Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdeling av hunderaser


charlotte
 Share

Recommended Posts

De hundene som kom til England var jo nettopp St Johns, og det er jo de som er de første stamfedrene til hele rasen, så jeg finner det mer naturlig å begynne her enn henge fast ved hva FCI sa på et visst tidspunkt. Helt fra starten har beskrivelsene vært at de har vært svært gode til vannapport og generelt brukbare til det meste, dette er ikke et nytt fenomen.

Det er bare noen få kenneler i Norge som utelukkende fokuserer på eksteriør og aldri drar med hundene på jaktprøver o.l. Selvfølgelig ville du ikke det, det hadde jeg heller ikke gjort. Akkurat som jeg heller ikke ville avlet på en usikker, vannredd, samkjønnsaggresiv, stresset og verbal labrador.

Bruksområdene til labradoren er enorme, og jeg synes det er synd om man skal skadeskyte alt annet enn jakt når de beviselig gjør det så bra på så mange fronter. Det ligger litt forskjell i å ville ha en god jakthund til den dagen man selv skal gå på jakt eller å ha en god jakthund som gjør det bra på standardiserte tester og prøver arrangert av mennesker i en evig jakt etter store titler.

Jeg synes det er mer naturlig å henge seg opp i at det er per definisjon en apporterende fuglehund og har vært det siden seint 1800 tallet. St Johns hund var St Johns hund, og labrador er labrador.

Ja jeg synes jaktprøvemiljøet har gjort mange riktige ting for å få alle til å føle seg velkommen, masse uoffisielle prøver og kurs som rekrutterer fra alle hold.

Ja de er gode på mange områder - nettopp på grunn av egenskaper som tilfaller en jakthund, det synes jeg er en bonus med rasen og ikke det som er spesielt med rasen. Skjønte ikke helt hva du ville frem til med den siste setningen. Mener du at det er forskjell på å trene frem en hund til praktisk jakt kontra jaktprøver? Utdyp gjerne. Liker at folk har meninger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 121
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes brukshunder skal forbli brukshunder. Ønsker man ikke det en bruksrase krever, så får man skaffe seg en annen rase. Jeg har alltid elsket siberian husky, synes det er en av de vakreste ra

Genpolen og variasjonen blir allerede innskrenket betraktelig ved å dele opp arten hund i raser. Skal disse rasene videre deles opp i "linjer" og ulike varianter blir genpolen enda mindre. Dette er tr

Fordi det da avles mot det ekstreme i hver sin retning, uten å ta hensyn til rasestandard i det hele tatt. Jeg er helt klart mer for å ta vare på bruksegenskapene til rasen, men hvorfor ikke gjøre en

Posted Images

Guest Bølla

Ja jeg synes jaktprøvemiljøet har gjort mange riktige ting for å få alle til å føle seg velkommen, masse uoffisielle prøver og kurs som rekrutterer fra alle hold.

Ja de er gode på mange områder - nettopp på grunn av egenskaper som tilfaller en jakthund, det synes jeg er en bonus med rasen og ikke det som er spesielt med rasen. Skjønte ikke helt hva du ville frem til med den siste setningen. Mener du at det er forskjell på å trene frem en hund til praktisk jakt kontra jaktprøver? Utdyp gjerne. Liker at folk har meninger.

At noen i det hele tatt ikke føler seg velkommen i et hundemiljø er et alvorlig varsku. Men som med alt annet så blir ting fort veldig seriøst og veldig lite lystbetont for de som kanskje bare ønsker en dugelig familiehund som fungerer godt nok de 6 gangene i året man er på rypejakt.

