Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du hatt drømmehunden som glapp unna?


Renate A
 Share

Recommended Posts

Har du hatt en hund som på en eller annen måte glapp unna?
Skrev DENNE tråden i stad og da ripet jeg litt opp i en skorpe som egentlig aldri kommer til å leges helt :icon_cry:
Hun som glapp unna meg ble kalt "Babuska", hadde nok fått nytt navn hos meg, hun ble født 02mars 2007, samme bursdag som Chicka.
Hun var ren Border Collie, men uten stamme, både moren Lissie og bestemoren Cindy har vært stallhunder på Øvrevoll og jeg har kjent dem godt i alle år.
Pappaen var også en stallhund på Øvrevoll, men han kjente jeg ikke så godt, men han var en skikkelig flott MANN :yes::cool:
Jeg og "Babuska" hadde god kjemi med en gang, hun fulgte etter meg hele tiden og når jeg satt meg ned i gresset så kom hun krabbene opp i fanget mitt og sovnet der :wub:
Bare som 6uker gammel fikk hun til sitt og ligg, liggen fikk hun hjelp med godbit da :P:D
Hun var sosial, ikke redd lyder, lekte godt med alle kullsøskene (de var 7 stk i kullet, 6 tisper og 1 hanne) og best av alt hun og Chicka gikk fantastisk godt sammen.
Situasjonen min var sånn at jeg hadde akkurat flyttet fra min forlovede og til en litt liten leilighet rett ved Øvrevoll, mye var veldig nytt for meg ved å på en måte klare meg helt selv igjen etter 10år i forhold og selv om vi begge ville ut av forholdet så var det jo trist.
Jeg jobbet fullt og hadde egentlig nok i massevis med Chicka som jeg hadde dårlig samvittighet for som var alene en hel arbeidsdag 5 ganger i uka, hun var akkurat blitt 2år og super aktiv.
Å få en valp oppi alt dette og når jeg ikke hadde mulighet til å ta meg fri for å venne den til å være alene hjemme gjorde at jeg gjorde mitt dummeste valg her i livet og bestemte meg for å ikke ta hun til meg, dumme, dumme,dumme meg! :icon_cry:
En av mine bestevenninner har søsteren hennes og jeg skal innrømme at det stikker litt når jeg møter hun, lurer så på hvordan "Babuska" har det nå, lever hun??
Espen som oppdrettet hun har mistet kontakten med disse eierene :hmm:
Hvordan kunne jeg være så dum??
Lær av min historie, ikke la den hunden du har så lyst på, alt kan man klare å justere på, i ettertid sa moren min at hun kunne vært hjemme hos meg og lært valpen å være alene, at jeg ikke viste det før liksom...
Setter inn noen bilder av skjønnheten, er hun ikke søt :wub:

136.JPG

Lillemor, med fine tegninger, syntes jeg.

139.JPG

Helt til høyre :wub: sammen med min niese som nå er 17år og rir løp, tiden flyr avgårde.

140.JPG

Det obligatoriske "smake på hender" var stas for hun også, en helt normal valp.

149.JPG

Syntes hun hadde en fin kropp.

babuska_zpsb9935a87.jpg

Også oss tre, som det burde vært enda...blæ... :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stina, hvit mellompuddel, er hunden som glapp unna for meg.

46468_468990351326_2431232_n.jpg

44783_468990716326_455047_n.jpg

25752_372226736326_1335706_n.jpg

25752_372226841326_375173_n.jpg

45924_467237471326_7585033_n.jpg

Jeg passet henne mye i 2010, og vurderte sterkt om ikke hun burde bo hos meg på fast basis, hun skulle settes ut på fôr fordi hun ikke gikk helt overens med ei frøken hun bodde med den gangen. Jeg hadde ingen sånne problemer med mine tre, men den gangen var Nora og Stina bare 2 år gamle (det er 14 dager mellom de), og Dina var Dronningen og Stina kronprinsessa, så jeg var ikke 100 % sikker på at det kom til å fortsette sånn, og jeg ville ikke risikere å ha 2 hunder som ikke gikk overens.

