Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg holder på med hjemme alene-trening av valpen. Vi bor i leilighet i første etasje i huset til moren min, og siden jeg passer katten mens hun er på ferie sitter jeg oppe i andre etasje mens jeg trener valpen på dette. Når jeg kommer ned igjen lukter jeg naturligvis katt - og begynte derfor å tenke på om hunder kan bli sjalu? Jeg har ikke merket noe på valpen altså, tenkte bare jeg skulle høre hva dere tror :)

Skrevet

Nei, det kan de ikke. De kan selvfølgelig ha en reaksjon på at man er borte, gir oppmerksomhet til andre osv, men ikke på samme måte som mennesker reagerer når vi blir sjalu.

Skrevet

Jeg mener også at de ikke kan bli sjalu. Deres oppførsel som mange tolker som sjalusi kommer nok som regel av andre ting (ønske om oppmerksomhet, dempende signaler, respons på lokkesignaler selv om de er rettet mot andre dyr, ressursforsvar osv).

  • Like 1
Guest Yellow
Skrevet

Hvis hunder ikke kan føle sjalusi, hvorfor er det da, om man har fler enn én hund, så viktig å behandle dem likt med like regler?

Mener dere at de heller ikke vil bry seg om det blir forskjellsbehandling? Og om de bryr seg om det, da kan det vel kalles sjalusi?

Guest Jonna
Skrevet

Hvis hunder ikke kan føle sjalusi, hvorfor er det da, om man har fler enn én hund, så viktig å behandle dem likt med like regler?

Mener dere at de heller ikke vil bry seg om det blir forskjellsbehandling? Og om de bryr seg om det, da kan det vel kalles sjalusi?

Er det det? Jeg har aldri hatt 100% like regler på hundene mine. Eller gitt de samme mat, trent like mye osv osv

Guest Yellow
Skrevet

Er det det? Jeg har aldri hatt 100% like regler på hundene mine. Eller gitt de samme mat, trent like mye osv osv

Neivel, men gir du hund 1 goder foran hund 2 uten at hund 2 får, og uten at hund 2 bryr seg noe om det?

Skrevet

Men hvorfor skulle ikke hunder føle sjalusi? De føler jo mye annet?

Fordi en hund ikke resonerer og tenker så komplisert som vi mennesker gjør. Den vil altså ikke føle sjalusi som vi føler det, men den vil kunne føle ressursforsvar i varierende grad og uttrykning.

  • Like 1
Guest Jonna
Skrevet

Neivel, men gir du hund 1 goder foran hund 2 uten at hund 2 får, og uten at hund 2 bryr seg noe om det?

Den bryr seg i ca 2 sek i det jeg stapper det i munnen på den ene og det er borte. Så skjer det ikke noe mer hjemme hos meg iallefall.

Så å tro at en hund er sjalu for at den lukter at du har vært ett annet sted med en annen? Nei så langt tviler jeg på at de tenker.

Guest Yellow
Skrevet

Fordi en hund ikke resonerer og tenker så komplisert som vi mennesker gjør. Den vil altså ikke føle sjalusi som vi føler det, men den vil kunne føle ressursforsvar i varierende grad og uttrykning.

At en hund ikke oppfatter en følelse på samme måte som vi nødvendigvis gjør er jeg enig i, men at de ikke oppfatter sjalusi på den måten at de selv vil ha det noen andre har er jeg uenig i.

For det er jo ikke mer sjalusi egentlig går ut på, selvom vi kan forbinde sterkere følelser, som f.eks hat også, rundt dette med sjalusi.

Guest Jonna
Skrevet
Sjalusi er en følelse og refererer til de negative tankene og følelsene av usikkerhet, frykt, og engstelse for et forventet tap av noe personen verdsetter, som et forhold, vennskap, eller kjærlighet. Sjalusi består ofte av en kombinasjon av følelser som sinne, sørgmodighet, og avsky.

Så igjen: Nei, jeg tror på ingen måte en hund føler sjalusi.

Skrevet

At en hund ikke oppfatter en følelse på samme måte som vi nødvendigvis gjør er jeg enig i, men at de ikke oppfatter sjalusi på den måten at de selv vil ha det noen andre har er jeg uenig i.

For det er jo ikke mer sjalusi egentlig går ut på, selvom vi kan forbinde sterkere følelser, som f.eks hat også, rundt dette med sjalusi.

Muligens i din tolkning av ordet, men i ordets rette mening, nei hunder opplever det ikke slik, selv om de sikkert føler/opplever _noe_

  • Like 1
Skrevet

Quote

Så igjen: Nei, jeg tror på ingen måte en hund føler sjalusi.

Men er ikke det litt som å si at små barn eller mennesker som ikke kan skille nyanser i følelser ikke kan føle sjalusi? Selv om man ikke kan skille ut forskjellige nyanser eller skjønner hva de betyr, så betyr det jo ikke at de ikke føler 'noe'? Sjalusi er jo en form for ressursforsvar, så jeg skjønner ikke helt hvorfor en hund ikke skulle kunne føle sjalusi jeg.