Ja, det synes jeg. Jeg har egenhendig trent opp labradorer til jakt og har i ettertid gått på offisielle jaktprøver. Hovedårsaken til at vi har deltatt der er fordi 1) det forventes og 2) enkelte tror ikke at hunden er av god kvalitet med mindre en dommer har sagt det (samme gjelder forøvrig utstilling). I tillegg så blir jeg drittlei (for å være ærlig) av dette evinnelige prestasjonsjaget hvor mennesker skal skinne gjennom egenskapene til hunden (som også er helt overførbart til utstillinger).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hundre prosent enig med deg i alt du skriver her og skjønner at vi står ganske nært hverandre i tankene rundt dette. :)

Det tror jeg også, bare ikke alltid like lett å få frem poenget når det er så omfattende. Og selvfølgelig så er det mange flinke oppdrettere i begge leirer og i alle raser, selv om det ikke er det som diskuteres akkurat her.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amen til siste setning, Bølla. Jeg har selv deltatt på jaktprøver med mine utst.labradors og sett hånflirene fra "de grønnkledde", og har også fått direkte spørsmål om "hva i all verden gjør de teite venstesvingbikkjene her". Eter et par sånne opplevelser har jeg kuttet ut jaktprøvemiljøet, men hygger meg med jakttrenig i godt selskap. Jeg har ikke labrador for å gå på jakt, men det er så himla mye annet disse hundene kan brukes til, så de får endelig utløp fo aktivitetstrangen sin.

Jeg kommer aldri i livet til å parre noemn avmine tisper med en jakttype, pga ekseriøret. Snipete hoder, for høyt ansatte whippetører, dårlig pels, manglende vinkler, og et gemyt som ikke imponerer meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At noen i det hele tatt ikke føler seg velkommen i et hundemiljø er et alvorlig varsku. Men som med alt annet så blir ting fort veldig seriøst og veldig lite lystbetont for de som kanskje bare ønsker en dugelig familiehund som fungerer godt nok de 6 gangene i året man er på rypejakt.

Ja, det synes jeg. Jeg har egenhendig trent opp labradorer til jakt og har i ettertid gått på offisielle jaktprøver. Hovedårsaken til at vi har deltatt der er fordi 1) det forventes og 2) enkelte tror ikke at hunden er av god kvalitet med mindre en dommer har sagt det (samme gjelder forøvrig utstilling). I tillegg så blir jeg drittlei (for å være ærlig) av dette evinnelige prestasjonsjaget hvor mennesker skal skinne gjennom egenskapene til hunden (som også er helt overførbart til utstillinger).

Jeg skjønner at man kan bli lei prestasjonsjaget. Det jeg lurer på er hvordan selektere ut de beste hundene til videre avl om man ikke skal gå jaktprøve eller delta på utstilling. Skal hver enkelt oppdretter selv være dommer å avgjøre hva som er rasetypisk og godt nok for avl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Jeg skjønner at man kan bli lei prestasjonsjaget. Det jeg lurer på er hvordan selektere ut de beste hundene til videre avl om man ikke skal gå jaktprøve eller delta på utstilling. Skal hver enkelt oppdretter selv være dommer å avgjøre hva som er rasetypisk og godt nok for avl?

Selvfølgelig kan det ikke være slik heller.

Personlig har jeg mye mer sans for en type "CV" som jeg har nevnt før i denne tråden og ikke minst mentaltesting og bruksevne til dyrene. Dette er et problem jeg aldri tror man vil bli kvitt, det er for mye penger i både utstillinger og jaktmiljø til at noen vil endre på dette og gå til mindre lønnsomme vurderingsformer. Og til syvende og sist er det vel det alt handler om.

For min del holder det at hundene har blitt vurdert 1-2 ggr av en spesialdommer for rasen og at alle mentaltester er gode. Velger du et godt individ fra valpeflokken med to stabile foreldre skal det godt gjøres å ikke klare å gjøre det greit på f eks jakt eller andre bruksområder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel kun de mest ekstreme tilfellene (ift utstilling) som ikke duger på bruksfronten. Det er fortsatt mange labradorer fra utstillingslinjer som ser svært godt ut med funksjonelle øyne, det er bare noen enkelte oppdrettere som avler på den ekstreme, engelske labradoren hvor de overhodet ikke egner seg som lettbent på tå til skogs.. Til gjengjeld er det også disse som dominerer utstillingsringene, men jeg har selv hatt labradorer fra utstillingslinjer som har gjort det svært bra på begge fronter. Noe storchampionat må vi bare se bort fra, men det er også helt greit ;-)

Jeg har en Labrador fra utstillingslinjer, dere ser han i profilbildet mitt. Han er langbent og slank, sånn som en Labrador skal se ut etter min mening. Så nettopp et bilde av en tispe fra han som har far til min. En rund Labrador med korte bein! Som hadde fått så gode resultater på utstilling at bildet måtte postes på fb. De skal da ikke se sånn ut? Og jeg har sett bilder fra store utstillinger i England, der rett og slett feite Labradorer har nådd helt til topps.