Stina var hunden som åpnet øynene mine for mellompuddelen, inntil da hadde jeg egentlig bare sett på storpuddel, jeg var jo mest vant med og trodde jeg trivdes best med hunder på den størrelsen. Stina gikk MH samme dag som Nora, og til tross for en noe dårligere start på livet, med bedre resultat. Hun som eide henne og jeg trente mye LP sammen, så jeg visste hvordan hun var arbeidsmessig, hvilket førte til at belgeren ikke lenger var "ingen over, ingen ved siden"-rasen. Puddelen kunne åpenbart dekke det jeg ville ha i en hund :)

Det føles fortsatt litt feil at hun ikke er her, 4 år etter at jeg sa nei takk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ååh, sukk ja. I fjor sommer.

"Lyseste tispen", en liten mallefrøken i et uhellskull hos en god venninne. Malle har i alle år vært den o' store drømmen, men det er en rase som er langt over mitt behov. Men jeg har alltid vært trollbundet av dem, og tenkt alle varianter om "hvisomattebare" etc. Heldigvis har jeg nok fornuft til å ikke bare følge følelsene, for jeg trenger ingen malle. Men så kom denne hunden. Hun var en av de roligste og mest "ubrukelige" i kullet. En bedagelig malle, i den grad en malle kan være det. Jeg var å besøkte henne og resten av flokken flere ganger og visste jeg kunne få henne om jeg ville. Og jeg ville jo, men hadde en lang rekke av gode argumenter for å ikke skaffe meg en hund til. Enden på visa var at jeg tok med meg valpen hjem. Hun var hos oss i tre døgn før jeg uansett måtte tilbake med henne til venninna mi pga vaksine og chipping av hele kullet. Hun var da 9 uker gammel. Og hun ble igjen der hjemme. Fornuften tok overhånd, men fy søren så vondt det var. Det var som å miste et kjært dyr. Hun var helt fantastisk. Kort tid senere ble jeg gravid, og sånn sett priset meg over at jeg ikke hadde tatt imot valpen. Men hver gang jeg så bilder av henne, hørte noe om henne etc, så stakk det langt inn i hjerterota. Hun var sånn et innmari flott individ!

1001650_10201655497735613_1694352231_n.j

Nå ett år senere er situasjonen slik at venninna mi har fremdeles denne hunden hjemme hos seg. Hun klarte aldri å finne et nytt hjem til den, for det var jo "min" hund. Men nå er babyen ute, og han er en forholdsvis enkel kar å ha med å gjøre, og "lyseste tispe" er ferdig med verste valpefasen og er nå "bare unghund", så nå kan det være vi skal ta henne på prøve. Kanskje ikke drømmehunden glapp unna likevel? :wub: Alle de gode argumentene for ikke å ha to hunder er like reelle nå som da, så vi får se om og hvordan det eventuellt går. Jeg prøver å ikke håpe for hardt...

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen hund, nei (der har vi alltid takket ja :lol: ), men jeg har jo drømmehesten min.

Florida, het hun. Født i 2008, og bodd i hjertet mitt siden.

13 år gamle Ia lå på en seng i Hellas da mamma kom inn med mobilen i hånden, og fortalte at Sassey, curlyhesten jeg pleide å ri, hadde føllet. Jeg kunne ikke vente med å møte føllet. Sassey er en helt fantastisk hoppe, og dette føllet hadde jeg ventet på i et år. Så snart vi kom hjem igjen til Norge var jeg på plass på gården, og der ble jeg møtt av den ekstreme energien som kan finnes i kjemi, som jeg kun senere har fått oppleve med Tinka.

Det føllet var mitt. Sånn var det bare.

