bikkja blir jo en tikkende bombe!

Jeg har brukt lignende fremgangsmåte på min hund som utagerte på barn og alle andre mennesker, inkludert dem med rullator, sykler og barnevogner. Så i følge ditt resonnement så har jeg gått rundt med en tikkende bombe i åtte år nå. En tikkende bombe som er brukt i behandling for alvorlig hundefobi hos barn, blant annet.

På den annen side, og den er litt mer myntet på deg, @2ne, så finner jeg f eks ikke på å tuppe henne i ræva ute på sykkeltur, for gauling. Da vil jeg bare risikere å få et saftig blåmerke i beinet. Jeg vil heller ikke finne på å kringlevri henne for å knekke sammen når det tordner ute, eller når noen tar bilde med et mobilkamera, eller det blåser (ja, hun er redd for vinden også hun), eller når noen lager en summelyd, eller når det flakser opp en fugl over hodet hennes. Jeg tar henne ikke for usikkerheten, men i gitte situasjoner har jeg tatt henne for reaksjonen - da eksempelvis utagering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem har sagt noe om spark i ræva? Hva får deg til å tro at "folk" her mener at straff er løsningen for en hver situasjon hvor hunden er usikker? Du må gjerne sitere meg!

Jeg har sagt noe om spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, er ikke det som er løsningen da? Å bare gi bikkja tydelig beskjed om at dette er tull, oppfør deg? Det er det de 2-3 siste sidene har handlet om, at Tabris må slutte å dille og bare sette tydelige grenser for hunden sin, med straff.

På den annen side, og den er litt mer myntet på deg, @2ne, så finner jeg f eks ikke på å tuppe henne i ræva ute på sykkeltur, for gauling. Da vil jeg bare risikere å få et saftig blåmerke i beinet. Jeg vil heller ikke finne på å kringlevri henne for å knekke sammen når det tordner ute, eller når noen tar bilde med et mobilkamera, eller det blåser (ja, hun er redd for vinden også hun), eller når noen lager en summelyd, eller når det flakser opp en fugl over hodet hennes. Jeg tar henne ikke for usikkerheten, men i gitte situasjoner har jeg tatt henne for reaksjonen - da eksempelvis utagering.

Det er greit det, Emilie, men når Tabris skriver i innlegg etter innlegg, side etter side, att hun ikke føler seg komfortabel med å straffe ham når han er redd og utaggerer, så hjelper det fint lite hva du og jeg gjør, gjør det ikke? For, som jeg nevnte for noen sider siden - skal man bruke straff i en sånn setting, så må man være innstilt på at det er riktig, hvis ikke så risikerer man at man timer straffen feil, og straffer for hardt eller for lite. Det betyr ikke at Tabris heller avliver hunden sin enn å straffe den, det betyr ikke mer enn at hun ikke er helt der enda at hun føler at det er eneste måten å gjøre det på. Og det er ikke den eneste måten å gjøre det på, selv om vi syns det er mer effektivt enn hva Tabris har gjort til nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for flere tips!

 

Bare for og presisere: Han har aldri hatt overslag og knurret/glefset etter meg i utagering. Knurring har vært hvis jeg har prøvd fysisk korrigering i andre situasjoner hjemme.

 

Ellers en liten oppdatering til: I dag passerte vi ei med både barnevogn OG hund. Brukte kinderegg som vanlig og det gikk helt fint. Ingen utagering.  :D Men det var også såpass langt hjemmefra, det er jo nær leiligheten han er verst. Så det vil bli den verste - og siste - bøygen.  :P

Og hva gjorde du da han knurret? Hva følte du? Var det han som fikk overtaket da? Ble du redd?

Det at hunden reagerer tilbake betyr som oftest at den ikke tror du har det i deg, ser at du egentlig ikke mener det du sier.

Men det betyr ikke at du som eier har gjort feil i korrigeringen, det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom.

Gir du deg når hunden kommer med et motsvar, så har du tapt. Neste gang vil han høre litt mindre på deg, og protestere tidligere, neste gang etter det igjen hører han enda litt mindre osv

Å bestikke hunder som er redd/bekymret med godbiter og ros for å få ledet snute og hjerne på riktig spor, er bra

Å bestikke hunder som er frekke, med godbit og ros, er ikke så bra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hva gjorde du da han knurret? Hva følte du? Var det han som fikk overtaket da? Ble du redd?

Det at hunden reagerer tilbake betyr som oftest at den ikke tror du har det i deg, ser at du egentlig ikke mener det du sier.

Men det betyr ikke at du som eier har gjort feil i korrigeringen, det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom.