Tror tiden er inne for å snu akkurat den trenden. Det vil vi kanskje se framover? Det finnes da så mange flotte Labradorer som ikke er kortbeinte og feite, men heller veltrente og godt egnet til det de ble "laget" for!

Det har vært mange gode og innsiktsfulle innlegg i denne tråden. Det er mange med god kunnskap her. Da jeg svarte, hadde jeg kun lest de første innleggene. Men jeg mener altså at med en god Labrador, så trenger men ikke å gå til bruksvarianten. En god Labrador skal fint greie alt det bruksvarianten klarer, og også gjøre det godt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amen til siste setning, Bølla. Jeg har selv deltatt på jaktprøver med mine utst.labradors og sett hånflirene fra "de grønnkledde", og har også fått direkte spørsmål om "hva i all verden gjør de teite venstesvingbikkjene her". Eter et par sånne opplevelser har jeg kuttet ut jaktprøvemiljøet, men hygger meg med jakttrenig i godt selskap. Jeg har ikke labrador for å gå på jakt, men det er så himla mye annet disse hundene kan brukes til, så de får endelig utløp fo aktivitetstrangen sin.

Jeg kommer aldri i livet til å parre noemn avmine tisper med en jakttype, pga ekseriøret. Snipete hoder, for høyt ansatte whippetører, dårlig pels, manglende vinkler, og et gemyt som ikke imponerer meg.

Vet du hva, jeg har aldri opplevd noen som har vært så frekke på prøver som det du beskriver. Tvert i mot føler jeg at det blir jobbet hardt for å samle både bredde og topp i miljøet, og at alle blir behandlet på lik linje uavhengig av hvilken hund de kommer med. Men hvis du har denne attituden til labradorer som er jaktavlet når du kommer på jaktprøve så tror jeg ikke du får spesielt god velkomst. Akkurat som jeg ikke kan ha nedlatende holdning til tyngre hunder enn min egen når jeg kommer på utstilling. Jeg har opplevd det samme som deg på utstilling bare så det er sagt, det betyr jo ikke at det er gjengs over hos alle utstillere av labrador, ikke kan man ta seg nær av det heller hvis man har interesse for å vise hunden sin. Den siste setningen gidder jeg ikke engang å kommentere.

Jeg skjønner at man kan bli lei prestasjonsjaget. Det jeg lurer på er hvordan selektere ut de beste hundene til videre avl om man ikke skal gå jaktprøve eller delta på utstilling. Skal hver enkelt oppdretter selv være dommer å avgjøre hva som er rasetypisk og godt nok for avl?

Godt poeng.

Jeg har en Labrador fra utstillingslinjer, dere ser han i profilbildet mitt.

Hunden din er kjempefin!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er et problem jeg aldri tror man vil bli kvitt, det er for mye penger i både utstillinger og jaktmiljø til at noen vil endre på dette og gå til mindre lønnsomme vurderingsformer. Og til syvende og sist er det vel det alt handler om.