Men jeg hadde ikke råd til henne. Teater hadde akkurat funnet veien inn i livet mitt, og jeg visste at fremtiden nærmet seg. Det var bare ingen mulighet for en egen hest i livet mitt.

Hun var to år da hun ble solgt. Da hadde jeg vært hos henne så godt som hver eneste helg. Jeg hadde lært henne å gå i grime, stå på henger, og jeg elsket den hesten så ufattelig høyt.

Eieren hennes var nesten like lei seg som meg da hun ble solgt. Hun visste hva hun betydde for meg. Jeg var nok en god hjelp for henne, som alene eide 13 hester, og vi visste begge at mye av mitt nærvær på gården skyldtes Florida. Gården var blitt en stor del av livet mitt, etter at jeg fant ut at allergien min taklet disse spesielle hestene.

Florida ble solgt i juli. Etter det var jeg på gården én eneste gang, og hjalp til på åpen dag. Samme høst begynte jeg på videregående, teatret tok over livet mitt, og hest ble mer et sårt minne enn en glede.

Jeg fikk meg en fôrhest i Oslo, men det varte kun noen uker. Det var bare ikke det samme. Jeg har vært på noen rideturer i forbindelse med ferier, og en gang passet jeg en venninnes hest en langhelg, men ingen hester er like "levende" for meg lenger. Jeg leter etter noe i dem som jeg vet at for meg bare finnes i en helt spesiell liten hoppe.

I det siste har jeg drømt om henne nesten hver natt. Hun har en tendens til å dukke opp igjen når ting er litt skummelt eller vanskelig, jeg tror jeg bare savner den følelsen det var å drømme om henne. Å ha henne der, og å ha det konstante håpet om at ting på en eller annen måte ville ordne seg.

For halvannet år siden var hun for salg igjen, men det går jo fremdeles ikke. Nå vet jeg ikke hvor hun befinner seg. Kanskje det er like greit, men jeg har nå, endelig, klart å kontakte hennes gamle eier for å finne ut av det. Jeg må bare vite at hun har det bra.

Uff, nå sitter jeg i tårer. Herlighet. Tenk at valg man tar selv kan føles så grusomme?

Nei, nå må jeg slutte. Unnskyld at jeg skriver om hest, forresten, men det er nå så og si det samme. Og unnskyld dårlig formulering i dette innlegget, jeg har alt for mye feber og pollenallergi. Da virker ting gjerne ekstra vondt også.

Nå skal jeg gå og gråte litt.

:heart:

Florida4days2Lg.jpg

Florida5mosHeadIngvild.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hadde en hanhund på prøve en stund, men han passet ikke inn her, så jeg kunne ikke beholde den. Synd, jeg likte hunden, det var en god trekkhund. Nå havnet han hos veldig gode eiere da, så han har det flott der han er :) Forøvrig den hunden det er bilde av på "profil"bildet mitt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kitah glapp dra meg.

Hadde henne fra hun var 8 uker til hun var 10 mnd. Da kjøpte vi ny leilighet der vi på forhånd forsikret oss om at det var lovlig med hund i borettslaget. Men når leiligheten var kjøpt og andelen skulle godkjennes ble vi ikke godkjent med hund pga allergi i inngangen ved siden av. Ja jeg vet det ikke var lov men der og da med en ettåring og uten bosted hadde vi ikke annet valg enn å omplassere henne. Hun døde et par mnd senere da hun ble påkjørt av en bil utenfor huset der hun var flyttet.

Hun var blanding av schafer og labrador.

2065_51673626676_6232_n.jpg

2065_51673941676_2932_n.jpg

2065_51673901676_8090_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var en litt trist tråd dette her, håper den under ender som en lykkelig historie :ahappy:

1001650_10201655497735613_1694352231_n.j

Hun så faktisk veldig rolig ut i blikket og holdningen på en måte :ahappy: Håper dere tar henne på prøve og alt går bra :D

Ingen hund, nei (der har vi alltid takket ja :lol: ), men jeg har jo drømmehesten min.