  • Like 2
Skrevet

Jeg tror heller ikke at hunder føler sjalusi. Atferd hos hunden som folk beskriver som "sjalusi" syns jeg kan beskrives med langt mer logiske forklaringer. Selvfølgelig vil en hund som ser at en annen hund får en godbit også få lyst på den samme godbiten - men det har ingen verdens ting med sjalusi og gjøre. Hunder ønsker seg ressurser og de vil beskytte ressurser, men de tenker ikke så komplekst at de refererer over misunnelse og frykt over å tape et forhold til en person.

  • Like 2
Skrevet

Men er ikke det litt som å si at små barn eller mennesker som ikke kan skille nyanser i følelser ikke kan føle sjalusi? Selv om man ikke kan skille ut forskjellige nyanser eller skjønner hva de betyr, så betyr det jo ikke at de ikke føler 'noe'? Sjalusi er jo en form for ressursforsvar, så jeg skjønner ikke helt hvorfor en hund ikke skulle kunne føle sjalusi jeg.

Du kan godt kalle sjalusi for en form ressursforsvar, men det er i så fall et er komplekst ressursforsvar enn det hunder opplever. Sjalusi handler ikke direkte opp å beskytte en fysisk ressurs, men å referere over et forhold mellom to andre parter og føle seg sint/lei seg grunnet dette.

Om min aussie - med ekstremt ressursforsvar - blir helt tullete når min labrador får en godbit (som skjer hele tiden), så tror jeg ikke at min aussie tenker over at jeg og min labrador har et bedre forhold, eller at min labrador favoriseres, eller at min labrador nå føler en større lykke som hun blir "misunnelig" over. Hun rett og slett bare ønsker helt inderlig den godbiten selv og beskytter den om hun må.

Edit: Beklager dobbeltpost!

  • Like 6
Skrevet

Om min aussie - med ekstremt ressursforsvar - blir helt tullete når min labrador får en godbit (som skjer hele tiden), så tror jeg ikke at min aussie tenker over at jeg og min labrador har et bedre forhold, eller at min labrador favoriseres, eller at min labrador nå føler en større lykke som hun blir "misunnelig" over. Hun rett og slett bare ønsker helt inderlig den godbiten selv og beskytter den om hun må.

Edit: Beklager dobbeltpost!

Nei, okei. Men det gjør f.eks. ikke jeg heller når jeg blir sjalu, men sjalu blir jeg like fullt...

Selvfølgelig kan ikke hunder reflektere på samme måte som mennesker gjør, men jeg tror i noen tillfeller at selve følelsen ligger der alikevel.

Skrevet

Litt relatert spørsmål;

En bestemor tar opp ene barnebarnet på fanget, og rett etter hopper den lille hunden hun ofte passer opp og tar plassen. Bestemor koseprater "å, ble du sjalu nå?" til hunden og lar den legge seg mens barnet sitter ved siden av.

Er dette sjalusi/krav om oppmerksomhet? Burde hun la hunden legge seg og bli værende, eller burde hun ta den ned, siden det var barnet hun skulle løfte opp, og ikke hunden?

Skrevet

Det finnes minst én velkjent studie av Morris et al. fra 2008 som peker på at hunder kan føle sjalusi, selv om dette er en såkalt sekundær følelse.[1] Å diskutere hvordan dette føles for en hund blir bare individuell synsing, da nevrovitenskapen ikke er kommet så langt at en kan føle hva andre levende individer føler. Det er for den saks skyld heller ingen som kan garantere at to mennesker føler sjalusi på samme måte.

[1]http://img2.timg.co.il/forums/1_152599796.pdf

  • Like 1
Skrevet

Mine hunder bryr seg, og reagerer når den ene får mer enn den andre, enten det er kos, oppmerksomhet, godbiter eller lek. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det sjalusi, men at de ønsker seg det samme, og føler at de går glipp av det, er helt klart.

Sist nå da jeg lekte med vannslangen med den ene, mens den andre var inne. Uhuuu, hørte jeg. Der sto hun i vinduet og så på, hun hadde også lyst til å leke, og jeg tror hun var misunnelig da. Det ble en lekeøkt på henne også :)

Skrevet

Litt relatert spørsmål;

En bestemor tar opp ene barnebarnet på fanget, og rett etter hopper den lille hunden hun ofte passer opp og tar plassen. Bestemor koseprater "å, ble du sjalu nå?" til hunden og lar den legge seg mens barnet sitter ved siden av.

Er dette sjalusi/krav om oppmerksomhet? Burde hun la hunden legge seg og bli værende, eller burde hun ta den ned, siden det var barnet hun skulle løfte opp, og ikke hunden?

Jeg hadde uten tvil tatt ned hunden og latt barnet få oppmerksomheten! Hvis ikke risikerer du å få en masete hund som krever oppmerksomhet hele tiden :) Hunden vil nok ha oppmerksomheten den også - og den har kanskje lært at den kan få oppmerksomhet ved å oppføre seg på den måten. Ved noen slike tilfeller er det dempende signal fra hundens side.