Det er ikke mye penger i jaktmiljøet, det koster så mye å få inn dommere (lite miljø, få dommere) fra land og strand, det er jo bare ca 15 prøver i året. Går man i 0 så er man fornøyd. Og ingen i Norge avler så mye jaktlabrador at de kan leve av det eller bygge noe imperium på det. Det er ikke engang noe kultur for å drive med studs/avlshanner. De som hører til toppen i Norge må reise over landegrenser for å være med på prøver og jakter, for å parre, for å hente valp. Hvorfor gjør de det? Fordi det er gøy å dra ut det beste av hunden sin, gøy å oppleve jaktsituasjoner sammen med hund, gøy å trene til noe sammen med venner og støtte hverandre på prøve. Vil kalle det ganske genuine interesser :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke mye penger i jaktmiljøet, det koster så mye å få inn dommere (lite miljø, få dommere) fra land og strand, det er jo bare ca 15 prøver i året. Går man i 0 så er man fornøyd. Og ingen i Norge avler så mye jaktlabrador at de kan leve av det eller bygge noe imperium på det. Det er ikke engang noe kultur for å drive med studs/avlshanner. De som hører til toppen i Norge må reise over landegrenser for å være med på prøver og jakter, for å parre, for å hente valp. Hvorfor gjør de det? Fordi det er gøy å dra ut det beste av hunden sin, gøy å oppleve jaktsituasjoner sammen med hund, gøy å trene til noe sammen med venner og støtte hverandre på prøve. Vil kalle det ganske genuine interesser :)

Det samme kan man trygt si om jakt og jaktprøver for de fleste hundetyper. Å få fram og premiere gode jakthunder er utelukkende tid og utgifter - og mye glede og moro!!! Unntaket er muligens stående fuglehunder, hvor det nok kan være noen kroner med i bildet for enkelte. På den andre siden er jo ikke det raser som er delt i Norge, og de stående har vel et svært godt fungerende system for vurdering av avlskvalitet...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å stille ut hund er ikke lukrativt det heller, ikke engang her på Østlandet hvor det er utstillinger minst en gang i måneden gjennom hele året. Du får ikke mer for valper som har multichampion-forfedre, det koster ikke noe mer å bruke en multichampion hannhund, og sist, men ikke minst - to multichampion-foreldre er ikke garantert multichampion avkom.

Hvor mye penger du tjener på å merittere hundene dine, tror jeg er en oppblåst og oppskrytt greie. I hvert fall i de rasene jeg har kjennskap til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktigste bruksegenskapene, eksteriør kommer definitivt i andre rekke. En liten del inni meg strides litt, for du verden så kjekt det hadde vært med en sånn der snerten liten golden-tispe på 16 kg med en spinnvill fart i agility-ringen. Men det er liksom ikke golden for meg, da får jeg finne meg en annen rase.

Men det som virkelig, virkelig gjør meg trist er å høre hundreogørten historier om at golden alá min type golden blir uglesett i det hunden entrer ringen, lenge før den har fått vise seg frem. Nettopp fordi man på lang avstand ser at "åja, der kommer en sånn der jaktgolden. Huff!" At en tispe på 16 kg blir sendt ut igjen med elendig kritikk kan jeg forstå, men denne type golden, en stor hannhund på 32-33kg? Nei, det forstår jeg ikke... Fordi den er for tynn, for liten, for mørk i fargen, ligner ikke en golden (!).

10003706_10152226783732225_597211887_o.j

Jeg synes det er synd at man ikke kan enes om en type. I de aller fleste (alle?) raser må da det være mulig om man hadde samlet seg om et felles mål: En hund etter en rasestandard som ivaretar et eksteriør som er funksjonelt i forhold til hva hunden er skapt til. Heldigvis MÅ man ikke velge enten eller på golden enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å stille ut hund er ikke lukrativt det heller, ikke engang her på Østlandet hvor det er utstillinger minst en gang i måneden gjennom hele året. Du får ikke mer for valper som har multichampion-forfedre, det koster ikke noe mer å bruke en multichampion hannhund, og sist, men ikke minst - to multichampion-foreldre er ikke garantert multichampion avkom.

Hvor mye penger du tjener på å merittere hundene dine, tror jeg er en oppblåst og oppskrytt greie. I hvert fall i de rasene jeg har kjennskap til.

DET er helt riktig :D Men det er vanvittig mye enklere å kjøre fram en hund på utstilling enn på jakt (og sikkert bruks) Du kan også kjøre fram mange fler hunder samtidig. Dermed ender eksteriøroppdretterene gjerne opp med fler avlshunder i drift, og dertil flere kull, enn en jakthundoppdretter. Dette er i hvertfall veldig tydelig på min rase.... :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktigste bruksegenskapene, eksteriør kommer definitivt i andre rekke. En liten del inni meg strides litt, for du verden så kjekt det hadde vært med en sånn der snerten liten golden-tispe på 16 kg med en spinnvill fart i agility-ringen. Men det er liksom ikke golden for meg, da får jeg finne meg en annen rase.