:hug: Kanskje hun en dag kommer til deg :) Jeg syns det var koselig at du fortalte om hest jeg, for da kan jeg fortelle om hest jeg også :aww:

Jeg har nemlig ikke møtt hunden med stor H. Jeg føler ikke at noen av hundene jeg har eller som familien har hatt er hunden med stor H. Det er ikke den kjemien som jeg har hørt andre har følt. Jeg har nemlig følt den med en hest, så jeg vet hvordan det føles. Men hesten slapp unna.

Jeg hadde ingen fast hest å ri på ridetimer. Det dukket stadig opp nye hester i rideskolen, og jeg var alltid den som fikk "teste de ut" på første ridetime. Jeg var en trygg rytter, ikke redd for sprell og faenskap fra hesten, i tillegg til at de fleste andre hadde hester de pleide å ri fast. Euro var ny i stallen, og som vanlig skulle jeg ri han først. Allerede da jeg hentet han i boksen sin, kjente jeg kjemien. Han var så fin å ri på :ahappy: Han var flink i dressur, men så vidt jeg vet så kunne han ikke noe særlig sprang. Jeg kjente hele tiden at vi bare klikket sammen, han og jeg, vi gikk overens, vi snakket samme språk og han hørte på meg, og jeg hørte på han :) På slutten av ridetimen spøkte jeg litt med å kjøpe han. Ridelæreren sa at jeg kunne få kjøpe han og ha han i rideskolen, og det hadde passet ypperlig med tid og penger i hverdagen. Jeg var skikkelig innstilt på å få det til på en eller annen måte. Selv om jeg elsket sprang, så skulle vi få det til. Selv om jeg ikke hadde pengene, så skulle vi få det til. Men desverre ville ikke rideskolen beholde den andre hesten han ble solgt sammen med. Dermed ble de begge sendt tilbake til den som solgte de :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk tilbud om å overta en hvit saluki-hanne for mange år siden. Jeg hadde SÅ lyst på, men var fortsatt så ung og ubesluttsom at jeg endte med og takke nei. Jeg angrer egentlig ikke i dag, men jeg angret da - jeg var helt syk etter den, og hvite salukier er utrolig vakre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer liksom ikke på noen jeg.

Hunden jeg ikke kunne kjøpe selv om hele sjela ropte etter den skulle plutselig omplasseres på ny dagen etter jeg avlivet hunden som var grunnen til at jeg ikke kjøpte den.

Føllet som jeg elsket fra dag 1 kom tilbake for å vente på slakt fordi han "gal".

Han solgte jeg videre ( kjøpte han selvfølgelig) til verdens snilleste mann pga studier, men når han ringte og sa at Ra hadde begynt å klikke igjen og ville gi meg muligheten til å kjøpe han tilbake 2 år etter takket jeg nei og står fast ved det. Han var en flott fyr med en dårlig unghest-tid, men jeg kjente moren og visste at det var dårlig genetikk inn i bildet også.

Katten jeg digget fra første sekund og tenkte "du burde vært min!" kom rekende ett år etter første møtet når eierne ble for redd henne.

De kommer liksom tilbake til meg de drømmedyra.

Mest fordi ingen andre vil ha de :lol: :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både trist og fint å lese at det er flere i samme box som meg, ble litt nostalgisk tråd dette, men vi får la en tåre trille eller svelge klumpen i halsen og huske de gode minnene etter drømme hunden.

Nei, jeg har en tendens til å hoppe i alt som føles halveis rett ut :aww: *titte bort på Arya, Simi og Fenris*

Kan du lære meg dette?? :D

Chicka er det dyret jeg har hatt best kjemi med av alle hundene vi har hatt siden jeg var barn til nå, det er så lett å leve sammen hun, jeg skjønner hun og hun skjønner meg på bare bitte små signaler...blir vanskelig å erstatte henne, men man blir jo glad i den nye når den kommer også :wub:

@Mumle Mu måtte glise litt da jeg så GD'en med lakk på klør og perle kjede.