Gir du deg når hunden kommer med et motsvar, så har du tapt. Neste gang vil han høre litt mindre på deg, og protestere tidligere, neste gang etter det igjen hører han enda litt mindre osv

Å bestikke hunder som er redd/bekymret med godbiter og ros for å få ledet snute og hjerne på riktig spor, er bra

Å bestikke hunder som er frekke, med godbit og ros, er ikke så bra

Eller du ender opp med en hund som er redd deg og biter i frykt. Jupp, been there done that. Fordi jeg hørte på akkurat det du skriver her. Det tok laaaaaang tid å bygge opp tilliten i hunden igjen slik at jeg nå kan korrigere normalt med kroppspråk f.eks uten at hunden blir redd og går i forsvar.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Eller du ender opp med en hund som er redd deg og biter i frykt. Jupp, been there done that. Fordi jeg hørte på akkurat det du skriver her. Det tok laaaaaang tid å bygge opp tilliten i hunden igjen slik at jeg nå kan korrigere normalt med kroppspråk f.eks uten at hunden blir redd og går i forsvar.

Da vil jeg tro at du i utgangspunktet leste hunden din feil, og opprinnelige situasjon var fryktbetinget

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vil jeg tro at du i utgangspunktet leste hunden din feil, og opprinnelige situasjon var fryktbetinget

Overhodet ikke, å stjele kattemat f.eks er ikke fryktbetinget. Jeg har en særdeles lite redd hund. Men jeg er som tabris. jeg er ikke komfortabel overhodet med den typen korrigering, og da er det fort gjort at ting blir feil, timing eller styrke på korrigeringen.

Og ja jeg hadde andre hundeiere som guidet meg i denne typen trening, og syns jeg gjorde alt rett. (Disse har velfungerende hunder selv.) Men for oss fungerte ikke den metoden overhodet, jeg fordi jeg ikke er komfortabel med det og bikkja fordi da måtte jeg ha straffet så hardt at det virkelig kjentes og så korrekt timingmessig at det som du sier "det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom." Og et slikt hundehold for meg hadde ikke vært et kjekt hundehold.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overhodet ikke, å stjele kattemat f.eks er ikke fryktbetinget. Jeg har en særdeles lite redd hund. Men jeg er som tabris. jeg er ikke komfortabel overhodet med den typen korrigering, og da er det fort gjort at ting blir feil, timing eller styrke på korrigeringen. 

Og ja jeg hadde andre hundeiere som guidet meg i denne typen trening, og syns jeg gjorde alt rett. (Disse har velfungerende hunder selv.) Men for oss fungerte ikke den metoden overhodet, jeg fordi jeg ikke er komfortabel med det og bikkja fordi da måtte jeg ha straffet så hardt at det virkelig kjentes og så korrekt timingmessig at det som du sier "det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom."  Og et slikt hundehold for meg hadde ikke vært et kjekt hundehold. 

Er her så mange faller av lasset:

Å gjennomføre en korrigering betyr IKKE å ta hardere å hardere i. Hvor er det folk egentlig lærer om rammer og disiplin når de tror dette???

Å gjennomføre en korrigering, gjøres mentalt, og du kan fysisk ta i hunden, men du skal jo ikke denge eller kvele den..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hva gjorde du da han knurret? Hva følte du? Var det han som fikk overtaket da? Ble du redd?

:icon_confused:

Når hunden knurrer og evt. snapper når den blir tvunget eller "korrigert" så ville iallfall JEG følt at jeg hadde feilet. Redd eller overtaket har ingenting med saken å gjøre .. 1) Det er ikke sånne hunder vi vil ha (iallfall ikke jeg), men om jeg først har en sånn så prøver man å unngå å havne i situasjoner der hunden føler seg så presset at den knurrer/snapper og tar det derfra. Å tenke vinne/tape i sånne situasjoner tror jeg virker mot sin hensikt. Men nå er vi langt unna møte vogn-situasjonen ...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke Tabris eller Ozu, så mine tanker er basert på innleggene jeg har lest på sonen (ikke bare denne tråden). Ozu har blitt beskrevet som en viljesterk gutt som dessverre er gjennomsyret av usikkerhet. Da snakker vi ikke om en hund som er litt skvetten eller bråkete i visse situasjoner, men en som er så usikker at livet til både hund og eier formes av dette på en måte som er vanskelig å skjønne før man står midt oppi det selv.

Hadde Ozu havnet i et vanlig hjem som bare ville ha en familiehund/turkamerat så ville han nok vært avlivet eller omplassert opptil flere ganger allerede, men han var heldig og havnet hos Tabris, som har både kunnskap og vilje til å jobbe med han. Og det har hun gjort, med godt resultat. Hun har rett og slett jobbet halen av seg, for å si det pent.

Jeg har levd i 8 år med en hund som styrte livet mitt med sin usikkerhet, og man lever i en berg- og dalbane av håp og nedturer. Det håpet man føler når det ser ut til at man endelig kan få en hund som fungerer helt ok i hverdagen er så utrolig sterkt, og når man er på sitt høyeste og får et sånn spark i magen som Tabris fikk med den barnevogna, så er det tungt. Sånne hendelser fikk i allefall med til å gå hjem å gråte en skvett, og jeg klagde min nød til mine nærmeste.