Men det som virkelig, virkelig gjør meg trist er å høre hundreogørten historier om at golden alá min type golden blir uglesett i det hunden entrer ringen, lenge før den har fått vise seg frem. Nettopp fordi man på lang avstand ser at "åja, der kommer en sånn der jaktgolden. Huff!" At en tispe på 16 kg blir sendt ut igjen med elendig kritikk kan jeg forstå, men denne type golden, en stor hannhund på 32-33kg? Nei, det forstår jeg ikke... Fordi den er for tynn, for liten, for mørk i fargen, ligner ikke en golden (!).

10003706_10152226783732225_597211887_o.j

Jeg synes det er synd at man ikke kan enes om en type. I de aller fleste (alle?) raser må da det være mulig om man hadde samlet seg om et felles mål: En hund etter en rasestandard som ivaretar et eksteriør som er funksjonelt i forhold til hva hunden er skapt til. Heldigvis MÅ man ikke velge enten eller på golden enda.

Jeg kan ikke mye om golden, men tok en titt på rasestandarden. Selv om jeg syns hunden din er vakker så er den rød på farge. Det skal den ikke være i følge standard. Halen skal også bæres i flukt med overlinjen, altså ikke så høyt som din. Det trenger jo ikke være fordi han er en jaktgolden, men fordi han har feil ifølge standard.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke mye om golden, men tok en titt på rasestandarden. Selv om jeg syns hunden din er vakker så er den rød på farge. Det skal den ikke være i følge standard. Halen skal også bæres i flukt med overlinjen, altså ikke så høyt som din. Det trenger jo ikke være fordi han er en jaktgolden, men fordi han har feil ifølge standard.

Han var kun ment som et eksempel i forhold til størrelse og kropp, ikke at han på noen som helst måte er perfekt i forhold til utstilling (han er forøvrig aldri stilt). Men jeg synes det er trist at denne typen golden blir uglesett pga farge på langt hold - selv om han, etter min mening, har en mye sunnere kroppsbygning enn de lave, kraftige og småfeite goldenene som blir premiert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han var kun ment som et eksempel i forhold til størrelse og kropp, ikke at han på noen som helst måte er perfekt i forhold til utstilling (han er forøvrig aldri stilt). Men jeg synes det er trist at denne typen golden blir uglesett pga farge på langt hold - selv om han, etter min mening, har en mye sunnere kroppsbygning enn de lave, kraftige og småfeite goldenene som blir premiert.

Bare litt fra sidelinja her - og det har ikke noe med din hund å gjøre altså, for han har jeg jo aldri sett, men svært mange av de jaktgolden-typene jeg har sett, har hatt til dels svært usunne bevegelser (ut fra hva jeg anser er sunne, gode bevegelser på en hund). De har ofte paraderende frambeinsbevegelser og er ofte litt korte og bratte i krysset og får korte steg bak - noe som er lite effektivt når en hund traver i hvert fall (da tenker jeg hund generelt, og ikke spesielle trekk som enkelte raser liksom skal ha).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare litt fra sidelinja her - og det har ikke noe med din hund å gjøre altså, for han har jeg jo aldri sett, men svært mange av de jaktgolden-typene jeg har sett, har hatt til dels svært usunne bevegelser (ut fra hva jeg anser er sunne, gode bevegelser på en hund). De har ofte paraderende frambeinsbevegelser og er ofte litt korte og bratte i krysset og får korte steg bak - noe som er lite effektivt når en hund traver i hvert fall (da tenker jeg hund generelt, og ikke spesielle trekk som enkelte raser liksom skal ha).