Vi hadde nemlig en Corgi da vi var små som gikk rundt med et sånt perlehalsbånd med plastikk barneperler som broren min hadde laget i barnehagen spesielt til Lurven, han hadde det på seg hele tiden, ble bare tatt av når han ble vasket med såpe og balsam ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh det er flere - kanskje ikke drømmehunder med stor D - men hunder jeg den dag i dag blir sår over at aldri ble mine.

Først var schæferen Vito - en diiiger slamp av en ung hanhund. Alt forstor, altforlange bein, altfor store ører - men tvers gjennom god. Lille flisa meg (jadda jeg har vært flis engang :lol: ) gikk tur med denne digre slampen. Han var så god, så snill og prøvde alt. Selv på holkeføre og hund som veide nesten like mye som meg, så var de aldri problemer. Fine gutten. Han ble gitt bort til en kompis av eier og levde livets glade dager der. Det var desverre aldri et reelt alternativ at jeg kunne fått han.

Neste var Tara - rottisen. Fine fine gode Tara - hun kom fra et dårlig hjem og havnet hos hun som eide Vito. Rar dame forøvrig. Heftig utbytting av hunder der. Tara, Rexie og jeg hang sammen som erteris - jentene knuffet ALDRI, hun var med meg hjem (bare når mamma ikke var hjemme :lol: ) Plutselig så gav eiern henne bort til ei venninne av seg. Jeg var knust, virkelig knust.

Neste var Collien King. Samme eier. Ser dere en sammenheng? Det var flere hunder innom i mellomtinden, men ikke alle som brant seg så fast. King var arvtakeren etter Tara i livet mitt, jeg trengte tid på å komme meg over at hun var borte - men King krøp sakte men sikkert inn i hjertet mitt og ble der. Så, som forventet - eller hvertfall burde forventet - King skulle omplasseres - jeg gråt og tagg mamma om å få han, men nei - vi hadde en hund det holdt. Omplassert ble han og jeg ble ikke mindre knust av at meldingen om at Tara var avlivet pga diabetes og nyresvikt. Mamma gav etter og lovet at dersom det ikke fungerte i det nye hjemmet og kom tilbake og fremdels skulle omplasseres så kunne jeg få han. Sa fra til eiern om dette og jada hun skulle si i fra. Desverre var grensa nådd - jeg orket ikke henge hos henne mer, hun hadde gitt vekk en hund for mye... Og da jeg etter noen mnd tok mot til meg og kontaktet henne igjen så var King kommet tilbake og reist igjen. :cry:

Etter dette har jeg vel lært å hoppe på sjansen når jeg får dem. :lol: Så forhåpentligvis skjer ikke slikt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg har en tendens til å hoppe i alt som føles halveis rett ut :aww: *titte bort på Arya, Simi og Fenris*

Skjønner ikke hva du mener! :P

Jeg er til tider litt for impulsiv, og jeg satt en periode med litt for mye hund og litt for mye dårlig samvittighet. Noen av de måtte bare flytte, dessverre, men det har kjentes rett hver gang. Jeg er veldig fornøyd med det trekløveret jeg har nå, og selv om jeg fortsatt er kjempeglad i mine tidligere hunder, så vet jeg at de har det best når de er på "førsteplass" og ikke sist i køen hver gang. :) Så nei, ingen glipper her, bortsett fra i impulskontrollen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, i desember 2012 tror jeg det var. En liten terriermi, Linus, som var herlig på alle måter. Vi klaffet med en gang, og jeg kunne tatt han med meg hjem på sekundet om jeg hadde hatt muligheten. Pappa var da positiv til at jeg skulle få meg egen hund (etter mye mas og fjas fra min side), men ombestemte seg midt i prosessen og det var veldig sårt. Årsaken til dette var en lillesøster som var veldig krevende første året og det ble for mye for de med en hund i hus. Som 18-åring, med et sterkt ønske om egen hund gjennom MANGE år var det veldig sårt at denne attpåkladden skulle ødelegge, men jeg er jo glad i henne og klarer å se det på en annen måte akkurat nå. Der og da var jeg bare forbanna.