Skrevet

Mine hunder bryr seg, og reagerer når den ene får mer enn den andre, enten det er kos, oppmerksomhet, godbiter eller lek. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det sjalusi, men at de ønsker seg det samme, og føler at de går glipp av det, er helt klart.

Sist nå da jeg lekte med vannslangen med den ene, mens den andre var inne. Uhuuu, hørte jeg. Der sto hun i vinduet og så på, hun hadde også lyst til å leke, og jeg tror hun var misunnelig da. Det ble en lekeøkt på henne også :)

Tenk over hva du legger i ordet misunnelig. Jeg hadde ikke kalt det der misunnelse. Jeg tror ikke hunden din stod og ulte fordi den ikke unnet den andre hunden din oppmerksomheten.

I mitt hode er det veldig enkelt: hunden din ønsket også å leke, fordi den blir gira av å se du og din andre hund gjør det uten at hun selv får løpt ut. Hunder er enkle dyr - de tenker enkelt. De vil ha ting, eller de vil ikke ha ting. Jeg har svært vanskelig for å tro at hunder tenker over at de ikke unner andre hunder noe - eller at de er redd for at eieren sin har et bedre forhold til en annen hund.

Misunnelse er en følelse. Den gjør seg bemerkbar ved at en ikke unner et annet menneske egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendele

  • Like 3
Skrevet

Tenk over hva du legger i ordet misunnelig. Jeg hadde ikke kalt det der misunnelse. Jeg tror ikke hunden din stod og ulte fordi den ikke unnet den andre hunden din oppmerksomheten.

I mitt hode er det veldig enkelt: hunden din ønsket også å leke, fordi den blir gira av å se du og din andre hund gjør det uten at hun selv får løpt ut. Hunder er enkle dyr - de tenker enkelt. De vil ha ting, eller de vil ikke ha ting. Jeg har svært vanskelig for å tro at hunder tenker over at de ikke unner andre hunder noe - eller at de er redd for at eieren sin har et bedre forhold til en annen hund.

Ok, det er vel ikke rett å kalle det misunnelse...det handler mye om hva hver enkelt legger i begrepene, og det er ikke alltid det samme som i en definisjon.

Jeg tror at der og da, hadde hun også lyst til å leke, hun måtte føle på det at den andre fikk det og ikke hun. Hun fikk jo leke etterpå, men ga tydelig uttrykk for at hun også ville delta.

Men om en hund ofte blir utelatt, og må se på at den andre får noe den ikke får over tid, så tror jeg den føler noe rundt det. Hunder har følelser, og kan også få depresjoner, f.eks. Og jeg kan godt tenke meg at hunder kan bli deprimerte av forskjellsbehandling over tid.

Skrevet

Det finnes minst én velkjent studie av Morris et al. fra 2008 som peker på at hunder kan føle sjalusi, selv om dette er en såkalt sekundær følelse.[1] Å diskutere hvordan dette føles for en hund blir bare individuell synsing, da nevrovitenskapen ikke er kommet så langt at en kan føle hva andre levende individer føler. Det er for den saks skyld heller ingen som kan garantere at to mennesker føler sjalusi på samme måte.

[1]http://img2.timg.co.il/forums/1_152599796.pdf

Jeg sitter på jobb nå så har ikke anledning til og lese nøye gjennom studiet. Men med høyde for at jeg bare skummet gjennom deler av den - er ikke den studien basert på hundeeiere som sier at de har observert det de tolket som sjalusi? Det er jo ikke overraskende, verken at hunder utviser atferd som mange tolker som sjalusi eller at det ER mange hundeeiere som tolker det som sjalusi. Ingenting av dette kan sies og være et tegn på at hunden FØLER sjalusi, da hundens atferd kan forklares enklere og med grunnlag i det vi vet om hundeatferd (som nevnt eksempler på tidligere i tråden).

Skrevet

Jeg sitter på jobb nå så har ikke anledning til og lese nøye gjennom studiet. Men med høyde for at jeg bare skummet gjennom deler av den - er ikke den studien basert på hundeeiere som sier at de har observert det de tolket som sjalusi? Det er jo ikke overraskende, verken at hunder utviser atferd som mange tolker som sjalusi eller at det ER mange hundeeiere som tolker det som sjalusi. Ingenting av dette kan sies og være et tegn på at hunden FØLER sjalusi, da hundens atferd kan forklares enklere og med grunnlag i det vi vet om hundeatferd (som nevnt eksempler på tidligere i tråden).

Det er riktig det du sier om studien (derfor skrev jeg "peker på"), men denne må likevel sees i sammenheng med resten av posten min, herunder at vitenskapen pr. i dag ikke tillater noen å verifisere at to individer kaller det samme for sjalusi, altså at de "føler" det samme - heller ikke to mennesker.

I diskusjonen om sjalusi hos hunder kan en (i dag) derfor ikke komme frem til annet enn hva eierne tolker hundenes atferd som, og til dette formålet inkluderer studien et så stort datamateriale at den forteller mer enn den enkelte forumbrukers individuelle erfaringer.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også   Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget.  Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾 
    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
    • Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt?
    • Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite.
    • Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...