Det kan godt hende. Og jeg antar det har å gjøre med at hundene blir avlet for enten det ene eller det andre? Altså enten er det jakthunder så apporterer de (++) så er det greit, ellers så er de utstillingshunder og så lenge de har de kriteriene i orden blåser vi i det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DET er helt riktig :D Men det er vanvittig mye enklere å kjøre fram en hund på utstilling enn på jakt (og sikkert bruks) Du kan også kjøre fram mange fler hunder samtidig. Dermed ender eksteriøroppdretterene gjerne opp med fler avlshunder i drift, og dertil flere kull, enn en jakthundoppdretter. Dette er i hvertfall veldig tydelig på min rase.... :hmm:

Det er kanskje en håndfull bruks-oppdrettere av belgeren i Norge og Sverige, så det ville vært rart om andelen bruksavla (det er jo bruksmeritterte langhårsbelgere - de fleste av de fra hele eller delvise utstillingslinjer) hunder dominerte belgeravlen.

Den der med at det er vanvittig mye enklere å kjøre frem en hund på utstilling hører jeg folk sier stadig vekk. Hvor langt frem snakker vi da? Nøyer vi oss med excellent, eller snakker vi BIR og BIG og kanskje til og med BIS? For det første er enkelt, så sant bikkja er pen. Resten av det er det faktisk konkurranse om, i visse raser ganske hard konkurranse også.

Det kan godt hende. Og jeg antar det har å gjøre med at hundene blir avlet for enten det ene eller det andre? Altså enten er det jakthunder så apporterer de (++) så er det greit, ellers så er de utstillingshunder og så lenge de har de kriteriene i orden blåser vi i det andre.

Jeg er usikker på hva du mener her. Siri nevner bevegelser til jaktgolden hun har sett, sammenlignet med hva hun anser som sunne bevegelser for hund, uavhengig av rasestandard og bruk, da er det sannsynligvis også uavhengig av hva de er avlet for. Et sunt trav er et sunt trav, selv om et sunt trav ikke nødvendigvis er et rasetypisk trav, om du skjønner hva jeg mener?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje en håndfull bruks-oppdrettere av belgeren i Norge og Sverige, så det ville vært rart om andelen bruksavla (det er jo bruksmeritterte langhårsbelgere - de fleste av de fra hele eller delvise utstillingslinjer) hunder dominerte belgeravlen.

Den der med at det er vanvittig mye enklere å kjøre frem en hund på utstilling hører jeg folk sier stadig vekk. Hvor langt frem snakker vi da? Nøyer vi oss med excellent, eller snakker vi BIR og BIG og kanskje til og med BIS? For det første er enkelt, så sant bikkja er pen. Resten av det er det faktisk konkurranse om, i visse raser ganske hard konkurranse også.

Jeg tenker på noen cert og kanskje et championat. Jeg har tatt fram ganske mange av både utst. og jaktchampioner, og for min del er det liten tvil om hva som er lavterskel. Og ikke minst er det mye lettere å ha flere rene utst. hunder kontra jakthunder som skal holdes i bruk.

Nå vet jeg fint lite om Belgeravlen :P Men på Strihåret Dachs er det flest av jakthunder og jakthundoppdrettere i Norden. De som driver ren eksteriøravl av disse driver jevnt over i større skala enn noen jakthundoppdretter. Rett og slett fordi avlshundene er "fort gjort" å gjøre ferdig premierte, og da har man kjapt flere avlshunder. (feks har vi akkurat nå 6 strihår i hus, og kun 1 som er aktuell å ha kull på, som er ferdig premiert - og ikke pensjonert... Derimot har vi gitt bort flere høyt utst. premierte hunder som ikke har vært bra nok på jakt, men som en eksteriøroppdr. ikke ville nølt med å sette i avl)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker på noen cert og kanskje et championat. Jeg har tatt fram ganske mange av både utst. og jaktchampioner, og for min del er det liten tvil om hva som er lavterskel. Og ikke minst er det mye lettere å ha flere rene utst. hunder kontra jakthunder som skal holdes i bruk.