Det går ikkelange tiden mellom hver gang han streifer gjennom tankene mine, men å ha Ludvig har døyvet den smerten betydelig og den dag idag er jeg glad det er Ludvig som er hos meg selv om jeg nok hadde vært like glad (kanskje) om det var denne lille karen.. Forøvrig er jeg igrunn glad det ikke ble hundekjøp akkurat da. Fornuften til pappa seiret, og selv om jeg ikke var enig akkurat da var den siste tiden på videregående tøff i tillegg til at jeg ikke ville vært foruten russetid, det sosiale og alt i den forbindelsen. Er også glad jeg kjøpte hund ETTER at bosted var sikret, selv om jeg i ettertid har flyttet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var nok kanskje ikke drømmehunden, hadde aldri møtt den, og ante egentlig ikke hvordan den var. Men klarer ikke glemme den likevel :P Det var da jeg var i min værste "mase om hund" fase, at jeg kom over en nydelig sort hund på en omplasseringsside. Han var blanding av grand danois og noe annet, og het Zanto. Det vakreste jeg hadde sett noen gang! Men hund var jo helt urealistisk, så det ble ikke noe av. Men han gjorde skikkelig inntrykk på meg, var jo innom veldig mange hunder, men akkurat han glemmer jeg ikke :) Men forsåvidt bra det ikke ble ham da, for da hadde jeg ikke fått den virkelige drømmehunden min, som ligger her ved siden av meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om jeg der og da hadde veldig lyst på den saluki-hannen, så var det egentlig ikke en ordentlig drømmehund - det var bare en hund jeg hadde svært lyst på som glapp fra meg fordi jeg ikke turde. Men min egentlige drømmehund hadde jeg i et halvt års tid. Ei schäfertispe som jeg gikk tur med som tenåring. Eierne var et eldre ektepar hvor hun var skranten i helsa og han var delvis alkoholiker, så hun sto ute i buret sitt og hadde ikke noe særlig kontakt uten de gangene jeg gikk tur med henne.

Det ble etterhvert vondt og gå fra henne, og hun ble etterhvert mer knyttet til meg enn til eierne og ville ikke gå til dem når jeg var ferdig med turene. Hun var som en BC i schäferkropp - dekket så raskt at du kunne høre et *fomp* i det brystkassen landet i bakken. Hun snudde på en femøring på innkalling og hadde en lærevilje, et fokus og en hurtighet jeg aldri før eller siden har sett hos en schäfer.

Etterhvert ble paret for gamle og syke til og ha henne og jeg fikk overta henne. Det var en drøm og få henne hjem, det var en hund som var min i hjertet lenge før jeg fikk overta henne. Så på en måte glapp hun unna - jeg fikk henne altfor sent og altfor kort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm. Jeg er så heldig at jeg har Jatzy, som er hunden med stor H :wub: ! Alerede da jeg så baby bilde av henne, visste jeg at den lille dotten der, den var min. Den minste i kullet. Og da vi møttes for først gang, ja da var hun min. Hun kom til meg, sov i fanget mitt, og gråt da jeg dro. Jatzy er en drømme hund på alle måter :heart: !

Yoshi er ikke så ille han heller :) Hadde en god følelse da jeg så film av ham, 7 uker gammel. Og han ble min, god følelsen er der enda :heart: !