Mulig det bare var jeg som leste Tabris sitt hovedinnlegg sånn, men jeg så på det som en frustrasjonstale etter å ha fått et tungt nederlag når ting endelig gikk bra. Jeg har lest Tabris sine tråder på forumet mange ganger, og synes de gir et viktig og fint innblikk i hvordan det er når man får hunder med dårlig mentalitet. Det er mange tunge dager, mange nederlag, og hvis min forrige hund hadde levd den dag i dag, så hadde jeg funnet en viss trøst av å lese dette. Ikke for at jeg unner Tabris eller andre å ha det sånn, men fordi jeg kjenner meg igjen i følelsene, og jeg ville følt meg litt mindre alene.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er her så mange faller av lasset:

Å gjennomføre en korrigering betyr IKKE å ta hardere å hardere i. Hvor er det folk egentlig lærer om rammer og disiplin når de tror dette???

Å gjennomføre en korrigering, gjøres mentalt, og du kan fysisk ta i hunden, men du skal jo ikke denge eller kvele den..

Min bryr seg ikke om lette korrigeringer av den fysiske typen. Klyping, dytting i siden, nakkeskinn og hva nå enn man måtte finne på, du får kanskje oppmerksomheten hans i et nanosekund om du er heldig. Uansett hvor godt timet de er. Derfor må man hardere til verks om man skal trene ham med slikt, noe jeg overhodet ikke er komfortabel med. Derfor trener jeg slik som tabris, å være i forkant og bruke type kinderegg metoden. Kattemat har jeg dog gitt opp, den står i høyden hvor han ikke når den. Den er for selvforsterkende rett og slett, har jeg den på gulvet må jeg passe på som en hauk og avbryte med kommando i det han tenker på å gå å spise den omtrent.

Her går det i innlært nei/stopp det du driver med/se eller kom til meg/sitt/gå bort/ut av rommet kommandoer når det trengs.

Om jeg misforsto innlegget ditt beklager jeg det, men jeg leste det som om du mente fysiske, ubehagelige korrigeringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Eloise: Du forstår veldig godt hva det går i, og hvordan det er. Og tusen takk for fine ord! :)

@julnil: Vi har helt forskjellige oppfatninger om hva knurring fra hundens side vil si, og det er ikke debatt jeg har lyst til og ta videre her og nå, så fra min side lar jeg den ligge.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem har sagt noe om spark i ræva? Hva får deg til å tro at "folk" her mener at straff er løsningen for en hver situasjon hvor hunden er usikker? Du må gjerne sitere meg!

Jeg har brukt lignende fremgangsmåte på min hund som utagerte på barn og alle andre mennesker, inkludert dem med rullator, sykler og barnevogner. Så i følge ditt resonnement så har jeg gått rundt med en tikkende bombe i åtte år nå. En tikkende bombe som er brukt i behandling for alvorlig hundefobi hos barn, blant annet.

På den annen side, og den er litt mer myntet på deg, @2ne, så finner jeg f eks ikke på å tuppe henne i ræva ute på sykkeltur, for gauling. Da vil jeg bare risikere å få et saftig blåmerke i beinet. Jeg vil heller ikke finne på å kringlevri henne for å knekke sammen når det tordner ute, eller når noen tar bilde med et mobilkamera, eller det blåser (ja, hun er redd for vinden også hun), eller når noen lager en summelyd, eller når det flakser opp en fugl over hodet hennes. Jeg tar henne ikke for usikkerheten, men i gitte situasjoner har jeg tatt henne for reaksjonen - da eksempelvis utagering.

Når du sier lignende, snakker du da om pigghalsbånd og henging i båndet? Det er i tilfelle noe helt annet enn det som har blitt foreslått av andre som "korrigering" i denne tråden.

Hvis det er sånne metoder du har brukt for utagering på blant annet barn så tror jeg nok jeg ville droppet å la mine unger hilse på hunden din ;-) Men hvorvidt den er en tikkende bombe eller ikke har jeg ingen formening om .. det avhenger selvsagt av hundens følelser overfor andre mennesker, og av hva den tør å gjøre. Nå er det også forskjell på situasjoner. Det at hunden reagerer i en møtesituasjon betyr ikke at den er redd i enhver situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke uvanlig å bare ville ta råd fra de som er enige, men jeg vil oppfordre deg til også å lese innleggene som ikke klapper deg på ryggen, en gang til med litt andre øyne :)

Hva får deg til å tro dette da? Tips: ta på deg "andre briller" og les Tabris sine svar ihvertfall en gang til.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av folk som vil ha Tabris til å bytte metode til tross for at metodene hennes tydeligvis fungerer utmerket.

Er det viktigere å korrigere enn at treningen virker?

Er metodene viktigere enn resultatet?

Egentlig skjønner jeg ikke at jeg gidder svare i tråden mer, enkelte er så kjørt fast i eget spor at man ikke klarer å forstå at hunder og førere er forskjellige, og at det er flere veier til rom.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...