Nå vet jeg fint lite om Belgeravlen :P Men på Strihåret Dachs er det flest av jakthunder og jakthundoppdrettere i Norden. De som driver ren eksteriøravl av disse driver jevnt over i større skala enn noen jakthundoppdretter. Rett og slett fordi avlshundene er "fort gjort" å gjøre ferdig premierte, og da har man kjapt flere avlshunder. (feks har vi akkurat nå 6 strihår i hus, og kun 1 som er aktuell å ha kull på, som er ferdig premiert - og ikke pensjonert... Derimot har vi gitt bort flere høyt utst. premierte hunder som ikke har vært bra nok på jakt, men som en eksteriøroppdr. ikke ville nølt med å sette i avl)

Selvsagt ligger det mer jobb bak et bruks- eller jaktchampionat, men man må allikevel ha en forholdsvis skaplig pen hund om man bare skal plukke cert og championater. Er det ikke krav om jakt-merittering for utstillingschampionat på dachs? I Sverige er det krav om bruksmerittering for cert på belgeren, det har egentlig ikke resultert i noe annet enn at det er langt mellom de svenske championene. Men det burde jo være veien å gå for alle raser som skal brukes til noe, at de er merittert i dette noe't for å kunne ta utstillingscertene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er Tika. Hun er 12 år gammel og er på det norske landslaget i gjeting (som forøvrig holder et svært høyt internasjonalt nivå.) Still going strong og gjør fortsatt jobben sin etter 12 år med hardt arbeid. Dette forteller meg at hunden er svært funksjonelt bygget for den jobben den skal gjøre. Dette er funksjonelt. Dette er vakkert.

_IMG9464.jpg

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt ligger det mer jobb bak et bruks- eller jaktchampionat, men man må allikevel ha en forholdsvis skaplig pen hund om man bare skal plukke cert og championater. Er det ikke krav om jakt-merittering for utstillingschampionat på dachs? I Sverige er det krav om bruksmerittering for cert på belgeren, det har egentlig ikke resultert i noe annet enn at det er langt mellom de svenske championene. Men det burde jo være veien å gå for alle raser som skal brukes til noe, at de er merittert i dette noe't for å kunne ta utstillingscertene.

Nei, desværre... Det er "brukskrav" men når man kan velge mellom jakt og blodspor (som en blind og lam høne kan dra seg igjennom) så er liksom poenget borte :P