Jeg har nok mistet mange drømmehunder, for det er noen nyyyyydelige hunder jeg har blitt tilbudt forværts avtale på, men har takket nei til. Og gjett om jeg angrer! Nå når jeg ser hvor vakre og stabile de er!

Neste gang tror jeg ikke at jeg sier nei alså :sleep: !

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg lot drømmehunden glippe. Eller en av dem - jeg har jo to drømmehunder. Major var en av mine, tre drømmehunder og jeg omplasserte ham av diverse idiotiske grunner som ikke lå på hunden. Angrer hver dag.

152.jpg?w=600&h=400

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har "mistet" en av mine drømmehunder. Hund nr to jeg var forvert for fra Forsvaret,en skjønn schäfer hann. Jumbo var MIN hund fra dag en... Pga mye å gjøre for han som skulle ha ansvaret for ham på FHSK ble han hos meg til og fra i over to år. Han skulle også tilbake hit når han var ferdig i tjeneste.

Han ble avlivet rett før han skulle pensjoneres,akutt lam i bakparten.Det gjør fortsatt vondt :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var med og tok i mot et kull med portiser i januar 2013, og var veldig usikker på om jeg skulle ha valp fra det kullet. Jeg visste nøyaktig hva jeg ville ha, og det måtte komme en bølgete, svart tispe for at det skulle være aktuelt. Fødselen ble litt spesiell og ikke lik noen annen jeg har vært med på. En av valpene som kom var akkurat det jeg ville ha - jeg så det med en gang. Nydelig tegnet tispe med glatt pels. Men hun var dessverre dødfødt. Av en eller annen grunn følte jeg at det var min valp og at det da ikke var ment to be for meg i dette kullet. Men plutselig suste det ut en valp mens jeg var alene i valperommet. Han måtte ha litt hjelp, og jeg hjalp ham helt alene. Med en gang føltes det bare så innmari spesielt. En nydelig, kraftig og ikke minst livsglad gutt. Jeg begynte å gråte i det han kom ut omtrent. Jeg måtte gå mange runder med meg selv - BRUN HANNvalp?? Var jo ikke det jeg skulle ha. Men han føltes bare så innmari spesiell. Etter veldig mye frem og tilbake måtte jeg si at jeg ikke kunne ta ham fordi jeg hadde lovet meg selv at det skulle bli tispe.

Gjennom hver av ukene jeg fikk tilsendt valpebilder stakk det litt i hjertet. Og det gjør det ennå, faktisk. Han er liksom MiN han der.. Og gjett om han har vokst seg superlekker, da?! Typisk nok. Så neste gang jeg får en så sterk magefølelse er jeg fristet til å følge den. Den hunden glapp virkelig for meg, og innimellom angrer jeg skikkelig på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tiril, Tiril er hunden som virkelig glapp ut av hendene mine. Kennel Amarok hadde to sibbesøstre som han ikke lenger kunne ha, og jeg fikk tilbud om den tispa jeg hadde connecta med ved første hilsesuss, men jeg ventet på et papillonkull og endte med å takke nei - jeg var redd for at det ikke ville funke bra med Tequila og en pitteliten kommende valp. Aldri har jeg angret mer, hun var så fin og god, nå vet jeg ikke hvor hun er engang.

Tiril til høyre, herregud som jeg angrer!

99_1607459919.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tiril, Tiril er hunden som virkelig glapp ut av hendene mine. Kennel Amarok hadde to sibbesøstre som han ikke lenger kunne ha, og jeg fikk tilbud om den tispa jeg hadde connecta med ved første hilsesuss, men jeg ventet på et papillonkull og endte med å takke nei - jeg var redd for at det ikke ville funke bra med Tequila og en pitteliten kommende valp. Aldri har jeg angret mer, hun var så fin og god, nå vet jeg ikke hvor hun er engang.

Tiril til høyre, herregud som jeg angrer!

99_1607459919.jpg

Kuleste valpen jeg har sett jo!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...