Men jo da, sånn nogelunde (helst mer) må jo bikkja se ut for å plukke cert. Oppdretter man hunder for at de skal se pene ut, er jo det også en forutsetning :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ny dag, ny hund. Det er vel greia med valp. I går var han plutselig kjempesint på meg for å ha nerver til å spise mat. All mat er nå hans mat, ifølge et nytt vedtak jeg ikke ble invitert med i noen forhandlinger eller beslutningsprosess om. Det viser seg at jeg ikke skulle ha noen behov for å spise lenger. Ufattelig frekt av meg å begå et sånt brudd på nye regler, så fikk meg en velfortjent skjennepreken. På gårsdagens tur ble jeg hoppet opp på så mange ganger, jeg brukte sikkert en time på å febrilsk søke internett etter klarsignal for å vaske membranjakke med vanlig vaskemiddel. No luck. Nikwax utilgjengelig på lørdag kveld, så ble pent nødt til å gå ut, midt under ridestevne med masse fremmede på tunet og rundtomkring på en søndag, iført The Jacket of Shame som flagget min latskap/udugelighet som hundefører. Den har så mange poteavtrykk, foran, bak, på armene og begge sidene, den kunne passert som kamofarget hadde den vært grønn. Kan angre på å ha kjøpt svart, eller ta meg sammen og begynne gi Ede mer tydelig kjipe konsekvenser for å hoppe opp, tenkte jeg. Det var kanskje nok å tenke på det, for i dag hoppet han opp færre enn fem ganger i løpet av over en time tur, og de få gangene han gjorde det bare forstod han at dette ble veldig feil fra måten jeg IKKE reagerte på, fordi jeg taust og med steinansikt samlet meg til en indre diskusjon med me, myself and I om hvordan jeg skulle reagere. Ga meg antakelig et ansiktsuttrykk og en utstråling Ede forstod at ikke var til å kødde med. Satte ikke potene på meg mer enn to ganger de første 10 min av turen, og bare avbrøt på tur opp de neste få gangene. Mutteren er sååå glad for å mestre den kommunikasjonen der i dag. Vi gikk oss også plutselig på et par turgåere han ikke viste noen interesse for å hilse på. Kjempelettelse, der jeg instantly fikk skuldrene under ørene, klar til å kaste meg på langlina for drakamp på livet, fordi jeg bare hadde tørrfor i lommene og han var ikke sulten. Impulsiv hilseiver har vært den største adferdsutfordringen hittil. Han elsker mennesker! Nå viste han ingen interesse verken for å oppsøke dem, eller gira på å innkassere godis for passering. Bare så på dem og spaserte nonchalant og ledig og avslappet forbi sammen med meg, med hengende langline, uten bestikkelser. Føltes som å score et fotballmål. Han er stadig ivrig på å komme fortere hjem når vi nærmer oss hva han oppfatter som eget territorium, hvor det virker som han er keen på å inspisere og kontrollere ASAP når han husker at vi har forlatt det ubevoktet, men på langt lavere stressnivå enn før. Kun noen få byks fremover, som han selv synes straffet seg med de ubehagelige rykkene i selen - det liker han ikke - så han korrigerer seg selv mot trekking og byks. Alt i alt, den nest beste turen vi har gått sammen til nå. Minus for å vimse for mye foran meg, type snublefelle. Usikker på om det går an å kommunisere til ham at det bare er ok å passere rett foran meg på god avstand. I min verden er det enkle det beste når det kommer til å lage regler for hunden. Å tillate ham å vimse rundt foran meg, bare ikke krysse min bane nærmere enn to meter foran, det er komplisert å kommunisere tydelig. Å bare tillate ham å bevege seg på siden og krysse bak meg på langline i øde områder er kjipt. Usikker på hvordan løse problemet med snublefella. Han har så liten radius, han gjør det ganske ofte, og det irriterer vettet av meg. Ikke usannsynlig at det fører til en skade. Trenger råd og tips og triks og hjelp med den der.  Å fotografere ham er stadig like vanskelig. Det er koselig at nærheten til meg overgår verdien av lønn for vel utført sitt, men det hadde vært fint om han kunne bli sittende sånn plutselig, ikke bare i hva han oppfatter som treningssessions Her klasket han ned i dekk for å vise at han kan bedre enn jeg ba ham om.. ..og her viser han hvilken lynkjapp innkalling han har. Kanskje ikke kjappere enn lynet, men han er kjappere enn lyden, ikke verst: Håndsignal for "Bli" og "Bli nå for **** sittende denne gangen!" ser ganske like ut, så lett å forstå at Ede tolket denne som: "Kom!" Det er en oppgitt og resignert hånd en ser synke til bakken i nok et skuffende nederlag: Å bli ***** sittende er noe vi trenger trene mer på i mer ulike situasjoner for å generalisere mer. Han er god på det innendørs, ikke bare hjemme. Sentralstasjonen, med masse lyder og folk og greier er ok med både sittende, liggende og stående mens jeg går ganske langt unna. Har dog store problemer utendørs, og ikke pga distraksjoner, men fordi han kommer til meg. Mulig vindpust er en trigger for minner om å bli forlatt for alltid alene sammen med nabo og storebror utenfor butikker. Antakelig.  Minne selv på å senke forventningene og jobbe med det som om det er nyinnlæring utendørs. 
    • Noen som har erfaring med et slikt silver shade dekken? Fungerer det?
    • Jeg er veldig glad i pinewood sine vester. Har også en fra Helsitar som jeg liker, men velger nok pinewood over helsitar oftere. Grunnen er at lommene på pinewood sine vester er mye større og rommer mer, så jeg får plass til masse godbiter, leker, bånd og halsbånd i lommene, spesielt baklomma. Vet ikke hvilken størrelse du bruker, men ser pinewood har alt fra XS-3XL. Hvis du er interessert, så vet jeg om en rabattkode hos pinewood på 30% rabatt, som jeg tror fortsatt er aktiv
    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...